Av: Victor Josefsen Intervjuer 13. januar 2021

Mandalai Lamas: Psykedelisk garasjerock

– Tambourine er verdens viktigste rytmeinstrument! Det låter groovy og det er på en måte et ganske sexy instrument. Vi har noen låter hvor jeg bare synger og spiller tamburin og da går jeg inn i fullt Mick Jagger-modus, det er veldig befriende, sier vokalist og gitarist Håvard Dahle i Mandalai Lamas, som slapp andealbumet «Out of Time» på sin egen etikett og dessuten er aktuelle med en sjutommer «Strange Medicine» / b/w «Are You Proud Of Me Now?» på New Noise Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Brage Pedersen

Sekstetten Mandalai Lamas’ psykedeliske groove og røffe melodiske lydbilde får frem bekreftende nikk fra venner av den fineste musikken på 1960-tallet som The Blues Magoos, The Rolling Stones, The Troggs eller The Velvet Underground, men også blant yngre mennesker som har sansen for artister som The Brian Jonestown Massacre, Black Rebel Motorcycle Club og folkelige ting som Oasis, eller av de av oss som vokste opp med Spacemen 3 og Spiritualized.

I tillegg får de folk til å føle seg henført til en annen tid mens de danser til bandets toner og glaner på oljemalerier på storskjerm. Det er lett å forstå hvorfor. Dette er bejaende og hardtslående greier preget av spilleglede med hektende harmoniske melodilinjer som smitter.

I intervjuet med vokalisten får vi vite om forbindelsen mellom en ankelskade og Bob Dylan, cruising i Haldens gater med Jerry Lee Lewis og Elvis på bilstereoen og om å røyke vannpiper mens man lytter til mongolsk strupesang.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva er deres forhold til Dalai Lama?

Når jeg var liten trodde jeg at Dalai Lama var verdens snilleste fyr, et slags vandrende orakel som skulle redde verden, og på mange måter er han jo også det. Jeg hadde endelig funnet låta «The Eye of Wendor» av Mandalaband, som er den låta som blir spilt i rulleteksten til Brødrene Dal og jeg syntes Mandalaband var et kult navn. Så så jeg et bilde av Dalai Lama og slo sammen Mandala med Dalai Lama og VOILA!

Håvard, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Faren min har en Cheverolet Bel Air fra 1955 som vi pleide å kjøre rundt i da jeg var liten og noen av mine tidligste minner er å høre på gamle kassetter med Elvis og Jerry Lee Lewis, så musikk, særlig eldre musikk, var noe jeg ble opptatt av tidlig.

Når begynte du selv å spille gitar og synge og hva var det så fenget så mye med det?

Jeg knakk ankelen når jeg var rundt 11 år, det var midt på sommeren og jeg kunne ikke bade eller sykle rundt med kompisene mine så bestefaren min lot meg låne gitaren hans så jeg hadde noe å gjøre. Så kjøpte jeg en best of plate med Bob Dylan og da bestemte jeg meg for å bli visesanger.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon? Hvor viktig er sånne ting for å oppnå den lyden som dere ønsker dere?

Det viktigste er spillinga. Man må på en måte skjønne soundet og ha det i fingrene først og fremst. Så er det kanskje instrumentene og ampene etterpå. Jeg bruker stort sett gitarer fra 60-tallet, gjerne de som den gangen var billige siden de låter så skittent og “feil” og det er nettopp det jeg elsker. Så må vi bruke røramper, det er viktig å få den riktige vrengen, den får man ikke så lett med en ren transistoramp. Vi bruker kun det nødvendige av pedaler egentlig: tuner, tremolo, delay. Reverb har vi på ampen!

Hvorfor psykedelisk garasje rock?

Jeg har egentlig vært hekta på psykedelisk musikk siden jeg gikk på ungdomsskolen. Da andre oppdaget My Chemical Romance oppdaget jeg Syd Barrett. Levi, som spiller bass i Lamas, og jeg gikk i samme klasse og vi pleide å sitte nede i kjellerstua mi og røyke vannpipe mens vi sjekka ut alt vi kom over av psykedelisk musikk. Alt fra 13th Floor Elevators til mongolsk strupesang, vi var veldig rare.

Hvordan skiller Mandalai Lamas seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre band eller prosjekter dere har vært med på som Warp Riders, Evenpé, I Am Horus og hva har dere tatt med videre fra de tidligere bandene til Mandalai Lamas?

Jeg tror vi har tatt med oss spilleglede og kanskje lært en del om struktur og organisering i band fra tidligere erfaringer, men Lamas har alltid vært en fest egentlig. Vi tar ikke oss selv så høytidelig, så det er mye rom for prøving og feiling. Vi har blitt veldig gode på å lage og lære låter sammen, særlig i det siste med tanke på at corona har gjort at vi har hatt mer fokus på låtskriving enn øvinger til konsert. Noen av gutta har fortsatt andre band de spiller i og jeg tror det gjør oss veldig fleksible og allsidige.

Kan dere fortelle om de enkelte bandmedlemmenes musikalske styrke og rolle i Mandalai Lamas?

Bass – Levi A. Sandberg
Levi er en drøy bassist, bredbeint og groovy. Han finner alltid kule linjer, samme hvilken låt det er og han er meget fleksibel. En drøm å jobbe med både live og i studio. Han er også dyktig på harmonier, så han legger overstemmer fort som få. Levi har veldig mye erfaring fra så mye ulike sjangre, så han er kanskje den mest allsidige av oss.

Trommer – Marius Width (vokalist I Am Horus)
Marius er opprinnelig en metal-fyr, men det er vanskelig å høre siden han har 60-talls grooven i sjela. Han har alltid gode idéer, tar det meste på strak arm og er en drøm å jobbe med i studio. Det er litt vanskelig å forstå hva han sier siden han er trønder, men ellers er han gull!

Gitar – Markus Berntzen
Markus Berntzen, eller Black Snake som vi kaller han, er rett og slett en gitargud. Jeg har sett han spille gitarsolo i søvne, han er på det nivået liksom. Han har nettopp skaffet seg en ranch på bygda i Halden hvor han har et enormt arsenal av instrumenter og våpen (han er jeger, 100% lovlig), så han sitter der og klimprer og skyter hele dagen lang når han ikke spiller i band. En nasjonalskatt av et menneske rett og slett.

Gitar- Theodor Skovrand
Theo har spilt garasjerock nesten hele livet, så man kan si det sitter i sjela hans. Han er en levemann med sans for god musikk og det kulinarisk og han har svart belte i fuzz. Det andre bandet hans Ay Caramba! hadde en av de mest legendarisk crazy spillejobbene under Månefestivalen for noen år siden hvor hele venuen ble snudd på hodet, så man kan si han er rock and roll til benet.

Orgel, tambourine – Jacob Brolund
Jacob er svensken som vi headhunta via sosiale medier bare på grunn av utseende, han så rett og slett perfekt ut for bandet. Han er litt eldre enn oss men det betyr bare at han har mye mer peil. Han er et vandrende leksikon når det kommer til psych og garage og han har kanskje den mest positive energien jeg har vært borti. Ikke minst lærer vi mye svenske ord av han som også kommer godt med.

Vokal, gitar, illustrasjon – Håvard Dahle
Det er jo meg, så det får nesten noen andre svare på! Jeg gjør mye låtskriving, artwork og studioting i bandet siden det er det jeg er nerd på!

Dere har også med en gjest på skiva, Petter Wettre på «Stick it to the Man». Hvorfor har dere valgt å ta ham med og hva består hans bidrag i?

Vi spilte inn «Stick it to the Man» i løpet av en lang natt, som var like mye fest som en studiosession, men vi følte det manglet noe. Da vi kom ned på øvingslokalet, hvor vi også spiller inn, hørte vi en saksofon fra et rom lenger ned i gangen og tenkte at saks hadde vært perfekt i soloen! Så vi banket på døra, og han gikk med på å tracke solo i bytte mot litt øl siden det var det vi hadde å tilby. Det var først noen timer etter han dro at vi fant ut at han er Spellemannprisvinner i jazz, så vi fikk litt sjokk! En kjernekar uten like, en av de fineste typene jeg har møtt.

Hva vil dere selv si er den største forskjellen mellom Mandalai Lamas som spilte inn debutplaten «Here Comes the Mandalai Lamas» i 2019 og besetningen som nå har spilt inn oppfølgeren «Out of Time»?

Jeg tror den største forskjellen er at vi blir bedre og bedre i studio for hver låt som vi gjør, så jeg synes kanskje denne skiva låter litt proffere, eller iallfall riktig ut fra låtene vi har med. Vi hadde med David på perk, så den eneste forskjellen er kanskje bare at trommene har byttet plass med perk besetningsmessig. Denne skiva er også litt mer sint siden det er mye å være sint på om dagen. Plata heter «Out of Time» og handler om at vi har dårlig tid til å fikse viktige ting på denne planeten.

Hva hadde den nevnte endringen av trommis fra David Christian Smith til Marius Width å si for det musikalske lydbildet og bandkjemien?

David er med på «Stick it to the Man» og «Fade Away» pluss at han spiller perk på en del, så det er en salig blanding av både David og Marius egentlig. David er litt mer hardhendt, noe som kler de låtene han er med på.

Designet av Håvard Dahle.

Plata inneholder en stor plakat med en Jesus-lignende figur kalt «Thee holy Black Snake – The Lord and Savior of Mandalain Lamas». Hva er bakgrunnen for denne spirituelle opplevelsen og hva ønsker dere å kommunisere gjennom den posteren.

Markus, eller Black Snake, er på en måte blitt maskoten vår og vi syntes det hadde vært vakkert å spre det vakre ansiktet hans rundt til folket på og hva er ikke bedre med en A2 plakat med han som Jesus? Det er vel et resultat av en intern spøk som bare ble veldig morsom å gjennomføre. Han ante ingenting om det før han henta plakatene fra trykkeriet.

Designet av Håvard Dahle.

Hvorfor valget av albumtittel?

Vi begynte på denne plata mens Greta Thunberg var overalt i media, trynet til Trump var selvfølgelig overalt i media og vi følte at vi som låtskrivere bør si litt om hvor vi står uten å bli for politiske. Vi kan ikke ha politikere som Trump, vi kan ikke overse hvor viktig det er å ta vare på klimaet vårt og vi har faktisk dårlig tid til å reparere skadene i verden både politisk og klimamessig. Før i tiden var rockeband engasjerte i sånt og jeg syntes kanskje man som låtskriver har et ansvar om å si hva man mener siden vi når ut til folk. Vi har nok hjernedødt som underholder oss fra før av, så vi følte at vi måtte ut med et budskap.

Hvilket forhold har dere til albumet «Out of Time» med R.E.M. fra 1991 og The Rolling Stones-singelen «Out of Time» fra «Aftermath» albumet (1966)? Den ble også tolket på en singel produsert av Mick Jagger med Chris Farlowe samme år.

Stones-låta har vi definitivt et forhold til! Vi henter veldig mye inspirasjon fra Stones og man kan kanskje si at albumtittelen også er et lite nikk til dem. R.E.M. har vi derimot ikke noe forhold til så akkurat det er helt tilfeldig!

Flere i bandets besetning jobber i barer eller spillesteder. Hva har denne ekstreme tilgangen til livemusikk og andres kunnskaper om musikk hatt å si for egen kreativitet?

Det er alltid gøy å se band og artister, og særlig når man jobber på spillesteder er man liksom med på hele gigen fra opprigg til nedrigg, da plukker man opp litt triks. Det er også spennende siden man ofte kommer på jobb uten å ha forhold til hvem som skal spille, og plutselig får man se noe fett eller møte nye, fete folk så det er gull verdt for en musiker. Vi hadde nok ikke hatt det nettverket vi har uten å jobbe med livemusikk.

Blant egne komposisjoner er her også en cover av den klassiske «Money (That’s What I Want)»-låta skrevet av Berry Gordy og Janie Bradford, først gjort av Barrett Strong, men som også finnes i veldig mange andre versjoner av artister som The Beatles, The Rolling Stones, The Sonics, The Supremes, Jr. Walker & the All Stars, The Searchers, Buddy Guy, The Kingsmen, John Lee Hooker, The Doors, The Flying Lizards, The Purple Helmets, Led Zeppelin, Jerry Lee Lewis, The Rivieras, Charlie XCX, The Jaded Hearts Club, Jackie Shane osv.

Hva er deres forhold til denne låta, hvorfor har dere valgt å gjøre deres egen versjon og hva føler dere at dere tilfører til låta?

Denne låta har vi egentlig spilt siden dag én, det er en låt alle gutta liker. Vi følte at siden så mange av heltene våre har gjort den låta så kunne vi puste nytt liv i den. Den er for så vidt også ganske relevant for oss siden vi aldri har penger, haha!

Dere har tatt produksjonen i egne hender da plata er produsert av bandets egen Håvard Dahle. Fortell om det valget og fordelen med å gjøre ting selv kontra det å jobbe med en utenforstående produsent.

Vi har aldri jobbet med en produsent egentlig, både første og andre skive er produsert av meg og bandet. For det første har jeg studert musikkproduksjon og har erfaring med det fra før, så det er naturlig at det har blitt sånn, samtidig som at vi ikke har så veldig mye spenn, og å spille inn skiver er dyrt, så det er også en slags nødvendighet. Men vi får jo fullstendig kunstnerisk frihet, og det passer til det vi driver med. Det er veldig mange band i vår sjanger som gjør ting selv.

Det første albumet ble gitt ut av Big Day Records, mens den nye er selvutgitt.

Corona kom som et smell og alt ble plutselig usikkert så vi valgte å ta kontroll over utgivelsen selv. Det har mildt sagt vært en utfordring nå som vi ikke har fått spilt så mange giger for å promotere albumet og det er mye nytt å sette seg inn i, men det har vært lærerikt. Nå skjer så å si alt over nett siden det er vanskelig å spille for folk så man forsvinner kanskje litt i et hav av utgivelser og nettkonserter, men vi hadde heller ikke lyst til å sitte å ruge på andreplata, derfor vi valgte å gi den ut. Vi får bare ta med oss erfaringene vi har fått inn i 2021 og håpe på et snillere år!

Hva betyr D.I.Y og gjør-det-selv mentalitet for dere?

Det er noe med friheten ved å gjøre det selv som vi elsker, man har liksom full kontroll fra start til slutt. Det er mange andre i vår sjanger som jobber på samme måte, så det er kanskje noe med sjangeren. Nå har aldri vi jobbet med større selskaper som gir oss retningslinjer, og det tror jeg heller vi aldri kommer til å gjøre, men det er en slags frihet ved å ha full kontroll selv om det betyr mye mer arbeid, men det er også veldig spennende. Jeg anbefaler alle å gjøre mer sjøl, man får mye igjen for det.

Ved siden av albumet er dere også aktuelle med en dobbel A-side sjutommer singel på den velrenommerte Halden-labelen New Noise med «Strange Medicine» / b/w «Are You Proud if Me Now?». Fortell om den singelen og valget med å holde de låtene utenfor albumet.

Vi var tidlig i kontakt med New Noise om den singelen så vi holdt de to låtene av til de. Vi skal også få til en offisiell releasekonsert for denne singelen på Siste Reis i Halden så fort det lar seg gjøre! Vi digger at New Noise er i gang igjen, de har betydd mye for haldenmusikken og det er en ære å jobbe med dem.

Hva betyr det å slippe musikken i fysisk format? Er dere selv også platesamlere?

Vi er absolutt platesamlere og glad i fysisk musikk, og vår musikk er som skapt for vinyl så det ville nesten vært rart å ikke gi ut en LP. Det er også noe veldig tilfredsstillende ved å holde en fysisk utgave i hånda, da ser man på en måte et resultat med alt man har jobbet med! Vi er også såpass kjekke menn at vi fortjener et stort vinylcover, hahaha!

Når og hva var musikkens gullalder?

Jeg syntes egentlig at det er umulig å si, det kommer noe fett hele tiden! Jeg skulle kanskje ønske at rockemusikken fikk mer plass på de større kanalene slik den fikk på 60/70-tallet, men samtidig gjør det også undergrunnsmiljøet veldig spennende at den ikke har det, det blir på en måte en helt egen scene når den er underground.

Hva er den beste låta som er skrevet og hvorfor?

Bortsett fra «Stick it to the Man» tror jeg kanskje det er «Run, Run, Run» av Velvet Underground. Den har TO akkorder, hva mer trenger man?

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet deres til og hvordan det påvirker Mandalai Lamas.

Psykedelia
Psykedelia er jo så mangt, men for oss er det vel en slags følelse vi ønsker å gjenskape i musikken vår. Det handler litt om å ta det indre og fange det i en låt, veldig vanskelig å forklare. De som skjønner det, skjønner det!

Garasjerock
Det er egentlig det det er, rock fra garasjen! På 60-tallet var det mange unge folk som øvde og lagde låter i garasjer rundt omkring i California og dette resulterte i en hel sjanger! Møkkete, ærlig og ekte!

Syd Barrett
Definisjonen av mad genius! En av våre største helter.

The Brian Jonestown Massacre
Uten BJM hadde vi nok ikke spilt sånn vi spiller. Måten de har blandet psych fra 60-tallet med post-punk og Spacemen 3-sounden fra 80/90-tallet er helt banebrytende og det var liksom BJM som fikk hjulene våre til å rulle. Anton er et arbeidsjern som fortsatt pusher ut låter i ett sett, så han er et enormt forbilde for oss.

The Rolling Stones
Rockedrømmen! Å spille i et band som Stones hadde vært helt rått; så mye galskap og så mange gode låter, de er helt enorme. At de fortsatt holder på sier en del om de gutta!

Flamin’ Groovies
Flamin’ Groovies er et band vi ofte blir sammenlignet med uten at vi har så veldig stort forhold til de, men etter vi har sjekket de ut skjønner vi hvorfor! De har veldig mange gode låter og en nesten melankolsk tøffhet som er ganske unik!

The Troggs
The Troggs er fett det, enkelt og tøft! Jeg spiste faktisk indisk med Chip Taylor som skrev «Wild Thing» en gang, for meg var det veldig stort!

Oasis
Man kan si mye om Oasis og Gallagher-brødrene, men de to første skivene deres er virkelig enorme! Det er jo et band som man hørte overalt når vi vokste opp og da de var på TV skjønte man at de var ekte rockestjerner på et nesten parodisk nivå. Attitude, solbriller innendørs, det blir ikke bedre enn det!

8mm
8mm er en av de viktigste psych/garasje-barene i Europa. Den ligger i Berlin og man møter alltid bandfolk der, så det er en slags møteplass for musikere. De arrangerer også mange kule konserter og kunstarrangementer, så det er alltid noe fett som skjer der. Verdt et besøk om du er i Berlin!

Munnspill
Det første instrumentet jeg lærte! Jeg fikk det i gave da jeg ble 8 år og lærte meg å spille etter noen bluesplater jeg fikk låne av naboen.

Tamburin
Verdens viktigste rytmeinstrument! Det låter groovy og det er på en måte et ganske sexy instrument. Vi har noen låter hvor jeg bare synger og spiller tamburin og da går jeg inn i fullt Mick Jagger-modus, det er veldig befriende.

Rørvreng
Det er rart med det, men det er noe med rørvreng, som ikke går an å simulere. Å skru en forsterker opp til røra “cranker” låter tøft på en helt unik måte, som man ikke får med digitale effekter. Vi spilte en konsert forleden hvor Black Snake måtte spille på en forsterker som ikke hadde rør og du kunne se skuffelsen i øya hans!

Tremolo
En så enkel effekt hvor bare volumet går opp og ned i ulike hastigheter, men det er veldig virkningsfullt! Det er også en effekt som går igjen 60-tallsmusikk, så den sounden er ganske essensiell!

Retro
Kult! Det er ikke sånn at vi strever etter å være så retro, vi bare syntes eldre greier er fetere enn nye greier, enkelt og greit!

Vintage utstyr
Man får veldig mye gratis ved å bruke vintage utstyr, sounden ligger på en måte allerede der klar til å brukes. Hvis man vil låte som de gjorde før er det egentlig bare å bruke samme utstyr siden det låter sånn! Særlig etter vi begynte å spille inn på tape merker vi hvor lite etterarbeid det blir, siden utstyret vi bruker låter sånn vi vil ha det uten å måtte jukse oss til det.

Hvor viktig er dette med musikalsk egenart i forhold til det med å ha gode låter?

Det er en salig blanding. Det er selvfølgelig viktig å ha gode låter, men de må også ha riktig sound. Så det blir en slags sunn utfordring å få begge deler til å smelte sammen.

Hva kan man lære av å lytte til andres musikk og studere sine helter?

Jeg tror man kan lære mye låtskriving og instrumentering av sine helter. Hvor lange er låtene? Hva slags virkemidler bruker de? Hvordan er det mikset? Det er veldig mye sånne ting man kan plukke opp ved å bare lytte og fordype seg i sine helter.

Hvordan benytter man musikalsk referanser og inspirasjon uten å bli en pastisj eller stilisering av sine helter?

Det viktigste er nok bare å innse at uansett hvor mye man prøver så kommer man aldri til å BLI sine helter, de har sin sound og du har din. Så lenge man henter referanser, inspirasjon og noen triks og lager noe eget med det får man også noe unikt. Man kan stjele litt og låne litt, men man må gjøre det til noe eget for å ikke bli en kopi på en måte.

Hvor viktig er den visuelle delen av bandets identitet live og på plate?

Live har vi som regel med Dr. Robert, lysmannen vår. Han gjør lysshow på gamlemåten med oljefarger og vann slik man gjorde på 60-tallet, og vi har hørt fra forskjellige folk at å se oss live føles som å bli tatt med til en annen tid, og det er det vi ønsker også. At folk skal se noe nytt, men likevel tidløst. Det samme gjelder når vi lager cover til utgivelsene våre, de må på en måte gjenspeile musikken. Vi prøver liksom å blande sammen nok ingredienser til å skape noe tidløst.

Fortell om forholdet som dere har til øvinger, studioarbeid og livekonserter.

Vi øver og spiller inn på øvingslokalet vårt, det er på en måte arbeidsplassen vår. Vi elsker å øve, men vi lager også låter i ett sett så øvingene våre blir ofte litt øving og litt låtverksted noe som gjør hver øving spennende. Det er også noe veldig eget med å spille inn, særlig når vi gjør det selv. Studio blir en slags arena hvor vi kan eksperimentere og teste ut nye ting, og det er ofte en låt blir lagd mens vi spiller den inn. Man kan også gjøre ting man ikke får gjort live, som for eksempel å legge på effekter eller instrumenter som blir vanskelig å gjøre live. Vi elsker å spille live, men det er en helt egen greie. Live handler det om formidling og å gi publikum en opplevelse og en god fest, da handler det mer om å bare spille god musikk og ha det gøy. Målet med 2021 er å bruke våren på å spille inn nytt materiale og forhåpentligvis kan vi komme oss ut på en turné på sensommeren/høsten. Da får vi et halvår med låtskriving og studio og et halvår med livemusikk og fest, helt perfekt.

Hvordan har dere opplevd denne tiden med lavkapasitetskonserter og strømmekonserter?

Vi har heldigvis fått spille litt, men det er selvfølgelig noe annet enn vi er vant med. Å spille konserter handler om å ha det gøy og skape en fest, og det er litt vrient når folk må sitte på en stol med avstand til hverandre. Man savner veldig å danse med publikum og særlig det å møte mennesker etter konsertene og slå av en prat. Men om man ser konserter fra 60-tallet var det stort sett sittekonserter, sånn sett får vi jo oppleve hvordan det var! Strømmekonserter har vi ikke gjort, og om vi gjør det blir det mer en slags liveinnspilling som vi legger ut på nett som en slags film. Vi kommer nok ikke til å gjøre en webcam-gig, det er på en måte det motsatte av alt vi liker med konserter!

Hvordan har dere selv blitt påvirket av stengingen av samfunnet og Covid 19-tiltakene?

Vi har jo på en måte fått mer tid til musikken siden mange av oss er permitterte, men det er litt bittersøtt selvfølgelig siden alt annet er snudd på hodet. Det er mange av de stedene vi liker å henge og spille som sliter og vi håper at alle kommer seg over kneika. Vi heier på alle ildsjelene der ute som nå jobber beinhardt for å ta vare på kulturlivet, de er ekte helter!
Men vi er mer gira enn noensinne og vi har lagd noen låter i år, som er på et helt nytt nivå, så vi gleder oss til dette er over så vi kan vise folk hva vi er gode for! Nå fokuserer vi på noen nye singler og utgivelser som kommer på nyåret, planen er å slippe litt ny musikk og gjøre oss klare til å spille for folk igjen!

Kan dere til slutt velge 18 låter, tre hver, som dere på en eller annen måte forbinder med Mandalai Lamas og/eller er blitt spilt under arbeidet med «Out of Time, inspirert låtskrivingen og/eller dere som musikere.

Theodor

The Mystery Lights – Flowers in My Hair, Demons in My Head

Rå sound med røramper, reverb og fuzztremolo for alle penga. Gitarinspo!

The Brian Jonestown Massacre – Mary Please

Deilig hjemmesnekra produksjon med et blodfett riff og en laid back attitude. Du trenger ikke å selge stereoen for å spille inn fet plate!

Jacques Dutronc – Les Cactus

Føkkings 1966 as! Fra den rå debutskiva til vår franske farsfigur Jacques Dutronc. Tamburiner, gitarsoloer og blåserekke boblende av trøkk og energi!

Marius

Rock and Roll – Led Zeppelin

Slår aldri feil med litt Bonham!! Denne låten var min inspirasjon for trommene på låten vår «Wolves».

Sleeping on the Blacktop- Colter Wall

Kanskje den låten jeg aldri blir lei av!

A Living, Breathing Piece of Defecating Meat – Cattle Decapitation

Låta jeg øver 4 flate til, stor inspirasjon til alle trommedelene på den nye skiva.

The Plains of Delight – Philamore Lincoln (1970)

Delikat flummig och sexigt mystiskt, som tjock len yoghurt. 100% al dente, med eller utan kläder.
Kanske helst utan kläder. Texten kan beskriva två (eller fler) vuxna människors strapatser då ljuset släcks (alt tänds). Mixning, melodi, karaktär, groove, psych. Spot on.
Från hans enda solosläpp «The North Wind Blew South».

Världens största park – Hawkey Franzén (1971)

Denna är fullt påklädd. Franzén är en jävla gigant. Låtskrivare i Lee Riders Group och Jason’s Fleece, bägge värda att spana in om man diggar svensk 60-tals garage eller hårig proggig boogiecountry. Den dänga ligger däremot på soloplattan «Bland gungor och sand».
Barnkören Smulorna och Hawkey sjunger om vardagen för medelklassungarna som växte upp i millionprojektets Sverige. Jag vet, man blir tåröd.
Tack till Johan som rippade sin morsas vinyl och gav mig cdn på gymnasiet.

Levi

Ancient Shapes – Ancient Shapes

Jeg klarer faen ikke å stå med sånn fet gittarknekk i knæra som Roddy Rossetti. Kanskje tidenes feteste fyr, med tidenes bredeste stance. Tøff!

Donny Benét – Konichiwa

Trenger du mer japansk, mer stache, mer blazer, mer chains, mer bass, og flere Donny Benét? Vel bekomme.

Göttemia – Mongoloid

Laurits er flinkest på bass.

Markus

Elmore James – I Believe I´ll Dust My Broom

Jeg digger alt med Elmore James! Verdens flotteste gitarlyd, en helt!

Antonio Vivaldi – Violin Concerto in G-Minor RV315 “Léstate”

Man kan kanskje få mye trøkk i et rockeband, men få ting slår et svært orkester! Et intenst og vakkert verk fra en av Italias største skatter.

Inger-Lise Rypdal – Fru Johnsen

Dette er norsk musikkhistories aller beste slager! For en lead gitar, for et komp!
Ikke minst er stemmen til Inger-Lise helt drøyt sexy!

Håvard

Bob Dylan – Obviously Five Believers

Jeg elsker gitarer med masse diskant og munnspill i perfekt harmoni!
Denne låta er intens, men allikevel slakk og den bærer preg av å ha bli spilt inn midt på natta, en perfekt 60-talls låt!

Spacemen 3 – Revolution

Denne låta er lang, den er høy, den er ensformig og den er sint! Jeg er veldig glad i droner, feedback og støy og da er Spacemen 3 veien å gå. “I´m so sick of people trying to tell me what I can and can´t do” synger en hissig Peter Kember, og tematikken går for så vidt igjen på skiva vår.

The Rolling Stones – Street Fighting Man

Dette er på mange måter forgjengeren til «Stick It to the Man» og vi brukte en hel natt på å prøve å få den riktige lyden gjennom en kassettspiller. Jeg elsker at denne låta er så tøff men samtidig så rotete og skranglete, og teksten i låta gjenspeiler dette helt perfekt!