Av: Victor Josefsen Intervjuer 17. november 2020

Bismarck: Slagkraftig, riffsterk, mystisk doom metal

– Fascinasjonen for midtøstlig musikk og mytologi har vært med oss hele tiden, og den er til stede på debutplaten også, særlig sistesporet «The Usher». Tanken med «Oneiromancer» var at den skulle begynne der den forrige platen sluttet, og tilføre mer av den midtøstlige tonaliteten; det ble en naturlig utvikling fra de mer pentatoniske riffene på debuten, og et musikalsk landskap vi følte oss komfortabel i. Det låt skikkelig fett og tungt, forklarer bassist og tekstforfatter Anders Vaage i Bergensbandet Bismarck, som er aktuelle med sitt andre album på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Vegard Fimland

«Oneiromancer» er blytung, røff og rå, men samtidig en intens atmosfærisk opplevelse. Med enorm slagkraft sparker de ut de heftigste gitarriffene, vanvittige trommegroove og det råeste lydbildet du kan forestille deg før de i neste øyeblikk tar det ned til mer dempede, stemningsrike droner eller dystre tonelag. Innslag av østlige tonearter og musikktradisjoner bidrar til å skape noe unikt og spennende. De er heller ikke redde for å blande inn verken tung psykedelia, blast beat eller black metal til sin fascinerende mangesidige lydvegg av doom og stonerriff.

Tekstene kretser rundt apokalypsen, endrede sinnstilstander. Resultatet er både vakkert, besnærende og smittende. «OneIromancer» er totalt kompromissløs og et statement av ei skive. Et absolutt høydepunkt i årets norske plateskred.

Her kan du lære mer om bakgrunnen for skiva og det tøffe Vestlandsbandet.

Hva er bakgrunnen for valget av bandnavn? Hvilket forhold har dere til rikskansler Otto von Bismarck og det tyske slagskipet Bismark? Hva med Sabaton-låten «Bismarck»?

Eirik: Bandnavnet valgte vi hovedsakelig på grunn av at det låter jævla tungt og det passet ganske godt til musikken vår. Vi var interessert og inspirert av 1800-talls historie når vi begynte å spille sammen og tok navnet fra kansleren, men det er på ingen måter en hyllest eller noe slik til Tyskland, kansleren eller til det historiske slagskip. Det var kun at vi likte navnet og ordlyden så godt.
Vi har ingen forhold til Sabaton-låten, og heller ikke bandet, og så vidt jeg vet ble denne låten utgitt etter vi hadde dannet bandet vårt.

Hva er den største forskjellen mellom Bismarck nå i dag og det bandet som spilte inn debutplata «Urkraft»?

Eirik: Når vi startet å spille sammen hadde vi en tanke om å spille en slags psykedelisk stoner/doom metal. Vi var veldig inspirert av band som Sleep, Electric Wizard og Neurosis på den tida og ville lage musikk i den samme gata som disse. Når vi satte oss ned og begynte å skrive på «Oneiromancer» så hadde vi noen ideer som vi ville teste ut, som for eksempel et litt mer røffere og tyngre uttrykk. Vi hadde også noen andre inspirasjonskilder enn når vi skrev «Urkraft».
Når «Oneiromancer» var ferdig innspilt, så følte vi oss veldig sikre på at det var slik vi ville at Bismarck skal høres ut. Så den største forskjellen fra debutalbumet til nå er vel at vi har mer kjøtt på bena kan en si og er mer komfortabel med vårt musikalske uttrykk.

Fortell om hverandres musikalske styrke og roller i Bismarck.

Torstein Nørstegård Tveiten – Vokal
Eirik Kvam Goksøyr – Gitar
Trygve Johan Andal Svarstad – Gitar
Anders Vaage – Bass, tekstforfatter
Tore Lyngstad – Trommer

Torstein:

Jeg må vel kunne si at jeg (Torstein) har et ganske stort register og repertoar på vokal. Ikke at vokalen er så veldig variert i musikken vår, men god teknikk og rekkevidde hjelper for å si det sånn, når målet er å ha en vokal som høres massiv ut. Vokalist og frontfigur i bandet.

Eirik er nok den i bandet som kommer med flest ideer og riff. Han er fullstendig uredd for å prøve ut radikale ideer, for eksempel ved å foreslå å at vi drar i gang med blastbeats i en stoner-doom låt. Noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke. Riffkongen av Bismarck.

Trygve bidrar også med sin andel av riff i tillegg til dronete soloer og soundscapes. I tillegg til det musikalske, så har Trygve mye å si når det kommer til å velge artwork og design til både album og merch.

Anders er nok den i bandet med mest musikalsk erfaring, både som utøvende artist i tidligere band og som produsent og låtskriver. Når vi andre ikke har peiling på hva vi holder på med, er det Anders vi spør. Anders har et øre for detaljer og er proff til fingerspissene i studio og skal ha mye av æren for at Bismarck låter fett på plate.

Tore er kongen av groove. Mange ideer og riff i Bismarck har blitt til på grunn av ett fett trommegroove. Tore sin rolle er å spille trommesolo når hele resten av bandet prøver å diskutere ideer.

Når dette er sagt så er det viktig å understreke at Bismarck er et band. Alle bidrar med sine ideer, konsepter, riff, etc., som resulterer i lyden av Bismarck.

Dere har også med noen viktige gjester. Hvem er de, hva er deres force og hva har de bidratt med?

Armin Amookhteh – Vokal
Chris Fielding – Backing vokal, gitar
Leif Herland – Perkusjon og droner

Anders:

Vi trengte noen som kunne synge det første sporet på farsi, og at vi fant Armin i Bergen var et vanvittig lykketreff. Han fikk utdelt teksten og beskjed om å finne på noe fett, uten å ha hørt låten på forhånd. Det gikk over all forventning!

Chris Fielding er ikke bare produsent, men også vokalist i Conan (i tillegg til Jon). Stemmen hans er rimelig drøy; mange tror han har kunstig pitchet den ned, men det har han altså ikke. Han og Torstein sammen ble rimelig massivt! Gitarbidragene hans er mer ting som trengtes å gjøre foran ampveggen i studioet han jobber i, så det er snakk om feedbackdroner og noen overdubs her og der.

Leif er jo nå bassist i Bismarck. Under innspillingen av «Oneiromancer» var han skyggemedlem som hjalp til med alt som måtte gjøres i studio.

Albumet har blitt produsert av produsert av Chris Fielding og Anders Vaage fra Bismarck. Fortell om valget, hvem Chris Fielding er, hans styrke som produsent og hvordan samarbeidet artet seg. Hva bragte Fielding til bords?

Anders: Vi har vært veldig fan av lyden Chris skrur lenge, ikke bare i doomsjangeren, men også f.eks. Winterfylleth som blander black-, folk- og post-metall. Han har en særegen evne til å lage en helt enorm lydvegg samtidig som instrumentene kommer frem og detaljene bevares, og klarer å få alle disse ulike bestanddelene i musikken vår til å henge sammen. Han er også god på å løse opp arrangement- og produksjonsfloker, og bare si: “Gjør det sånn!”. Og – ikke minst – han er veldig behagelig å jobbe med og har en helt vanvittig arbeidskapasitet. Da vi mikset «Oneiromancer» satt jeg og han gjerne fra rundt 10 om formiddagen til 3 om natten, og det var jeg som måtte si stopp. Og da jeg kom krabbene inn i studioet neste formiddag, kunne han sitte der med en ny mix og bare: “What do you think of this?”

Platen er tungt influert av østlig tankegang, en låt synges, som dere nevnte på farsi, og en annen har fått tittelen «Khthon»-bokstaver på Hindi-, en tredje «Hara» som betyr mage på japansk. Fortell om fascinasjonen for denne filosofien og musikktradisjonen og hva som bragte dere inn i de baner sogar med en persisk gjestesanger?

Anders: Faktisk kommer «Hara» fra avestiske «Hara Berezaiti», det hellige fjellet i gammelpersisk religion og geografisk senter i universet. «Khthon» er gammelgresk for «jord» og opphavet til det engelske ordet «chthonic», altså «underjordisk». Det er en slags konseptuell idé med akkurat de to låtene, med at en dras opp til toppen av det høyeste fjellet, for så å bli dratt dypt ned i undergrunnen igjen.

Fascinasjonen for midtøstlig musikk og mytologi har vært med oss hele tiden, og den er til stede på debutplaten også, særlig sistesporet «The Usher». Tanken med «Oneiromancer» var at den skulle begynne der den forrige platen sluttet, og tilføre mer av den midtøstlige tonaliteten; det ble en naturlig utvikling fra de mer pentatoniske riffene på debuten, og et musikalsk landskap vi følte oss komfortabel i. Det låt skikkelig fett og tungt.

Hvor fascinasjonen kommer fra er ikke så godt å si. Det er noe urgammelt og mystisk med Midtøsten, det tar deg til sivilisasjonens vugge på en måte. Samtidig som det er fjernt og eksotisk, er den mytologien som har sitt opphav her vevd inn i vår egen bevissthet gjennom vår kristne kulturarv, ikke minst de profetiske endetidsfortellingene som mer enn noe annet er den røde tråden i det vi lager.

Overtro eller det overnaturlige finnes også i form av andre låttitler som «The Seer»-oraklet av Kattegat og tittelkuttet «Oneiromancer»- tolkning av drømmer for å forutse fremtiden. Hva er bakgrunnen for mystisismen og valget av albumtittel?

Anders: I den grad «Oneiromancer» er en form for konseptalbum, er det drømmer som er konseptet. Jeg har perioder hvor jeg har veldig intense drømmer, og andre perioder hvor jeg ikke drømmer i det hele tatt. Da dette albumet ble til var de på et sjeldent høynivå, og da jeg så ordet «oneiromancer» dukke opp i en eller annen feed ble det en kreativ trigger. Det ble en måte å flette meg selv inn i Bismarck sitt univers. Tidligere har ikke tekstene jeg har skrevet til Bismarck vært veldig personlige; de har vært mer som en eskapisme hvor jeg kan forsvinne inn i et fantasiunivers, og hente inn alt jeg synes er fett og fascinerende. På denne platen ble de personlige likevel.

Hvordan har dere klart å skape det kraftfulle, mektige lydbildet som fremstår nærmest som en lydvegg eller et fjell av trøkk?

Anders: Rent produksjonsteknisk er det et ganske enkelt prinsipp: skal det låte som en vegg av amper, må du spille inn en vegg av amper, og det er det vi har gjort. I mange lag. Hvis vi lærte noe av produsent Chris under innspillingen så er det at det ikke er noen snarveier her, og at det kreves mye teknisk håndverk å balansere disse tingene opp mot hverandre så det blir en sonisk helhet og ikke en eneste stor grøt. Det har krevd ganske mange studiotimer totalt, både her i Bergen og i England, og noen veldig flinke folk.

Torstein: Det har alltid vært intensjonen at Bismarck skal høres stort og massivt ut. Jeg vil si at en de viktigste komponentene for å oppnå dette er GODE RIFF. Gode amper, gitarer og pedaler hjelper jo en god del også. I tillegg så har vi brukt mye tid under produksjon av låtene på å finne det perfekte tempoet på låtene. Det er noe med dette å ha de feteste riffene som går i det riktige tempoet som gjør det hele enda mer massivt. Og sist, men ikke minst, det hele må spilles hardt og tight. Jeg tenker da på liveinnspillingen vi gjorde av «Oneiromancer». Hvem som helst kan høres vanvittig ut på album, men for oss er det viktig at vi kan gjennomføre dette live også.

Hva er det kuleste gitarriffet i musikkhistorien og på de to skivene til Bismarck?

Eirik: Det må jo bli en Black Sabbath-låt. «Hole in the Sky» har et forbannet kult riff! Når det gjelder våre egne riff, så liker vi veldig godt første riffet på «Vril-Ya», som er en av de første låtene vi skrev. «Khthon» på den siste skiva har også et ganske fett riff!

Jeg har nå tatt frem noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet deres til og hvordan det er relevant for Bismarck.

Vekslende vokaluttrykk (fra hvisking til det maskuline, rå og hissige)

Torstein: Vokalen følger intensiteten til musikken. Når vi først eksploderer, så eksploderer alle.

Østlig folkemusikk

Torstein: Vi henter mye inspirasjon fra østlig folkemusikk. Det er noe med østlige toner og skalaer som passer godt inn i tung musikk. Vi har jo inkorporert strupesang, zurna(tyrkisk/syrisk blåseinstrument) og hurdy-gurdy i musikken vår. Hurdy-gurdy regnes som ett middelalderinstrument, men er mye brukt i «østlig» musikk.

Esoterisme / Okkultisme

Anders: Fortolkningshorisonten i Bismarcks lyriske univers.

Sleep

Eirik: En av våre største inspirasjonskilder når vi startet å spille sammen.

Anders: Har du startet å spille stoner i dette årtusenet og påstår noe annet, så tror jeg ikke på deg.

Earth

Eirik: Kan vel si at det er et av mitt, Anders og Trygve sitt absolutte favorittband.

Doom

Eirik: Hvis det er noen sjanger som vi kan falle inn under, er vel doom det nærmeste vi kommer.

Sludge

Eirik: Det var vel The Melvins som fant opp denne stilarten, var det ikke? Fett er det i alle fall! Og vi har vel kanskje noen element i vår musikk som kan plasseres innenfor denne stilarten.

Anders: Men vi har vel ikke egentlig aldri tenkt på oss selv om sludge, det er en merkelapp andre har satt på oss.

Black metal

Torstein: En del av vår musikalske oppdragelse og helt klart en sjanger som alle i bandet har et forhold til. Det finnes nok elementer av black metal i Bismarck, selv om de ikke er så tydelige.

Heavy psych

Eirik: Jeg vil si at i våre mer rolige partier er det nok hentet en del inspirasjon fra den klassiske 60/70-talls psychrocken og mer moderne stilarter av psychrocken. Vi liker å eksperimentere innenfor svevende, psykedeliske og rytmiske landskap å kombinere dette med massive lydvegger og tunge riff. Det er vel kanskje nettopp dette som kategoriserer oss best.

Ambience / Droning

Eirik: En viktig del av våre gitaristers tankesett når det kommer til låtskriving. Vi har stor sans for droneband som Sunn O))) og Barn Owl.

Fuzz

Eirik: Fuzz er helt essensielt for Bismarck, og egentlig for alle band som befinner seg i doom-sjangeren. Det skal også helst være mye fuzz. Og veldig høyt! Det skal kjennes på kroppen. Vi har et lass med ulike fuzzpedaler og kjøper inn nye hele tiden.

Reverb

Eirik: Jeg husker godt den første reverb pedalen jeg kjøpte – en Cathedral av Electro Harmonix. Jeg bruker ikke den lenger, men den var nok en viktig bidragsyter til sounden vår i dag. Uten reverb hadde nok ikke Bismarck eksistert. haha!

Suggererende

Torstein: Hør på låten «Vril-Ya». Den er suggererende!

Seig

Torstein: “Deilig seigt” er en velkjent kommentar når noen bringer et nytt riff på bordet under en Bismarck-øving.

Låtlengde

Torstein: Når man spiller så seige riff som vi gjør, så har låtene en tendens til å bli lange. Men viktig; en låt er så lang som en låt må være. Det skal ikke være noe fyll i låten eller noen intensjon om at den skal vare så lenge eller så lenge.

Apokalypse

Anders: Jeg har vært opptatt av den slags på grensen av hva som er sunt tror jeg. Jeg hadde egentlig planer om å skrive doktorgrad om temaet, folk skulle kalle meg Dr. Doom. Det var slik jeg og gitarist Trygve møttes, da vi begge studerte til master i religionsvitenskap.

Martin Borge & Lars Inge Torp filmet en liveopptreden hvor dere spilte igjennom hele albumet som ligger ute på YouTube. Hva var bakgrunnen for den innspillingen?

Torstein: Vi gav ut et album akkurat i det koronapandemien tok av i Europa og Skandinavia. At dette var noe som skulle påvirke livene våre over så lang tid, var noe vi ikke hadde forestilt oss. Med alle smitteverntiltakene som ble iverksatt, så ble den ene konserten etter den andre avlyst. Det blir vanskelig å promotere musikken hvis man ikke kan spille konserter. Derfor fikk vi ideen opp om å gjøre en live-fremføring av «Oneiromancer». På denne måten får fansen noe av oss, siden vi ikke får spilt for dem og vi får vist for alle at vi kan fremføre musikken vår live på en god måte.

Dere er med på samlingen «Weedian Volume 4» sammen med blant andre Dopelord, sluppet av Blues Funeral Recordings, med singlen «The Seer» og har i det hele tatt fått mye god respons fra utlandet på dette albumet. Hva betyr dette for dere og hva tror dere at det er som gjør at musikken deres har så bra gjennomslagskraft innenfor miljøene utenlands?

Eirik: Det betyr veldig mye for oss. Vi har jobbet en del med promotering til utlandet, spesielt USA og Sentral-Europa, så det er artig å se at vi slår an der. Vi spiller jo en blanding av mye forskjellig metal, men har et hovedfeste i doom-sjangeren, og i nettopp doom-sjangeren så er det nok en del større popularitet for denne i utlandet enn her i Norge. Men det begynner å komme seg ganske bra i Norge også da, med flere nye band og en generell økning i interesse for denne sjangeren, så kanskje vi får like stor gjennomslagskraft her i Norge som i utlandet. Hadde vært gøy!

Dere har inngått et samarbeid med Orange forsterkere. Hvordan kom dette samarbeidet i stand og hvilket forhold har dere til de myteomspunnede og mye brukte forsterkerne?

Eirik: Det er vanvittig fett! Vi har brukt Orange forsterkere og kabinett i mange år nå og har hatt et veldig godt forhold til Orange i lang tid, så når de sa de ville sponse oss var det helt sinnsykt. Vi jobbet med promotering av livevideoen vår i sommer og var i kontakt med dem da på Instagram for å få de til å dele videoen. Da de så videoen ble de mektig imponert og sa de gjerne ville inngå avtale med oss. Vi er veldig stolte over å være ambassadører for dette legendariske selskapet!

Etter å ha gitt ut det første albumet selv har dere denne gangen valgt å gi ut på Apollon. Hvorfor det valget og hva er forholdet deres til plateselskapet?

Eirik: Vi signerte med Apollon Records i 2018 og fikk relansert «Urkraft» gjennom plateselskapets gode distribusjonskanaler. Dette var veldig viktig for oss på den tiden, for da vi ga det ut selv måtte vi distribuere og promotere det helt på egenhånd og vi så fort at dette var ganske tungvint. Derfor var det gledelig at Apollon oppdaget oss og ville signere oss. Siden har vi hatt et godt og nært samarbeid som vi synes fungerer bra. De er jo basert i Bergen, noe som gjøre det lettere kommunikasjonsmessig enn hvis de for eksempel var basert i utlandet.

Dere har allerede gått i studio og påbegynt arbeidet med det tredje albumet. Hvor langt har dere kommet og hva har vi i vente denne gangen?

Eirik: Vi er godt i gang med skriveprosessen på det neste albumet og er supergira så langt! Vi har jo fått ny bassist med Leif Herland, som bidrar mye i skriveprosessen og får sette sitt preg på det. Vil ikke røpe så veldig mye, men det jeg kan si er nok at det blir et klassisk Bismarck-album med noen overraskelser innimellom. Vi planlegger å gå i studio des/jan og forhåpentligvis slippe albumet en gang i løpet av neste år.

Bergen har en lang og god tradisjon for å bringe frem gode rock og metal band. Hva er det som gjør at grobunnen for denne musikken er så bra mellom de sju fjellene? Hvilke nye artister bør vi ha ørene åpne for?

Eirik: Vanskelig å si grunnen, men det har vel kanskje noe med nettopp dette at det vært en lang og god tradisjon for rock og metal som har skapt et kreativt og aktivt miljø her. Byen er jo ikke så stor, så det blir jo et lite tett miljø der alle kjenner alle, noe som jeg tror er positivt for den kreative utviklingen, der vi møtes over en pils på Apollon Platebar eller under en konsert på Hulen for å utveksle musikalske ideer eller musikktips. Det er på mange måter et ganske inkluderende miljø! Og så tror jeg nettopp slike plasser som Apollon og Hulen har hatt mye å si for aktiviteten og utviklingen av musikkmiljøet i Bergen. Det er jo ikke nok å ha mange gode band i byen, en må jo ha en plass for å spille og møte andre likesinnede og.
Apollon Records huser mange fete band for tiden. Slomosa (som har et rykende ferskt album ute) Kryptograf og Shaman Elephant fra søsterselskapet Karisma Records, er noen band jeg vil anbefale på det varmeste.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Torstein: Vi er ikke turnerende musikere på heltid og har ikke Bismarck som en del av vårt inntektsgrunnlag. Men vi har medlemmer i bandet som har inntekten sin fra arbeid i kulturlivet og det er klart at korona-situasjonen har konsekvenser for disse. Det har også vært en merkelig opplevelse og gi ut et album i denne perioden. Vi skulle gjerne vært ute der og spilt konserter, promotert albumet og spredd musikken vår til folket. I stedet så blir det å gjøre det man kan av promotering gjennom sosiale medier og bare gå i øvingslokalet og skrive nye låter. Er det noe positivt vi kan ta med oss ut av dette, så er det vel det at vi masse tid til å være kreative og starte skrivingen på neste album.

Kan dere til slutt velge ti låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon for Bismarck under komposisjon eller innspillingen av «Oneiromancer» og si noe om hva dere har fått ut av de låtene.

Eirik:

1. Pantera – Walk: Jeg har vært stor fan av Pantera helt siden jeg begynte å høre på metal i tenåra, så at Dimebag Darrell sine riff har inspirert meg er det nok ingen tvil om.

2. Conan – Thunderhoof: Tyngden til Conan er definitivt en inspirasjon for oss alle.

3. Amenra – A Solitary Reign: Har kanskje ikke noe særlig direkte kobling til musikken vår, men stemningen denne bandet skaper er for meg helt magisk.

4. Earth – Land of Some Other order: Earth er et av våre absolutte favorittband, så vi er nok inspirert av de på en eller annen måte.

5. Yob – Nothing to Win: Det er en vanvittig kul aggresjon i denne låta som vi har definitivt blitt inspirert av.

6. Mgla – Age of Excuse I: Fra den kanskje beste black metal skiva i fjor? Mgla er uansett en stor favoritt hos oss.

7. Bell Witch – Mirror Reaper: Jeg digger seigheten og stemningen i denne låten.

8. Bölzer – The Archer: Da jeg, Torstein og Tore så disse på Beyond the Gates i 2018 var vi fullstendig solgt. Denne låten er faen meg helt latterlig fet!

9. Thou – Free Will: Et av de mest produktive doom-bandene som finnes. Lager sinnsykt mye bra. Denne låten er fra en av deres sterkeste album “Heathen” fra 2012.