Hot Nuns: Spenstig overskuddsprosjekt fra blodskommandoen

– Altså det er BC først, sånn vil det nok alltid være så lenge BC finnes. Det er vårt hjertebarn. Tiden som blir til overs bruker vi på Hot Nuns fordi vi bobler over av rock og kan ikke holde det inne mer. Hot Nuns har spilt inn 2 nye låter som kommer utover vinteren og Blood Command har opparbeidet et voldsomt lager av låter som vi skal slippe på verden når tiden er inne, forteller Yngve Andersen og Sigurd Haakaas, som er aktuelle med en cover av Wendy Renes «After Laughter (Comes Tears)» i vinter og som slapp en av fjorårets kuleste norske ti tommere i form av «Rude,Dumb & Anxious» på Loyal Blood Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Øystein Grutle Haara (inkl. front), Petter Christianslund

Hot Nuns’ låter kombinerer allsangvennlige refrenger med energien og det frenetiske trøkket fra punken. Det låter, frisk, tøft energisk og riktig så catchy. Tekstene er snertne og fulle av humor der de tar for seg hjerte-smerte, og musikken beviser at bass og trommer kan være mer enn nok til å lage rabalder. Anthem-aktige låter du vil spille høyt på hjemmestereoen!

Her kan du finne ut om hvordan duoen ble til, hvilke planer Andersen og Haakaas har både for Hot Nuns og moderskipet Blood Command i år, kjærligheten til The Hellacopters, Amyl & The Sniffers og Viagra Boys, hvilke andre norske bass og tromme duoer de groover til, resultatet av sangleksjoner med Miss Tati og gleden med å tolke sine helter i The Boys.

Når og hvordan oppsto interessen deres for musikk og hva var det som fikk dere til å ville spille selv?

Yngve:
Min gamle nabo Egil og jeg pleide å høre på Beach Boys-samlekassetten til faren hans mens vi lekte band da vi var små drittunger. Må ha vært 7-8 år. Bandet var meg på kosteskaft som skulle være en slags gitar og han på vokal på vedkubbe som skulle være en slags mikrofon. Og så hadde vi på solbriller inne så klart. Det var kanskje det mest tiltalende ved det hele og noe som fikk meg til å ville utforske yrkesretningen videre. Solbriller inne. DET er ekte loser, så det passet meg perfekt! Brukte også å snike meg inn på rommet til min eldste bror mens han var på skolen og hørte på glorious rock. Det har nok satt sine spor også.

Sigurd:
Jeg og noen kompiser hadde sett videoen til Bon Jovis «Livin’ on a Prayer» på NRK. En av kompisene fikk tatt opp samme sang på kassett fra radioen. Det ble arrangert grillfest i nabolaget og barna stod for underholdningen. Scenen var oppå et lite strømhus med perfekt høyde. Vi fikk lånt en boomblaster til musikken, brukte badmintonracketer som gitarer og knøt ulltråder rundt hodet som pannebånd. Jeg følte stor trang til å få til noe av den samme energien i musikken, men visste ikke helt hvordan jeg skulle få det til før senere i livet.

Hva var det som gjorde at dere ble henholdsvis bassist og trommis?

Yngve:
Familien min flyttet fra Ask til Kleppestø på Askøy utenfor Bergen rundt tusenårsskiftet. Der stod det en bassgitar i kjelleren. «Å fett en el-gitar!», tenkte jeg siden jeg på det tidspunktet ikke visste hva en bassgitar var. Alt på scenen så ut som en gitar for meg. Av mangel på venner og popularitet ble det lære seg å spille bass det tiden gikk med til når jeg ikke var ute og var ræva på skateboard. To brødre som bodde litt lengre oppe i gaten (Arvid og Dagfinn Vik) spilte gitar og trommer og tok meg inn i varmen og lærte meg the basics. Siden har det bare fortsatt. Jeg spiller vel gitar mest i dag, men jeg er sjeleglad for at jeg har bassismen i bunn. Alltid med meg der jeg går.

Sigurd:
Jeg har bare lagd lyd på alt mulig siden jeg var barn. Spilt på kjeler, bøtter og spann. Ble sendt ut på gangen på skolen fordi jeg ikke klarte å slutte og tromme på pulten. Etter hvert fikk jeg muligheten til å spille på ordentlige trommer og kommer nok aldri til å slutte med det.

Når skjønte dere at det var dette som dere ville drive med?

Yngve:
En venn av meg tatoverte en gang bandnavnet på vårt andre band «Blood Command». Sånn helt helt i begynnelsen før vi hadde gjort en dritt. Jeg tror nok hun bare gjorde det for å være snill med meg og ikke fordi hun var så fan, men det førte uansett til at selvtilliten min skøyt gjennom taket og jeg lurte meg selv til å tro på denne livsløgnen som jeg fortsatt lever på i dag.

Sigurd:
Jeg skjønte at jeg ville drive med dette da jeg hadde spilt min første konsert på et utested. Det å holde på og dø av nerver før man går på, for så å gi alt man har på scenen gir en fantastisk følelse.

Hvordan oppsto Hot Nuns?

Det var en periode i bandet det var dårlig med oppmøte på BC-øving. Alltid noe som kom i veien for de andre. Det var vi lei av sånn generelt. Vi har hatt flere band der vi har måttet si nei til flere fete turné og festivaltilbud pga. psykiske hindringer innad i bandet samt verdiløs prioritering som lunch med venner, bursdagsselskap og instagramming over rock og øving. Sånne ting som vi mener er totalt dritt om en skal drive med musikk da musikk er det viktigste i hele verden. Vi ville ha et band som alltid kunne øve og alltid kunne si ja til gode nok tilbud. Da ble duo et naturlig format. Jeg må understreke at ingen av dagens BC-medlemmer er noen unnasluntrere. De er eksemplariske og har rock über alles i hjertet. Ofrer tid og liv.

Fortell om bakgrunnen til bandnavnet og forholdet til nonner og fetisj.

Vi ville egentlig hete «Hot Cops» inspirert av strippegruppen til Gob-karakteren fra Arrested Development, men det navnet var opptatt på det tidspunktet. Det bandet som het det har ironisk nok skiftet navn nå. Til «Careerist». Helle måne for en nedgradering av rang. Det ble uansett Hot Nuns på oss som vi syntes var second best, men i dag er vi glad det var det navnet vi landet på og ikke cops. Har ikke noe forhold til nonner som fetish dessverre. Vi har et for rent, purt sinn for det.

Hva er den største forskjellen på den musikalske tilnærmingen og bandkjemien i Hot Nuns kontra Blood Command og tidligere band som Jeroan Drive?

Nå blir jo det ganske likt sånn kjemiaktig da jeg (Yngve) er låtskriveren i alle 3 bandene og Sigurd er trommisen i alle 3. Vi prøver jo å skille materialet så godt vi kan. Vi vil ikke at bandene våre bare skal være flere versjoner av det samme. Da kunne vi jo like greit bare hatt ett band. Vi har møtt folk som f.eks. kun er Hot Nuns-fans og ikke liker de andre og viceversa, så det må da funke til en viss grad. Målet er det samme i alle bandene though. Lage bad ass musikk.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Hot Nuns og Blood Command. Er det noen forskjell mellom funksjonene som dere har i de to ulike bandene deres?

Som jeg skrev over så blir funksjonene ganske så like i begge band. Jeg lager riff. Sigurd lærer riffet på trommer, vi arrangerer riffene til å bli en hel sang. Så lager vi vokalen etterpå. Ikke så veldig hokus pokus. Denne fremgangsmåten bruker vi i alt vi spiller i. Beklager kjedelig info.

Hvilke fordeler og ulemper har selve duoformatet og instrumenteringen trommer og bass?

Det er mer ulemper enn fordeler vil jeg tro, men reisebudsjettet er jo absolutt å foretrekke fremfor med et fulltallig band. En ulempe kan være at en ikke får lagt melodier på sangen utenom vokalmelodier. Det begrenser mulighetene så klart. Se for deg «Final Countdown» uten synthlinjen. Det er ikke akkurat like kult, men det er de begrensningene som vi synes er den gøye utfordringen med dette. Låtene må fungere uten sminke og masse lag. Så er det ufattelig greit at alle avgjørelser bare er en telefon unna. Vi kan handle fortere enn de fleste.

Hvordan bestemmer dere hvilke låter som skal til Hot Nuns og hvilke som skal til det som vel fremdeles er hovedprosjektet Blood Command?

Det er bare følelsen. Det merker man. En stor forskjell er jo at HN-låtene lages som regel på bass, men av og til skjer det at låter melder overgang mellom bandene. Om vi f.eks. har laget en låt til et prosjekt, men vi hører at den vil gjøre seg mye bedre i et annet prosjekt. «Afraid Of Water» av Blood Command ble f.eks. egentlig skrevet til Girl Army. En låt på nye BC-platen som kommer inneholder en låt som egentlig skulle til Hot Nuns. Man bare føler hva som er riktig for hver låt. Vi hadde ikke latt «Cult Drugs» gå til Hot Nuns f.eks

Hvordan har det preget uttrykket at dere også har vokalen i Hot Nuns og hvordan var det for dere i starten å også ta på dere denne rollen?

Det preger jo en del da det kun finnes oss i bandet og vi egentlig ikke kan synge i utgangspunktet. Var veldig skummelt å skulle gi ut første utgivelse der vi ikke kunne gjemme oss bak andre stemmer, men vi må bare synge med den stemmen vi har. Nå er vi ganske så god på å lage vokallinjer, og jeg har fått mang en kråke til å låte fint, så tror og håper at folk glemmer litt at vi ikke er så skilled. Det er forresten helt sykt mye jobb og skulle spille de tingene og synge samtidig. De kan få prøve det de som vil.

Hvordan balanserer dere tid og ressurser mellom de to bandene dere har. Hva kan vi vente oss i tiden fremover fra begge hold?

Altså det er BC først, sånn vil det nok alltid være så lenge BC finnes. Det er vårt hjertebarn. Tiden som blir til overs bruker vi på Hot Nuns fordi vi bobler over av rock og kan ikke holde det inne mer. Hot Nuns har spilt inn 2 nye låter som kommer nå utover vinteren og Blood Command har opparbeidet et voldsomt lager av låter som vi skal slippe på verden når tiden er inne. Det blir iallefall én plate fra BC ila 2021

Fortell om ti-tommerens tittel «Rude, Dumb & Anxious» og hva dere ønsket å uttrykke gjennom den?

En tittel jeg fant opp i et øyeblikks raseri og irritasjon over en person som uttalte seg nedlatende til meg som hørte på en sang med lignende navn. Tittelen er en jab mot frekke, dumme folk som uttaler seg negativt om deg for å føle seg selv mindre dritt. De fleste har måttet kjent på det vil vi tro. Å bli dratt ned av de rundt seg når de rundt deg føler seg ulykkelige. Det eneste vi ønsker å uttrykke er en litt hard klaps på kinnet og skjerpings.

Robert Høyem har gjort artworket. Fortell om ham, valget av ham og illustrasjonene som dere har tatt i bruk og hva dere ønsker å formidle med de.

Har brukt han en god stund med Blood Command og andre artister jeg har på LBR. Jeg bare digger stilen hans og jeg digger når folk har så tydelig stil at en ser med en gang hvem som står bak. Så et bilde han hadde stilt ut på Apollon i Bergen og var solgt med en gang. Når jeg har latt andre få ha et ord i designet jeg skal bruke har det alltid blitt et takras av dimensjoner, så det er fantastisk å kunne jobbe med en som Robert og at det bare er meg og han i prosessen. Vi bruker Robert så lenge han gidder. Han har mange av de samme referansene som oss og er en perfekt match.

Dere gjør en cover av The Boys’ «First Time». Hvilket forhold har dere til de gamle punkrockerne og hva ønsket dere å få frem gjennom deres versjon?

Har digget The Boys siden jeg begynte å digge punk tidlig i tenårene. Fantastisk band og fantastisk låt. Det var vel det som var den største drivkraften til å spille den inn i Hot Nuns’ versjon. Altså bare det å få spille en så fet låt. At en av låtskriverne og bandmedlemmene er Casino Steel fra Norge gjør jo det ikke mindre gøy på noen måte. Vi postet vår versjon på en The Boys fan-gruppe på Facebook og fikk positive kommentarer fra flere av medlemmene i The Boys. Også Casino Steel. Vi var ikke tilsnakkendes på 1 uke minst etter det.

Dere har gått ut og sagt at alt overskudd skal brukes på sangleksjoner og har hatt noen leksjoner allerede med Miss Tati. Hva har dere fått ut av de?

Alt overskudd fra en streaming-konsert vi gjorde må vi understreke at det ikke er. Ikke alt overskudd ellers. Det får da være grenser. Men vi har tatt noen timer og det har hjulpet oss veldig tror vi iallefall. Miss Tati er en sykt flink og veldig pedagogisk og har lært oss pusteøvelser og hvordan nå vanskelige toner etc. Anbefaler sangtimer hos Miss Tati på det varmeste. Hun vet hva hun driver med og er også en rå artist utenom. Vi vet ikke om vi faktisk er blitt bedre å synge, men vi tror iallefall det og självfortroande har veldig mye å si.

Platen er spilt inn i SpaceKraft med Endre Andersen og med mix og master av Simon Jackman. Fortell hvordan lokalet har påvirket sluttresultatet, valget om å spille inn akkurat der og Endre Andersens og Simon Jackmans bidrag.

SpaceKraft er Bergens kuleste studio. Hands down. Røyking inne. Ser ut som en hytte. Sofa. Stemning. Jeg falt tilfeldig innom der på en fest i gang da jeg kjenner noen andre som har lokaler i samme bygget. Da var det mancaven til Endre Andersen han brukte for å få litt fri fra livet. Jeg sa han burde begynne å la band få leie. Siden har vi brukt det med både BC og Hot Nuns og jeg har brukt det på mange av mine produksjoner, samt har det kommet flere band inn der på jakt etter våre resultater, så det er et så smått blomstrende studio. En skjult skatt i Bergen.

Simon Jackman er en etter hvert gammel venn jeg jobber med på nesten alt jeg gjør om det er egne ting eller produsering for andre. Han er den raskeste i gamet og vi får gjort utrolig mye på kort tid.

Endre Andersen har vært tekniker på innspillingen og er far i huset Han holder høflig ut med våre mange takes og dårlige vitser. Ellers produserer vi som regel musikalske valg i musikken helt selv da det liksom skal være jobben min ellers.

Hva vil dere si er den største forskjellen mellom den nye EP-en «Please Don’t Say» i forhold til de tidligere?

Vi har en ballade på den. Det er tittelsporet. Der nedstrippede Hot Nuns er strippet enda mer ned. Det er vel den største forskjellen. Større sprik i materialet. Ellers er det more of the same og forhåpentligvis en liten utvikling der.

Kommer det også snart et album fra Hot Nuns?

Altså det kommer helt an på hvordan du definerer «snart». For ja, det kommer en gang. Vi har låter til det, men akkurat nå er det neste som skal komme ut 2 låter. En splitter ny låt og en cover av Wendy Rene. Yes, den som Wu-Tang Clan sampler og som brukes i «mid90s»- filmen, ja. (Vi snakker her naturligvis om eminente «After Laughter Comes Tears», som ble til «Tearz» med Wu-Tang Clan, journ. anm.).

Her er noen nøkkelord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan det er relevant for Hot Nuns.

Hjerte-smerte/lengsel etter kjærlighet
Mye av grunnen til at vi spiller i band. Alt startet på sokkedansen i 3. klasse på barneskolen.

Tapere
Noe vi alle lager med det løke kollektive målet vårt om å være kul og spesiell hele tiden. Stenge ute folk som får oss til å se mindre kul ut i andres øyne. Ordet er relevant for oss da vi er to evige gigantiske losers.

Råskap
Amyl and the Sniffers. Kuleste bandet som har kommet de siste 5 årene.

Energi
Vi spilte på Nova Rock i Østerrike med Blood Command i 2011. Du kunne drikke hva du ville og hvor mye du ville gratis i baren backstage så lenge du blandet det ut med et Red Bull-produkt da Red Bull var en av hovedsponsorene eller noe sånn. Dette utnyttet vi jo grovt så klart. Med ikke så bra hell. Jeg tåler koffein heller dårlig og vi fikk treffe vår helt Pete Koller fra Sick of it All. Det ble ikke så god kombo. To superenergiske idioter ruset på mengder av koffein og sprit får møte en av sine største helter. Sigurd og meg lå våken hele natten på hotellet og snakket om hvor sykt det var at vi hadde fått møtt Pete. Tipper han syntes vi var helt dust.

Punk
Ellevilt helt til Håvard i Ondt Blod gjorde meg oppmerksom på den videoen der Marky Ramone og Johnny Rotten krangler om hva og hvem av dem som er punk. Da skjønte jeg at dette er kjekkest som turist og vil ikke ha noe med det å gjøre. Skal aldri diskutere med noen hva som er punk og ikke. Helle måne for noen faktiske losers som gjør det. Det er forbeholdt ordentlig ekte tapere på nettforum ikke sånne snille tapere som oss.

Garasjerock
The Sonics – Have Love Will Travel. Irriterende fans.

Disco
ABBA, Bee Gees, Boney M. Livet selv.

Distortion
Distortion Deadline. Mitt første ordentlige band. Forferdelig dårlig navn og band. Lurt å putte på noe distortion om noe ikke er spilt eller sunget helt knall.

Death from Above 1979
Meget kult band. Har holdt oss unna i alle år frem til sånn ca. 2018 siden alle hipsterne hørte på det og det var bevis på at det måtte være noe keiserens nye klær dritt, men vi tok salig feil da de er helt king. Uten tvil banet kommersiell vei for bassgitar og tromme band.

Two Nuns and a Pack Mule/Rapeman/Big Black/Shellac
Steve Albini. Vill musiker og vill produsent. Har hatt fingrene borti mange band vi ser opp til, men nei Nirvana er ikke ett av dem. Noen av prosjektene hans liker vi bedre enn andre.

Dere har sluppet EP-ene «Wrong Again» («7») og «Rude, Dumb & Anxious» og er nå klar med ny EP «Please Don’t Say» (foreløpig bare digitalt) 25. september på Loyal Blood Records. Også Blood Command ga ut tre ti-tommere før det kom noe album.

Fortell litt om forholdet dere har til dette formatet, musikk i fysiske format og platesamling generelt.

Jeg er ingen stor platesamler selv, men det er seff gøy med vinyl. Det føles mer ekte ut når man kan holde det man har gitt ut i hånden og ikke bare se det på en skjerm. Det er kjekt å kunne ha favorittplatene sine på vinyl. Da føler en seg som en ordentlig fan. Men det må jeg få si: Jeg tipper det er mest for musikere og folk på Platepraten på Facebook egentlig. Unge som vokser opp nå kommer til å gi en lang F i fysiske formater med mindre det får en vesentlig revival.

Yngve er med og driver og eier Bergen Lydstudio. Hva har det betydd for den musikalske friheten og uttrykket deres?

Jeg er faktisk ikke med å eie der og har aldri vært inne på eiersiden. Det er noe som har blitt ført opp litt uten min viten. Håper for Guds skyld jeg ikke driver å skatter noe for det eller noe sånn. Hot Nuns har aldri spilt inn noe der, men Blood Command har jo gjort masse der med Dagger. Det har nok betydd en god del for oss. Dagger er meget meget flink når han leverer.

Fortell litt om plateselskapet deres Loyal Blood Records og betydningen av å kontrollere alt selv, fordeler og ulemper i forhold til det å overlate deler av jobben til andre som med Blood Command og Fysisk Format

Loyal Blood Records ble startet for å gi ut den første 10-tommeren til Blood Command. Mest fordi vi trodde det så kulere og mer proffe ut om det stod ett eller annet plateselskap bakpå. Så begynte jeg raskt etter å gi ut venner og ting jeg produserte og så har det bare ballet på seg. I dag har LBR en backkatalog som jeg er veldig stolt av.

Nå startet vi jo dette bandet for å ha mindre stress i rockelivet så det er digg å slippe å måtte la noen andre ta noen som helst avgjørelser og bare bestemme alt selv. BC tok jeg til Fysisk Format fordi jeg syntes det var rart å gi ut egne band. I senere tid har jeg forandret mening på det der. Man lærer så lenge man lever. Fysisk Format er ufattelig flinke på det de gjør skal nevnes og har vært og er en viktig byggekloss i norsk undergrunn. Uten tvil Norges nest kuleste plateselskap.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Altså Hot Nuns har jo vokst som bare det pga. Covid. Vi har jo vært på Norgesturné i januar 2020 + Bergensturné fra mars til desember og masse streamingkonserter og bordkonserter. Så vi sier bare: Send mer Covid, så behagelig har vi aldri hatt det før. Vi er selvfølgelig lei oss for alle som har mistet arbeidsplasser og alt, men vi har hatt det syyykt fint selv skal sies. Kjipt å ikke få spilt med Blood Command så klart, men sånn er det for alle. Er andre det er mer synd i. De som har mistet arbeidsplassene sine for godt pga. dette. Venuer og barer og lokale bedrifter som går dukken.

 

Dere hadde en releasekonsert i Bergen for den nye EP-en. Har vi flere konserter i vente fremover?

Ja vi håper jo å få spilt mye mer. Vi er jo svært lett å få fraktet over alt. Du som leser dette og lurer på hvem du skal booke til siste spotten på festivalen din i 2022. Book oss da vel. Vi regner med vi er billigere enn andre i drift. Det må da friste!

Hvilke planer har dere fremover for Hot Nuns og Blood Command?

Hot Nuns skal slippe 2 nye sanger som nevnt. Og øve litt til plateinnspilling evt.

BC driver på med innspillinger. Vi er langt forbi der vi skal, men vi har jo hatt null å gjøre på siden mars. BC har jo en ny vokalist som alle lurer på hvem er, så det er jo gøy til tross for all masingen om at jeg kan si hvem det er. Jeg sier det ikke til noen.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har inspirert Hot Nuns på en eller annen måte tekstlig eller musikalsk og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene og hva som har gjort at dere likte disse låtene?

Yngve:

The Mormones – Thats It I’m Calling the Mothership

Dette råe lillehammerbandet er mitt første møte med duoformatet bass og trommer. Det overbeviste meg om at en ikke nødvendigvis trenger gitar for å lage rå rock.

Modern Baseball – The Thrash Particle

Dette er verdens tristeste/fineste sang. Vi har stjålet grovt fra den på «Please Don’t Say» med stemning og tematikk. Elsker den fordi det er en loser anthem.

The Hellacopters – Hey

Den bass og tromme delen på denne sangen her (ca. 2:07 – 2:30) var det kuleste jeg visste om i mange år. Vi har tatt masse triks fra Hellacopters på flere Hot Nuns-låter. «Hey» får meg til å føle meg 15 år igjen.

Viagra Boys – Research Chemicals

Her har vi vært ute og stjålet grovt igjen. Nesten for grovt. Viagra Boys er det perfekte band.

La Casa Fantom – Stillheten Skriker

Dette er kanskje den fineste sangen fra Norge noensinne. Det er bare bass og trommer og vokal, men en føler ikke man mangler noen ting. For et trøkk de klarer å levere! Helt vilt. La Casa Fantom har kanskje vært den største inspirasjonen for å starte dette bandet. Uten at det nødvendigvis ligner noe særlig.

Sigurd:

Pixies – Gouge Away

Denne er veldig bass og trommer låt selv om gitarene lusker seg inn og ut av refrengene. Kim Deal og David Lovering høres ut som det ultimate bass og trommer paret på denne sangen.

Randy – X-Ray Eyes

Denne har fine kontraster med feststemte fotballrop i starten og med en sånn trist, men fin tekst som vi elsker.

The Clash – I’m Not Down

Topper Headon er helt klart en av de stiligste trommisene i verden. Han spiller herlig og dansbart uten at det blir for mye eller for lite.

The Cure – High

Her er det mye som vi liker å synge om som forelskelse og sånne ting. Boris Williams har lagt inn masse snacks på tammene, men klarer fortsatt å holde drivet på sangen. Noe jeg også prøver å få til.

Slaves – Cheer Up London

Duoen har heftig bassing med frekke vendinger og trommisen som også er vokalisten er et bra eksempel på at man ikke trenger å spille masse greier for å være en tøff trommis.

 

Hot Nuns – Please Don’t Say EP (2020)

 

Hot Nuns – Rude, Dumb & Anxious EP (2020)

Hot Nuns – Wrong Again EP (2019)

 

 

Sjekk også:

Hot Nuns – I Love You Still, I Always Will (Deichman: Årets album 2020, Jan_olav)

Blood Command – Afraid of Water (Ferske spor uke 7/2019)

Blood Command – Cult Drugs (Deichman: Årets album 2017, Rolf og Asle)

Øya 2017 – «Et hus tømt for kjærlighet: jeg baker kokosboller» og andre Øya-bøker. Del 4: Lørdag (inkl. Blood Command)

Blood Commands album «Funeral Beach»

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog