Av: Victor Josefsen Intervjuer 29. januar 2021

Onkel Tuka: Alternativ country fra andres perspektiv

– Jeg bruker nesten alltid virkelige personer som utgangspunkt. Det er svært sjelden jeg dikter opp en historie. Jeg vrikker, vrir og vrenger, men nesten alltid synger jeg om virkelige personer og hendelser. I låta om Alexander Kielland-ulykka, 27.03.1980, synger vi om Finn Thorsen som nesten mistet livet. Han lå i det kalde vannet i 40 minutter før han ble reddet. Her om dagen fikk jeg faktisk en melding av Finn Thorsen, som var både overrasket og glad for å bli nevnt. Han hadde det forresten bra, forteller vokalist Håkon Ohlgren, som er aktuell med albumet «Lykke til med meg!» på New Noise Records og dessuten slapp singelen «Vraket av Alexander Kielland» på sitt eget Hot Sauce Records i fjor vinter.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Albumet «Lykke til med meg!» viser Onkel Tuka fra deres aller beste side. Ohlgrens skarpe betraktninger fra fjern og nær med utgangspunkt i Haldens lokalhistorie stikker dypt og skarpt under huden på de som lytter. Enten det er utferdstrang, hjemlengsel, tapte drømmer, å kjempe i motbakke, andres blikk eller utenforskap som er temaet så gjennomsyres det hele av en smittende empati eller medmenneskelighet og innlevelse.

Samtidig oser sjumannsbandet av spilleglede og mangfold med sin rocka vri på norsk og amerikansk tradisjonsmusikk. Deres friske lokale vri på americana, folk, country og bluegrass låter både friskt, sprudlende, ettertenksomt og fyller meg med noe av den samme gleden som da jeg i oppveksten lyttet til svenske kolleger som Perssons Pack eller Magnus Johansson.

Når de nå også feirer 25 år synes vi at det var på sin plass å slå av en prat med vokalist Håkon Ohlgren.

Hva er opprinnelsen til bandnavnet. Hvem er denne onkelen?

På 90-tallet skyllet en bølge over oss kalt Alternative country eller alt.country – som skiller seg markant fra mainstream country. På den tida spilte flere av oss sammen i et band, Rovers, som tok utgangspunkt i irsk folkemusikk. Etter fem seks år i det bandet ønsket vi å gå i en annen retning. Vi hadde en stor kjærlighet til bluegrass, country og rock og ønsket å putte noe av det inn i det vi (også) hadde vokst opp med, nemlig rock og punk. En av eksponentene for denne alternative countrymusikken var Uncle Tupelo. Nok sagt … Vi har løyet opp en haug historier om opprinnelsen til navnet, men dette er sannheten.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Da jeg var barn jobbet mora mi på Svinesund. Noen ganger måtte jeg bli med henne på jobb. Mens ho jobbet så gikk jeg rundt på området og kikket i alle bodene hvor de solgte billige klær, ren juggel, pyntegjenstander, og masse annet ræl. I en av bodene sto det en kar, Ivar, og solgte kassetter. Jeg ble dratt mot den musikken han spilte og ble ofte stående og lytte. En dag ga han meg to grønne kassetter. En het Country-Timmen og den andre het Rock-Timmen. Da jeg for første gang hørte «Rhinestone Cowboy» med Glenn Campbell var jeg solgt. Den låten kom ut i 1975. Jeg var seks år. På den rock-kassetten var det låter med Little Richard, Chuck Berry, Chubby Checker og jeg simpelthen elsket det.

Når begynte du med musikk, og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg brukte mye av ungdomstida mi på å spille fotball – og å lese bøker. Jeg var faktisk 19 år da jeg begynte med musikk. Jeg var svært opptatt av musikk som barn og begynte å skrive dikt i 12-13-årsalderen. Etter at jeg strøk på spanskeksamen på gymnaset flyttet jeg noen måneder til Spania for å gå på en skole og lære meg det forbaskede språket. Da jeg kom hjem hadde Geir Sundstøl og noen andre venner så vidt startet bandet Rovers. De hadde laget en låt som hørtes litt spansk ut og lurte på om jeg kunne skrive en tekst. Jeg hadde jo en haug tekster/dikt liggende så jeg bare tilpasset en av de til låta – og la merke til at det falt meg ganske lett. Første gang jeg var i studio for å synge fikk jeg beskjed av Kai Andersen i Athletic Sound at jeg kanskje skulle prøve å «snakkesynge» i stedet … Der og da kunne Kai effektivt ha stoppet min «sangkarriere». Han kunne ha fortalt meg sannheten; «Du kan ikke synge, det er bedre at du spiller perkusjon». I stedet oppmuntret han meg til å prøve og til å øve. Neste gang vi var i studio og jeg slet sa han; «Det er ingen som synger som Håkon Ohlgren (underforstått; du synger ikke bra, men du har et eller annet likevel), du må bare fortsette!» Så takk, Kai Andersen, jeg er evig takknemlig!

Har du hatt noen musikalske forbilder eller mentorer langs veien. I så fall hvem og hva har du lært av de?

Jeg har mange musikalske forbilder, men trekker alltid frem Woody Guthrie og Bob Dylan. Av Woody har jeg lært å ta andre perspektiver enn mitt eget – vel, jeg prøver i hvert fall. På 30- og 40-tallet skrev Woody barnesanger sett fra et barns ståsted på en, på den tiden, høyst uvanlig måte. Fra Dylan har jeg lært å lese mye og det å legge inn referanser i tekstene – og igjen – det er det jeg prøver på i hvert fall, hehe. Må også nevne at den svenske poeten Dan Andersson har vært en stor inspirasjonskilde. Vi har til og med gitt ut en plate som heter «Hotell Hellman». På det hotellet døde Dan Andersson av forgiftning i 1920.

Hva med tekstmessige idealer? Hvor henter du inspirasjon til historiene deres? Hvor finner du alle disse personlighetene som figurerer i låtene deres eller får egne sanger oppkalt etter seg?

Jeg bruker nesten alltid virkelige personer som utgangspunkt. Det er svært sjelden jeg dikter opp en historie. Jeg vrikker, vrir og vrenger, men nesten alltid synger jeg om virkelige personer og hendelser. I låta om Alexander Kielland-ulykka, 27.03.1980, synger vi om Finn Thorsen som nesten mistet livet. Han lå i det kalde vannet i 40 minutter før han ble reddet. Her om dagen fikk jeg faktisk en melding av Finn Thorsen, som var både overrasket og glad for å bli nevnt. Han hadde det forresten bra. Jeg leser også mye poesi. På 90-tallet (igjen …) jobbet jeg med et litteraturformidlingsprosjekt i regi av Norsk kulturråd, Statens bibliotektilsyn, Forsvarets overkommando og Halden kommune. Da fikk jeg gleden av å jobbe med mange forfattere og især Gro Dahle lærte jeg mye av. På våre første plate var det faktisk Gro Dahle som «vasket» tekstene og ga meg gode tilbakemeldinger, råd og tips. Det ga meg selvtillit til å fortsette å skrive. Jeg var med på å arrangere en haug med skrivekurs og etter hvert holdt jeg skrivekurs selv også.

Du har valgt å synge på norsk, hvorfor det valget?

Enkelt, jeg mener at ekte følelser kun kan uttrykkes på morsmålet. Jeg er dog villig til å moderere meg litt og si at ekte følelser best uttrykkes på morsmålet.

Hvorfor country og bluegrass?

Fordi jeg elsker musikken, ydmykheten, historiefortellingen, historien i seg selv og enkelheten (som ikke må forveksles med mindre begavet). Jeg må også si at jeg er sterk motstander av mainstream country og den store sterke kommersielle maskinen den musikken spys ut av. Min påstand er at dersom folk hadde giddet å sette seg litt mer inn i countrymusikkens historie hadde de blitt fascinert og ikke bare avfeid musikkformen ved å si ting som: «Dette kan man danse line dance til …» I mine yngre år kunne jeg havne i krangel med folk som ikke hørte forskjell på Gram Parsons og Luke Bryan (eller hva han heter …), men jeg har gitt opp. Da vi fikk Spellemannpris for skiva «Hvit honning» i 2011 sa jeg i takketalen at «Vi begynte med rock og jobbet oss opp til country». Men ikke glem at vi også spiller god gammeldags Halden-rock da.

Hva vil du si er den største forskjellen mellom Onkel Tuka og andre band dere har vært involvert i med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi som Rovers, The Long Walk,The Salmon Smokers,The Squareheads og hva har dere tatt med videre derfra og til Onkel Tuka?

Det er et godt musikkmiljø i Halden og vi har god kjennskap til og en grunnleggende respekt for hverandre. Miljøet er såpass lite at mange spiller i flere band. Når det gjelder Onkel Tuka så har vi i alle år kjørt en slags Drillo-filosofi. I all enkelhet handler det om at alle i bandet får lov til å gjøre det de er aller best kvalifisert til. Å få et band til å leve i 25 år handler også om menneskesyn, respekt og demokratiske avgjørelser.

Hva vil du si er den største forskjellen mellom Onkel Tuka i dag og bandet som debuterte med «Geriljagress» i 1998 eller «Geriljagospel» i 2006?

Å lage låter er et fag. Når man har gjort det i noen år blir man flinkere. Vi er mye flinkere nå enn i 1998. Det betyr ikke nødvendigvis at man har mer suksess altså. En viktig forskjell er at man, når man blir eldre, gir litt mer f og ikke nødvendigvis er så opptatt av hva folk mener eller tenker. Vi lager rett og slett den musikken vi liker sjøl.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Onkel Tuka.

Håkon Ohlgren, vokal: Har evner i trolldom og ren skjær løgn. Er bandets sekretær og kasserer. Skriver alle tekster og en del melodier.

Kjetil Johnsen alias Kjell Pop, mandolin, tenorgitar, kor: En svært god mandolinist, låtskriver, pådriver og ølbrygger! Kanskje bandets kjekkeste mann. Han er impulsiv på grensen til rabiat. Ingenting er umulig for Kjell Pop! Eier og driver Grünerløkka Brygghus. Når vi reiser rundt skal han ALLTID innom og levere øl til noen.

Omar Østli, akustisk og elektrisk gitar, barytongitar, kor: Omar har aldri gjort en dårlig konsert. Selv om han står og kaster opp to minutter før gig, så leverer han. Mengdetrening over tid har gjort ham svært rutinert. Hvis noen teller til fire i hans egen begravelse tror jeg at han våkner … Sterk utstråling og ekstrem publikumsappell.

Lars Ivar Borg, bass og kor: Verdens beste bassist. Lazy Lars er ikke musikalsk, han ER musikk. Han har talenter i alle retninger, men mangler litt evner i det å utnytte dem. Lazyboy kunne blitt god til hva som helst. Kanskje bortsett fra å være sjef. Men sjef er han så det holder. Ser alltid kul ut. Irriterende fotogen.

Snorre Rønneberg Kopperud, fele og kor: Den eneste i bandet som er skolert. Og da tenker vi først og fremst på det musikalske. Snorre er en smart fyr som ikke tar veldig stor plass, men som fyller det musikalske rommet med fortryllende toner og nydelige melodier. Spiller også på sag.

Rino Silden, banjo: BanjoRino kan gå og tenke på jenter (les samboeren sin) hele dagen, men om nettene så drømmer han alltid kun om banjo. Ofte sett, og hørt, på en bussholdeplass, i et skogkratt eller under ei bro mens han spiller banjo. Han har i de siste årene blitt en kløpper på gitar også.

Åsmund Solli, trommer, perkusjon og kor: Donny Åsmund eller Donny Dasken, også omtalt og feilaktig bejublet som Donny Dansken er bandets moralske vokter. Hadde det ikke vært for ham hadde flere av oss andre havna i ehm … uløkka (hans definisjon …). I tillegg til å holde skuta flytende korer Åsmund som en Gud. Han stiller alltid forberedt til øving og konserter. Når vi andre ikke husker gangen i en låt, loser Dangerous Don oss gjennom med stø hånd og et myndig blikk. Ofte hørt fra bak trommesettet: «Rolig nå! Pust med magen! Ikke hopp opp og ned! Ikke skjell ut noen!» Takk, Åsmund!

Halvor Næss Diesen, lyd: Halvor, eller Lilledutt, er den yngste i forsamlingen og vi andre kunne ha vært faren hans. Halvor er selve eksponenten for det man trenger å kunne for å holde på i denne bransjen, 1. Han kan klokka. 2. Han kan det han driver med og stiller alltid forberedt. 3. Han er hyggelig og blid. Kunne ha lagt til at han er glad i øl, men det sier seg nesten selv.

Dere har også en rekke fornemme gjester på dette albumet. Fortell om de, hvorfor dere har valgt å ha de med og hva som har vært deres bidrag.

Geir Sundstøl, akustisk og elektrisk gitar, dulcimer, optigan, gitarbanjo, bass, rytmeboks, ARP-synth, perkusjon, trommemaskin, Nationalgitar, pedal steel, munnspill og marxophone: Geir, min første samboer, er som kjent halvt menneske og halvt gitar. Han har også utviklet sitt eget studio (Studio Intim, Oslo) til å bli veldig bra. Tror ikke det finnes mange i landet vårt med mer erfaring i studioarbeid. Han er enormt god til å arrangere låter og han har alltid en ny vinkling og et nytt grep på lur. I tillegg har han en enorm arbeidsmoral. Vi har også laget låter med Geir i 30 år (gammal nå …). Så ja, når vi ønsket å gå i en litt annen musikalsk retning så var det helt naturlig å spørre Geir.

Christer Knutsen, piano: En erfaren musiker og en kjernekar. Setter seg bare ned og spiller som en Gud mens han sender gode vibber ut i rommet.

Erland Dahlen, trommer, perkusjon og sag: Erland er et kapittel for seg. En usedvanlig artig kar som henger seg opp i de rareste ting. Har ikke vært borti bedre trommeslager og er usikker på om det finnes noen bedre. Han har ofte med seg store bager med snodige perkusjonsinstrumenter i tillegg til vanlige trommer. Erland må nesten stoppes med makt da han alltid har en idé om flere pålegg.

Julian Sommerfeldt beatboxer på «Julian Johnsen»: Han kjenner vi faktisk ikke. Geir hadde et gammelt opptak med ham som vi brukte. Litt skummelt at han heter det samme som mannen i sangen. Og ikke nok med det; det partiet Kjell Pop spiller i samme låt har han delvis lånt fra en låt som heter «Julianne Johnson». Kjell Pop sitt egentlige navn er Kjetil … Johnsen.

Marius Rekstad, trampeorgel på «Blå nå»: Nok en kjernekar. Stolt haldenser, og av god familie. Spiller både gitar, trekkspill og tangenter.

Hvorfor valget av albumtittelen «Lykke til med meg!» og hva vil dere uttrykke med den?

Jeg tror at vi skal la noe ligge slik at folk kan lage seg sine egne bilder og assosiasjoner, men det er en tittel folk reagerer på, hehe.

Fortell om albumkunsten, disse fotografiene og koplingen til musikken.

Sven Olsen var nabo og barndomsvenn i Sponvika. Han var en djevel på å skru ting fra hverandre – og delvis sammen igjen. Han hadde et «trekkspillkamera» som het Adox Golf 63. Tar jeg ikke feil ble det produsert mellom 1954 og 1959. Sven fikk det til å virke og for et par år siden fikk jeg to bilder han hadde tatt av meg. Et på sykkel, som ble brukt til singelutgivelsen av låta «Ja til Alle Kvinner» (bladet Alle Kvinner) og et hvor jeg gjør et fattig forsøk på speiderhilsen. Bildet bak er et selvportrett. Vel, det er noe i blikket til den lille gutten som har hele livet foran seg. Og det er noe med han voksne mannen som går langs et jernbanespor. Livet han levde mellom de to bildene – hvordan ble det? Noen svar får du hvis du hører på plata.

En av låtene på «Lykke til med meg!» er inspirert av og har hentet navn fra Levi Henriksens novelle «Julian Johnsen». Hvilket forhold har dere til forfatteren og novellen og hva det var som gjorde at dere hadde lyst til å lage musikk til denne historien? (Som man blant annet kan finne i hans debut «Feber» og i samlingen «Utvalgte noveller»).

Da vi ga ut debutskiva vår i 1998 jobbet Levi som journalist i avisa Glåmdalen i Kongsvinger. Han anmeldte vår første plate, «Geriljagress», og ga oss terningkast seks. Da vi spilte vår første konsert i Kongsvinger kom vi i snakk med Levi og det viste seg at han var stor fan av det tidlige materialet til Henning Kvitnes, Haldenrockens far. Han hadde faktisk mer kunnskap om Haldenrockens historie enn vi selv hadde. Vi utviklet et godt vennskap som fortsatt varer. Vi snakker ofte sammen og sender hverandre tekster og låter. Vi har lært oss å være åpne, ærlige og kritiske til hverandres skisser – og det har i hvert fall jeg lært mye av. Da Levi debuterte med novellesamlingen «Feber» ble jeg svært fascinert av historien om Julian Johnsen. Jeg har i mange år sagt til Levi at «Julian Johnsen» er det beste du har skrevet. Da sier han; «Henta av Gud» er det beste du har skrevet. Den evt. humoren ligger i at dette er noe av det aller første vi skrev – og som ble utgitt.

Dere gjør en cover av Dave Kirby og Glenn Martins «Is Anybody going to San Antone?», som også har blitt tolket av blant andre Doug Sahm/Sir Douglas Quintet, Ron Sexsmith, Charley Pride, Tanya Tucker, Nancy Sinatra, Texas Tornados, Arne Benoni og Mats Rådberg. Hvilket forhold har dere til Dave Kirby, Charley Pride, Doug Sahm og denne sangen og hva dere har valgt å gjøre i deres versjon?

Jeg så Sir Douglas Quintet på Down on the Farm-festivalen en gang på 90-tallet og jeg har så lenge jeg kan huske likt Doug Sahm. For ca. 15 år siden var jeg på South By South West i Austin, Texas. Jeg hadde nettopp fått meg ny kjæreste og en natt hvor jeg var i usedvanlig god form filmet jeg meg selv mens jeg danset til Doug Sahms versjon av den låta. Jeg er INGEN danser og min nyvunne kjærlighet, som jeg nå bor sammen med, syntes dette var festlig. Sommeren 2019, en dag vi var ute og badet, sier hun; Hvorfor tolker du ikke den sangen på norsk? Jeg ringte sporenstreks til Tom Skjeklesæther og spurte om han kjente til noen som hadde gjort den låta på norsk. Det gjorde han ikke, så jeg jeg dro rett hjem og skrev en norsk tekst. Det tok meg cirka en time. Jeg har ingen forhold til de andres versjoner av denne låta. For å være helt ærlig synes jeg de fleste versjonene stort sett er dårlige.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si noe om forholdet til og hvordan det kan si noe om Onkel Tuka eller «Lykke til med meg!».

Bluegrass: En grunnleggende inspirasjon som alltid ligger der når vi lager låter.

Country: Countrymusikken kan spores tilbake til Europa og middelalderballadene. Jeg tror vi har en del av dette i vår DNA.

Gospel: Det gode og det onde, det lyse og det mørke. Midt mellom disse ytterpunktene strever mennesket med å finne mening. Det slutter aldri å fascinere.

Rock: Vi vokste opp på 70 og 80-tallet. Rocken sto sterkt da. Vi bærer den med oss.

Lokalhistorie: Forteller oss noe om hvor vi kommer fra og hvem vi er. Halden har en godt dokumentert historie og for den som vil er det bare å lese seg opp og skrive låter om det.

Cowboyfilm: Ja takk, selv om klassiske cowboyfilmer appellerte mer til oss da vi var barn. «Cowboy songs» derimot …

Fattigfolk: Hvis ikke de som har mye deler med de som har lite, så går det til slutt til helvete. Med oss alle.

Sjømenn: En stor del av norsk historie. De har fått for lite anerkjennelse, selv om det har bedret seg de siste årene. Sjøfart utgjør en stor del av Haldens historie. Språket er fullt av maritime ord og uttrykk. Mer enn mange er klar over.

Religion: Elsker metaforene!

Woody Guthrie: Take it easy, but take it! En av de største. Se for deg et klasserom. Læreren er Woody. I klasserommet sitter Bob Dylan og Bruce Springsteen.

Bob Dylan: “I was a Woody Guthrie jukebox.”

Sinnabrus: Gjør alle glade!

Barnemusikk: Viktig! Usedvanlig morsomt å lage og svært meningsfullt å fremføre.

Spesialdesignet boblehoder: Et morsomt påfunn. Jeg har tre stk.; Jesus, Hank Williams og Omar Østli.

Låten «To hender» fra «Geriljagospel» (2006) har blitt en veldig slitesterk klassiker i norsk musikk som stadig spilles på radio og andre steder i norsk offentlighet, men også «Lasse Polakk» fra «Musekongen Blues» (2013) har nådd ut bredt og blitt noe av en slager. Hva er det som gjør at så mange kan relatere til disse låtene og hvilket forhold har du selv til disse låtene nå i dag?

Tror det er så enkelt at melodiene kan synges og at man kan assosiere seg til teksten. I «To hender» synger vi «Jeg skal aldri tenke på trøbbel igjen». Det er en deilig tanke. Lasse Polakk er «sulten og blakk og sliten og skakk,» men han er FRI – og det liker folk tanken på å være. Lasse Polakk lever med begge henda! Folk krever at vi spiller «To hender» live – vi slipper ikke unna. Den låta har fått et eget liv og blir spilt i kirker, på hockeyarenaer, på fotball- og håndballbaner og både på vorspiel og nachspiel. DET var ikke forventet. «Lasse Polakk» er en barnelåt, men vi spiller den faktisk ofte for et rent voksenpublikum. Overraskende det også, hehe.

Onkel Tuka har fylt 25 år. Hvordan har dere tenkt å markere dette utover slippet av «Lykke til med meg!»?

Vi legger ikke stor vekt på slike jubileer og har ikke tenkt å markere det ytterligere. Vi er i gang med å skrive nye låter.

I 2011 mottok Onkel Tuka «Spellemannprisen» i countryklassen for sitt album «Hvit Honning». Hva betyr denne typen utmerkelser for dere som band?

Hyggelig å få en slik anerkjennelse. Usikker på om det gjør noen forskjell, men man blir glad og inspirert.

Platen er gitt ut på det ærverdige Halden selskapet New Noise som har blitt vekket til liv igjen. Fortell om plateselskapet og deres betydning for norsk og Østfolds musikkhistorie.

New Noise er et supert selskap som vi har et svært godt samarbeid med. NN ga ut noen legendariske plater på 80-tallet og tar nå nye grep for å gi ut og styrke lokal musikk. Tom Skjeklesæther og Freddy Mathisen gjør en viktig og god jobb. Om 100 år vil noen gå tilbake og finne en skatt! Vi har også vårt eget plateselskap, Hot Sauce Records.

Onkel Tuka – Lykke til med meg!