Plateanmeldelse – Young Marble Giants: En av post-punkens glemte perler feirer 40-årsjubileum for debutplata
Tekst: Stian Bjørnsson Hope
Young Marble Giants er, etter det jeg vet, ikke et særlig kjent band. De oppsto i kjølvannnet av punken i 1978 i Wales, og blir ofte puttet i post-punk sekken. Men, de likner ikke på noe annet; de har hverken aggressiviteten til Gang of Four eller støyen til Wire. Uttrykket til YMG er sparsommelig, enkelt og tilsynelatende primitivt, og kan nærmest betraktes som en sjanger i seg selv. I en tid hvor det nærmest var forventet at man skulle slå seg selv på brystet og skrike ut sinte budskap, gjorde YMG det motsatte, presenterte budskapet stille og sakte, strippet ned til essensen. Young Marble Giants var sinte de også, men på en raffinert og intelligent måte.
Colossal Youth ble spilt inn på fire dager, og visstnok bare mixa på 20 minutter. Det funky bass-spillet til Philip Moxham ligger langt fremme i lydbildet, mens hans bror Stuart står for korthugde gitarakkorder og minimalistiske orgeltoner, alt lekkert dandert rundt Alison Stattons kjølige og monotone vokal. Include Me Out er det mest rocka sporet på plata, og kunne garantert blitt forvandlet til en tidsriktig post-punk låt i hendene på Wire. Hole viste hvor dårlig det nettopp kan gå når de gjorde en rocka coverversjon av Credit in the Straight World på albumet Live Through This. Mystikken ble borte, og det ble bare en vanlig rockelåt, som vi har hørt tusen ganger før. Noen ganger blir gode intensjoner til dårlige resultater.
Uten egentlig å være det selv, la Young Marble Giants grunnreglene for den søte og naive soveroms-popen, som spesielt Belle and Sebastian skulle rendyrke på 90-tallet. De covret for øvrig Final Day fra ep’en med samme navn, på Rough Trades 25-års jubileumsplate, Stop Me If You Think You’ve Heard This One Before… i 2003. Belle and Sebastian kjører en elektropop-utgave av låten, og selv om den ikke er like bra som originalen, skal de ha for oppfinnsomheten.
Colossal Youth kom opprinnelig ut på nystarta og hippe Rough Trade i 1980, og er gitt ut flere ganger siden, blant annet i 2007 på Domino med hele 31 ekstra spor. Det er mye kjekt å finne der, blant annet ep’en Final Day og en John Peel session. Årets jubileumsutgave kjører en mellomting med kun 25 låter, men den har til gjengjeld en dvd med konsert fra Hurrah spilt inn i november 1980 i New York som er vel verdt å se. Personlig anbefaler jeg å høre de 15 første sangene som utgjør original-albumet for å få den beste opplevelsen. Det er der juvelen ble perfeksjonert.
Denne saken er basert på Ukas tips! fra 2014.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
