Av: Victor Josefsen Intervjuer 30. mars 2021

Tom Roger Aadland: Rockepoesi inspirert av livet

– Jeg leser mye, mer prosa enn poesi. Jeg liker romanforfattere som skriver konsist og presist. J.M. Coetzee og Kazuo Ishiguro er blant favorittene. Av låtskrivere er det historiefortellere, folk som Bob Dylan, Leonard Cohen og John Prine. De siste årene har jeg lyttet mye til britisk rap, f.eks. Stormzy, sier Tom Roger Aadland, som er aktuell med platen «Motgift» på Embacle Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Edgar G. Bachel

Tom Roger Aadlands «Motgift» har allerede blitt utropt av Klassekampens Arvid Skancke-Knutsen som en av årets store norske utgivelser, mottatt hyllest fra Aftenposten og Dagsavisen sier at han er bedre enn noen gang. Deichman-bidragsyter Ådne Evjen var mer kritisk i sin anmeldelse i Musikknyheter.

Albumet blottstiller sårbarhet. Aadland er ikke redd for å bevege seg utenfor komfortsonen verken som vokalist eller låtskriver og henter inn elementer av en slags spoken word/rap vokal, men også klassiske komponister og «lærd» musikk i et ellers ganske tradisjonelt vise/rock-landskap med flere fellestrekk med svenske artister, som Ulf Lundell, Thåström, Eldkvarn, Lars Winnerbäck, Eric Palmqwist, enn sine norske kolleger. En slags ru, røff ærlighet, inderlig engasjement eller tilstedeværelse gjennomsyrer både tekst og melodi.

Her forteller han om å vokse opp i bygde-Norge, overveldende musikalske sanseinntrykk og om å våge å bevege seg utenfor den vante sti.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg husker ikke noen tydelig start, så jeg tror musikk har hatt et grep om meg siden jeg var veldig liten. Søndagsskolelærerinnen ville alltid ha meg til å synge solo, så jeg hadde nok en musikalitet som andre la merke til. Jeg kan ikke forklare intellektuelt dragningen jeg har mot musikk, det bare føles som en sfære jeg har et veldig sterkt behov for å være en del av.

Hvilken musikk var du omgitt med under oppveksten?

Jeg husker mye musikk fra radioen. Ønskekonserten spilte Alf Prøysen og «Ut mot havet». Norsktoppen spilte Lillebjørn Nilsen og Inger Lise Rypdal. Storebroren min kom hjem med en Coca Cola-reklamesingel med Ray Charles, Everly Brothers, Petula Clark og The Supremes. Søskenbarnet mitt spilte i band og hadde plater med Percy Sledge og Joe Cocker. Bestemoren min sang gamle skillingsviser. På skolen lærte vi folkeviser og salmer. Alt dette var ting jeg sugde til meg.

Når begynte du selv å spille og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg begynte å spille gitar da jeg var åtte år. Musikkskolen startet opp i bygda, og nesten alle guttene i klassen begynte på gitarkurs. Etter ett år, var det bare meg igjen. Gitaren jeg lærte å spille på, er fortsatt i familien, og den er tungspilt! Hesjestrenger! Så musikkopplevelsen må ha overskygget alle andre sanseinntrykk for meg.

Hvorfor ble det gitar og vokal som ble dine hovedinstrumenter?

Jeg tror jeg sang like tidlig som jeg snakket, så det var egentlig ikke noe valg. Hvorfor det ble gitar, vet jeg ikke helt, men det lå jo litt i tida at gitar var kult. Beatles hadde vært store lenge, og på begynnelsen av 70-tallet krydde det av unge menn og kvinner med langt hår og gitaren på fanget.

Har du noe favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Jeg har tre favorittgitarer. En håndbygget klassisk gitar, en akustisk stålstrengs Guild fra 1973 og en halvakustisk Gibson ES-65. Jeg liker fyldig klang, så jeg bruker relativt tykke strenger (013 på Guild-gitaren). Jeg skriver forskjellig musikk på de tre gitarene: «Hard verd» er skrevet på den klassiske gitaren, «På veg til deg» på Guild’en og «Rapport frå eit grensehotell» på Gibson-gitaren. De sender meg i forskjellige retninger.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for at det skal låte slik du ønsker?

Jeg har aldri vært fryktelig opptatt av utstyr. Jeg lærte meg å spille på en gitar til 130 kroner (i 1972), og jeg tenker at det viktigste bidraget til lyden sitter i fingrene, for ikke å si hjernen og hjertet. Men jeg har jo veldig gode instrumenter, så det er kanskje viktigere enn jeg vil innrømme.

Du har gått på Østlandet Musikkonservatorium. Hvilken musikkutdannelse og læring har du ellers, og hvordan har dette påvirket deg som musiker?

Jeg er utdannet instrumentalpedagog med klassisk gitar som hovedinstrument og kontrapunkt og instrumentasjon som valgfag. Jeg vil nok si at jeg er sterkt påvirket av den klassiske skoleringen når jeg skriver mange av låtene mine. Jeg er for eksempel opptatt av hvordan akkordene legges, og liker godt å bruke omvendinger av akkordene (andre toner enn grunntonen i bass). Men jeg er veldig glad i enkel, direkte musikk også. Tre akkorder kan være mer enn nok.

Har du hatt noen musikalske forbilder eller mentorer? I så fall hvem og hva har du lært av dem?

Jeg har alltid vært glad i å lære og oppdage nye ting, og er det fortsatt. Det er vanskelig å utpeke noen spesielle som forbilde eller mentor, men de lærerne som har gitt meg mest, har først og fremst inspirert til musikkglede. Jeg har lært av alle jeg har jobbet med, både lærere, elever, medstudenter og kolleger.

Hvorfor visesang og rock?

Visesang var jo ganske stort på den tida jeg lærte å spille gitar. Finn Kalvik hadde klippekort på Norsktoppen. Så oppdaget jeg etter hvert Black Sabbath, Johnny Cash og Bob Dylan, og da var liksom kursen lagt.

Du har i stor grad valgt å fremstå på egenhånd som soloartist utover en sjutommer som Akutt sammen med de kjente musikerne Tore Jamne, Carl Øyvind Apeland, Grethe Svensen og Anders Netland.

Hva er for deg den viktigste forskjellen mellom det å fronte et prosjekt/gå solo og det å være del i et band, og hva er det som gjør at du foretrekker førstnevnte?

Det er jo flott å være med i et band der flere er med og drar lasset, men jeg er i stor grad en skrivende artist, så jeg har alltid mye musikk og tekst som jeg har behov for å få ut. De første fem årene av solokarrieren var dessuten knallharde, og jeg tror ikke et band hadde tålt den medfarten. Men jeg har et klart mål om å spille flere konserter med bandet de neste årene.

Du er vant med å bearbeide/gjendikte andres tekst, slik du for eksempel har gjort med Bob Dylans «Blood on the Tracks» og «Blonde on Blonde». Hvilken innvirkning har dette hatt på egen tekstskriving?

Jeg opplever Dylans tekster som energibringende og inspirerende, og det forekommer svært sjelden at jeg føler det er Dylans stemme som kommer gjennom, og ikke min egen når jeg skriver låter. Det tror jeg knapt har skjedd. Men jeg har tatt et lite steg utenfor den vante stien på den nye plata, der flere av låtene er inspirert av rap. Jeg føler det har bidratt til å fornye fortellerstemmen min.

Hvor henter du tekstlig inspirasjon?

Jeg leser mye, mer prosa enn poesi. Jeg liker romanforfattere som skriver konsist og presist. J.M. Coetzee og Kazuo Ishiguro er blant favorittene. Av låtskrivere er det historiefortellere, folk som Bob Dylan, Leonard Cohen og John Prine. De siste årene har jeg lyttet mye til britisk rap, f.eks. Stormzy.

Tekstuniverset denne gangen er relativt nært opptil ditt eget liv og din egen bakgrunn. Hvor går grensen for deg mellom det personlige og det private?

Jeg tenker alltid at en låt, eller en roman, er en verden i seg selv, og for meg blir det en avsporing å tenke på hvem som var modell for den og den karakteren i en Hemingway-roman, eller hvor stor kjærlighetssorg Dylan hadde da han skrev «Idiot Wind». Grensen for meg går nok ved å utlevere andre, men det er jo alltid et subjektivt skjønn der. Rent kunstnerisk synes jeg skjæringspunktet mellom det personlige og det mytiske ofte er det mest interessante.

Hvem er musikerne du har valgt å ta med deg denne gangen, hva er deres musikalske styrke og hva har de bidratt med?

Akustisk gitar, elektrisk gitar, backing vokal – Kristian Kvalvaag
Kristian Kvalvaag har spilt med en lang rekke artister, bl.a. Sigvart Dagsland og Stein Torleif Bjella. De musikalske valgene han gjør, er alltid ting som løfter låtene. Han spiller som en voksen mann, i ordets beste forstand. Ofte kommer han med bidrag som ingen andre ville tenkt på. Han er en «stilleste vann»-gitarist, for å si det slik.

Akustisk gitar, elektrisk gitar, pedal steel gitar, banjo, backing vokal – Kjetil Steensnæs
Kjetil Steensnæs har spilt med Bjørn Eidsvåg, Darling West og mange andre. Jeg har jeg kjent Kjetil siden nittitallet, og vi har faktisk spilt sammen i over ti år nå. Han har et veldig godt øre for pop, samtidig som han behersker rock og roots til fulle. Han har en rastløs glød og energi i spillet sitt som jeg er veldig glad i. Som pedal-steel gitarist har han et helt unikt uttrykk.

Bass, backing vokal – Ruben Fredheim Oma
Ruben Fredheim Oma har spilt live med meg de siste fem årene. Jeg pleier si at siden den første konserten vi gjorde sammen, i Spektrum, har det gått nedover. Ruben er en allsidig og fleksibel musiker, han kan spille rått og tungt, men også presist og elegant. Dessuten er han en kjempegod sanger.

Trommer, Perkusjon – Karl Oluf Wennerberg
Karl Oluf Wennerberg er kjent som trommeslager med a-ha og en lang rekke andre artister. Han har først og fremst en herlig, hva skal jeg si, oppadstrebende energi i spillet sitt, og jeg føler han har en svært viktig rolle på «Motgift»-albumet. Flere av låtene starter med slagverk, og det er ikke tilfeldig.

Perkusjon, elektrisk gitar – Lars Voldsdal
Lars er både opptakstekniker, mikser og produsent. Han ender ofte med å legge på litt gitar og perkusjon i siste fase av miksingen. Den brede liveerfaringen hans gjør at han har et unikt øre for det store lydbildet, og påleggene hans gjør alltid låtene bedre.

Piano, orgel, synth, mellotron – Mikael Lindqvist
Mikael Lindqvist spiller til vanlig keyboards i DumDum Boys. Han kom inn i produksjonen etter at grunnsporene var innspilt, og gjorde pålegg med sjela utenpå skjorta. Når man legger på ting i ettertid, kan det lett bli for smakfullt og korrekt, men Mikael malte med bred pensel og lave skuldre. Han var ikke «på jobb», men bidro med det han følte låtene ba om.

Saksofon – Dag Stiberg
Dag Stiberg spilte tidligere i Robert Burås’ band My Midnight Creeps. Som Mikael, kom Dag inn og lot hjertet og magefølelsen styre. Utblåsingen hans på slutten av «Bli med meg i kveld» gav låten akkurat det den trengte. Dette var første gang jeg brukte saksofoner på et album, og det gav mersmak.

Saksofon – Espen Reinertsen

Espen Reinertsen har gitt ut flere kritikerroste soloalbum, og har samarbeidet med bl.a. Christian Wallumrød. Jeg ble kjent med Espen da vi jobbet med Dylan-forestillingen «Vikla inn i blått» på Det Norske Teatret, og inviterte ham til å være med på plata. Han er en musiker med en veldig fin følelse for klanglige strukturer, og han bidrar med ting på albumet som helt sikkert noen tror er synthesizer.

Fiolin – Lise Sørensen Voldsdal
Lise Sørensen Voldsdal er med i strykeensemblet Oslo Strings, og har spilt med artister som Sivert Høyem og Jan Eggum. Lise er klassisk utdannet fiolinist, men har lang erfaring med pop og rock, og sitter med spisskompetanse i hvordan man integrerer strykere i et rockelydbilde. Vi har tidligere samarbeidet om strykearrangement, men på denne plata er Lises rolle mer improvisatorisk.

Cello – Kaja Fjellberg Pettersen
Kaja Fjellberg Pettersen spiller sammen med Lise i Oslo Strings. Også hun er klassisk skolert med rik erfaring fra pop og rock. Når strykere virkelig fungerer i rock, har det ikke bare med timing, men også med klang og frasering. Jeg er veldig glad for å ha folkene i Oslo Strings med på platene mine.

Kan musikerne si noe om hva som kjennetegner deg som låtskriver, tekstforfatter og musiker? Og hva som gjorde at de hadde lyst til å være med?

Kjetil Steensnæs:

Tom Roger sine låter har i seg singer/songwriter-tradisjonens «three chords and the truth», i tillegg til at det innimellom skinner igjennom at han kan sin Bach og resten av musikkhistorien for øvrig. Fra det helt enkle til det gjennomkomponerte, vemodig vakre basslinjer og akkordprogresjoner.

Låtene har en slags intuitiv flyt uten å være forutsigbare eller formelbaserte. Jeg trenger sjelden å skrive ned akkordskjema, det ligger liksom i fingrene etter et par gjennomspillinger. Det samme vil jeg si om tekstene. Det slår meg hver gang hvordan de rent fonetisk flyter av gårde eller insisterer rytmisk og egentlig driver hele kompet fremover. Det er inspirerende å jobbe med tekstene hans fordi de formidler tydelige stemninger, fra det bekmørke til det lyse.

Tom Roger som musiker speiler også denne tosidigheten: Skolert, tydelig og bevisst på enkelte retningsgivende detaljer, men befriende lite opptatt av det perfekte. Fokuset ligger på energi og formidling der og da. I tillegg er han eventyrlysten; det uforutsette er velkomment. Enkelte strekk i konsertene kan utvikle seg til reine avantgarde performance seanser.
Sammen utgjør alle disse sidene ved Tom Roger det inspirerende, lærerikt, og jeg vil beint fram si sunt, å få være med i studio og live på scenen med ham.

Ruben Fredheim Oma:

For meg er det å samarbeide med tekstforfatteren og artisten Tom Roger Aadland en opplevelse av et slags ideelt krysningspunkt mellom håndverksmessig soliditet og kreativ nyskapning. Tom Roger er en mann som har både sine lyriske og musikalske referanser i orden, men uten at de blir stilistisk førende eller begrensende for en kreativ studioprosess.

Jeg liker at han som låtskriver og artist gir sine musikere rom til å tolke hans relativt åpne ideer til nye låter. Her opereres det med overordnede og mer abstrakte emosjonelle overskrifter som tøff, sår, vemodig, aggresjon osv. Ofte startes prosessen med en vokalmelodi, og noen ganger i tillegg et instrumentalt hook eller tema, som også er tiltenkt en sentral del av komposisjonen. Tillit til musikerne foran detaljstyring, kan man i grunnen kalle det.

Stort sett treffer vi i bandet relativt raskt på å skape et musikalsk bakteppe for låten vi jobber med, men noen ganger mister vi sporet. Det kan vi se på vår arbeidsgiver. Han er en lun mann, men likefullt en mann som veldig godt vet hvor han vil musikalsk.

Karl Oluf Wennerberg:

Min oppfattelse av Aadland er et oppriktig kall til å skrive sanger og tekster som verden trenger. Videre opplever jeg estetikken hans som en vellykket symbiose av Tom Petty og Bob Dylan. Dette er helt inn til margen av hva jeg verdsetter som kunster/musiker. Av disse grunner er Tom Roger Aadland en prioritet for meg og min videre musikalske karriere.

Hvordan har oppveksten i Vikebygd på Sørvestlandet påvirket deg, og hvordan kan vi merke det i ditt tekstunivers?

Når du vokser opp i en liten bygd eller en småby, har du mindre anledning til å velge vekk ting, og det kan være både positivt og negativt. I en storby kan du være mer selektiv. Jeg vokste opp omgitt av historiefortellere, selv om de kanskje ikke tenkte på seg selv som det. Man snakker ofte om bygdesladder, men det kan like gjerne være snakk om å gjøre en historie bedre, uten at man nødvendigvis har onde hensikter. Jeg kommer på flere anekdoter jeg hørte som barn, der jeg ikke vet hvor faktaene slutter og historiefortellingen begynner. Det ligger nesten litt magisk realisme der.

Hvorfor valget av albumtittelen «Motgift»?

For meg har kunsten, og særlig musikken, alltid vært en motgift. Musikk løfter meg og gjør meg lysere til sinns. Tittelen spiller også på at albumet er ganske rått i uttrykket. Motgift smaker ikke nødvendigvis godt, men av og til er den nødvendig for å få deg på beina.

Foto til albumomslaget er tatt av Edgar G. Bachel. Fortell om ham, bildet fra det sørvestlandske kystlandskapet og om forholdet mellom illustrasjonen og musikk og tekstlig innhold.

Jeg har jobbet med Kim (E.G. Bachel) siden «Blod på spora» i 2009. Vi har nok mange av de samme referansene og preferansene, og begge har en hang mot et skittent uttrykk. Samtidig synes jeg Kim egentlig er en klassisk fotograf, som jobber primært med lys og komposisjon. Det var han som valgte stedet der vi tok bildene, og det gjorde han etter først å ha lyttet grundig til albumet, og så kjørte rundt på leting etter den samme følelsen. «Når man står på riktig sted, vet man det», sier han selv om prosessen. «Lyset, stemningen, miljøet. Det kjennes bare rett.»
Når jeg ser på coverbildet, ser jeg en person som er en betrakter, men også en deltager. Landskapet kan oppfattes som postapokalyptisk eller pittoresk, alt etter hvor man kommer fra. Det synes jeg passer godt med albumets innhold.

Lars Voldsdal har produsert plata. Hvordan var innspillingsprosessen og hva kjennetegner Voldsdal som produsent?

Lars Voldsdal har jobbet med artister som Madrugada, Hellbillies og Claudia Scott, og han har produsert alle mine album siden «Rapport frå eit grensehotell» i 2015. Vi samarbeider veldig godt, og det er en fin balanse mellom omfavnende enighet og stimulerende dissens når vi er i studio. Jeg merker godt at låtene er det viktigste for Lars, og det er en innstilling jeg deler. Vi spilte inn grunnsporene med bandet live i studio, og var opptatt av å få uttrykket rett for hver enkelt låt. Siden la vi på mer vokal og gitar, samt keyboards, strykere og blåsere. Lars liker å skape store landskaper, ofte litt rustikke i karakteren. «Vestlandsgotikk» kalte noen det en gang, og det synes jeg er en god beskrivelse. Lars er en dyktig vokalprodusent, med fokus på hva låten trenger, i stedet for hva vokalisten trives med. Dette høres kanskje ut som en skjult kritikk, men det er den største ros jeg kan gi en produsent. «I ain’t in it for my health», som Levon Helm i The Band sa.

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Flesteparten av konsertene i fjor ble flyttet, noen ble avlyst. Å være avskåret fra en scene med et publikum begynner faktisk å røyne på, for konsertsituasjonen har blitt en stadig viktigere del av den musikalske prosessen for meg de siste årene. Nå er jeg veldig bevisst på å opptre ansvarlig, slik at vi kan få bukt med pandemien og møter mellom mennesker igjen kan bli mulig. Men gjerne med mindre forbruk; svanene kan godt fortsette å svømme i kanalene i Venezia.

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som komponist og si litt om hva du har fått ut av disse. Og så kan musikerne velge et par låter hver som de forbinder med deg eller dette prosjektet.

Som sanger:

The Beatles: Across the Universe

Jeg er enig med de som sier John Lennon er rockens beste vokalist. Han synger kanskje enda bedre på noen av soloalbumene, men det var Beatles jeg hørte på fra jeg var 12-13 år gammel. I «Across the Universe» er Lennon både drømmende og energisk, han synger med en mangel på selvbevissthet som gir fremførelsen en slags urkraft. Av de mange strålende artistene som har gått ut av tida, er det Lennon jeg virkelig savner.

Bob Dylan: Simple Twist of Fate

Jeg fikk en haug med Dylan-bootlegs på kassett av en venn på midten av åttitallet, og hørte masse på dem i studietida. En favoritt er et opptak fra TV-showet «The World of John Hammond» i 1975. På denne tida sang Dylan med stor intensitet, og «Simple Twist of Fate» har en fantastisk nerve. Dylans vokalstil provoserer enkelte, men det er en misforståelse at han ikke klare å treffe tonene skikkelig. Dylans glidninger til og fra toner er motivert av nyansene i teksten. Grunnleggeren av tolvtonemusikken, Arnold Schönberg, var opptatt av det han kalte Sprechgesang, altså noe midt imellom tale og sang. Dylan er ofte i dette landskapet, synes jeg.

David Sylvian: Brilliant Trees

Japan var vel den eneste popgruppa jeg var fan av i sin tid, og David Sylvians stemme og utstråling var hovedgrunnen. Det var en overraskelse og en glede da han gav ut soloalbumet «Brilliant Trees» i 1984. Reisen hans hadde på en måte falt sammen med min egen, og det er en fin ting å utvikle seg i takt med artistene man liker. Tittelkuttet har et meditativt, nesten hymneaktig preg. Sylvian har en dyp, særegen stemme som er svært uttrykksfull, selv om han er milevis fra blues og tradisjonell rock. Det er en skimrende melankoli over dette albumet, som jeg tror finnes i noe av min musikk også.

Van Morrison: Caravan

I enda større grad enn Dylan, er Van Morrison en transcenderende vokalist. Han flytter seg selv og publikum over i en annen sfære når han synger. Det har blitt sagt at han kunne ha sunget telefonkatalogen og beveget lytteren. Jeg hadde vært stor fan av ham i mange år da det gikk opp for meg at han egentlig ikke har spesielt «god» stemme. Magien kommer innenfra. Hans versjon av «Caravan» er et av høydepunktene på The Bands legendariske avskjedskonsert «The Last Waltz». Mot slutten av låten henger Morrison over mikrofonen mens han synger «just one more time» igjen og igjen og igjen. Så sparker han i lufta i det han går av scenen. Magisk.

Salif Keita: Mandjou
Det er noe ved den vestafrikanske musikken som treffer meg midt i brystet. Youssou N’Dour og Ismael Lo kan nevnes, men Salif Keita er nok den største. Han kommer fra en prominent familie i Mali, og det var en klassereise nedover da han valgte å bli musiker. Han har et ekstatisk element i sanguttrykket som jeg er svak for, og jeg ser en tydelig linje mellom Keita og Van Morrison. Mitt største ankepunkt mot norsk visesang er nok forbeholdet i uttrykket. Av og til tenker jeg: Vi fyker rundt i bekmørket i en fart av tusenvis av kilometer i timen i ytterkanten av en eller annen galakse og aner hverken hvor vi kommer fra eller hvor vi er på vei hen, er det egentlig noen grunn til at vi skal være så fryktelig fattede? Få det ut!

Som musiker:

Lillebjørn Nilsen: Regnet er en venn

Jeg lærte meg å spille til dels med Lillebjørns gitarbok, og tilegnet meg mange av hans viser. Jeg sang «Regnet er en venn» da det nye samfunnshuset ble åpnet, og husker at jeg improviserte et instrumentalvers under framføringen. Gitarlæreren min kommenterte det etterpå, men jeg tror han var litt stolt. Lillebjørn åpnet dørene til country, blues, amerikansk og norsk folkemusikk, og til lyrikere og forfattere. Han følger meg på Instagram, men jeg skulle gjerne ha truffet ham.

John Williams: Prelude No.1 by Heitor Villa-Lobos

Da jeg var 16 år, kjøpte jeg litt tilfeldig en plate med den klassiske gitaristen John Williams. Til alt hell inneholdt den noe av den fineste musikken som er skrevet for gitar; preludiene til den brasilianske komponisten Heitor Villa-Lobos. Jeg mistet gradvis interessen for klassisk gitar i løpet av studietida, men jeg øver fortsatt Bach og Villa-Lobos når jeg har tid. Det er min yoga og joggetur, og jeg føler meg som et bedre menneske etter å ha gjort det.

Ry Cooder: Little Sister

Ry Cooder er en strålende gitarist, men fokuset hans er på uttrykket i musikken, mer enn teknisk perfeksjonisme. Denne låten er fra albumet «Bob Till You Drop» fra 1980, og her medvirker også min favorittrommeslager Jim Keltner, kjent fra plater og konserter med Bob Dylan, John Hiatt og mange andre. Av en eller annen grunn er det ofte vokalen og trommene jeg legger best merke til når jeg hører på musikk, og jeg har alltid vært opptatt av skarptrommelyden. Jeg spilte skarptromme i korps i sin tid, kanskje det er derfor.

Joan Armatrading: Like Fire

Fra en stabel plater med Pink Floyd og Johnny Winter, dro en venn, noen år eldre enn meg, en gang fram Joan Armatradings gjennombruddsalbum fra 1976, og jeg falt pladask. Hun har på en måte alt; hun skriver gode låter, er en flott vokalist og en strålende gitarist med en unik spillestil. Hun bruker fingrene i stedet for plekter og har en voldsom rytmisk snert i spillet sitt. Dette var nok det mest polerte jeg hørte på da jeg var femten.

David Bowie: Heroes

Gitaristen Robert Fripp betrakter albumet «Heroes» som en del av en personlig albumtrilogi, der de andre to er Peter Gabriels «Exposure» og Daryl Halls «Sacred Songs». Jeg oppdaget Fripp gjennom King Crimson, som var det mest forutseende av progrock-bandene. Han er en gitarist med et skyhøyt teknisk nivå, men kan låte skittent, mørkt og truende som ingen andre. En musikkjournalist kommenterte en gang at Fripp var en gitarist som var ett hundre prosent rock’n’roll i sound og uttrykk, men lot til fullstendig å ha glemt Chuck Berry.

Som komponist:

The Beatles: A Day in the Life

Det kunne vært fristende å nevne Johnny Cash eller Bob Dylan, men jeg tror samleplatene (eller egentlig samlekassettene) The Beatles 1962-66 og 1967-70 var det viktigste jeg hørte på i barne- og ungdomsårene. Jeg er enig med Cilla Black som sier at de beste sangene skrev Lennon og McCartney sammen. Historien om hvordan «A Day in the Life» ble til i studio er nesten like bra som sangen i seg selv. George Martin bad de klassiske orkestermusikerne finne sin egen vei mot et toppunkt han angav ved å løfte armen. Enkelt og genialt. Beatles og deres samtidige flyttet populærmusikken inn i kunstens verden, og for det er jeg dypt takknemlig.

The Band: Up On Cripple Creek

Det skulle altså fire kanadiere (og en sørstatsmann) til for å vise Amerika landet de var i ferd med å bli fremmedgjort fra. På sitt beste var The Band rockens svar på Freia Melkesjokolade: Ingen over, ingen ved siden. Det eksentriske geniet Garth Hudson får Clavinetten (gjennom en wha-wha-pedal) til å låte som en munnharpe, og i refrenget på slutten av låten, slår Levon Helm og Rick Danko over i jodling. Andrealbumet deres er et av mine absolutte favorittalbum.

Warren Zevon: Accidently Like a Martyr

Jeg oppdaget Warren Zevon da jeg studerte ved musikkonservatoriet. Han var den eneste rockeartisten jeg hadde hørt snakke om komponister som Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez. På denne tiden slukte jeg musikk i alle genre, og jeg var fremdeles usikker på hva som var min vei. Det at Zevon hadde klassisk bakgrunn, samtidig som han skrev drivende gode rockelåter, var inspirerende. Han er kjent for den svarte humoren i tekstene, men låtene hans har også veldig gode melodier. Flere har nevnt hans navn i tilknytning til «Motgift», så kanskje ringen er sluttet.

Igor Stravinsky: Vårofferet

Jeg hørte «Vårofferet» første gang som 16-åring, og det var første og kanskje eneste gang jeg hørte klassisk musikk med et virkelig rocka uttrykk. «Scener fra det hedenske Russland», var undertittelen på balletten, og musikken er sanselig og kraftfull. «Musikken fløt bare gjennom meg», sa Stravinsky senere om komposisjonsarbeidet. Det minner jo ikke så lite om Dylans beskrivelse av hvordan de beste låtene hans ble til på 60-tallet.

Peter Gabriel: Mercy Street

Etter å ha laget «The Lamb Lies Down on Broadway» med Genesis, hoppet Peter Gabriel av og bygde opp en solokarriere som pekte i andre retninger enn progrock. Han var en pioner innenfor trommeprogrammering og sampling, men ble nok oppfattet som en alvorlig og vanskelig tilgjengelig artist. Jeg tror flere enn meg ble overrasket da han kom med albumet «So» i 1986. Det kom i kjølvannet av et samlivsbrudd og viste en annen side av artisten. Flere av låtene pekte i retning pop og soul, og albumet ble hans største salgssuksess. «Mercy Street» er en skjult perle med en fantastisk atmosfære. Som komponist er Peter Gabriel er både kompromissløs og leken, og jeg tror jeg har noe av det i meg.

Kjetil:

Ulf Lundell: «Är vi lyckliga nu?»

Svenskene har en lengre og rikere tradisjon med «nasjonal-skalder» som Ulf Lundell, Mikael Wiehe, Lars Winnerbäck etc. som samler titusener på sletter og stadioner på en måte vi ikke har i Norge. Selv om Tom Roger kanskje er mest profilert som visesanger alene med gitaren på mindre klubber, tror jeg helt ærlig at han hadde tatt det grandiose stadionformatet med fullt band og eid det!

Tom Waits: «Clap Hands»
Vindskeivt og levende, men gjennomarbeida. Tydelig formidlerstemme. En del sammenfallende trekk sånn som jeg opplever det å jobbe frem låter med Tom Roger.

Karl Oluf:

Tom Petty: I Won’t Back Down

En rett frem låt med tekst og melodi i fokus, backet av et band som angriper og spiller låten på en sann, usminket og musikalsk måte (hørt med mine ører)

Bob Dylan: I Believe in You

Stemning, en enkel låt med musikalitet og formidling i verdensklasse som jeg gjerne hører om igjen, om igjen og om igjen. Som for eksempel «Før di tid» på siste album fra Aadland.

Bob Dylan: Mr. Tambourine Man

En mann med hans gitar, melodi og poesi. En låt jeg aldri blir forsynt av. Litt sånn som Norges rockepoet: Aadland.

Aadland har god musikalsk oversikt og innsikt, jeg kunne nevne andre mer kompliserte komposisjoner, men velger musikk som er nærmere hans siste album. Komplisert musikk som er melodiøst motivert, er noe Aadland også mester.
F.eks. J. Brahms: