Av: Victor Josefsen Intervjuer 3. desember 2020

Anti-Lam Front: Skatepønk med finurlig treffsikkerhet

– Jeg var 14 da jeg oppdaga punk, og all annen musikk har på sett og vis vært litt annenrangs siden. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd å utvide horisonten, det er bare det at jeg har til gode å høre musikk som ikke er i punklandskapet som treffer meg på samme måte. Farta, rastløsheten, det antiautoritære, nihilismen og lavterskeltilnærminga, insisterer vokalist Erlend Lånke Solbu i Anti-Lam Front, som er aktuelle med «Soloalbum» på Second Class Kids Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Kvintetten leverer en melodiøs og kjapp dose skatepunk på trøndersk, som tar samtiden på kornet og leverer små stikk både hit og dit til alle mulige eksempler på usolidarisk opptreden. Med humor og snert som katalysator får vi samfunnsengasjerte, catchy låter som egner seg for allsang, løping i ring i konsertsaler eller skating på nærmeste rink.

Vi slo av en prat med brødrene Lånke Solbu for å få høre litt mer om å være «Profet i egen sang», hvorfor de ikke vil «Gi mæ livsløgna mi på engelsk», om å være «Larve i Vinterland» og arbeidet med den nye plata og den generelle ståa på Lademoen.

Hvorfor Ant-Lam Front? Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvilket forhold har dere til ulike former for lammelse?

Erlend: “Lam” på trøndersk er først og fremst en beskrivelse av ulike former for uønska oppførsel. Og noe må man jo hete. “Lammelse” er derimot manglende evne til å bevege en eller flere muskler, og akkurat nå er jeg tilnærma lam i venstre triceps etter en nakkeprolaps. Den formen for lammelse er jeg derfor helt sjukt kritisk til.

Hva er gruppas definisjon av lamhet?

Erlend: Det finnes faktisk nøyaktig like mange definisjoner på lamhet som det finnes mennesker i verden, så hos oss finner du nok fem ulike definisjoner. Som riktignok sannsynligvis overlapper i ganske stor grad. Jeg kan irritere meg like mye over småskalalamhet som en overselvfølgelig og uoppfordra analyse av USA-valget på Twitter, som storskalalamhet som det å prøve å kuppe det samme valget. Kari Jaquesson er forresten for tida det tydeligste beviset på at man kan være supergod rent grovmotorisk, men fortsatt være blant verdens aller, aller lammeste. Men skal jeg prøve meg på ei grov oppsummering er lamhet først og fremst egoistisk og usolidarisk adferd.

Erik og Erlend, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den? Når og hvorfor begynte dere selv å spille musikk og hvorfor valgte dere akkurat de instrumentene som dere har gjort/gjorde?

Erlend: Jeg slår sammen disse to spørsmålene: Når og hvordan vet jeg ikke, det var hvertfall tidlig. Vi hadde piano og gitar hjemme, og jeg kan ikke skjønne at det var noe alternativ for meg å ikke prøve å finne ut hvordan de funka. Gitar var sikkert tøffere enn piano, jeg endte hvertfall opp med det som hovedinstrument som ung. Erik gikk for bass, sikkert for å ikke herme. Jeg var nysgjerrig og utålmodig, og syntes det var artigere å lære meg å spille et instrument enn å øve for å bli ordentlig god. Erik var både mer tålmodig og hadde mer musikk i kroppen, og var nok flinkere enn meg allerede da han var seks og jeg ni. Erik har holdt på bassen hele livet, mens jeg har gått fra å være middelmådig gitarist via femten år som middelmådig bassist før jeg nå har endt opp som stolt, men fortsatt like middelmådig, vokalist.

Erik: Mine første musikalske minner skriver seg tilbake barnegospel og kassetter i bilen, altså en fin blanding av Ivar Skippervold, Tor Endresen og Øystein Sunde. Vi er oppvokst i et hjem fylt til randen med sanghefter, og det var derfor ikke til å unngå at jeg begynte å klimpre på foreldregenerasjonens typiske allsanger. Da jeg var sju kjøpte jeg en brukt Squier-bass fra Røros for 1500 spenn. Hvorfor, vet jeg ikke, men det kan være noe i det Erlend sier. Karrieren starta som bassist i Tiller barnegospel på starten av 90-tallet, og bass har vært hovedinstrumentet siden.

Hva er punk for dere?

Erlend: Det er et svært spørsmål. Punk er mange forskjellige ting for meg. Det er en musikksjanger, som basically er kjapp og aggressiv rock. Det er en subkultur, som samles rundt musikksjangeren og ideelt sett skal ha liten avstand mellom artist og publikum. Og så er det noe mye større – et tankesett, en slags ideologi. Jeg har identifisert meg så voldsomt med dette i så mange år at det nå nesten er umulig for meg å si noe fornuftig om hva punk er på generelt plan – punken har påvirka meg, og jeg har nok forma punkbegrepet til å passe mitt moralske kompass. Men FOR MEG handler punk om solidaritet, det å gjøre ting sjøl, si ting rett ut, ikke ta for mye hensyn til sosiale normer så lenge du ikke plager noen, å ikke uten videre adlyde autoriteter, å ikke ta seg sjøl høytidelig, å være åpen og romslig, å ikke holde kjeft om urett sjøl om den ikke rammer deg selv, om å løfte blikket, og å ha det så artig du overhodet klarer mens du holder på. Jeg innser nå mens jeg skriver dette at jeg sannsynligvis bare har samla opp verdier/retningslinjer jeg bryr meg om, og kasta alt det inn i min personlige ideologi som jeg har kalt “punk”.

Hva var det som fenget spesielt med punken?

Erlend: Farta, rastløsheten, det antiautoritære, nihilismen og lavterskeltilnærminga. Jeg var 14 da jeg oppdaga punk, og all annen musikk har på sett og vis vært litt annenrangs siden. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd å utvide horisonten, det er bare det at jeg har til gode å høre musikk som ikke er i punklandskapet som treffer meg på samme måte.

Erik: I løpet av 1994 og 95 hadde jeg en del isolerte åpenbaringer med nye band, som jeg på daværende tidspunkt ikke kjente sammenhengen mellom. Green Day, Rancid, Pennywise, for å nevne noen. Før den tid hadde jeg ikke identifisert meg med en spesifikk sjanger; jeg likte Guns N’ Roses, Nirvana, Therapy? og Gitarkameratene. Etter hvert fant jeg ut, med god hjelp av storebror, at det var en sammenheng mellom disse bandene, og at jeg var i ferd med å oppdage en (for meg) ny sjanger. Og det traff meg hardt, både musikalsk, lyrisk, politisk og estetisk. Epitaph, Burning Heart Records og Fat Wreck Chords ble de viktigste institusjonene i livet mitt.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i Anti-Lam Front i forhold til andre band dere er eller har vært med i, som Hook Line & Sinker, Rifu, Grown Into Nothing, Desperado, Rest of My Life, Youth Pictures of Florian Henderson, Catch Fire Little Giant, og hva har dere tatt med dere fra disse bandene til Anti-Lam Front?

Erik: I mine to forrige band (RoML og CFLG) ble alle låter jamma fram på øving. Utgangspunktet kunne være et femsekunders riff, resten ble laga i fellesskap. I ALF leverer vi i mye større grad ferdigpakker. Og det har funka – jeg har aldri spilt i et band der låtproduksjonen har vært mer effektiv. Når det gjelder kjemi, er det vanskelig å sammenligne, men jeg skal ikke legge skjul på at det er artig å bruke en betydelig del av hverdagen sin sammen med en gjeng der alle har kjent alle i minst femten år.

Erlend: Rifu glei jo på mange måter over til å bli ALF – Elling kom inn for Ola, og vi starta med blanke ark og skatepunk. Så på sett og vis føler jeg at jeg har spilt i det samme bandet i tjue år, og at de ulike fasene i bandlivet først og fremst er knytta til stadig økende alder. Ellers er den største forskjellen for min del at jeg skriver låter i ALF, det hadde jeg ikke gjort siden jeg var tenåring.

Dere synger på dialekt. Fortell om det valget.

Erlend: Vi hadde alltid spilt i band som hadde sunget på engelsk, men da vi starta ALF var det ikke noe tvil om at vi måtte gjøre det på norsk. Vi er middels gode i engelsk, men veldig gode i norsk. Og det var aldri aktuelt å synge på oslodialekt, det hadde blitt hundre prosent komisk.

Kan dere si noe om hvert enkelt bandmedlems musikalske styrke og rolle i Anti-Lam Front?

Daglig leder Hus-Nikko svarer:

Øyvind Sarheim: Gitar/vokal

Bandets beste gitarist med kort moderne guttehår. Ryddig uryddig type med anstrengt forhold til å holde orden på personlige gjenstander, men med stålkontroll på det meste ellers i livet. Og ellers i livet er det temmelig mye å holde orden på.

Eskild Johansen Næss: Gitar/vokal

Bandets beste gitarist med litt lengre moderne guttehår. Tidsklemmesjonglør som håndterer småbarnslivet med dag og kveldsjobb som lydtekniker, samt bandets ubestridte produsent.

Erik Lånke Solbu: Bass/vokal

Bandets ordensmakt, med og uten instrument. Svak for Petter Wavold, han har sagt at det muligens er hans største inspirasjon som låtskriver. Holder oversikt og orden på penger, papirer og gods.

Elling Finnanger Snøfugl: Trommer

ALF hadde aldri kommet så langt, hvis vi hadde gått for en styggere trommis. Tross sitt blendende utseende har han lite primadonnanykker. Kun landets mest fårete glis presentert bak et trommesett.

Erlend Lånke Solbu: Vokal/fjas/forefall

Bandets ubestridte frontfigur med bandets mest bestridte klesstil. Håndterer SoMe og mikrofon like godt, og det er godt nok i massevis for ALF.

Dere har også med noen dyktige gjester på plata. Hvem er de, hvorfor har dere har valgt å ta de med og hva har vært deres bidrag til sluttresultatet?

Markus Johansson Malmström (Lastkaj 14), gitar

Markus er lead-gitarist i det svenske trallpunkbandet Lastkaj 14. Vi ble kjent med ham i 2019 da vi gjorde en del konserter sammen med bandet. Han er en fantastisk gitarist, vokalist, låtskriver og fyr, og da sier det seg selv at vi inviterte ham til å bidra. Sjekk ut soloprosjektet hans, Kapten Grå, som slapp sin fantastiske fullengderdebut 20. november. Og sjekk ut den aktustiske versjonen han gjorde av låta vår «Livet’s Harde Skole!!!!!1».

Torbjørn Ringstad (Torch, Livet og Slutten), vokal

Torbjørn synger noen strofer på «Profet i egen sang». Låtskriver i Livet og Slutten, der Elling og Erik har bidratt med rytmikk, og hadde i tillegg tynt slips og eyeliner i Torch på midten av 2000-tallet. Talentfull multiinstrumentalist og god venn av bandet som også steppa inn på coverversjonen vår av «Linoleum». Nå lever han livets glade dager i omstridte Bjugn.

Jon Anders Lied (Hopalong Knut, Samvirkelaget), trombone

Jon Anders er en kompis av Eskild som virkelig løfta «Overtid» med trombonen sin. Spilte i sin tid i Hopalong Knut sammen med Kristin.

Geir Pedersen (Adhesive), vokal

Geir er Norges største skatepunker, og det å ha med ham på svensknordnorsk vokal er helt sjukt artig for oss.

Kristin Jensen (Hopalong Knut), vokal

Vi skal ha veldig mye flaks hvis Eskild noen gang skal bli familiens største rockestjerne, kona Kristin leder nok fortsatt klart på bravadene med Hopalong Knut og Samvirkelaget litt tidligere i årtusenet.

Albumet har fått navnet «Soloalbum». Forklar albumtittelen.

Erlend: For å unngå at hvert enkelt bandmedlem får lyse ideer om å søke lykken på egenhånd bestemte vi oss for å lage et soloalbum sammen.

Erik: Vi har også sett oss lei på at soloartister legger beslag på hele soloalbummarkedet.

Men dere er fremdeles et relativt demokratisk, likestilt band der alle bidrar med det de kan og vil?

Erlend: Vi er absolutt relativt demokratiske. Hvert bandmedlem legger ned så mye arbeid som vedkommende har tid/lyst til. Stort sett er nok tid den knappe ressursen, ikke lyst.

Hva innebærer D.I.Y. og gjør-det-selv-mentalitet for dere som band og mennesker?

Erik: Med punkinteressen kom også DIY-mentaliteten. Som tenåringer var nok DIY ensbetydende med “fuck major labels og MTV”, uten at vi kanskje helt kunne redegjøre grundig for standpunktet. Det vi har med oss videre er nok tanken om at vi kan få til ganske så mye uten et stort apparat i ryggen, og at vi også har lært at vi faktisk foretrekker å gjøre det på denne måten. Vi er selvfølgelig prisgitt både menneskelige og materielle ressurser – dette er jo litt av grunnen til at vi føler at DIY er veien å gå. Tenker også at DIY-verdier handler om en slags anti-flokkmentalitet, som gjør at vi synes det er ekstra kult å spille en såpass umoderne sjanger som skatepunk – og faktisk gjøre det ganske okei.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan disse begrepene, stedene eller fenomenene er relevante for Anti-Lam Front.

Erlend:

Humor/satire

Jeg liker god humor og satire, men er ikke stor fan av dårlig humor og satire. Middelmådig humor og satire har jeg et likegyldig forhold til. Her tror jeg alle i bandet er helt på linje.

Sosialisme/kommunisme

Jeg kalte meg nok kommunist da jeg var aktiv i Rød Ungdom som tenåring. Det gjør jeg ikke nå. Men sosialist er jeg definitivt, og jeg er nok ikke bandets eneste.

Ramp

Hjørnesteinsbedrifta på Svartlamon. Øyvind var med på å starte sjappa, og eier fortsatt en fjerdedel eller noe sånn.

UFFA

UFFA var hjemmebanen vår da vi spilte i Rifu. Har sjukt mange gode opplevelser derfra, både på scenen, foran scenen, og kanskje særlig sommernetter utafor. Har bare spilt der én gang med ALF. Føler nok ikke lenger særlig tilhørighet til stedet, har kanskje en sammenheng med at jeg er gammel og at det er en ny generasjon som har tatt over. For ordens skyld: Takk og pris for det.

Erik: Jeg har flere av mine beste konsertopplevelser fra Uffa. Har ved flere anledninger søkt opp oversikten over hvilke band som spilte der for 15-20 år siden, og jeg blir både nostalgisk og satt ut av navna som dukker opp. Den bookinggruppa på starten av 2000-tallet gjorde litt av en jobb.

Taqueros

Tacorestaurant på Østbyen som Øyvind starta for kanskje tre år siden. Vi hadde bandmøte der i sommer. Topp notch bandmøtelokale.

Tempo

Det aller beste tempoet er 235 bpm, men det er jo lett for meg å si, jeg slipper å spille trommer.

Erik: Jeg er nok den som oftest sier “litt fort, kanskje?”. Med det mener jeg at jeg vil ned fra 220 bpm til 200.

Melodi

Er nok det viktigste, når alt kommer til alt.

Polarisering

Hvis jeg skal rangere tempo, melodi og polarisering blir lista sånn:

1. Melodi
2. Tempo
3. Polarisering

Hvor mye lettere det er å bry seg/engasjere seg lokalpolitisk enn i større målestokk?

Jeg synes ikke det er lettere i det hele tatt, er mye mer engasjert i/oppdatert på internasjonal politikk enn lokalpolitikk. Sånn ideelt sett er vel det beste å være engasjert både lokalt og globalt, men det får jeg ikke helt til.

Samfunnsengasjement

Jeg synes i utgangspunktet samfunnsengasjement er fint, men en aktiv nynazist er vel per definisjon samfunnsengasjert, og burde nok heller valgt apati. Så det kommer litt an på.

Propagandhi

Vi elsker Propagandhi, alle som én. Jeg er størst fan av det tre første platene, proggen deres går nok litt over hodet mitt, men jeg forguder bandet like fullt. Den første tatoveringa mi var ei Propagandhi-tatovering! For tida hører jeg meg gjennom Chris Hannahs egen podcast “A Catastrophic Break With Consensus Reality” og tenker at han er verdens klokeste mann.

Adhesive

«Sideburner» er et mesterverk. Det er jævlig stas å ha med Geir på plata. Jævlig stas!

Svensk trallpunk (Charta 77, Strebers, Asta Kask, De Lyckliga Kompiserna, Skumdum, mfl.)

I forrige uke hadde jeg en lang facebookdiskusjon med blant andre tidligere nevnte Geir og Pierre (Lastkaj, Skumdum) om hva trallpunk egentlig er. Og det viser seg at det finnes like mange definisjoner av trallpunk som det finnes mennesker på Jorda, kanskje til og med enda flere. Jeg elsker Skumdum, men hører ikke noe særlig på de andre bandene du lister opp.

Skatepunk (Descendents, Adolescents, NOFX, No Use for a Name, Lagwagon, Randy, Bad Religion)

Skatepunk er Guds eget språk. Det er et eller annet med kombinasjonen av galopperende trommer, oktavgitarer og vokalharmonier som treffer meg som ingenting annet. Jeg skjønner ikke hvorfor, og da er Gud den mest naturlige forklaringsmodellen.

Operation Ivy

Hvis jeg hadde fått valgt tre konserter jeg på magisk vis kunne reist tilbake i tid og opplevd ville Op Ivys siste gig på Gilman Street i ’89 vært én av dem.

Det fine platecoveret er tegnet av Øystein Runde og Ola Pettersen har laget coverarten. Hvem er de og hva liker dere med Rundes kunst? Fortell om prosessen med å lage dette coveret og hva dere ville uttrykke med bildet av en brennende jordklode (?) i galaksen.

Erlend: Øystein lager tegneserier og podkast, han er en lynskarp raring som forhåpentligvis ikke har tegna sitt siste ALF-cover. Har jobba med ham både på «Soloalbum» og «Litt av en Khan»-sjutommeren. Vi sier hva vi ser for oss – “kan du tegne Djenghis Khan som Erna i tjernet på det femten år gamle bildet fra et portrettintervju i VG?”. – kan du tegne en jordklode der havnivåstigning gjør at kontinentene ser ut som smileyen vår?”. Det kan han, og leverer tegninger som er bedre enn ideene vi hadde sett for oss.

Ola var trommis i Rifu, og jobber nå som grafisk designer. Eller noe i den duren. Jeg gjorde et ærlig forsøk på å sette sammen coverarten sjøl, men innså etter hvert mine begrensninger i Illustrator (begrensningene var at jeg ikke kunne bruke programmet). Så Ola hjalp oss, akkurat som han gjorde på førsteplata.

Dere har laget noen spenstige videoer til flere av låtene; «Litt av en Khan», «Populistan», «Hold kjeft og resigner» og «Å slutte mens leiken e god». Fortell om tanken bak og innspillingene av disse videoene.

Erlend: De fleste videoene våre starter sånn: “Vi skulle lagd en video til låten som slippes i overimårra. Har alle mulighet til å være med på innspilling i en halvtime i mårrakveld?” Vi brukte litt mer tid på Leiken-videoen, der fikk vi til og med en kompis til å bidra på håndholdt kamera, ellers setter vi opp kamera på stativ og fikser alt sjøl – videoene våre er veldig første innskytelse-basert, noe som kanskje synes.

«Det E Ingenting Som Hete Dverg», som man kan finne på samlingen «Tidlig Anti-Lam Front» og Fucking North Pole Records «2018: Pønk i Norge» og «Greatest Hits»ble en aldri så liten kulthit Hva er bakgrunnen for denne treffsikre låten og hva den har betydd for bandet?

Erlend: Jeg skrev vel låta for drøyt fem år siden, tittelen kommer fra en kommentar noen skreiv i caps lock under en sak som handla om at Radioresepsjonen hadde sagt et eller annet om Downs syndrom på lufta. Nå har ordet «krenke» mista alt innhold, og det er jo et like stort irritasjonsmoment at folk beskylder andre for å være krenka for alt mulig, som at folk faktisk blir krenka for alt mulig. Jeg vet ikke helt hvorfor den traff så godt, og er vel egentlig ganske lei hele låta. Helt til vi begynner å spille den live, og ser responsen – det er fortsatt artig!

Hva har vært det kuleste som dere har vært med på så langt som band?

Erik: De tre siste åra har det egentlig gått jevnt framover. Opplevelsen av medgang og at folk gidder å bruke tid og penger på vår hobby er mildt sagt ganske kult. En kan bli ydmyk av mindre, si. Hvis jeg skal trekke fram ett enkelt høydepunkt, blir det nok gigen under Punk Rock Holiday i Slovenia i fjor. Da vi fikk den første henvendelsen fra festivalen, trodde vi vel egentlig at den var feilsendt. Men det viste seg altså at den var sendt til riktig band, og at vi skulle spille på det som utvilsomt er Europas kuleste punkfestival sammen med band som NOFX, Descendents og Propagandhi.

Hvilke utfordringer står bandet overfor?

Erlend: Vi har bare ei utfordring, og det er å få tid, alle fem samtidig, til å gjøre alt vi har lyst til å gjøre. Hvis vi hadde vært i starten av tjueåra hadde vi nok reist veldig mye mer og spilt mange flere konserter, og øvd oftere, men nå vet vi at vi realistisk sett kan håpe på kanskje seks reisehelger i året.

Fortell om plateselskapet deres Second Class Kids Records og forholdet til det.

Erik: Second Class Kids drives av Pelle Dahlström. Han starta SCK tidlig på 2000-tallet og har siden gjort en rekke fysiske og digitale utgivelser med flere av Sveriges beste punkband. Han har et hjerte for punk, en god dose DIY-mentalitet og et stort samfunnsengasjement – tre punkter som forener oss. Han hevder også at han var Sveriges yngste rektor gjennom tidene, noe han riktignok har til gode å legge fram bevis for. Vi kom i kontakt med ham gjennom Pierre i Lastkaj 14, og starta samarbeidet med utgivelse av en split-7″ med svenske Headless Frank. Da vi hadde spilt inn nyskiva, var begge parter interessert i at det skulle bli en SCK-utgivelse, og da ble det dét. Et ganske knirkefritt samarbeid så langt, må jeg si.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Erik: Første konsekvens var at konserten vi skulle gjøre med The Dogs på Byscenen ble avlyst. To uker senere skulle vi spille Oslo-Göteborg-Stockholm, noe det naturlig nok heller ikke ble noe av. I Stockholm skulle vi spille support for Lastkaj 14 på deres releasekonsert for plata som kom i vår, og vi skal ikke legge skjul på at vi hadde gleda oss til denne. Samtidig opplevde vi på daværende tidspunkt at det var veldig “riktig” å ikke dra, så det var lite selvmedlidenhet ute og gikk. I tillegg førte avlysningene til at vi fikk framskynda plateinnspilling, noe som gjorde at vi faktisk klarte å holde oss til tidsskjemaet vi satte i januar. Det hadde vi nok ikke klart uten Covid.

Sånn oppsummert, så har ikke Covid ramma oss på samme måte som det har ramma folk som lever av kulturproduksjon. Det har gitt oss noen små, svært overkommelige skuffelser, men avlyste konserter er småtterier sammenligna med kollegaer som mister levebrødet sitt.

Kan dere til slutt velge femten låter, fem hver, som på en eller annen måte har inspirert Anti-Lam Front og si hva dere liker ved disse låtene eller hva dere har tatt med til egen musikalsk virke.

Erik: Vi gjorde nettopp en tilsvarende greie med Tigerbloggen. Så da skal du få de fem låtene på mi liste som ikke ble med, siden vi bestemte oss for å kun inkludere skatepunklåter.

GnR – Coma

Et epos. De siste to minuttene er kanskje verdens beste parti.

Hot Water Music – Free Radio Gainesville

Etter fem ganske smalspora år på nittitallet, var HWM en av hovedgrunnene til at jeg begynte å orientere meg utafor skatepunken.

Envy – Distress of ignorance

Åpna horisonten ytterligere etter HWM. Inngangsport til både screamo og post-rock.

The Decemberists – The Bachelor and the Bride

Nok en sjangeråpner, denne gangen til den lite definerbare indie-sjangeren. Colin Meloy er rett og slett en fantastisk god låtskriver.