Av: Victor Josefsen Intervjuer 21. januar 2021

Spielbergs: Støyende indierockere på vent

– Vi var egentlig godt i gang og har spilt inn en del låter. Dessverre har Corona og Mads sin anale abscess med påfølgende fistel gjort at ting har stoppet helt opp. Hele 2020 har bare vært en endeløs start-stopp-start-stopp-situasjon. Det er riktignok ikke noen mangel på låter, vi må bare få mulighet til å samle oss på øvern og i studio slik at vi kan ferdigstille ting, forklarer Oslo-trioen Spielbergs.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Vi må altså belage oss på enda lengre ventetid før vi kan få flere herlige melodiske støyrockere fra bandet som ble Spellemannominert for de rusende harmoniene og det energiske drivet på debutalbumet «This is Not The End» i 2019. Vi skulle gjerne kjent på mer av den musikalske varmen og de bombastiske fuzza låtene i møtepunktene mellom indie, power pop og post-hardcore punk. I 2020 måttet vi nøye oss med bangeren «Go!» der de hentet inn ekstra vokalhjelp fra Deathcrushs Linn Nystadnes.

Her kan du lese mer om frustrasjoner over året 2020, manglende interesse for tekniske ting og musikkutstyr, om hvordan bandet ble misforstått av sine amerikanske tilhengere og om stor musikalsk frihet.

Hvilket forhold har dere til Steven Spielberg og hans filmer?

Da vi starta å spille sammen sleit vi med å bli enig om hva vi skulle hete. Godt inn i innspillingsprosessen av det som endte opp som vår første EP, hadde vi fortsatt ikke noe bandnavn. Vi hadde en låt vi kalte Spielbergs-låta («Ghost Boy«) hvor låtideen var inspirert av Spielbergs «Nærkontakt av tredje grad».

Siden vi ikke klarte å bli enig om noe bandnavn så var det faktisk co-produsent Tord Ø Knutsen som kom med forslaget om at vi bare kunne kalle bandet for Spielbergs. Og nå må vi svare på spørsmål om Steven hele tida. Sånn er livet.

Som barn av 80 tallet er filmene til Spielbergs en stor del av barne- og ungdomsåra våre. Alt fra «Haisommer», «E.T», nevnte «Nærkontakt av tredje grad», «Hook», «Jurassic Park» og mange flere var sentrale filmer for oss når vi var kids. Selv om det er mange bra filmer i hans katalog fra nyere tid går det jo mye på nostalgi for oss. En bekymringsløs tid med popkorn og søndagsfilmen på TV3.

Hva er de viktigste forskjellene mellom Spielbergs og tidligere band som dere har vært med i som Sheep, Accidents Never Happen, Team Me, Truls and the Trees, Call:Vega, Lukestar, Dogpile?

Viktigste forskjellen er vel at vi 3 ikke har spilt sammen i noen av de nevnte bandene. Stian og Mads spilte sammen i band når de var ungdommer og var begge innom Lukestar, men på ulike tidspunkt. Ellers er det jo relativt stor musikalsk variasjon mellom de banda der. Der mange av de banda kanskje mer eller mindre var bundet til sjangere, er det i hvert fall meningen at Spielbergs skulle være mindre bundet. Selv om det fort blir en del poprock merker vi. Men vi har få regler for oss sjøl på hva som er lov og ikke i alle fall. En bra låt for oss er en bra låt uavhengig av sjanger liksom.
Husker vi kjørte jævla harde regler internt i noen av de nevnte banda du nevner, ha ha. Var f.eks. noe musikk som ikke var lov å høre på, strenge øvingsregimer osv. Er ikke helt der lenger i Spielbergs kan du si.

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i Spielbergs.

Vi er i hvert fall ikke gode på utstyr. Der er vi ca. like ræva. I alle band pleier det å være en (eller alle) som er litt over gjennomsnittet glad i å nerde med utstyret, i Spielbergs er det ingen. Tror ikke Stian ennå eier egen bassamp (LOL)! Christian gjorde et intervju med et trommeblad (Han er jo ikke så utstyrsglad så han husker ikke hva det heter selvfølgelig) da vi slapp debutskiva. Intervjuet gikk fint så lenge det handlet om bandet og skiveprosessen, men da intervjueren skulle begynne å snakke om trommeutstyr under innspillingen ble det mye juging. Christian vet hvilke stikker han bruker, men kunnskapen om trommer stopper vel omtrent der, så når han skulle si noe mer om valg av trommer og cymbaler slang han bare ut noen navn han huska å ha sett på ulike trommesett og cymbaler opp igjennom.

Selv om vi kanskje skulle hatt inn litt mer kompetanse på utstyr utfyller vi hverandre bra sånn ellers når det gjelder utviklinga av låter.

Mads er vokalist, gitarist og den store kreative kraften i bandet på låter og ideer. Presenterer ideer/låter for bandet som stort sett jobbes fram i rommet.

Stian spiller bass, korer og er også låtidémaker. Bringer både musikalsk og emosjonell balanse inn i bandet med sin ro og stødige harving på bassen. Han er også ufrivillig blitt utnevnt som økonomiansvarlig.

Christian spiller trommer med livet som innsats. Han slår hardere enn de fleste og lager hodebry og øresus for enhver lydtekniker. Ofte trekker han låtene i nye retninger med innovative trommeideer, uten å bli helt Mars Volta. Han trekker i de fleste trådene som omhandler tingene rundt bandet og fungerer som en slags manager.

På deres nyeste singel «Go!» gjester Linn Nystadnes på vokal. Hvordan kom det samarbeidet til? Hva liker dere med henne som musiker og vokalist? Hva føler dere at hun har gitt denne låten?

Mads og Christian har kjent Linn i mange år gjennom ulike band og folk i musikkmiljøet. Christian møtte vel Linn for første gang i Liverpool på et nachspiel for mange år siden hvor de snakket om Motorpsycho i flere seine timer.

Vi har alltid vært fan av prosjektene Linn har vært en del av. Hun har en attitude på scenen og på plate som er sabla kul.

Mads hadde Linn veldig i tankene da vi skulle gjøre ferdig siste delen av låta som opprinnelig var uten vokal. Vi spurte om Linn var gira på å gjøre noe der og Mads sendte vel over noen ord om tematikken. Dette var faktisk den dagen Norge gikk i lockdown, og Linn følte seg pjusk, så hun la ned noen tracks med spoken word hjemme fra sykesenga som gjorde siste halvdel av låta perfekt i våre ører.

«Go!» er en del av «Adult Swim Single Series». Hvilket forhold har dere til denne bloggen og samarbeidet med de?

Da de tok kontakt over Instagram glemte vi først å svare. Vi nevnte for keyboardisten vår Ole Torstein at vi hadde blitt kontaktet av dem angående å bidra med en låt. Ole sa «WOW!» og at det var veldig kult for oss. Så vi googla litt og ble sjukt smigra over å bli en del av en så sinnsyk liste med artister som har gitt ut en låt på Adult Swim Singles Series. De som var kuratorer for årets sesong var visst veldig fan av oss, så det er helt rått.

Måten det funka på var bare at de sa at hvis vi ga dem en låt de kunne poste så ga de oss penger, og etterpå kunne vi gjøre hva vi ville med låta. Det er første gang i vårt liv vi har fått betalt for å lage en låt. Og det er jo også helt utrolig at Adult Swim holder på med noe sånt. Det er satsing på kultur det!

Tord Øverland Knudsen har produsert både «Go!» og debutalbumet «This is Not the End». Hvordan var samarbeidet? Hva er hans musikalske styrke, måte å produsere og hva han har tilført til bandet?

Tord har co-produsert vår første EP, debutalbumet og «Go!» faktisk. Han har egentlig hatt en sentral rolle i mye av det vi har gjort som band. Hadde det ikke vært for at han og Marius Hagen pusha på oss for å spille inn de første låtene som ble til debut-EP’en, så hadde vi kanskje aldri fått gjort alt vi har fått gjort som band. Han fant bandnavn til oss og tok de første pressebildene på byen da vi feira at vi var ferdig å spille inn de første låtene våre. Vi er jo egentlig et slags boyband.

Tord er først og fremst en god kompis. Han har masse erfaring som musiker og er vel en av Norges største rockestjerner (som bassist i The Wombats). Det er sinnssykt hva han har vært med på med det bandet og det bør nevnes oftere her i Norge.

Etter at vi hadde spilt inn EP’en delvis på øvingsrommet hadde Tord før innspillingen av skiva fått leid seg inn i et studio. Stable Studios eies og drives av amerikaneren Leif Johansen en utrolig bra kar som blant annet har spilt bass med a-ha.

Tord har en væremåte som gjør det lett å være avslappet i studio. Det gir en trygghet på det du skal levere når du er i studio. Han har en enorm musikalitet og teft for gode melodier og er ikke redd for å gi tommel opp eller ned om en idé er god eller dårlig. Samtidig har vi mange like preferanser så han forstår hvor vi kommer fra.

Marcus Forsgren produserte «Running All the Way Home» Ep’en, fullengderen basert på den og «Distant Star» EP’en. Hvordan var samarbeidet? Hva synes dere er de viktigste forskjellene mellom det å jobbe med Marcus og Tord?

Etter plata hadde vi litt lyst å prøve ut å spille inn med flere. Mads har alltid vært fan av Marcus og Lionheart Brothers og foreslo Marcus. Attpåtil hørte vi Skambankts «Horisonten brenner» som Jørgen Smådal Larsen hadde gjort og digga det. Så på «Running All the Way Home» jobbet vi både med Marcus og Jørgen i Studio Paradiso. Vi spilte inn låtene «Running All the Way Home», «Fake A Reaction» og «Oh No», samt deler av «This is Not the End» og «The Sum» på nytt (som var overskuddsmateriale fra albumet). Sammenlignet med studioet til Tord er jo Paradiso et stort studio med jækla svære liverom. Det var en fin erfaring med en god og avslappa vibb her også. Det som vi kanskje gjorde annerledes var at vi spilte inn gitar, bass og trommer live. Som typer lot de også oss være oss som band uten å skulle revolusjonere uttrykket vårt.

Den viktigste forskjellen på å jobbe med disse og Tord er egentlig tid. De er alle tre utrolig gode på jobben sin i studio. På skiva brukte vi tid og kunne gå tilbake og gjøre om eller spille inn ting på nytt. Med «Running» EP’en hadde vi et veldig tidspress fra labelet på å ferdigstille ting. Det gikk kanskje litt utover humøret innad i bandet, men Marcus og Jørgen var utrolig rolige og stødige i det.
Det ble en todelt utgivelse der vinylen er en fullengder der noen av låtene fra «Distant Star» (bl.a. «Ghost Boy») som ikke har kommet ut på vinyl ble inkludert. Digitalt ble kun de nye låtene inkludert.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Spielbergs.

Dinosaur Jr.
Christian erindrer kjøretur til gig på Hamar for mange år siden med et annet band. Dinosaur Jr. på spilleren. Husker bare det som om det var en lang gitarsolo fra vi kjørte ut av byen til vi kom fram. Venuen spilte Maiden sammenhengende fra vi kom til vi dro. Ble litt for mye gitarsolo og Maiden på en dag.

Gitarstøy
Det vakreste på jord.

Diskord
Det norske metallbandet?

Effekter
Alt med måte ass.

Melodilinjer
Er et satsingsområde for oss i Spielbergs.

Vekkelsesaktige refreng (Arcade Fire, The Polyphonic Spree med flere)
Arcade Fire er bra, Polyphonic Spree er dritt. Hva var spørsmålet?

Anthem(s)
Jørn Hoel

Indie rock
Vi veit ikke om vi kan si noe på det.

Rock
100%.

Ironi og sarkasme
England

Post-hardcore
En fase i livet eller en livsstil?

McDonald’s
Mækkern! Den Gylne Måke! Er liksom ikke lov å si at det er digg med ei lita dobbel cheese. Men det er det ass. Leste et intervju med Julian Casablancas en gang hvor han sier at Mækkern har finni ut hvordan den menneskelige munn fungerer. De har i hvertfall finni ut av våre.

NFL
Det at låta vår «NFL» ikke handler om amerikansk fotball (American football) falt enkelte av våre amerikanske lyttere tungt for brystet. Det var nemlig voldsomt med reaksjoner når vi slapp nyheten med første singel og tracklista på skiva.

Å ta seg sammen/motivasjon
Det går opp og ned.

Tilbakeblikk
Kan være både fint og ganske stygt.

Debutalbumet «This is Not the End» ble også nominert til en Spellemannpris i kategorien rock. Hva betyr den formen for anerkjennelse? Har den institusjonen fremdeles en funksjon også i forhold til å nå ut til et større publikum?

Skiva ble veldig godt mottatt og det er jo veldig jovialt. Men Spellemann hadde vi ikke tenkt på en gang, så da juryen etterspurte skiva fordi den ikke var meldt opp ble vi overraska. At den ble nominert var absolutt gøy og en form for anerkjennelse som selv besteforeldra våres kan forstå. Kjipt at det ikke ble noe spellemannsfest da. Var liksom ikke helt det samme med en livestream på nrk.no kl. 12 på formiddagen.

Kan dere si litt om plateselskapet deres.

By the Time it Gets Dark

Ja det ble starta opp av James Parrish og Jay Taylor. De driver ellers Prescription PR i UK og har gjort PR-kampanjene for masse bra band og artister de siste 10 årene (Idles, Fontaines D.C. etc. etc. etc).

De så oss på Trondheim Calling. Vi traff den 25 år gamle utgaven av dem selv midt i hjertet har de vel sagt. Det var snakk om å først bare gjøre PR for oss. Så lobba de vel oss litt rundt til noen labels. Men da de ikke fikk napp så bestemte de seg for å starte label sjøl for å gi ut Spielbergs.

De har betydd enormt mye for oss og blitt gode venner. På UK-turneene har vi ofte endt med å bo hos Jay og huset har endt opp som base under deler av turneene. At noen britiske ringrever har hatt så trua på det vi driver med gir jo også oss en tro på at det kanskje er flere enn oss sjøl som kan like låtene vi lager.

Hva skjer med bandet fremover? Har dere kommet i gang med å jobbe med materiale til ei ny plate?

Vi var egentlig godt i gang og har spilt inn en del låter. Dessverre har Corona og Mads sin anale abscess med påfølgende fistel gjort at ting har stoppet helt opp. Hele 2020 har bare vært en endeløs start-stopp-start-stopp-situasjon. Det er riktignok ikke noen mangel på låter, vi må bare få mulighet til å samle oss på øvern og i studio slik at vi kan ferdigstille ting. Vi har ikke vært no gira på å gjøre noen strømmegigs heller så det har vært stille på livefronten også. Vi skal etter planen gjøre noen festivaler og en mulig runde med datoer om verden er på en bedre plass i mai/juni pluss Mad Cool Festival i Madrid i Juli.

Hvordan har Spielbergs blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Vi er jo så «heldige» at bandet ikke går rundt økonomisk og derfor må ha fulltidsjobber for at hjulene skal gå rundt. I tillegg så jobber vi med bøker og folk så vi har jo også fortsatt jobb. Så selv om 2020 har lagt en stopper for å bli ferdig med skiva, spilling osv., er vi vel egentlig ikke i noen posisjon til å klage. Det er mange som har mista jobben eller er permittert, og regjeringa viser tydelig at de gir faen i kultur/konsert-Norge samt småbedrifter. Tenker mer på dem enn våre egne greier egentlig. Bare ikke glem oss helt om det drøyer litt a!

Til slutt vil jeg at dere velger 12 låter, 4 hver som på en eller annen måte har betydd noe for Spielbergs og sier litt om hva disse låtene har gitt dere eller kvalitetene disse.

Stian

Fucked Up- Son The Father

Låter så skittent med samtidig så bra. Lydideal.

Sebadoh – Careful

La bassisten få spille litt melodi også!

Alabama Shakes – Gimme All Your Love

Perfekt låt å spille når man kjører over fjellet i en kald bil for å spille konsert.

Hot Snakes – Automatic Midnight

Energi og downstrokes. Inspirasjon når det kommer til hvordan spille bass/gitar.

Chistian

…And You Will Know Us by the Trail of Dead – Will You Smile Again For Me

Elsker trommelyden og spilling. Selv om fjorårets skive var skuffende er ToD et av verdens beste band og har alltid gjort som de selv vil og hatt inspirerende trommespilling.

Sonic Youth- Sugar Kane

Steve Shelley er en trommis som alltid spiller med låta framfor å på død å liv skulle onanere mest mulig trommer inn i en låt.

Elder- Embers

Fjorårets låt for meg. Elsker at de lager låter på 11 min som ikke er et sekund for kort. Det å få til det er gøy og en perfekt skive er en blanding av rolig, bråkete, kort og langt pluss mye innimellom.

Death By unga Bunga – Not Like the Others

Hooks, catchyness med allsang refreng og litt sologitar er jaggu meg gøtt!! Er jo mange låter og band som inspirerer, gjør og har gjort det opp igjennom, så kunne valgt mange her. MEN fjorårets kanskje beste bidrag er kællane fra Moss.

Mads

Alex G – Southern Sky

«House of Sugar»-skiva har blitt kanskje det viktigste albumet for meg det siste året. Supervariert med magisk stemning.

Malady – Heroine

Gammalt post-hardcoregull fra 2004 som alltid kommer til å være en av verdens beste skiver for meg.

Håkon Austbø – Ballade. Andantino con moto (Tempo rubato) (av Debussy)

Mange ganger må jeg ut av rockegryta for å bli ordentlig inspirert. Debussy er en evig kilde. Håkon Austbø spiller best syns jeg.

Cheap Trick – Surrender

Powerpop-mesterverk som jeg alltid går tilbake til hvis jeg trenger en innsprøytning. Enkelt og genialt og masse utstråling.