Av: Victor Josefsen Intervjuer 24. januar 2021

Jørund Vålandsmyr & Menigheten: Amerikana som røsker sjel og sinn

– Tekst må være mer enn en test. Mange låttekster er bare tull – uten å være morsomme. Da er det bedre at de er alvorlige. Så kan det, for den som leser radene i omslagene våre, ligge lommer av svart humor der; og det er alltid lov å le av elendighet, det er det som kan gjøre den utholdelig, mener Jørund Vålandsmyr, som sammen med Menigheten er aktuelle med sitt andre album «hvite dager, mørke kvelder» på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette/ Foto: Raymond Mosken (inkl. front) og Helen Gøytil

«hvite dager, mørke kvelder» fyller tomrommet de stengte barene og konsertscenene i Oslo har etterlatt seg med inderlig og dyptloddende betraktninger av menneskesjelen. Med et åpent, frilynt lydspor av americana der det finnes plass for gitarbasert pop og rock fyller de vakuumet og isolasjonen i bygd og by.

Det gjør de med særegen, distinkt musikk med elementer av visesang, heartland rock, krautrock, jazz, psykedelia og country. Alvorlige dyptgripende tekster om ensomhet, vaklende eller brusten kjærlighet, tristesse eller melankoli og en relativt mutt eller gråtonet, men følsomt toneregister som oppleves overraskende individuelt og egenartet. Jørund Vålandsmyr drar deg inn i mørket hvor du også kan skimte lyset bak den beske humoren.

Her kan du lese om behovet for å berøre og stikke litt dypere inn i sjela til lytteren, kjærlighet til Roy Orbison, Johnny Cash og Creedence Clearwater Revival og om forholdet til myten om sultekunstneren.

Jørund, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg vokste opp i en skog uten radioforbindelse og svensk TV, de eneste lydene var vind og fuglesang. Og når man plutselig kommer over en sveive-kassettspiller med AC/DC og Ozzy taper, som ikke bare låter fett, men også består av heltidssatanister er jo sjela solgt for lengst og verden får plutselig en mye bredere sti man kan gå.

Hvilken type musikk var du ellers omgitt av i oppveksten?

Som barn gikk det mye i mye hard rock og tacky platecovere. Ozzy, W.A.S.P. , AC/DC, Nirvana og grunge (da jeg ble litt eldre). Samtidig kom The Doors, Led Zeppelin og Velvet Underground.
Faren min spilte mye country, som jeg da ikke hadde noe forståelse for, det kom senere. Det var mange gjennkjennelses-øyeblikk da jeg for alvor begynte å forske i countryarkivet.
Da jeg var 16 oppdaga jeg Bowie, musikken hans åpna mange dører; en artist som var såpass voksen, vital og gikk så 100% sine egne veier var ganske stort. Det gav mye håp. «1.Outside»-skiva fra ’95, med den påfølgende konserten i Spektrum ’96 står fortsatt som den største konsertopplevelsen min.

Når begynte du å synge og spille gitar og hva var det som fenget deg med denne måten å uttrykke deg på?

En kompis lærte meg et par Nirvana-riff da jeg var 16. Etter hvert øvde jeg inn noen Bowie-låter med litt mer avanserte korder. Jeg var aldri noe flink på skolen, håpet var vel å kunne mestre noe på mine egne premisser. Jeg begynte å spille bass i et alfa punkeband samme år og snek meg stadig nærmere vokalmikken. Hvem vil ikke være rockestjerne når man er ung.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilke og hvorfor. Hvor opptatt er du av dette med musikkutstyr og hvor viktig er det for å få det til å låte som du vil?

Jeg kan egentlig ikke kan kalle meg gitarist, det er fortsatt altfor enkle ting jeg gjør. Men det er en nødvendighet for å lage låter.
Robert Toth fikset en Graubner Lux for meg for et par år siden, den tente en gnist og gjorde meg hakket mer selvsikker. Jeg elsker den gitaren, bruker den sammen med en Bad Cat 2 Tone preamp for å få litt grums i lyden.
Ellers bruker jeg en Gibson J-45 sammen med en T-Rex Mudhoney når jeg gjør solokonserter. Ikke alle som skjønner den koblingen, spesielt ikke han jeg kjøpte boksen av …
Ole pleier uansett å stille lyden min, han har en litt mer avantgarde tilnærming på det punktet.

Hvorfor americana?

Vi er ikke country og heller ikke helt rock eller pop. Amerikana er en gryte du kan putte gode ingredienser oppi.

Jørund Vålandsmyr & Menigheten. Foto: Raymond Mosken

Norske anmeldere og forståsegpåere sliter med å bli enige om en definisjon av hva det er dere driver med. Jeg har sett betegnelsen «Amerikana for viderekomne» på bandets facebook side. Utdyp gjerne hva dere legger i det.

Vi er ikke så flinke til å sette oss i bås. Når vi skriver «Amerikana for viderekomne» betyr det egentlig bare at vi tøyer sjangeren. Det kunne like gjerne stått rock eller pop. Men vi forsøker i hvert fall å utvide tekstmulighetene.
Helst ville jeg si at vi spilte emo-country; emo for voksne. Men vi var for dårlige til å legge kajal, så det måtte forgå.

Hvordan vil du si at Jørund Vålandsmyr & Menigheten skiller seg fra andre prosjekter og band du er og har vært med på, som Country Heroes, Frank Znort Quartet, Smell of Incense, med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi og hva har du tatt med deg videre fra de andre prosjektene til Menigheten.

Siden Country Heroes er et ekte countryband, føles det fint å kunne spille litt amerikana med Menigheten. Jeg tok med meg tre korder derfra og la til en.

Frank Znort gir meg muligheten til å teste uvante sjangre og gir ukentlig sceneerfaring. Det er også det eneste bandet jeg tillater meg å være rockestjerne i.

Smell of Incense er jeg bare gjestevokalist i, og det bandet er jo ikke voldsomt aktivt om dagen. Men jeg vet det kommer en siste skive, og jeg skal gjøre en låt eller to der. Det var også gjennom Smell og Sprø-musikk festivalen i Eydehavn-skogene (hvor jeg kommer fra) at jeg hørte doldisen Jørn Raknes første gang.

Lawrence Scott Veiby er et abstrakt geni fra Arendal jeg også spiller med innimellom. Har vært med på begge skivene hans og blir med på den neste også. Han gir meg de vakreste tonene jeg noensinne har sunget.

Hans Wagner og Jørn Raknes har blitt med fra Znort og Smell. Jeg visste ikke helt hvordan Menigheten skulle låte, men jeg visste veldig godt hvilke musikere jeg ville ha, og det funket over all forventning. Jeg er bandleder, men har ikke no´ annen veto enn at jeg kommer med låtene. Det er ikke vanskelig å spille i et band hvor alle er like engasjerte og bringer inn like mye av ideer og energi. Sånt sett er Menigheten et veldig enkelt å spille i, det er en god dose respekt og høflighet når vi møtes. Vi tiltaler alltid hverandre alltid med «herr» eller «frøken».

Hvorfor bandnavnet Menigheten og hva dere ønsket å uttrykke med det?

Jeg er fra bibelbeltet og har ikke stort til overs for menigheter generelt. Jeg ønsket å skape en ekte frimenighet, uten dogmer. I motsetning til mer tradisjonelle menigheters musikk, finnes her ingen skikkelse(r) å tilbe; musikerne og lytterne er jevnbyrdige, man møtes i låtene.

Norges mest troløse Menighet skriver dere på facebook-siden?

Jeg valgte ordet Menigheten litt for å provosere og litt med min svarte upassende humor. Jeg merker at det provoserer både religiøse og ateister. Herlig!

Jørund Vålandsmyr & Menigheten. Foto: Helen Gøytil

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Menigheten.

Jørund Vålandsmyr (sang og gitar)

Noen har kalt han Norges Roy Orbison, andre kaller han en middels gitarist og låtskriver som redder seg med at han kan synge rent og har et bra band rundt seg.

Jørn Raknes (gitar, dobro og steelgitar)

Den eldste i menighetsrådet, overrasker til stadighet med sin vitale gitarspilling. Jørn har aldri blitt voksen når det kommer til å slå seg til ro med en spillestil. Melodiføringen hans skremmer oss av og til.

Hans Wagner (bass ,kontrabass)

Hans har hip-hop og jazz i blodet. Bringer inn jazz i de enkleste durer. Bandets yngste medlem, som frivillig har gått fra bandleder i Frank Znort til den laveste kasten i Menigheten, blir fortsatt spurt om leg når det deles ut altervin.

Finn Håkon Werner Borgi (perkusjon, trommer)

Ikke bare en maskin bak trommene, men finner nøkler i låter vi andre har låst oss inne i. Vi er akkurat et så bra band som Finn Håkon tillater at vi skal være. Han innehar et harmonisk øre uten mulighet for tonal gjennomførbarhet.

Ole Øvstedal (orgel, mellotron, sitar)

Multiinstrumentalist, produsent og velgjører. Tok oss under englevingene sine når ingen andre hadde troen på oss. Leder oss inn i fristelsen, lett. Sniker inn elementer av pop når vi ikke ser på (på den fine måten).

Silje Huleboer (kor)

Englerøsten fra helvete? Silje henter de vakreste harmoniene ned fra himmelhvelvingen. Hun har også hovedansvaret for miksen og har gjort underverker på «hvite dager»-albumet. Det hender vi gråter når vi hører Silje synge.

Hva er det som kjennetegner Jørund Vålandsmyr som låtskriver og tekstforfatter og gjorde at dere ville spille med ham?

Finn:
Uredd for å bryte normer og musikalske mønstre. Noe som igjen gjør det enklere for oss andre å eksperimentere og dra inn våre referanser. Tekster på norsk som ikke gjør deg flau av å høre på og som gir deg «indre bilder» du egentlig ikke ønsker å ha eller høre/se. At han synger som en jomfruelig prest og har en en enorm range og mange vokaluttrykk å ta av, gjør han til «mer enn en fyr med mikk og kassegitar».

Du Jørund har samarbeidet med Bernhard Vigen om de fleste tekstene. Fortell om ham. Hvordan kom samarbeidet til, hva er hans bidrag og hvordan jobber dere to sammen?

Bernhard og jeg møttes etter en konsert med Iris Dement, mener jeg å huske, og fant raskt ut at vi delte mye av den samme musikkinteressen. Han kommer fra nordisk 80- og 90-tallspoesi og synes den poesien er blitt for enkel de siste åra. Countryen har jo alltid vært enkel, så der har vi en fin brytning. Han er også litt over middels brukbar på papir og CD-er, jeg tilbyr nettbrett og vinyl.

Vårt første samarbeid var på singelen «She’s My Baby» på den første skiva til Country Heroes. Jeg satt fast i teksten og sendte den over for input.

I utgangspunktet spurte jeg Bernhard om han kunne lese gjennom låtene til vår forrige skive, mest for å få et annet blikk på dem. Flere av låtene satte vi oss ned med og skrev mer eller mindre om. «Formulasjon» var f.eks. den første låten vi gjorde fra bunnen.

Hvor opptatt er dere av at det skal finnes en form for inderlighet eller oppriktighet i tekstene deres?

Ikke så veldig opptatt av det egentlig, viktigst at det skal være radiovennlig og iørefallende for folk som vil synge halvveis med på refrengene og ha en skikkelig fest.

Men neida, tekstene må gi noe tilbake. Gjøre litt vondt, bevege noen nerver.

Hvor går grensen mellom det personlige og det private?

Finnes det en grense? Jeg er uansett mye mer personlig på skive enn jeg er i intervjuer.

Hvorfor valget av albumtittelen «hvite dager, mørke kvelder» og hva dere ønsket å uttrykke gjennom den?

Dagslyset som er skjærende hvitt uten snø, eller bare matt hvitt; kvelder som er mørke som i svart uten lykter, sånne ting. To motpoler som nuller ut hverandre? Og hva er da natta? Hvite dager trenger ikke å leses som tittelen på en manual fra av-og-til, mørke kvelder utelukker ikke sommerhalvåret.

Heller ikke tittelen på det første albumet «Til dere som er lykkelige» er spesielt oppløftende. Hvor kommer alt dette vemodet i fra?

Fra inni oss, under vårt humørfylte ytre. Fra Norge, bak landets statistiske vellykkethet. En følelse av å ikke føle seg hjemme, for tiden føler jeg meg mye mer hjemme, så sant jeg ikke er på besøk hos noen dårlige verter.

Hva føler dere er den viktigste forskjellen mellom de to albumene?

Det er en klar utvikling i lyden vår. Første skiva gjorde oss steinrike, vi fikk nå råd til å kjøpe masse fett utstyr og fikk endelig budsjett til å bruke Silje Huleboer som mikser og medprodusent. Men det at alle låtene er skrevet mens vi var et band, har satt mest preg på skiva.

Jørund Vålandsmyr er kreditert for musikk mens hele bandet får æren for arrangementene. Hvordan kommer låtene til, hvor mye skjer i møtet med resten av bandet og hvor mye er ferdig i forkant?

Jeg prøver og feiler en del hjemme før jeg presenterer låtene for bandet. Noen ganger går vi i retningen jeg hadde opprinnelig, andre ganger går vi helt andre veier. «Rekvedstund» var vel gjennom minst tre forskjellige melodier og arrangementer før den eer den er nå.

Finn
Alle bidrar med store ører og trader ideer og inspirerer hverandre. Tar av og til opp ideene som vi hører på hver for oss og jobber videre med. Låtene er jo egentlig i evig bevegelse, selv etter innspilling kommer det endringer, f.eks til live-bruk.

Albumet ble spilt inn i Chaka Khan studio. Hva kjennetegner studioet og hvilket preg har lokalet og atmosfæren satt på «hvite dager, mørke kvelder»?

Det er utstyr nok til å spille inn hvilken som helst skive du vil. Siden studioet ligger under jorda er man usikker om det er hvite dager eller mørke kvelder utenfor. Man er i sin egen verden der nede, et sted man ikke forlater før skiva er ferdig, eller må kjøpe en vegetarpølse på Syverkiosken.

Plata er produsert av Ole Øvstedal og Silje Huleboer, mens debuten «Til dere som er Lykkelige» ble produsert av Øvstedal på egenhånd. Fortell om det valget og hva som kjennetegner de to som produsenter.

Deres utmerkede samarbeid. De har respekt for grunnmaterialet og hører på innspill. Heller ikke redde for å ta de kjipe avgjørelsene, som f.eks. å fjerne skramlete gitarlyd fra vokalisten.
Fra å legge masse spennende i postproden, til å la låtene få mye luft der det trengs.

Siden forrige plate har dere også utvidet besetningen ved at de to har blitt tatt opp i bandet. Hvilke konsekvenser har det fått for det musikalske uttrykket?

Ole fikser oss pers. pris på Revolver så vi har fått mye dårligere leververdier, Silje pleier stort sett å passe på at vi ikke drikker oss for fulle. Om dette er fordi hun har mye omsorg å gi, eller vil ha børsten selv, er det aldri noen av oss som husker.
Men viktigst har vi blitt et enda bedre band.

Grafisk design er gjort av Kine Jakobsen. Fortell om henne, valget av henne og hennes bidrag til albumomslaget.

Kine er en god venn av bandet og hadde noen interessante ideer til omslaget som vi likte veldig godt. Hun har også gjort samtlige singelcovere i forbindelse med skiva.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hva de kan fortelle om Jørund Vålandsmyr & Menigheten eller «hvite dager, mørke kvelder»

Bibel / Tro
Bibel og tro har ingen sammenheng.

Nye ordkonstruksjoner
Tilfeldigheter, men mye som snubla på den tiden. Når du ikke innehar store ord får du komme på dem selv. Det man vil uttrykke, finnes ikke nødvendigvis i det fastlagte vokabularet. Da må man prøve å utvide det og sammenføye noe som befinner seg spredt.

Sørlandsmentaliteten
Sørlandet er et fint sted å flytte fra.

Tristesse
Man blir isolert med vind og hav og kun en TV-kanal. Det er noe romantisk med melankoli, så lenge den ikke tar overhånd, da må man skrive om det.

Finn:
Jeg programmerte inn NRK på kanalene 1-99 på tv-en hjemme i Åraksbø, kanal 0 ble bruk til Amiga. Det gjør det enklere å drive med musikk i altfor mange timer i uka.

Brusten kjærlighet
Alltid like inspirerende.

Rus
Det hender, bruk den fornuftig.

Svulmende
Låter oppblåst…

Ryan Adams
Burde holdt fingra sine til country. Begynn å drikk igjen heller.

Creedence Clearwater Revival
Young Fogertys gjør heldigvis jobben deres.

Billy Joe Shaver
Lærte meg å være tøff.

Hank Williams
Lærte meg å gråte’

Alvorsfylte tekster
Tja, bedre enn tullete intervjuobjekter.
Tekst må være mer enn en test. Mange låttekster er bare tull – uten å være morsomme. Da er det bedre at de er alvorlige.

Så kan det, for den som leser radene i omslagene våre, ligge lommer av svart humor der; og det er alltid lov å le av elendighet, det er det som kan gjøre den utholdelig.

Den kloke og gode Geir Ruud, kjent fra bl.a. Big Truck, sa at vi bærer korset for andre. Selv om vi har magert med muskler (eller nå snakker jeg for meg sjøl), er det en dugelig ambisjon, også bandnavnet hensyntatt. De kan i heldige tilfeller gjøre det tunge lett (det er det som er musikkens tung-lett-lett).

Country
Danseband med bra tekster.

Rock
Overlevde aldri punken

Heartland rock (Ulf Lundell, Bruce Springsteen)
Gubberock på sitt beste

Danseband (Sven-Ingvars)
Danseband på 60-tallet er jo fett, det er mer pop enn man forbinder med dagens danseband i hvert fall. Sven-Ingvars svinger, bare sjekk ut «Jämtlandsjazzen».

Visesang (Ulf Lundell, Jacob Hellman)
Hellman er et eksempel på kvalitet fremfor kvantitet. To skiver på 32 år. Smart pop.
Lundell har gitt ut rundt 150 skiver og holder overraskende høy kvalitet. Smart rock.

Låttekster trenger ikke å passe inn i en formens tvangstrøye. Livet har sjelden et sånt plagg tilgjengelig. Det kan piple og sprake og hakke og bikke, hikk.

Meloditeften og anvendelsen av hjemspråket kan man lære av mange svensker. Vi kunne vurdert å bli en union. Men det finnes heldigvis mange gode norske også (Frida Ånnevik, Bøyen Beng, Henning Kvitnes, Erlend Ropstad, Stein Torleif Bjella, Kåre Indrehus, Ingeborg Oktober)-

Krautrock (Neu!, Amon Düül II, etc)
Inspirerende når man er lei av bluesskalaer. Kraftwerk må også nevnes, men det kommer vi tilbake til ved neste opp/ned korsvei.

Psykedelia
Setter verden i perspektiv. Det er lov å være frik!

Jazz (Charles Minugus, etc.)
Verdens sinteste bassist, lærte meg at jazz er som punk, bare at man kan spille i tillegg.

Alkohol som trøst
Les tekstene på skivene mens du tar deg en øl. Alkohol fungerer som trøst, en stund.

Sultekunst/mørke, vanskeligheter som kreativ spire
«Er du ikke blitt for lykkelig nå»- linja i «#utbyttbar» er også en kommentar til den slags. Det er lett å se den lidende kunstner som en klisjé, men nå sliter jeg med å finne interessante tekster skrevet fra en lykkelig posisjon. Lykken virker mer ordinær når den er formulert. Den bør kanskje bare oppleves, for de som er så heldige.

Musikk og tekstskriving som lindring
Billigere enn å gå til (privat) psykolog.

Gunnar Knutsen fra Tumblewine Films har klippet videoen til «Selvmedlidenintensivering» fotografert av Ida Gøytil og med danser Fredrik Høstaker i en sentral rolle. Fortell om musikkvideoen og låta som dere også valgte ut som den første singelen fra albumet.

Ida gjorde bandbilder og begynte på en promovideo også, men vi ombestemte oss og ville ha en hel video. Ida hadde uansett gjort grunnarbeidet. Fredrik har vi ennå til gode å møte, leser han dette kan vi love listeplass på releasen.

Gunnar Knutsen, som er flink, effektiv og tidvis hyggelig å jobbe med, henta vi inn når alt skulle klippes sammen. «Selvmedlideninsinuering» eller «Selvmedlideninstitusjonalisering», som den også heter, var den mest åpenbare hiten på skiva, derfor ble det den, og derfor ble det nok heller ikke en hit.
Gunnar gjorde også en minidokumentar med oss som vi kalte «en sort/hvit aften i Chaka Khan». Da Rockefeller-releasen ble utsatt gikk vi ned i studio og gjorde denne heller. Et ganske hyggelig lite dokument fra en improvisert aften.

I 2019 fikk dere Spellemannprisen i countryklassen og har figurert på mange årsbeste lister i mediene. Hva betyr sånne ting for dere som band med tanke på det å nå ut til publikum?

Vi har fått høre mange ganger det siste året at Spellemannprisen ikke betyr noen ting lenger, men den betydde mye for oss.

Siden vi ikke får spilt konserter om dagen, og da heller ikke får den artistnødvendige egoboosten, er det veldig hyggelig å få litt oppmerksomhet.

Fortell om forholdet til plateselskapet deres Apollon Records?

Robin Mortensen fra Apollon kommer til Oslo et par ganger i året for å drikke øl på Revolver og lete opp unge talenter. Apollon har orden på businessen og tar vare på artistene sine, vi trives på Apollon!

Hvilke planer har du/dere fremover for Menigheten, Country Heroes og andre prosjektet som du/dere er aktive med?

Menigheten skal spille inn ny skive i vår, med planer om slipp senhøstes.

Country Heroes har jeg også planer om å gjøre en skive til med i år, regner med den blir ganske fri for amerikana fakter.

Smell of incense skal etter planen ferdigstille sin siste skive.

Lawrence kommer også med ny skive hvor jeg skal legge vokal.

Frank Znorts bandkasse er litt laber etter covidnedstengning, så årets reise blir en busstur til Trøgstad i november. Ellers skal vi fortsette å spille hver eneste søndag fremover.

Jeg har et Roy Orbison-hyllestband på gang, vi begynner å gjøre konserter så fort det blir lyst nok til at vi kan gå med solbriller hele døgnet.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Konserter har blitt avlyst og flyttet. Arbeidsplassene til noen av oss risikerer å forsvinne. Vi måtte utsette forrige innspilling, er jo en fare for at det skjer med årets plate også. Har hatt betraktelig bedre tid til å finpusse demoer. Men vi gleder oss veldig til å spille live for fiffen igjen, og gå mot lysere tider, vi har trua!

Jørund Vålandsmyr & Menigheten – hvite dager, mørke kvelder