Av: Victor Josefsen Intervjuer 7. januar 2021

Benjamin Finger: Melankolsk tonal utforskning

– Vi lever i en tid hvor alle skal underholdes hele tiden. Alt skal konstant serveres på et sølvfat rett foran nesa på oss. Oppmerksomheten vår er kjøpt opp av teknologiske duppeditter slik at alt skal bli enklere og mer effektivt. Jeg synes det er bra at instrumental musikk ikke gir deg alle svarene på en gang og at man ofte aktivt må lytte for å få noe utbytte av den. Den kan sette deg i en bestemt stemning, få deg til å erindre, forhåpentligvis tenke eller i noen tilfeller se bilder, mener Frank Benjamin Finger, som under artistnavnet Benjamin Finger er aktuell med albumet «We Carry the Curse» på Roman Numeral sammen med James Plotkin.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Eva Jacobsen (front)

«We Carry the Curse» består av tonale og atmosfæriske lyder med mørke, ekspansive lydbilder og dybde. Musikalsk fortoner det seg relativt minimalistisk, men inkorporerer og sjonglerer en rekke ulike stemninger. Nihilisme, ømhet, håp, hjelpeløshet og depresjon veksler side om side i et større hele. Vart, vakkert og stillferdig, men også skremmende og illevarslende flyter musikken av gårde som et lydspor til en film fra et postapokalyptisk, øde eller isolert landskap – tonene er preget av minst like mye angst som man kan skimte håp eller tegn på noe livsbejaende. Bak melankolien og frykten eller det skremmende med de mørke ambiente dronene, og den minimalistiske støyen, finner man også en nysgjerrighet eller ihvertfall tegn til noe slik.

Jeg får assosiasjoner til sideprosjektene til Godspeed You! Black Emperor!, Artificial Intelligence /Isolationism samlerne til WARP, Labraford. Jo mer en utforsker og trenger inn i denne musikken, som kanskje også kan bruke til en slags mindfulness med motstand, oppdager man de små detaljene og variasjonene som løfter det hele og gir liv.

Vi møtte Benjamin Finger på byens fysiske mekka for eksperimentell elektronisk musikk, ambient og droner, Tiger, men mest over den digitale verdensveven for en samtale om musikalsk oppvåkning, konsentrasjon, mangfold og for å få vite litt mer om det spennende samarbeidet han har med den soniske støypioneeren James Plotkins fra Old, Khanate, Khlyst med mer.

Når og hvordan oppsto ditt forhold til musikk og hva var det som gjorde deg dypt engasjert i den?

Det oppstod et kjærlighetsforhold til musikk relativt tidlig siden min far var musiker da jeg vokste opp. Det ble alltid spilt musikk i hjemmet, jeg husker store båndopptakere og musikken til b.la. The Beatles, Billie Holiday og en masse jazz. Dette kombinert med Svensk TVs fokus på spennende musikkprogrammer og livekonserter bidro også til å pirre interessen. Men det som gjorde meg ordentlig engasjert var en «skjellsettende» opplevelse sommerferien i sjette klasse. Min far inviterte to amerikanske gutter, som var på sommerferie i Hamar, hjem til oss. Det viste seg at de drev med breakdance. Så han dro frem videokameraet og filmet disse guttene mens de breaket i stuen vår. Og når musikken kom på eksploderte hodet mitt fullstendig! Rytmene kombinert med deres bevegelser satte meg helt ut og jeg var sikker på at deler av meg var på vei til månen. I ettertid fant jeg ut at det de satt på var Man Parrishs «Hip Hop Don´t Stop». Den låten har vært med meg helt siden da, og jeg gikk over i en lengre Hip Hop-periode hvor jeg samlet febrilsk på rap-plater. Ved siden av denne episoden tror jeg at den beste musikkutdannelsen min kom av å lytte til veldig mye forskjellig musikk. Jeg har vokst opp med musikk rundt meg hele tiden slik at ørene aldri fikk noe valg og konstant ble eksponert for musikk.

Hvilken rolle eller funksjon har eller fyller musikk i livet ditt både som lytter og som utøver?

Den tar veldig mye av min tid. På lik linje med filming, fotografi og skriving er det hva som opptar meg mest. Dagene benyttes til å jobbe i studio med ulike prosjekter som konstant holder meg i gang. Som lytter er jeg en notorisk platesamler så jeg lytter også mye til musikk fra samlingen. Selv om jeg de siste årene føler at jeg får mindre tid til dette. Det er noe dritt å bli eldre, tiden går mye raskere. Men paradoksalt nok fortsetter jeg å kjøpe plater.

Når begynte du selv å spille instrumenter? Hvilke instrumenter har du vært innom og hvilke føler du deg nærmest tilknyttet i dag?

Min far forsøkte å lære meg gitar og piano da jeg var mindre. Jeg var såpass talentløs og lite villig til å øve at han ga opp og mor førsøkte siden å sende meg på pianoskole. Men det gikk også dårlig. Det var først mange år senere at jeg plukket de opp på egenhånd, nærmest tilfeldig. Hadde alltid en gammel gitar liggende, men pusset en dag tilfeldig støvet av den. Hvilke instrumenter som har vært viktigst har variert litt fra plate til plate og hvilke jeg har hatt råd til å kjøpe eller låne. I dag består studioet mitt av alle slags instrumenter. Men jeg tror nok at det er synther og piano jeg har et nærmest forhold til.

Når ble du opptatt av datamaskiner og andre elektroniske verktøy og hva var det som fascinerte ved dem? Når oppdaget du at de også kunne være et hjelpemiddel til å skape musikk?

Jeg ble opptatt av datamaskiner da min stefar ga meg en brukt stasjonær Mac i 2003. Da jeg og kjæresten min kom over Garageband begynte jeg å leke med programmet og fant gradvis ut hvilke muligheter og potensiale det hadde. Det som først gjorde at jeg ble fascinert av det var nok enkeltheten. Programmet var laget på en slik måte at til og med en lite data interessert person kunne finne veien rundt det. Det var ganske enkelt å koble opp en midi synth og opptaksmulighetene var enkle for en nybegynner/gjøk å forstå.

Hvor mye av musikken din skapes analogt og hvor mye er digital prosessering av field recordings og opptak av instrumenter og lyder?

Musikken var muligens litt mer digital de første årene. Delvis fordi jeg ikke eide så mange instrumenter i starten, bare en kassegitar. Samtidig har det alltid vært en kombinasjon av de to jeg har vært fascinert av. Lenger ut i diskografien har de fleste platene blitt hel-analoge siden jeg har investert i en rekke forskjellige instrumenter som jeg bruker under innspillingene. Benytter meg sjeldent av loops og samples fra andre musikere/band, har som krav at de må være egenproduserte i så fall. Og feltopptak har alltid vært et inkorporert element.

Din diskografi spenner over et veldig vidt og stort musikalsk landskap og har etter hvert også blitt kvantiativt stor. Jeg hører spor av blant annet ambient, nyklassisisme, field recordings og frijazz. Fortell om de musikalske visjonene og drivkraften, den generelle musikkinteressen din og hva som styrer hvilken musikalsk retning og uttrykk de ulike albumene får.

Ja, det har blitt en del soloalbum pluss noen samarbeids-skiver pluss noen utgivelser med Beneva vs. Clark Nova. Jeg har bevisst forsøkt å forandre meg litt fra album til album. Siden jeg har en variert musikksmak tror jeg dette gjenspeiler de ulike uttrykkene jeg har arbeidet med. Platesamlingen består av mye forskjellig musikk og det jeg lytter til preger nok hva som kommer ut av meg. Jeg tror de ulike musikalske retningene jeg forsøker på er drevet av en rastløshet og nysgjerrighet. Og ofte fremføres materiale i en live-setting for å sjekke hvordan det låter/funker før jeg tar det med inn i studio. Personlig finner jeg det lite inspirerende å stadig repetere tidligere album. Forsøker istedenfor å se fremover og motivere meg selv til å lete etter noe nytt. Den musikalske visjonen er i stadig forandring. Det er også viktig for meg at albumene er personlige.

Har du hatt noen form for musikalsk skolering eller er det meste selvlært? Hva har du eventuelt plukket opp gjennom musikktimer eller samspill med andre? Hva er forskjellen mellom solitær musikkskapelse og kreativitet på egenhånd og det som skjer i samspill med andre?

Bortsett fra det jeg nevnte ovenfor er det meste selvlært. Gjennom prøving og feiling har jeg blitt kjent med mine svakheter og styrker. I perioder bruker jeg mye mer tid på ett instrument, jeg utforsker mulighetene det har, øver konstant og spiller inn temaer som senere finner veien til albumene. Det er en ganske abstrakt prosess som gradvis åpner seg eller av og til stagnerer. Men jeg har selvfølgelig lært noe av andre også, bl.a. har Rudi Simmons og James Plotkin vært veldig viktige. Også venner sine kommentarer, som f.eks; «det er viktig med motstand i musikk», har jeg fått stort utbytte og omsider forstått viktigheten av.
Trives nok aller best å jobbe på egenhånd. Da har man full kontroll og kan eventuelt hente inn hjelp der/når det trengs. Da har man sin egen deadline og kan jobbe i eget tempo. Det sagt har jeg stort sett bare gode erfaringer med samarbeid. Men man blir nødt til å tenke annerledes. Det gjelder å forsøke å begrense seg mer slik at alle parter kan «slippe» til med sine bidrag. Det kan absolutt være en utfordring. Siden jeg i soloprosjektene benytter meg av veldig mange lydspor på låtene er jeg ofte nødt til å strippe det ned i møte med andre.

I starten samarbeidet du med Rudi Simmons ved at dere hadde Beneva vs. Clark Nova, som lagde en form for skrudd psych pop sammen og ga ut to album, «Sombunall» (2008) og «Dramadadatic» (2009) og EP-en «Flotsam / Jetsam» (2007). Hvordan var det samarbeidet? Hva plukket du med deg derfra og hva endret seg da du gikk over til å jobbe mer på egenhånd?

Beneva vs. Clark Nova var et fragmentert samarbeid. Det var perioder vi jobbet tett sammen og andre stunder hvor vi sendte materiale frem og tilbake til hverandre. Musikalsk utforsking preget vår fremgangsmåte. Bandet oppstod ved at jeg ble booket til å spille et live på Indigo av en kamerat. Men jeg var for redd til å stille opp alene og kontaktet Rudi for å ha en makker. Så tilfeldig ble vi grunnlagt. Det var i 2005, tror jeg. Gigen/konserten gikk bra og vi syntes det var spennende pluss det faktum at vi trivdes sammen. Vår fremgangsmåte fungerte slik at materialet først ble prøvd ut live en stund før vi bestemte oss for hvordan de endelige versjonene skulle spilles inn i studio. Og det var sjeldent at vi repeterte låter fra albumene live. Noe som konstant var spennende for oss, men muligens litt frustrerende for lytterne. Selv har jeg alltid vært begeistret for band som gjør noe annet live enn på album, så er nok litt egoistisk der. Tenker at hvis man skal gidde å holde på med dette her så må det være en stor grad av variasjon som gjør det verdt det.
Tror jeg ellers beveget meg i soloretning fordi vi muligens hadde litt ulike oppfatninger om hvor vi skulle gå. Og kanskje vi hadde ulike oppfatninger om hvor mye tid man skulle bruke/ofre på bandet (vi hadde andre jobber ved siden av). Samtidig beveget jeg meg nok i en «mørkere» korridor rent musikalsk personlig. Det finnes forresten en ferdig innspilt tredje plate jeg håper kommer ut en dag. Det er preget av én side med ren pop og en side av mørke melodier, nærmest balladepregede. Det er også den første gangen vi gjør all vokalen selv. Tiden vil vise om den får se dagens lys/når dagens ører.

Også i «solokarrieren» har du samarbeidet med andre musikere, men mest de siste årene. Det være seg John Hegre, Mia Zabelka eller James Plotkin. Har en lengsel etter kreative sparringspartnere meldt seg eller er det tilfeldig at du nå har gått inn i nye tettere samarbeid?

Alt av samarbeid har kommet mer eller mindre spontant eller tilfeldig. Det har oppstått fordi jeg har møtt nye mennesker og nye ideer gradvis har oppstått. Og det har vært med musikere jeg respekterer og beundrer. Etter så mange soloalbum har det også vært befriende og inspirerende å jobbe på nye måter. Jeg har lært mye underveis. For eksempel å spille live på internasjonale festivaler som Rewire i Nederland og Meakusma i Belgia. Det kan være krevende å spille med folk som er profesjonelle på improvisasjon. Det handler konstant om å justere seg; lytte, følge andre, skifte retning, forsøke å komme opp med noe. For tiden jobber jeg med Teruyuki Kurihara fra Japan på en ny plate. Det tror jeg blir et helt annet uttrykk enn de tidligere samarbeidene, mer fremtidsrettet lyd i kombinasjon med en god dose melankoli.

Hva får du ut av det å lage musikk med andre og hva kan være begrensende?

Etter en rekke soloalbum leter jeg etter nye vinduer for å utvikle meg og ikke minst lære av andre begavede folk. Det er et forsøk på å utvide horisonten og forhåpentligvis overraske seg selv. Aha-opplevelsen kan oppnås gjennom å være på jakt etter nye musikalske uttrykk. Det kan oppnås gjennom samarbeid hvis alle de involverte partene er innstilt på å komme dit. Så langt har de fleste jeg har jobbet med vært musikalske forbilder slik at de har erfaringen, kunnskapen og evnen til å omstille seg. Når det gjelder begrensninger kan de av og til være geografiske og prosjekter kan naturligvis ta lenger tid, noe som nødvendigvis ikke er en dårlig ting. Og som tidligere nevnt er man avhengig å begrense seg i form av færre lydspor enn man vanligvis ville ha gjort.

Hva liker du med James Plotkin som musiker, hvordan har samarbeidene dere i mellom kommet til og hva synes du kjennetegner arbeidet og arbeidskjemien dere har sammen?

Jeg har beundret James sitt arbeid siden 90-tallet. Har alltid beundret den egenskapen hans med å være så allsidig. Band/prosjekter som OLD, Khanate, Lotus Eaters, Phantomsmasher, Scorn og Khlyst har alle vært inspirasjonskilder. Hans samarbeidsalbum, som kom ut på Kranky («A Peripheral Blur» og «Mosquito Dream»), var også veldig bra.
Det er ganske tilfeldig at vi begynte å jobbe sammen. Jeg var på søken etter noen til å mastre et album og noen nevnte at James var både billigere enn de fleste og ikke minst veldig flink. Det endte med at han har mastret samtlige av albumene mine (med unntak av Lawrence English og Rashad Becker på to av dem). Vi ble gradvis «venner» gjennom mailer frem og tilbake over årene. Vi har sendt hverandre musikk vi beundrer, nerdesnakket om ulike bokser man burde gå til anskaffelse av osv… En dag var jeg «modig» nok til å fortelle ham at jeg hadde noe materiale liggende og fikk beskjed om å sende det over. Kjemien mellom oss har gått på skinner. Vi er stort sett enige i det meste og jeg stoler på ham til å ta beslutninger. Der lar jeg ham bestemme. Ikke helt sikker på hva som kjennetegner arbeidene våre siden vi er i en kontinuerlig prosess med prosjekter. Og ingen av platene er helt like i uttrykket selv om det sikkert finnes en rød tråd der. Men jeg tror vi begge liker å utforske mørkere sider av lyd/elementer i musikken og er åpne for hva som kan skje hver gang.

Dere to har også gjort en plate sammen i februar 2019, «Pleasure-Voltage». Da med Mia Zabelka som tredje musiker, men denne gangen er det bare dere to. Hvorfor det valget og hva som er de viktigste forskjellen mellom de to platene med tanke på teoretisk utgangspunkt og hvordan dere har jobbet sammen?

Jeg synes «Pleasure Voltage» kanskje/muligens er mer åpen og abstrakt i uttrykksformen. Og den består av to lange spor. Den inneholder også mye mere lyd siden vi er tre stykker. «We Carry the Curse» er roligere, renere og har større vekt på melodier. Den er også mere minimalistisk og melankolsk, tror jeg. Grunnen til at vi bare er to på det siste albumet er fordi arbeidet begynte tidligere enn PV. Ellers er det teoretiske utgangspunktet ganske likt, vi sender lydfiler frem og tilbake, men denne gangen med mindre instrumentering. Vi er begge fan av artister som f.eks. La Monte Young og bestemte oss for å forsøke et mer minimalistisk uttrykk på den siste.

Hvor mye hjalp det prosessen at dere allerede hadde gjort et albumsamarbeid og at han hadde mastret flere av dine skiver?

Som nevnt ovenfor ble denne platen påbegynt på et tidligere tidspunkt. Jeg sendte James flere spor tatt opp på analoge synther som han senere brøt ned til fire spor. Han la på gitar og andre «alien objects» underveis. Det at han har mastret så mange av albumene mine og at vi kjenner godt til hverandres musikk bidro helt sikkert til å gjøre prosessen enklere (selv om den tok ganske lang tid).

Albumet som du og James Plotkin slapp 30. oktober på Roman Numeral Records har altså fått navnet «We Carry the Curse». Hvorfor ble den albumtittelen valgt og hva vil dere artikulere gjennom den?

Denne gangen lot jeg James bestemme tittelen. Jeg følte meg helt tom, stod helt fast da beslutningen skulle tas. Derfor synes jeg det var frigjørende å få dem servert av ham. Han har aldri nevnt hva det betyr for ham og jeg har heller aldri spurt. Det trengs ikke. Men jeg likte den umiddelbart. Det slår meg i ettertid at «We Carry the Curse» er en tittel som passer tidsklimaet vi befinner oss i. Og på en annen måte er den også åpen for tolkninger. Flere rom for tolkninger hylles alltid.

Elling Finnanger Snøfugl bidrar også på albumet, som han har gjort på flere av dine tidligere plater, «For Those About to Love» (2017), «Ghost Figures» (2017) og «Into Light» (2018) – og for Kråkesølv, Anti-Lam Front, Bokassa og sitt eget band Grown into Nothing. Han bidrar med cello på «Bound Together» og «We carry the Curse».

Elling har vært med helt siden Beneva vs. Clark Nova startet. På grunn av How Is Annie Records spilte vi av og til sammen med mange av disse gutta på konserter/festivaler, Morfar, Youth Pictures of Florence Henderson osv. Her ble vi kjent med Elling og han ble med på konsertene våre de gangene det passet (sånn tidsmessig). Siden den tid jeg har jeg holdt sporadisk kontakt med ham. Jeg sender nå og da ham hovedskisser og får opptak med cello i tilbake. Elling er en fin type og har alltid stilt opp.

Et annet slående og viktig bidrag til «We Carry the Curse» er de praktfulle, forunderlige, nærmest fabelaktige tegningene til Katrin Berge, som er både estetisk vakre og skremmende og designet til Paul Pavlovich. Hvem er de to, og hvorfor valgte du å bruke dem?

Katrin Berge var et naturlig valg da jeg stort sett har jobbet med norske kunstnere på omslagene (Christer Karlstad, Are Mokkelbost og Sverre Malling, for å nevne noen). De har enten vært venner, bekjente eller andre jeg likte arbeidene til. Jeg forsøker stadig vekk å finne kunstverk jeg kan assosiere med musikken min. Katrin Berge (https://www.katrinberge.com/aboutme) oppdaget jeg ved å søke rundt på nettet. Hun holder til i Bergen og jobber som illustratør. Jeg ble umiddelbart slått av de detaljerte tegningene og de mystiske/surrealistiske motivene hennes. Flere av tegningene slo meg som riktige for denne platen. Jeg ba Pavlovich (som driver Roman Numeral Records og jobber som kunstner ved siden av) se på arbeidene hennes og han falt umiddelbart for tegningene jeg sendte ham. Han likte de så godt at han inkluderte enda ett bilde, det du finner på innsiden av omslaget. Det har vært fantastisk å jobbe med både Katrin og Pavlovich, de er fine mennesker.

Du anvender det treffende begrepet melanphony for å beskrive egen musikk, en sammenføyning av melankoli og foni, vil jeg formode. Men også en lek med ordet uekte eller tilgjort via phony (not real or genuine; fake; counterfeit: a phony diamond. false or deceiving; not truthful; concocted: a phony explanation. insincere or deceitful; affected or pretentious: a phony sales representative) Kan du utdype og forklare hva du mener med denne beskrivelsen?

Er ikke helt sikker på hva jeg mener med det, det låt bra! Å leke med ordsammensetninger og ulike setningskonstellasjoner er noe jeg er glad i. Album- og sangtitlene til Beneva vs. Clark Nova er fulle av slike eksempler. Senere fortsatte jeg med det og bruker det mye når jeg selv skriver, bl.a. i noveller. Jeg liker å sette sammen ord som inneholder motsetninger, paradokser eller surrealistiske elementer. Jeg er inspirert av alt fra forfattere som Thomas Pynchon og André Breton til musikere som Frank Zappa, bandet The Residents, etc. Dessuten er det er altfor mye høytidelighet knyttet rundt titler, slik at det kan være spennende å bryte opp tilvante ord, leke med fri assosiasjon osv. Ofte trenger de jo heller ikke ha noen betydning, mener jeg.

Uansett om din musikk er prosessert og benytter eksterne kilder i form av digitale hjelpemidler og samples opplever jeg musikken som inderlig og oppriktig uten en slik distanse sistnevnte begrep også kan antyde. For eksempel er vel «Bound together/We Carry the Curse» en vemodig hyllest til hunder, i hvert fall i videoen?

Takk for at du nevner og oppdager det. Jeg prøver stort sett å skape et varmt lydbilde. De tidligste platene mine ble ofte laget eller jobbet på når jeg var svært fyllesjuk. Jeg oppdaget at dette var en arbeidsmåte som fjernet «beskyttelses-filtrene» vi ofte har i en normal tilstand. Man føler seg mer naken når man er bakpå og man unngår kanskje å sensurere seg selv så mye. Mer var for lyder blir man også. Dette er muligens noen av grunnene at jeg kalte et av albumene for «Listen to my nerves hum». Det finnes nok mange tekniske «feil» i den (og på de andre albumene), ting kan gå ut av synk og inneholder en del skjeve toner og takter. Jeg beholder stort sett alltid den første tagningen selv om den ikke er perfekt. I mine ører blir det «ærligere» komposisjoner ut av slikt. De får leve sitt eget liv, på godt og vondt.
Når det gjelder den videoen er det helt klart en tydelig referanse til begges forkjærlighet til dyr generelt. Vi har begge vokst opp med hunder og katter som har kommet og gått, så det er et tema vi er opptatt av. Og kanskje vi stoler mer på dyr enn mennesker?

Dette med melankoli, vemod eller sentimentalitet føler jeg mange ganger når jeg lytter til din musikk. Har du spesielt anlegg for slikt eller hvorfor tror du det kan være at din musikk setter i gang den typen følelser hos deg selv og/eller lytteren?

Tror ikke jeg bevisst leter etter det overnevnte når jeg lager plater. Men så langt tilbake jeg kan huske har jeg alltid vært opptatt av musikk som rører noe i meg. Jeg er interessert i det emosjonelle aspektet som musikk kan skape. Og noen av albumene gjenspeiler definitivt hvordan jeg hadde det og hva hodet var opptatt av i tiden under innspillingen. Hvis dette kommer gjennom til lytteren så blir jeg fornøyd. Da har jeg gjort jobben min og forhåpentligvis delt/fylt et behov. Dessuten må det innrømmes at jeg alltid har vært en heller melankolsk og sentimentalt anlagt fyr. Jeg har alltid vært på leting etter musikk som inneholder noe som rører meg. Men hva det kommer av blir for vanskelig og for langt til å svare på her, noen hemmeligheter må man beholde.

Musikken din er nesten utelukkende instrumental. Hva er bakgrunnen for det valget og hva er fordelene ved å ikke måttet forholde seg til en stemme eller hovedaksent i komposisjonene?

Hoveddelen av albumene er som oftest instrumentale ja. Ikke helt sikker på hvorfor. Mulig at jeg synes det er enklere og at det kjennes mer naturlig å lage slik musikk. Vokal kan til tider være så førende eller dominerende slik at man glemmer hva som er bak. Jeg synes det instrumentale forteller meg mer enn ord nødvendigvis gjør. Det sagt, de fleste albumene har som regel noen låter som er vokalbaserte. Inga-Lill Farstad har bidratt utrolig mye. Og Lynn Fister i USA har sendt meg en del vokalfiler opp gjennom årene. Jeg er veldig takknemlig for deres bidrag og synes de har beriket låtene. Én av grunnene er at de finner opp sine egne ord og setninger. Det blir vanskelig å tyde budskapet, det liker jeg.
Vi lever i en tid hvor alle skal underholdes hele tiden. Alt skal konstant serveres på et sølvfat rett foran nesa på oss. Oppmerksomheten vår er kjøpt opp av teknologiske duppeditter slik at alt skal bli enklere og mer effektivt. Jeg synes det er bra at instrumental musikk ikke gir deg alle svarene på en gang og at man ofte aktivt må lytte for å få noe utbytte av den. Den kan sette deg i en bestemt stemning, få deg til å erindre, forhåpentligvis tenke eller i noen tilfeller se bilder.

Noe av musikken din er så stille og meditativ at det nesten blir en form for lydskulpturer. Hvor går grensen mellom musikk og lyder for deg og hvor opptatt er du av størrelser som harmoni, bevegelse og rytme i musikken din i forhold til det spatiale, romlige eller flytende?

Jeg er en stor beundrer av både musikk og lyder. Tror ikke jeg har en klar/rendyrket oppfattelse av hvor grensen går. Og begge to kan jo fusjoneres slik det er gjort på mange bra album opp gjennom tidene. Retningen musikken tar kommer an på hva jeg er ute etter å utforske. Noen ganger havner man i de forskjellige landskapene tilfeldig/ubevisst, andre ganger fordi man har et klart, definert mål og ønske om hvor man skal. Det er ikke slik at jeg våkner om morgenen og alltid vet hvilken vei prosjekter skal ta. Musikken blir ofte til underveis og det er spennende. «Free you mind and your ass will follow», sang Funkadelic. Er nok veldig inspirert av den setningen. Derfor liker jeg å eksperimentere med ulike former for å se hvor man havner i dette store uendelige musikkuniverset. Vil nok konkludere med at jeg er opptatt av alle disse størrelsene når anledningen og inspirasjonen byr seg. Forsøker å holde meg utforskende.

Hvor går grensen mellom lydkunst og musikk og hvordan identifiserer du deg med de to størrelsene?

Igjen; jeg er en stor tilhenger av begge. Tror jeg opererer litt i begge leirer, men tilhører hverken det ene eller det andre, da må man være mer rendyrket i sin form. Men som nevnt kan de to formene blandes inn i hverandre. Tror ikke på grenser i dette tilfellet.

Utøver kunst, kunstuttrykk, film, litteratur eller annen musikk innflytelse på din kreativitet? På hvilken måte i så fall?

Ja absolutt! Jeg lytter mye på musikk, leser mye og har alltid vært opptatt av film/fotografi. Alle disse kunstformene har en innflytelse på meg. Man er avhengig av påfyll, som en blodtørstig vampyr. Mye av tiden går til å dyrke disse interessene. Den ene kunstformen utfyller den andre og jeg pendler konstant mellom dem. Jeg kunne fortsatt i det uendelige her, men er allerede på overtid i dette intervjuet.

Her en noen nøkkelord som jeg vil at du skal si noe om ditt forhold til og hvordan det manifesterer seg i din musikk.

Musikalske glidninger

Tolker det som å blande mange stilarter om hverandre? I retroperspektiv vil jeg si at albumet «For You, Sleepsleeper» inneholder mange av de ulike stilartene og uttrykkene jeg har utforsket og prøvd/forsøkt meg på i ettertid.

Droning

Tenker b.la. på Labradford, Bowery Electric, Tony Conrad, Keiji Haino, Grouper, Thomas Köner, Main, Charlmagne Palestine, Pauline Oliveros, Jim O´Rourke, Melvins, Earth og Sunn O))). Mine samarbeid med James Plotkin bærer muligens preg/hint/inspirasjon fra noen av disse bandene eller artistene. Drone-musikk har vært et varmt ullpledd opp gjennom tidene.

Glitch

Et lydbilde/stil jeg assosierer med Autechre, Oval, Gas, Fennesz, Prefuse 73, Aphex Twin, Tim Hecker, Pole, Vladislav Delay, Matmos, Pan Sonic, Kanding Ray, Flying Lotus, Mouse on Mars og flere. Mine album «Mood Chaser» og «10» inneholder elementer av glitch. Lyttet mye på denne stilen og var en ivrig tilhenger da den dukket opp tidlig på 90-tallet.

Ambient

Et uttrykk jeg finner utvannet. Ikke lenger sikker på hva folk legger i det. Uansett vil nok flere av mine plater bli assosiert med uttrykket. Skivene «The Bet» og «Pleasurably Lost» har trolig elementer av ambient over seg, sikkert flere også. Men jeg er ikke sikker på om jeg har laget så mange «rene» ambient-plater.

Låtlengde

Hm? Ikke sikker. Tenker da at låter kan være episke som i postrocken eller korte og raske som i punken. Mitt forhold til låtlengde er ambivalent. Har forsøkt meg på begge deler i perioder. En dag liker jeg lange låter og den neste uken foretrekker jeg kortere. Alt dette komme igjen an på humøret, hva man er ute etter osv. Jeg begynner ofte bare å spille inn noe og ser hva som skjer, hvor det tar meg og hvordan strukturen utvikler seg. Tror jeg liker lange låter når jeg synes at det skjer noe, at nye innfall dukker opp slik at det kan holde på nysgjerrigheten og oppmerksomheten.

Konvensjonelle låtstrukturer

På albumene «Woods of Broccoli og «For You Sleepsleeper» stod det sentralt siden melodiene var i hovedfokus. Jeg liker ellers mye musikk med konvensjonelle låtstrukturer, men tror personlig ikke at det er min sterkeste side.

Post-rock

Har vært på min del av Godspeed You! Black Emperor-konserter! Elsket post-rocken når den kom og fikk muligens en overdose etter hvert da alle skulle begynne å spille det. Gikk fort lei selv om jeg fortsatt elsker noen av bandene som startet tidlig før det ble et motebegrep/kom på alles lepper. Liker fortsatt Do Make Say Think, Three Silver Mt. Zion, Rachel’s, June of 44, Fly Pan Am, Swans, Slint og Disco Inferno (særlig de to sistnevnte hører jeg fortsatt mye på).

Neoklassisme

Vet ikke så mye om perioden, bare at den dukket opp på 1920-tallet. Men jeg har hørt mye på Stravinskij som barn gjennom min mor. Også Erik Satie har vært sentral for meg. Har ellers noen CD´er av Harald Sæverud jeg har lyttet mye til når jeg bodde i Bergen. Tror litt av den klassiske neoklassisismen innflytelsen er å finne på på albumet «Ghost Figures».

Shoegaze

Oj! Det har gått i mye av My Bloody Valentine, Cocteau Twins, Loop, Windy and Carl, Slowdive pluss flere. Var helt frelst på 90-tallet. Glimt av shoegaze finnes sikkert på mange av mine album.

Psykedelia

Bardo Pond, Spacemen 3, The 13th Floor Elevators, Suicide, The Cramps, Hash Jar Tempo, Jessamine, Spectrum/Sonic Boom og Velvet Underground. Alle disse bandene har vært viktige for meg. Finner helt sikkert spor av de på mange av skivene, men «Less One Knows» har sikkert elementer av både psykedelia og shoegaze over seg da den er mer gitarbasert.

Field recordings/feltopptak

Feltopptakeren er essensiell, den har jeg alltid med meg. Det er en gammel Pocketrak 9G som har reist altfor mye og ved flere anledninger havnet oppe i fulle halvliterglass. De fleste av mine album inneholder feltopptak i en eller annen grad. Man kan høre mye av det på «Listen to my nerves hum».

Tonalitet / Atonalitet

Første som slår meg er Giusto Pio – «Motore Immobile». For et fantastisk album! Men det er ikke begreper jeg ofte tenker på eller lar meg veilede etter. Men har lekt med begge på flere album, tror jeg.

Improvisasjon

Tenker på Derek Bailey, John Hegre, Ornette Coleman, Peter Brötzman, Evan Parker og John Zorn sine mangfoldige prosjekter. Impro kan være både gøy og skremmende i en live-setting for meg. Viktig å være skjerpet og opplagt i slike situasjoner da jeg flere ganger har spilt med personer som behersker dette mye bedre enn meg.

William Basinski

«Watermusic» er fantastisk! Har ellers ikke lyttet så mye på ham selv om jeg lest om ham ved flere anledninger. Og har hørt den obligatoriske «The Disintegration Loops».

Labradford

Uhyre viktig band for meg. Har samtlige av deres album på vinyl og CD, måtte ha dobbelt opp. Både musikken og lydbildet på » Fixed::Content» og dens eksistensielle søken etter musikalsk mening har betydd mye for meg. Må si at alle deres album veldig bra. De har definitivt påvirket meg musikalsk på mange plan.

Drømmer /Hallusinasjoner

Leder an til tanker omkring William S. Borroughs’, Aldous Huxleys og Pessoas bøker. De er viktige i arbeid med egne litterære tekster og tittelnavn på plater og låter. Også stemningen som bygges opp på en plate kan forsøke å etterlikne/imitere drømmende tilstander. Det preger også mange av musikkvideoene jeg har regissert/laget.

Reiser

Holder inspirasjonen oppe! Skyter mye film og fotograferer en hel del på turer. En samlet fotografibok («Selected mistakes») kommer ut over jul som inneholder bilder fra mange av stedene. En hel haug (nærmest et lydbibliotek) med felt-opptak stammer fra reiser. Nesten alle skivene innehar opptak fra turer.

Tross at du har veldig mange ulike musikalske uttrykk har du valgt å slippe alt under ditt eget navn om vi da ser bort i fra den første fasen med Beneva vs. Clark Nova. Hvorfor det valget og hvilke eventuelle fordeler og ulemper kan det ha med tanke på publikumsforventninger og gjenkjennelse?

Hm? Det er et komplisert spørsmål. For det første tror jeg det at å skifte og bevege seg i så mange ulike musikalske uttrykk på albumene er et kommersielt selvmord. Mange vil gjerne ha det «vante» og «trygge» uttrykket hos en artist. Det finnes utallige band/artister som lager den samme platen om og om igjen. Og det er helt ok, noen er til og med veldig flinke til det. Men jeg synes personlig ofte det blir kjedelig i lengden. For meg handler dette mest om å tilfredsstille seg selv og stå til veggs med nye utfordringer som dukker opp. Jeg tror at det å befinne seg på ukjent farvann er veldig bra for selvutviklingen, man kan komme frem til spennende uttrykk, ja du kan til og med ende opp med å overraske deg selv. Mitt mål er å forsøke å lage album som har en form for mystikk rundt seg, fylle det med detaljer og ofte uventede vendinger slik at det forhåpentligvis tåler flere gjennomlyttinger og at lytteren stadig kan oppdage nye ting. Hvis man samtidig klarer å gjøre de tidløse og mindre tidsriktige er man i mål. Men dette er selvsagt et vanskelig ideal og det betyr ikke at albumene er feilfrie. Noen nevnte en gang at det prosessen er like viktige (og muligens mer interessant) enn sluttresultatet. Det kan hende jeg bare så vidt begynner å forstå hva som liker bak den tanken.

På tale om dette med kvantitativ produktivitet. Du har ikke bare etter hvert fått en imponerende katalog, «We Carry the Curse» er ikke en gang den eneste utgivelsen fra i år. CD-en «Less One Knows» kom i vår på Dead Definition og i begynnelsen av 2021 slipper du «Exit du Depart» på Oscarsons. Hvordan får du tid til alt dette. Hva skyldes denne overfloden av kreativitet?

Først må jeg innrømme at jeg er selv er forundret over det. Tiden har gått veldig fort og jeg har vel oppholdt meg i en boble av kreativitet som fortsatt ikke har sprukket. Jeg får tid til dette ved at jeg konstant jobber med ulike prosjekter. Neste år kommer det 4 album med tre måneders mellomrom. Overfloden vet jeg ikke hvor stammer fra, men jeg tror at jeg har «arvet» min mors selvdisiplin. Hun er utrolig effektiv og tålmodig med ting hun foretar seg. Det finnes tydeligvis subliminale krefter i meg som stadig må få utløp for ideer jeg hele tiden forsøker å bearbeide eller finne ut av. Og jeg tror alle er i besittelse av en slik drivkraft bare de oppdager den, da mener jeg forfølger og dyrker den. Men man må selvfølgelig ofre mye tid på å opprettholde dette «drivet» eller hva det er. Det koster på mange plan. Det tidsmessige aspektet er også viktig slik at man kan få utløp for dette.

Hva er bakgrunnen og konteksten for de to andre aktuelle utgivelsene og deres uttrykk?

«Less One Knows» – jeg ser på denne platen som en lo-fi rockeskive som oppsummerer mye av rocken jeg lyttet til på 90-tallet. (Pavement, Sonic Youth, Yo La Tengo, Trumans Water etc.) Den er mer rå, naken og upolert og med mindre instrumentering enn mange av mine andre album, mer rendyrket i uttrykket siden den nesten bare baserer seg på gitar. Det er også en de få skivene hvor jeg selv synger.

«Exit du Depart» en mer elektronisk selv om den også inneholder opptak av piano, gitarer, synther og cello. Lydbildet er preget av en type cut-up teknikk hvor alle lydene hele tiden forandrer seg gradvis. Jeg liker å tenke på den som en hyllest til «Riders on the Storm» av The Doors, men i en mer moderne drakt. Den er tenkt på som en reise da noen av feltopptakene er fra T-bane undergrunnen i London. Opprinnelig ble komposisjonene laget for et prosjekt, som innebar at de to stykkene skulle spilles i loop i Londons undergrunnsystem.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Har vel egentlig ikke blitt påvirket i særlig stor grad. Livet har stort ruslet av gårde slik det pleier da jeg uansett bruker store deler av min tid i studio alene. Heldigvis har jeg en nydelig kjæreste og en katt (nå 20 år!) jeg kan klemme hver gang det isolerte aspektet ved dette yrket og tankene omkring denne CV-19 pandemien slår inn. Men jeg savner helt klart berøring av mennesker og det sosiale aspektet generelt (selv om det sosiale for lengst ikke er av hovedprioritet for meg). På det personlige og filosofiske planet har en del mørke tanker har dukket opp underveis. Men slike tanker er ikke noe nytt siden jeg, og helt sikkert en hel bunt andre mennesker, har oppdaget at denne verden er overbefolket for lenge siden. Det er også slik at vi alle har blitt så vant med å farte til alle verdens avkroker at det ikke er rart at vi bringer med oss alle mulige virus samtidig som vi forurenser miljøet mer enn noen gang før. Og dyr klarer mennesker aldri å la være i fred. Jeg er selv delvis skyldig i dette problemet, det er vi alle. Det er helt klart at verden i fremtiden vil sette et skille mellom FØR og ETTER Covid-19.

Kan du til slutt velge ti komposisjoner eller låter som på en eller annen måte har vært til musikalsk inspirasjon og si litt om hva du har liker med disse?

Oj, det er vanskelig! Er prinsipielt i mot lister og rangeringer. Det er vanskelig å nevne enkeltkomposisjoner siden jeg helt klart er en tilhenger av album. Men her er sytten låter i ingen spesiell rekkefølge og rangering, men som har vært viktige for meg.

Man Parrish- Hip Hop, Be Bop (Don´t Stop), som å bli lurt inn i et ukjent musikklandskap, bare luft under tærne, men du klarer å danse/breake allikevel (før øren forsvinner hinsides denne tilværelsen).

Boogie Down Productions – Poetry; «I´m teaching poetry I´m teaching poetry Scott LaRock We´re teaching po-e-try”. Helt essensiell!

George Michael – A Different Corner, fordi den er så minimalistisk ,men allikevel rommer/får frem så mye. En sang kan nesten ikke bli mer naken enn dette.

David Bowie – Cat People hørte jeg som liten guttunge og det var en alvorlig stemning der som umiddelbart fanget meg. Den var skummel og filmen skremte vettet av meg.

David Sylvian & Ryuichi Sakamoto – Forbidden Colours klatret uforberedt inn i sjelen min første gang jeg så filmen «Merry Christmas Mr. Lawrence» (1983). Det temaet kan fortsette i det uendelige for min del.

Slayer – Mandatory Suicide har en råhet og energi jeg likte første gang noen spilte den for meg på Stange. Var enda ikke klar over denne musikkens hadde en slik urkraft.

Jane´s Addiction – Ocean Size, som å bli skutt av en kanon med lyder midt i fleisen. Råheten, opprøret og Perry Farrels tekst er en monumental kombinasjon. Forandret meg på mange måter, fikk muligens frem den undertrykte opprøreren i meg.

Talk Talk – Alle komposisjonene på «Spirit of Eden» og «Laughing Stock». To album så skjøre, fulle av ærlig/troverdig sårbarhet og så emosjonelt komplekse at jeg ikke finner ord. Disse to albumene tar jeg med meg til graven.

Butthole Surfers – Kuntz er så morsom, oppfinnsom og ga meg helt sikkert en forståelse av at alt kan være tillatt i musikk. Og ikke minst idéen om at musikk kan være morsom.

Modest Mouse – Trailer Thrash liker jeg fordi jeg assosierte meg med noe av innholdet i teksten. Samtidig er den noe trist og melankolsk og jeg er jo en slik person.

The Fall – Hip Prist er en ubestridt klassiker! Den trenger ingen kommentar, låten snakker for seg selv. The Fall er tidløse for meg. Var så heldig å se Mark E. Smith live på en privat fest i København for mange år siden. Siden ble jeg aldri den samme.

Oliver Nelson – Stolen Moments svinger som bare det, den har mange fantastiske soloer siden platen har med seg et arsenal av dyktige folk som Eric Dolphy, Freddy Hubbard osv. En venn av meg sa en gang at låten og albumet burde blitt like kjent som «So What» av Miles Davis. Det holder jeg fortsatt med ham i.

Autechre – Pir. Ah, ikke så mye å si egentlig. Helt overlegne på sin egne planet. Alle konvensjonelle sider ved musikk opphører hos Autechre. Banebrytende helter som tråkker opp sine egne stier!

My Bloody Valentine – Only Shallow – Pang! Gikk rett i bakken første gang jeg hørte den her. Klarte ikke å plassere musikken, det var noe industrielt og brutalt over det, men samtidig så vakkert og flytende. Vokalen er også helt nydelig/drømmende. Dette lydbildet har ingen enda klart å reprodusere, gudskjelov for det.

Paul McCartney– One of These Days, hørt på den siden jeg eide den på kassett som liten pjokk. Så dette er nok barndoms-nostalgi på høyt plan. Altfor subjektiv til å bruke ord her.

Alice Coltrane – Going Home. Jeg kan godt dra hjem med Alice når som helst. Storslått og vakkert tema, nesten som minner fra en gammel western film man så som barn men ikke husker navnet på.

Sniker inn denne til slutt: The Cure – Drowning Man er noe for seg selv. Digger gitarriffene her og den desperate håpløsheten i teksten beveger meg alltid.

Benjamin Finger & James Plotkin – We Carry the Curse

<a href="https://romannumeralrecords.bandcamp.com/album/we-carry-the-curse">We Carry the Curse by Benjamin Finger & James Plotkin</a>

Benjamin Finger, James Plotkin, Mia Zabelka – Pleasure-Voltage

<a href="https://benjaminfinger.bandcamp.com/album/pleasure-voltage-benjamin-finger-james-plotkin-mia-zabelka">Pleasure-Voltage – Benjamin Finger, James Plotkin, Mia Zabelka by Benjamin Finger</a>