Beezewax: Finslepen indierock med tagger

– Vi har ingen planer. Dagen før nedstengingen i mars i fjor møttes vi for å finne ut hva vi skulle gjøre. Det ble snakket om en USA-turné via SXSW, Japan og Spania og innspilling av en ny EP i Stockholm ble også nevnt, men nå tror jeg vi bare tar det rolig. Helt ærlig kan det være at det ikke kommer mere heller, vi har laget syv album, noen EP’er og singler. Det holder jo egentlig, det er såpass mye at man kan finne ulike ting etter ulike preferanser. Man kan like én plate og virkelig ikke like en annen. Det siste albumet er min favoritt og jeg vet ikke om vi kan lage noe «bedre» enn det, forteller Kenneth Ishak, låtskriver, vokalist og gitarist i Beezewax.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Sigurd Fandango (inkl. front), Frode Bjørnshol, Henning Karlbom, Ivar Olsen, John Rogerson, Erlend Lanke, David Torch, Alex Johnson

Vi får jo bare håpe at Beezewax finner tilbake given og lager mer fin musikk når pandemien tar slutt og festivalscener og spillesteder åpner opp igjen verden over. Så pass nå ihvertfall på å benytte sjansen til å se de live om det dukker opp en ny mulighet; og lytt igjennom de gamle skivene en gang til mens dere venter.

Her kan dere lese om det særegne indiebandet fra Øreåsen i Moss, som via små D.I.Y.-scener utenlands fant veien til den vidgjetne og fantastiske festivalen Primavera Sound i Barcelona i Spania, platekontrakt med det store selskapet Warner og turneer sammen med indieheltene Buffalo Tom og labelmate Joan as Police Woman. Vi får gløtt av hvordan det var å jobbe sammen med Pelle Gunnerfeldt (Fireside og Him Kerosene med flere, samt produsent for Refused, The Hives, Johndoe, Sahara Hotnights, Viagra Boys, Honningbarna mfl.) og inspirasjonen fra gamle skateboardfilmer.

Kenneth og Mattias, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Mattias:

Det er vanskelig å si spesifikt når eller hvordan jeg oppdaget musikk. Jeg vokste opp i en musikalsk familie med tilgang på både lekeinstrumenter og ekte instrumenter, musikk på anlegget i stua og mye synging for å få tiden til å gå i bil. Hvis jeg skal trekke fram én ekstra viktig ting var nok det når jeg begynte å spille i band for første gang på slutten av barneskolen. Da gikk det fra “musikk er gøy” til “dette er det jo helt uaktuelt å ikke holde på med”.

Kenneth:

Mine foreldre sendte meg i musikkbarnehage fra jeg var 3-4, jeg fikk prøve trommesettet til mammas fetter som var profesjonell trommeslager da jeg var 4. Da jeg var 5 så jeg Motown 25års-jubileet hvor Michael Jackson fremførte «Billie Jean» for første gang. Øyeblikk jeg fortsatt husker sterkt.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fenget sånn med denne måten å uttrykke seg på?

Mattias:

Jeg husker at jeg sa at jeg gjerne ville spille skarptromme i korpset da jeg nærmet meg sju år, noe som jeg tror var en av de utløsende faktorene for at jeg fikk en gitar til bursdagen. Mamma lærte meg alle akkordene hun kunne og i starten var nok det største kicket at jeg kunne lage lyd som faktisk hørtes ut som den sangen det skulle høres ut som. Det spilte egentlig ingen rolle hva slags låter det var. Så lenge jeg skjønte det ble riktig var det fett. Så begynte jeg på kulturskolen da jeg var 9 år og der fikk jeg blant annet spille på masse konserter og skjønte at det var ganske gøy det òg.

Kenneth:

Jeg begynte først med orgelkurs og så pianotimer. Jeg reflekterte ikke så mye rundt det da, eller om jeg likte det, men stemningen rundt det å være der det var musikk likte jeg. Jeg likte ikke å øve. Hjemme spilte jeg mye trommer på diverse kjøkkenting og hadde danseshow.

Hva var det som fikk dere til å selv begynne og skrive låter og hva fikk dere utløp for med det?

Kenneth:

Jeg var kanskje 8-10 år da jeg hadde begynt å spille inn ting på en kassettspiller, for så å spille av dette og legge på neste instrument og ta opp på en annen kassettspiller. Jeg ville jo da spille inn noe eget, men vet ikke om jeg lagde en låt eller om jeg bare jammet med meg selv. Det jeg fant ut var i alle tilfeller at det ble noe eget med en gang og at det var utrolig gøy.

Har dere hatt noen forbilder eller mentorer langs veien. I så fall, hvem og hva lærte dere av dem?

Kenneth:

På ungdomsskolen hadde jeg min lærer Morten Svenkerud som var utrolig kreativ, inspirerende og gjorde ting på sin måte. 

Jørgen Wall, som produserte noe BZWX og en del av mitt solomateriale, har lært meg mange ting, men kanskje mest av alt hvordan lage plater. Alt fra hvordan forholde seg til andre folk i studio, viktigheten med å ha det gøy når man jobber. 

Fridtjof Lindeman er en som har vært en veldig viktig person for bzwx, men også for meg. Han ga ut den første Beezewax-plata og er mer eller mindre ansvarlig for at den nådde ut i verden. Han er også lydtekniker av den ekte sorten så han har hjulpet og hjelper meg fortsatt å få lyd i studiotingene mine. Han, og for så vidt de andre nevnte, har en veldig egen tilnærming til ting og det er nok det jeg har vært mest inspirert av.

Kenneth, hvordan fant du din sangstil?

Jeg sang med masse soulmusikk jeg hørte på hjemme fra jeg var 7-8 kanskje. Målet var å kunne gjøre de samme fraseringene som Marvin Gaye, Whitney Houston, Michael Jackson. 

Så sangteknikken kom tidlig, men så hadde jeg noen år med stemmeskiftet og bråkeband hvor jeg forsøkte skrike alt jeg kunne, men jeg fant ikke, og har ennå ikke, funnet rockestemmen selv om jeg har røkt siden jeg var 13. Da bzwx startet hadde vi vært igjennom mange grungeband og var lei angst-musikk så vi ville lage noe mere pop, som musikken i skatefilmene vi så på.

Jeg bare begynte å synge uten å skrike og var ikke redd for å synge “fint” lengre, men vi spilte utrolig høyt så jeg måtte synge ganske lyst for å nå igjennom all gitarvrengen. Det ga seg jo aldri så man må fortsatt legge godt press på stemmebåndet for å nå igjennom, og jeg tror det har formet min sangstil. Vokalmessig har jeg alltid hatt androgyne forbilder. 

Hvilken innflytelse hadde skating når det kommer til musikalsk inspirasjon i starten og hvor henter du i dag musikalsk input og ideer til tekster?

Kenneth:

Det hadde en massiv betydning. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet hadde ikke skatemerker budsjett til å ha musikk av kjente artister, så de måtte bruke mindre kjent musikk fra undergrunnsscenen som heller så på dette som promo. Da var jo skate ganske punk også. Gjennom skatefilmene oppdaget vi Dinosaur Jr., Hüsker Dü og masse annet. 

Jeg vet ikke hvor musikken kommer fra, det er ikke en bevisst handling  å holde meg oppdatert. Jeg har virkelig ikke klisterhjerne generelt, men når det kommer til musikk så husker jeg veldig godt. Jeg tror bare jeg alltid er klar for ny musikk, så om jeg hører noe interessant i en film eller på butikken må jeg finne ut hva, hvem og hvordan. 

Det er også en viss spenning i det. Første gangen jeg hørte Neu! var for eksempel på et tak i Downtown L.A. Det å spørre DJ’en om hva han spilte er et fint minne. Det er veldig sjelden ny musikk kommer til meg via Spotify-algoritmer.

Når det gjelder å skrive låter  gjør jeg ikke det så veldig bevisst. Jeg liker å spille, gitar og piano og akkordprogresjoner er noe jeg alltid jobber med. Jeg har alltid noen temaer og en tilhørende melodi jeg forsøker å finne ut av. Dette skaper bilder og jeg synger ofte med og plutselig kommer det noen setninger som gir mening- som gir meg mening.

Etter hvert forsøker jeg bare finne resten, kanskje aktivt ved å sette seg ned å skrive. Da har man allerede etablert det billedlige og tematiske for låten. Høres enkelt ut, men jeg synes det er utrolig vanskelig å dra i land.

Har dere en favoritt gitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor? Hvor opptatt er dere av spesifikt utstyr? Hvor mye betyr sånt for å få det til å låte slik dere vil?

Mattias:

I Beezewax-sammenheng må jeg nesten trekke fram min Danelectro 12-strenger. Splitter ny og langt fra dyr, så ingen vintage-poeng der, men den har jeg bare brukt mer og mer og det er nå den gitaren jeg spiller mest på i løpet av en Beezewax-konsert. Jeg trenger å kunne sette capoen et nytt sted på 12-strengeren og få den stemt i løpet av en applaus, og det får denne til!

Kenneth:

I de siste årene har alt av bass og gitar gått via Fairfield-pedaler. De har et sound og jeg blir ofte spurt om slags distortion jeg bruker etter konserter av gitar nerds. 

Hvordan vil dere si at Beezewax skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært med i, som Kenneth Ishak & The Freedom Machines, Heyerdahl, Verdensrommet, Go You Huskies!, The Dirtydogs/Best Laid Plans, Local Store, Pelicat, og hva har dere tatt med dere fra disse til Beezewax? 

Kenneth: Jeg tror det jeg har tatt med er å ikke være redd for å jobbe hardere. De første ti årene i Beezewax var det ukult å faktisk snakke om musikken, og hvordan forbedre den. Ellers er, og har, bandet vært helt unikt for meg sammenlignet med andre band man har observert og lært kjenne. Jeg bare begynner å spille en ferdigskrevet låt, så henger de andre seg på.  Det er kanskje mer prat nå enn før, men i andre prosjekter er det helt klart mer snakk og diskusjon rundt musikken. Det jeg da synes er en god ting med bzwx-metoden, er at man får bekreftet veldig kjapt om noe funker eller ikke, OG jeg følger alltid med på hvordan de ulike medlemmene reagerer på låtene.

Mattias:

Jeg føler at Beezewax sin musikalske tilnærming i stor grad handler om å finne en bra liveenergi. Og hvis vi ikke finner den kan det godt hende en låt blir skrota til en konsert eller en innspilling. Ikke at det står i motsetning til andre prosjekter jeg spiller i, men det er definitivt hakket mer volum og energi på Beezewax-øvelser. Bandkjemien preges nok av at vi ofte gjør ting intensivt i en kortere periode. Hvis vi skal på turné øver vi masse rett før, så er det rett på tur, og så er det kanskje to-tre måneder til hele bandet sees igjen. Det gjør at vi har det veldig gøy når det står på og i tillegg rekker å savne det mellom hver gang.

Chris:

Beezewax er nok ganske unikt. Dirtydogs/Best Laid Plans var min kompisgjeng fra ungdomstiden i Sandefjord. Dynamikken i det bandet var en helt annen. Der var jeg med på å skrive låter og hadde en større rolle, både musikalsk og praktisk. Det var absolutt demokrati. Det funket omtrent halvparten av tiden, musikalsk sett, men det var også det som gjorde at vi holdt sammen såpass lenge. Jeg har kanskje tatt med meg et positivt engasjement derfra og inn i Beezewax. Ønsket om å gjøre ting, få til ting og stå på litt for å nå noen mål, i tillegg til scene-energien som er superviktig i Beezewax.

Hva vil dere si er den største forskjellen mellom Beezewax i dag i forhold til tidligere utgaver?

Jan-Erik:

Bandet, vil jeg si, har utviklet seg i den grad at vi kanskje er mindre ambisiøse enn vi var som yngre. Vi driver enheten Beezewax som et musikalsk prosjekt, som en livsstil, fordi vi alle elsker musikk, liker hverandres selskap og er ekstremt glade i å reise rundt i verden og hente inspirasjon, og møte mennesker med sine historier/opplevelser av og om musikken vår.

Vi har vel egentlig alltid satt ekstremt stor pris på dette siden starten, da vi var tidlig ute med å turnere i utlandet. Første turné vi gjennomførte noensinne, var faktisk i England – og på mange måter er det å turnere i England, og musikkscenen vi føler oss som en del av, den samme i dag som Den var på 90-tallet. 

Vi har alle familier og stabile jobber – det er vel den aller største forskjellen fra tidligere utgaver av Beezewax. Vi er nok klarere på hvilke ønsker vi har for bandet, slik det er pr. i dag. Bandet har naturlig nok, med årene, blitt bedre på organisering, planlegging og struktur. Her har Kenneths bror også vært en viktig faktor for bandet i mange år, og hjulpet oss med admin. oppgaver vi ikke alltid har hatt kontroll på eller tid til.

Kenneth: 

Den største forskjellen er at før så var vi på vei mot noe, det lå i kortene at vi kunne bli store ifølge de som jobbet for, og med oss. I tillegg ble det ofte skrevet. 

Nå bare eksisterer vi, vi forsøker ikke stake ut en form for fremtid. Vi tar ting som det kommer og tenker at dette er en fin ting å ha i livet, også musikalsk. 

Personlig har jo jeg spilt hver eneste konsert, skrevet hver eneste låt. Da blir det ganske spesielt å reise og spille for folk som har et forhold til Beezewax, som har fulgt bandet i over 20 år. Nå kan jeg virkelig se verdien i det og sette pris på det. 

Noen av de tidligste sangene er de beste jeg har laget, og å få spille dem fortsatt fordi folk vil det, oppleve de låtene i så mange forskjellige faser av livet  mitt i ulike land og se at disse låtene også er «deres» er noe ubeskrivelig fint for meg. 

«Oh Tahoe» fra 2002 introduserte et fyldigere og rikere lydbilde mer på linje med det vi kjenner i dag med flere instrumenter (orgel, trompet, klokkespill). Kan dere fortelle om det albumet og andre viktige skillelinjer i bandets historie slik dere ser det selv?

Kenneth:

«Oh Tahoe» var et album som ble skrevet da jeg/vi hadde blitt voksne og hadde en større bevissthet om hva som foregikk på alle plan.

På de to første albumene var vi i slutten av tenårene og var fortsatt i en slags tåke av usikkerhet, identitetssøken og ganske grønne på det meste. 

Men, under skrivingen til «Oh Tahoe» hadde vi våknet til, vi hadde modnet, og jeg for min del visste at det var mange som ville kjøpe og lytte på det vi kom til å lage, så jeg jobbet veldig hardt med låtskrivingen og spilte inn fullstendige demoer av låtene hjemme på rommet hvor jeg hadde trommer, forsterkere, piano osv. Jeg var helt frelst på «Pet Sounds» og at Brian Wilson var bare 23 da han lagde den platen. Jeg hadde også begynt å skrive låter på piano, som for eksempel «Brighton Concorde» fra det albumet. 

Vi spilte inn albumet i Stockholm med Pelle Gunnerfeldt i The Hives sitt studio i over en måned.  Ingen ville egentlig spille inn denne waltz-aktige låten «Brighton Concorde», men da vi fikk på flere elementer på og jeg sang på den husker jeg det ble en litt ny opplevelse for oss når vi endelig fikk høre alle bitene sammen. Det ble plutselig den magiske favoritten. 

Og slik fortsatte det også på neste album; at jeg ville gjøre det beste ut av muligheten med å jobbe med produsenter jeg beundret. 

Jeg tror de andre ble mere interessert i alt av studionerding etter hvert, spesielt Jan Erik og til dels Stian. Jan Erik og jeg samarbeidet mye om vokalarrangementer og keys, han ga meg mye feedback på mine ideer. Men det ble ofte til at resten av bandet stakk ut på bar eller på sightseeing og jeg ble igjen i studio og la på ting, kanskje i noen tilfeller la jeg for mange ting, men jeg var gira og noen ganger hører jeg jo nå, at produsentene skulle sagt stopp. Men jeg må innrømme at det er gøy å høre de feilene. 

Jan-Erik:

«Oh Tahoe» var et album vi ikke var spesielt forberedt på i forkant av innspilling. Mye var uavklart, og mye av det som ble innspilt kom til liv i øyeblikket vi var der. Produsenten vår Pelle Gunnerfeldt (prod. av The Hives, Randy, gitarist i Fireside etc.), var en trollmann bak spakene, og hadde sykt mange nye og spennende ideer for å skape det lydbildet albumet til slutt fikk. Men jeg personlig, synes nok ikke låtene alt i alt ble av den kvaliteten lydbildet fortjente. Men vi hadde noen fantastiske uker i Studio Gröndahl i Stockholm jeg ikke kommer til å glemme. Og sluttresultatet ble bra – mange har trukket frem nettopp dette albumet som en favoritt av alle i rekken av våre utgivelser. Så det er åpenbart noe folk liker ved den. Jeg synes låtene er fantastiske, og lydbildet ble akkurat slik jeg forespeilet meg i forkant av innspilling – men tidvis kan jeg stadig reflektere over hvor bra dette albumet kunne ha vært, om vi faktisk hadde øvd før innspilling:)

Jan Erik, hvordan vil du si at Kenneth har utviklet seg eller endret seg som musiker i disse årene som du har vært med i bandet og hvilke utslag har det hatt for musikken til bandet?

Jan Erik:

Kenneth er en fantastisk låtskriver og musiker. Jeg har alltid vært imponert over hans evne å fange hverdagslige temaer, nostalgiske referanser og kjærlighet i tekstene han skriver. Musikken har utviklet seg til å utforske et bredere og mer allsidig univers. Med flere elementer i lydbildet. Han elsker å leke med ulike instrumenter jeg nok ikke ville ha tenkt på å bruke, og får det alltid til å passe inn – på en eller annen måte. Likevel klarer han å holde i det som får Beezewax til å være, og låte som Beezewax. Det er vanskelig for en som har vært med fra starten (med et par pauser på CVen:), å si helt konkret hva dette er. Men jeg tenker det er en årsak til at vi fortsatt appellerer til den samme scenen, uansett hvor vi reiser rundt i verden med musikken vår. Det at vi fortsatt – etter 25 år – kan spille på punkfestivaler i England med et sett som er relativt ulikt resten av lineup-en, sier jo litt om Kenneths evne til å beholde det som gjør Beezewax til det bandet det er.

Hva føler dere at deres viktigste bidrag til bandet har vært og har det endret seg over tid? Hvor involverte er dere i ferdigstillelse av låtene?

Jan-Erik: 

Som musiker, ser jeg ikke på meg selv som en spesielt teknisk god bassist. Jeg startet i bandet på ungdomsskolen, da bandet manglet bassist og jeg i utgangspunktet spilte gitar. Faren min var bassist, og lånte meg sin slik at jeg kunne takke ja til å henge med på en øving. Og derfra utviklet jeg min egen måte å spille på. I Beezewax jobber vi individuelt, men sammen – slik jeg ser det. Kenneth kommer alltid med utkast, derifra utvikler vi låtene videre i øvingslokalet sammen. Alle har sine ideer, alle kommer med konstruktiv kritikk og slik jobber vi frem til vi er tilfredse. Slik har det egentlig alltid fungert i bandet – og ikke ulikt slik vi jobber i den konstellasjonen Beezewax består av i dag.

Det sosiale er en viktig del av det spille i Beezewax, og kjemien legger til rette for at bandet fungerer godt. Vi tilbringer tidvis mye tid sammen, over flere uker – derfor er det klart at det bør være plass til å romme hverandre. På godt og vondt. Beezewax pr. i dag, har det veldig godt sammen!

Mattias:

Da jeg ble med i Beezewax var min rolle som regel å gjøre noe fint på toppen av de andre på gitar eller synth. Mye av den tankegangen gjelder nok fortsatt og er sånn sett mitt viktigste bidrag også. Å være et ekstra element når det trengs, et utfyllende element til Kenneths gitarer når det trengs, eller den eneste gitaren når det trengs. Det er en veldig takknemlig rolle å ha, for det kan nok ofte funke uten meg, men så får jeg lov til å være det som (forhåpentligvis) gjør at det låter enda litt bedre. Ang. ferdigstillingen av låtene så har Kenneth ofte veldig tydelige ideer på nye låter. Det at han kan spille alle instrumentene gjør også at han ofte presenterer ting med en demo med fullt band. Det betyr ikke at den demoen plankes av oss andre, men det gjør at vi kan hoppe over en del knotete runder og gå rett på å finne det rette uttrykket og den rette energien for låta.

Chris:

Rollen min er streit: Spill i takt, spill bra, hold energien oppe, kjør bilen, prat med folk, selg merch på turné og tell pengene. Sånn har det vært siden jeg ble med. Passer meg fint. 

Chris og Mattias, hvordan vil dere si at det har vært å komme inn som nye medlemmer i et såpass etablert og satt konsept som Beezewax må kunne sies å være?

Chris:

På den første Englandsturneen i 2014 var jeg et nervevrak og var ikke på høyden. Spilte over evne, mista stikker og forstand. Det går heldigvis bedre nå. Primavera 2014 ble en bra gig og kveld for meg og bandet. Å få muligheten til å reise på den måten vi har gjort, spille med et så kult band, som jeg hadde likt så lenge, med så gode musikere var noe jeg hadde vært keen på i lang tid. Så sosialt var det enkelt. Å møte de andre var sjukt moro og vi kom godt overens umiddelbart. Vi delte referansegrunnlag, likte mye av den samme musikken og estetikken. At skating og skatekultur hadde vært en stor del av min oppvekst hjalp sikkert også.

Så det var vel både litt vanskelig og enkelt på samme tid. Mest av alt var det vanvittig gøy.

Mattias:

Min første konsert var som vikar på Primavera i 2014, så det var ikke akkurat vanskelig å si ja til. Etter det ble jeg med som et femte medlem i det som da var en kvartett, og følte sånn sett ikke at jeg trengte å fylle noens sko eller spille på noen bestemt måte. Så gikk jeg gradvis over til å bli et fast medlem, så det har egentlig føltes helt naturlig hele veien. Og så er det jo ekstra gøy når godt voksne menn gir meg en bamseklem etter konsert og sier de har hørt på meg siden 1997. Da var jeg 9 år og ante ikke hva Beezewax var, men jeg tar det som et kompliment og tenker jeg er inne i varmen nå.

Hva er det som kjennetegner Kenneth som låtskriver og hva gjorde at dere hadde lyst til å bli med i Beezewax?

Jan-Erik:

Som nevnt, har jeg vært med fra starten. Jeg og Kenneth gikk på ungdomsskolen sammen, Kenneth et trinn over meg. Jeg kjente en del av de han hang sammen med, og visste han var en god musiker før jeg ble med i bandet. Jeg så at bandet han tidligere spilte i dro damer, og at låtene han skrev var jævlig kule på den tiden – da jeg ble spurt om å være med, var det uten tvil jeg takket ja! 

Chris:

Jeg ble kjent med Kenneth først, da han spilte inn og produserte noen låter med Best Laid Plans i 2013. Jeg fikk et godt inntrykk av ham og likte måten han pratet om musikk på. Han hadde en helt annen holdning til studioarbeid og oppbygging av låter enn noen andre jeg hadde møtt. Vi hadde god kjemi hele veien og det var behagelig å henge ut og prate om musikk. Vi sa ikke så mye, det vil si; han sa ikke så mye. Jeg plapra sikkert i ett kjør. Men det var mye latter og gode opplevelser med måten han formet låtene til det bandet. Så da jeg ble spurt om å bli med var det enkelt å si ja. Jeg hadde hatt et forhold til bandet lenge. Jeg både var, og er fan av låtskrivingen til Kenneth.

Mattias:

Det som gjorde at jeg hadde lyst til å bli med i Beezewax var vel så enkelt som at jeg allerede spilte med Kenneth i Heyerdahl, og han lurte på om jeg ville være vikar med Beezewax på Primavera. Og så ballet det på seg. Det første som slår meg er hvor høye krav Kenneth har til egne låter, og hvor imponerende det er å faktisk ikke gi seg før det blir sånn som han hadde sett for seg. Og at nesten bra nok ikke er bra nok. Jeg husker han sa i studio i innspurten med «Peace jazz«-innspillingen: “Liker du denne sangen?” “Ja.” “Synes du den er like bra som [den og den] sangen?” “Nei.” “Da skal jo ikke denne med på plata.” Den innstillingen er imponerende og inspirerende. 

Bandet hadde en lengre pause etter «Music to the Life of the Late Olivia Mordecai» (2006). Hvorfor det oppholdet og hva var det som fikk dere til å ville komme tilbake igjen først med noen festivalkonserter så med albumet «Tomorrow» i 2014?

Kenneth:

Oppholdet startet med at den boblen vi levde i, sprakk. Våre forhold til våre samboere gikk i oppløsning, vi var lei av å være sammen med hverandre – vi sloss nesten på turné, at vi hadde utviklet en ganske usunn livsstil er vel å ta i, men stemningen var mørkere, det var mye fokus på festing og vi tok virkelig det meste for gitt.

Vi var blitt blaserte, alt og alle var døve eller ikke bra nok og alle virket å ha et sterkt behov for å frigjøre seg fra bandet selv om ingen ville bryte det opp.

Det gikk noen år uten at vi egentlig snakket noe sammen, Jan og jeg hadde vel nesten 4 år uten kontakt, og original-trommis og min bestekompis, og bandets kanskje viktigste drivkraft med meg, Stian Olsen, ble kjæreste med vår A&R i Spania og flyttet dit.  

Men så litt ut av det blåså skulle første skiva ha ti-årsjubileum med remastret utgave, og vi ble enige om å gjøre en reunionkonsert på Revolver. Bare det å samles i samme rom etter så mange år var spesielt for vi er jo barndomsvenner. Vi ble enige om å gjøre noe nytt sammen for når vi spilte sammen var alt der. Muskelhukommelsen er utrolig imponerende, ikke minst når det skjer i plenum. Det låt som oss fra første sekund, og vi ble ganske kjapt enige om at vi ville lage noe nytt, men ikke stresse med det.

Samtidig som det skjedde så hadde ikke bandet blitt glemt. Folk kommenterte ofte hvor godt de hadde likt bandet, jeg spilte ofte solokonserter med eget materiale og folk ville høre Beezewax-låter. 

Da vi først spilte inn sammen igjen til «Tomorrow» føltes det bra, også fordi vi nå faktisk kunne snakke litt mer om musikken. Innspillingen var veldig harmonisk, og vi satte skikkelig pris på å høre lyden av bandet igjen. 

Det er jo veldig internt, men etter så mye drama, reising, festing og rare opplevelser sammen føltes det utrolig å kunne gjøre det igjen. 

I 2014 ble dere gjenforent på Europas største og viktigste indierockfestival, tidligere nevnte Primavera Sound i Barcelona, og det har i det hele tatt vært vel så mye interesse for bandets musikk utenfor landets grenser, virker det som. Hva tror dere det skyldes? Føler dere at dere har mer til felles med utenlandske artister rent musikalsk sett også?

Jan-Erik:

Utenlandsk musikk har alltid vært den største kilden til musikalsk inspirasjon siden vi satt i kjellerstua til kompiser og så de første skatevideoene sammen på ungdomsskolen. 

Vi kom tidlig i kontakt med utenlandske indieselskaper, hvilket førte til en naturlig tiltrekning til den utenlandske musikkscenen. Og det å turnere i Norge etter vår første turné i England, ble ikke helt det samme. Vi kom oss omsider også til Spania, og siden har ballen rullet. Vi føler oss mer hjemme, rent musikalsk, i utlandet enn i Norge. Vi har alltid beholdt kontakt med de som har hjulpet oss, og satt et eller annet spor i historien til bandet. Det var vel bare naturlig, og kanskje litt tilfeldig, at en slik «gjenforening» kom på Primavera. Vi har vel aldri sett på bandet som oppløst – dette med «gjenforening» av bandet, var vel noe medier først omtalte. Vi tenker nok mer at vi har vært i en form for dvale noen år.

Chris:

Primavera var, som nevnt, fantastisk. Hvorfor Beezewax aldri slo helt igjennom, eller hva man kan kalle det, i Norge har jeg egentlig aldri forstått. Men det vi merker er jo at måten ting gjøres på i DIY/indie/punk-miljøene i land som England, Japan og Spania er veldig organisk og helhjertet. Det føles ekte, og folk setter av mye tid på å jobbe skikkelig med noe de ikke tjener penger på i det hele tatt. Det er kun musikken og ønsket om å få noe til å skje som driver dem. Det føler i hvert fall jeg at vi kan relatere oss til.

Kenneth:

Det var en flott måte å komme tilbake på, spesielt for meg, i og med at den siste konserten vi gjorde før det lange oppholdet var på en festival i Barcelona. Det var siste konsert etter en 6 uker lang Europaturné. Jeg sto rett opp og ned og spilte som om det var det siste jeg ville gjøre, jeg hadde nok en dårlig dag, men jeg var generelt bare utrolig lei. Etter konserten kom en fan, en som hadde gledet seg lenge til å se oss, bort til meg og skjelte meg ut for min utrolig arrogante og likegyldige opptreden. Jeg ble lei meg og tenkte at nå var det over, at det skulle vært det for en stund siden.

Jeg tror grunnen til at vi har hatt mer suksess i utlandet, er at det var der vi først ble lagt merke til, og i de første årene var det kun det vi brydde oss om. Neste eventyr i Europa, USA eller Asia. 

Å bli invitert til alle disse plassene føltes helt uvirkelig, og å stoppe opp og forsøke å bli store i Norge var aldri noe vi tenkte på. Men så kom det mange bra muligheter her, det ble hype og vi forsøkte spille med og det virket lovende en stund, men totalt annerledes fra hva vi var vant med. 

Her hjemme skulle alt være så profesjonelt og strategisk. Overalt vi dro spilte vi for høyt og vi var veldig anti-bransje, vi ville ikke gi presse gjestelisteplasser blant annet. 

Vi spilte ikke bare kortene feil, men vi ville ikke spille i det hele tatt. Litt naive og frelst på punkmiljøet, som hadde tatt oss imot og tatt vare på oss, gjorde at vi var ganske kantete, sære og musikken vår hadde allerede et hjem. Det var ikke i Norge. 

Det gikk så fem år før neste album «Peace Jazz» kom i 2019. Kan dere fortelle om tiden i mellom disse to albumene? Hvor viktig og stor del av tiden deres fylles med  Beezewax  nå? 

Chris:

De årene ble jo brukt til å spille mye live. Jeg tror vi gjorde over 60 konserter i den perioden. I mange forskjellige land og byer. Så vi turnerte «Tomorrow», spilte inn og slapp en EP, begynte å jobbe med «Peace Jazz» og spilte litt til, slapp «Peace Jazz» og spilte enda mer. Jeg føler vel egentlig at det har gått i ett langt strekk fra 2014 og fram til Covid sa stopp for en stund. Beezewax er en stor del av livet. En definitiv prioritet. 

Kenneth:

Vi spilte nærmere 70 konserter etter «Tomorrow» og vi hadde vel egentlig bare tenkt at det kanskje ble 5-10. Etter «Tomorrow» var det ikke en plan om å lage noe mer. Jeg tror jeg inviterte alle på middag i 2016 og foreslo at vi kunne lage en ny plate.

«Tomorrow» ble laget av originalbesetningen, men bandet som turnerte «Tomorrow» var med Thomas, Jan Erik og meg fra den gamle besetningen med Chris Jacobsen på trommer og Mattias Krohn Nielsen på gitar og keys. Siden det hadde vært veldig givende å være på turné sammen  spurte jeg om vi ikke skulle lage en ny plate slik at vi kunne fortsette. Platen er veldig inspirert av bandets egen historikk og personene som er og har vært med. 

Deres siste utgivelse «Mom & Dad»- en cover av The Bear Quartet – åpningslåten fra deres album «Personality Crisis» (1998) – ble sluppet digitalt 3. juli i fjor. Hvordan er forholdet deres til The Bear Quartet og Mattias Alkberg og hva var det som gjorde at dere hadde lyst til å tolke denne låten?

Kenneth:

Vi har alltid elsket denne låta og da vi øvde i kjelleren hjemme hos Stian, tilbake på 90-tallet og hadde hjemme-alene-fester i stua ut mot Vansjø kom alltid denne låten på litt ut på natta. Den er produsert av vår store helt Bjørn Olsson. 

Vi spilte i Umeå for et par somre siden og da mimret jeg og Magnus Öberg (Starmarket/Statues) masse om Bear Quartet og han fortalt noen ville historier om dem. For et kult band og apropos skyte seg selv i foten.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Beezewax.

Chris Goveia Jacobsen, trommer 

Jan-Erik: 

Chris falt naturlig på plass i bandet. Kjemien stemte på alle plan. Chris er en tilpasningsdyktig trommis, en jeg – som bassist – jobber utrolig bra sammen med, og som jeg avhenger av – og definitivt kan stole på. Han har en positivt nøytraliserende effekt på bandet resten av bandet med sin særegne karakter. Jeg er glad i Chris. Chris er glad i England.

Mattias:

En utrolig energisk trommis som det er deilig å ha i ryggen. Det at han i tillegg er anglofil gjør at det er ekstra gøy å reise med han i UK.

Kenneth:

Chris er 100 prosent spirit og har masse positivitet. Han tar vare på alle og er bandets beste fyr.

Kenneth Ishak, vokal, gitar, keyboards

Jan-Erik: 

Kenneth har en genuin, original og estetisk uttrykksform – musikalsk og artistisk sett. Han har en god evne til å inspirere og støtte, men også være en som pusher oss andre i retningen han ønsker – til både glede og frustrasjon:) Men alltid med positiv hensikt. Han er jo pilaren i enheten, ved å være låtskriver og tekstforfatter i bandet. Samtidig har Kenneth alltid vært opptatt av at alle får muligheten til, og hatt et ønske om at alle bidrar med sitt til musikken. En god egenskap, og en kilde til en god drivkraft i et band som Beezewax.

Chris: 

Ingen er som Kenneth. Stemmen hans ligner ikke på noen andres. Han har et helt unikt uttrykk. Han har vel egentlig ikke noe hovedinstrument, selv om gitaren er mest synlig i Beezewax-sammenheng. Han spiller alt. Han er en vanvittig god trommeslager. Han spiller masse trommer for artistene han jobber med i studio. Sånn sett inspirerer han meg veldig. Jeg har lært mye av ham. Han er allsidig, målrettet, fokusert og veldig god til å se det store bildet. Både i låtene han skriver og i måten vi skal planlegge ting på. Han jobber ekstremt hardt med musikken sin og blir sjelden helt fornøyd. Det er en styrke. Han vil alltid videre og klarer å ha på seg flere hatter samtidig. Han er detaljorientert og grundig. Han skal alltid lage noe han er helt sikker på er bedre enn det forrige han laget og det skal i hvert fall være noe annet, noe mer, noe større. Han er også flink til å inkludere oss andre i prosessen der vi trengs. Han lager skisser til låtene og sender til oss. Vi øver, og kommer med våre innspill. Han vil at Beezewax skal være et band. Og det er fantastisk. Men han er musikalsk leder. Han skal ha det siste ordet. Og godt er det.  

Mattias:

Kenneth er en av mine favorittlåtskrivere. At jeg får være med å spille låtene hans er en enorm bonus!

Mattias Krohn Nielsen, gitar, keyboards

Jan-Erik: 

Mattias kan alt. Det er ingenting han ikke mestrer – hvilket har generert en stor fordel for bandet ved å skape nye dimensjoner, og tilføyet elementer som har hevet bandet til et nytt musikalsk nivå. Også har han sykt bra humor!

Mattias er yngst. Det vet han godt.

Kenneth:

Mattias er yngst, smartest og flinkest, ikke like positiv som Chris dog. Elsker å organisere, finne raske gode løsninger. Blir fort full og fort trøtt. Vårt ikke så hemmelige våpen. Bandets peneste og spiller med masse sjel selv om han kan shredde.

Chris: 

Mattias er et multitalent og en svært begavet gitarist, keyboardist, arrangør og musiker generelt. Et naturtalent. Hans musikalske bidrag til bandet de siste årene har definitivt vært med på å løfte musikken. I tillegg er han en lun fyr som det er lett å henge ut med, både på øving og turné. Han har en herlig, understated humor som jeg setter veldig pris på. Han er konstruktiv og løsningsorientert, noe som passer godt inn i DIY-livet. Nå har han tatt lappen også, så da kan han kanskje begynne å kjøre litt når vi er ute på tur. Hadde vært digg med enda flere å rullere på. Han har jobbet mye med å utvide repertoaret sitt de siste årene, både som låtskriver, arrangør og produsent. Han er musiker på heltid og har progresjon i alt han gjør hele tiden. Han tar ting utrolig kjapt. Han er gull verdt for Beezewax, noe han sikkert er i alle de andre prosjektene han deltar i også.   

Thomas Garder Olsen, gitar

Jan-Erik:

Thomas er den jeg har kjent lengst av alle i bandet. Barndomskamerat siden 2. klasse. 

Vi startet vårt første «band» sammen – akustisk gitarduo under navnet «Young Guns» – vi spilte én låt, og det var vel «Stairway to Heaven». 

Thomas har en utrolig karismatisk tilstedeværelse på scenen – på en måte kun Thomas besitter. Det er så lite påtatt – han er seg selv, og lever seg 100% inn øyeblikket. Han er en beskjeden type å jobbe med, men det han bidrar med musikalsk sett er helt magisk! Han produserer noen melodilinjer som bare kunne kommet fra Thomas. 

Bandets morromann – ingen jeg vet om, har så sykt mange morsomme historier på lager som det Thomas har. 

Kenneth:

Vårt rockealibi som er bandets morsomste. Er kanskje ikke bandets flinkeste gitarist, men ingen spiller noen enkle akkorder like fint som han. Thomas og jeg har spilt sammen siden vi var 10 år. 

Chris:

Thomas er en av de morsomste menneskene jeg kjenner. Han er kvikk i vendingene og spiller fantastisk rytmegitar. Det er noe med håndlaget hans. Enkle ting høres vakkert ut når han spiller. Det er noe magisk som skjer der. Han har karisma på scenen og er en viktig del av bandets uttrykk. Dynamikken mellom han og Kenneth er unik. Han er gull å ha på turné også. Han kan tømme en scene fullt av utstyr på 20 minutter og er rå på å tetris-pakke bil. Det er uvurderlig. En kjemperessurs.

Mattias:

Det er noe magisk med Thomas sine hender, for ingen kan spille G – C – G like fint som han. Og så er han nok den snilleste jeg kjenner i tillegg.

Jan Erik Hoel, bass

Chris:

Jan-Erik er en stødig bassist. Første gang vi spilte sammen for sju år siden var en åpenbaring. Han lytter mens han spiller og vi har utviklet god kjemi. Han er detaljorientert og direkte i spillestilen. Han er flink til å kartlegge det praktiske når vi skal, og er på turné. Alle bidrar selvsagt til det praktiske med planlegging og logistikk, men han og jeg har kanskje tatt en del av styringen i så måte de siste årene. Det er stort sett vi som bytter på å kjøre, time avstander, avreise, ankomst også videre, ha litt av turnémanagerrollen. Der er han helt super å ha på laget. Drøy humor har han også. Det er fantastisk. 

Kenneth:

Jan har masse smak og veldig gode ører og er veldig til stede når vi spiller. Hans rolle i bandet er å være den stødige, rasjonelle. Vi har masse like referanser når det gjelder litt mere bråkete, post-punk musikk så vi kan ofte møtes der for inspirasjon. Jan har alltid spilt i bandet og har sluttet tre ganger om ikke flere. 

Mattias:

En superstødig bassist og vel så viktig; en veldig bra korist. Det er mange Beezewax-låter som trenger en bra backingvokalist og det er heldigvis Jan-Erik.

Hvordan har det påvirket bandet å få inn nye folk som Mattias og Chris?

Jan-Erik: 

For meg føles det som om de alltid har vært en del av Beezewax. Deres personligheter og kjemi med oss «gamle», var umiddelbar. Det var på en måte ingen noen langtrukken innkjøringsperiode, hvor ting gikk trått. De gled naturlig inn, helt klart! 

De har bidratt til å ta bandet til et nytt nivå, både musikalsk sett, og som en sosial enhet som gruppen også er. Jeg elsker å spille å turnere med Chris og Matt – dra på kulinariske utflukter i nye byer, og hente musikalsk inspirasjon med tilbake. De har blitt en meget viktig del av Beezewax.

Kenneth:

De har vært de mest positive og hatt mest pågangsmot med tanke på å gjennomføre innspillinger og turné. Med Mattias sine musikalske skills  har vi også hatt muligheten til å lage litt mere intrikate arrangementer.

Kenneth har produsert flere artister og band, blant annet Sweetheart, Roger Græsberg & Foreningen, Bladed, Ludvig Moon, Unnveig Aas, Kaja Gunnufsen, Thea & The Wild, Tuvaband, Signe Marie Rustad og The Little Hands of Asphalt.

Hvilken innflytelse har dette arbeidet hatt på låtskrivingen og arbeidet med Beezewax?

Chris:

Jeg tror han lærer veldig mye av det. Det kommer alltid noe nytt i framgangsmåten hans etter han har jobbet lenge med andre artister. Nye impulser gir ofte bandet noe mer og gjør det bedre. 

Hvilke planer har bandet fremover?

Kenneth:

Vi har ingen planer. Dagen før nedstengingen i mars i fjor møttes vi for å finne ut hva vi skulle gjøre. Det ble snakket om en USA-turné via SXSW, Japan og Spania og innspilling av en ny EP i Stockholm ble også nevnt, men nå tror jeg vi bare tar det rolig. 

Helt ærlig kan det være at det ikke kommer mere heller, vi har laget syv album, noen EP’er og singler. Det holder jo egentlig, det er såpass mye at man kan finne ulike ting etter ulike preferanser. Man kan like én plate og virkelig ikke like en annen. Det siste albumet er min favoritt og jeg vet ikke om vi kan lage noe «bedre» enn det.

Kenneth jobber med en ny soloplate og har sluppet det andre albumet med Verdensrommet. Hvilke andre planer har dere sammen og hver for dere? Er det for eksempel noe nytt på gang fra Pelicat?

Mattias:

Pelicat møtes jevnlig når det er lov til å møtes, og jobber med nye låter og demoer til et nytt album. Fortsatt for tidlig til å ha landa på noen konkrete utgivelsesplaner, men det er mer musikk på vei. Local Store slipper en singel, i tillegg til at Bjørn Klakegg har begynt å dele fra “best of taleopptak”-listen sin. Så da blir det øving, arrangering og demoer etter hvert som Bjørn skriver ferdig låtene i løpet av vinteren/våren, og så satser vi på å gå i studio for å spille inn andreplata til sommeren. I tillegg er vi så godt som ferdig med en Løchstøer-plate som kommer i 2021. Den er produsert av Kenneth og skal gis ut på Sellout! Deilig å kunne jobbe med de samme bra folka via andre prosjekter også.

 

Her noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hvordan det påvirker Beezewax

Turnéliv

Mattias:
Å dra ut og spille er nok hovedgrunnen til at vi spiller i dette bandet. For meg som kom inn på et senere tidspunkt er det utrolig kult å være med i et band som har opparbeidet seg et nettverk som gjør at vi kan dra til England flere ganger i året, dra til Japan og Spania, og på support-tur med Buffalo Tom blant annet. Og minst like kult er det at nettverket består av masse fine mennesker man blir kjent med.

Chris:
Det viktigste av alt for Beezewax. Målet med musikken.

Kenneth:
Kose-loop.

Behagelig, imøtekommende, uanstrengt, flyt

Kenneth:
Musikken vår. 

Chris:
Når vi har gått av scenen etter en vellykket konsert og vi ikke skal kjøre så langt dagen etter. 

Modenhet

Kenneth:
Perfekt frukt.

Chris:
Hugh Grant og pizza framfor fylla i Cardiff.

Gitarfuzz

Kenneth:
Pedaler.

Chris:
I monitor.

Drømmende/atmosfærisk

Kenneth:
En ekkopedal for mye.

Drømmepop/shoegaze

Kenneth:
To ekkopedaler.

Chris:
Andy Bell. 

Jangle pop

Kenneth:
80-talls New Zealand-musikk som 50 år gamle menn liker.

Powerpop

Kenneth:
90-talls musikk fra Australia som menn mellom 35-55 liker.

Indierock

Kenneth:
Noe alle liker.

Chris:
Ikke alltid indie, ikke alltid rock.

College rock

Kenneth:
Buffalo Tom.

Støypop

Kenneth:
Kung Fu Girls.

Anthem

Kenneth:
Band med en misjon på godt og vondt.

Buffalo Tom

Kenneth:
Hjalp meg gjennom tenårene.

Dinosaur Jr.

Kenneth:
Mitt hjem.

The Posies

Kenneth:
Jon og Ken, vakkert vennskap.

Night Flowers

Chris:
Venner i England. Vi har møttes på turneer flere ganger og vært på split-turné med dem i UK. Greg, gitaristen spilte med oss på releasekonserten til «Peace Jazz» på Blå og han var med oss på turné i Spania samme år. Vokalisten Sophia Pettit har nydelig gjestevokal på låten vår «Closer» og vi har bodd hos dem i London.

Mattias:
Veldig fint band og veldig fine folk! Sophias vokal på vår låt «Closer» ble enda finere enn jeg hadde håpet på, og da Greg fra Night Flowers var her for å spille med oss på «Peace Jazz»-releasen var det skikkelig kjipt å innse at han ikke bodde i Oslo da han dro.

Kenneth:
Vakre venner, fine låter.

Phoenix

Mattias:
Phoenix har vært blant mine største favoritter siden ungdomsskolen. Det er nok ingen band som har en pakkeløsning som treffer meg like bra som de har. Låtene, produksjonen, musikkvideoene, intervjuene og bildene. Alt funker for meg.

Kenneth:
De har uttalt at de er bzwx-fans, lever på det.

Chris:
Jeg syns de gjør alt riktig. Og alt de gjør er inspirerende. Detaljorienteringen er i verdensklasse. Et av mine absolutte favorittband. Bronco er sitatmaskin.

Teenage Fanclub

Kenneth:
Flott band vi aldri får varmet opp for.

Chris:
Skotsk kos.

Fortell litt om de ulike plateselskapene dere har samarbeidet med og hvordan disse periodene og samarbeidet har artet seg.

Sellout! Music

Kenneth:

Min brors label. Uten Sellout! hadde vi nok ikke eksistert i dag. Hjemmet vårt!

Mattias:

André og Sellout! Music har vært, og er, veldig viktig for både Beezewax og flere andre band jeg spiller i. I tillegg til Beezewax er både Pelicat og Løchstøer i Sellout-familien og der er det godt å være. Først og fremst fordi André er en utrolig fin fyr å jobbe med.

Chris:

André Ishak og Sellout! skal ha en del av æren for at Beezewax eksisterer i dag. André driver labelet sitt basert på kjærlighet til musikk og han er lett å samarbeide med. En veldig hyggelig fyr også. 

Division Records

Kenneth:

Ga ut Olivia Mordecai og mine to siste soloplater i samarbeid med Sellout! Fin tid og Helge er en fantastisk, lidenskapelig mann.

WEA- Warner Music

Kenneth:

Terje var vår mann der og uttalte at vi var det bandet som var minst stoket på å signere kontrakt, mest skeptiske. Det var gøy å være på et majorlabel, men det føltes bare som at Terje var idealisten der oppe.

Trust Me Records

Kenneth:

Marit var fantastisk å jobbe med og kanskje den tøffeste.

LaNuGo Records

Kenneth:

Ah, grunnen til alt. Om ikke de hadde gitt ut debutplaten hadde ingenting skjedd, og livene våre ville tatt helt andre retninger. Jeg tror jeg ville vært grafisk designer i dag om det ikke var for dem. Evig takknemlig uansett.

Houston Party Records/B-Core Disc

Kenneth:

En ære å gi ut på det plateselskapet som gjorde mye av Sub Pop sine utgivelser i Europa. Tror vi ble snytt for en del penger, men det hører vel med til rocke-narrativet.

PopKid Records

Kenneth:

Alan Rappaport ble en god venn og de solgte masse plater for oss, fikk oss på college-listene, og har mange fantastiske minner fra turné og jobbing med album i NYC med de/han. Første gang vi møtte ham fløy vi fra Las Vegas til NYC og kjøpte brukte dresser til flyturen. De stinket, og det var det første han sa: “Hey, gosh you stink”.

Firefly Recordings

Kenneth:

Veldig kult label som ga ut mye bra indie/post hardcore i UK som gjorde en veldig god jobb for oss. 

Kasual Recordings

Kenneth:

Å bli signet eller gjøre ting i Sverige er ikke lett som norsk artist, men de oppdaget oss i en mer internasjonal sammenheng. Dermed fikk vi turnere i Sverige.  Kasual gjorde bra ting og ga også ut mitt andre utgåtte solo album «Everything Has Soul».

Boss Tuneage

Kenneth:

Vi ser jo ikke på musikken vår som punk, men hvordan vi forsøker gjøre ting så det er en stor ære å ha en plate på denne legendariske labelen. Aston er en stille, men veldig dyktig kar som har gjort mye for den scenen.

Underhill Records

Kenneth:

Edu, for en mann. Vi ble veldig gode venner etter flere utgivelser og turer i Spania. Den morsomste spanjolen jeg har møtt og har virkelig stått på for bandet og meg selv.

Reveal Records

Kenneth:

De fløy meg ned til England for å møtes og ta over hele katalogen, både bandets og mitt solomateriale. De var på vei til å bli en av de større indie-selskapene i UK, det var deres visjon i hvert fall. Tom Rose, som driver labelen, hadde med alle Dinosaur Jr.-platene på vinyl til meg i gave da vi møttes for første gang. De ga ut «Who To Salute» med en best-of som fortsatt finnes der ute. Vi gjorde en turné med labelmate Joan As Police Woman i UK og vi ble enige om at jeg burde flytte til London for å satse på «karrieren» med dem. Jeg fikset meg leilighet i Islington hos min venn Mark, men et par måneder før jeg skulle flytte så trakk Tom kontrakten jeg ikke hadde skrevet under på ennå og skyldte på investorene. Den største nedturen, og var vel også en god grunn til å legge bandet på is.

Popboomerang Records

Kenneth:

Powerpop-label i Australia. Jeg ble kjent med dem etter at jeg startet et band med en kvinnelig journalist, CC Hua, som intervjuet meg for en avis i Melbourne. Go You Huskies! het vi og hadde en låt på en samler. 

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Jan-Erik:

Denne spesielle situasjonen vi alle har vært i nå, har jo naturligvis påvirket oss som band. Mange er selvsagt mye vanskeligere stilt enn det vi er, og det er viktig å hele tiden ha i bakhodet. 

Vi hadde en del planer for sommeren 2020 som måtte kanselleres/flyttes. Vi har ikke øvd sammen i den grad vi vanligvis gjorde – og for meg som helsearbeider, og boende utenfor Oslo, har denne situasjonen gjort det vanskelig for meg å oppholde meg sammen med bandet. 

Restriksjoner i jobbsammenheng, har for meg gjort det vanskeligere å være en del av bandet, og jeg merker nå – etter et snaut år siden forrige konsert – hvor mye bandet betyr for meg. Hvor viktig det er for meg å ha musikken ved siden av familie og jobb. Det er tidvis mentalt utfordrende og frustrerende. 

Chris: 

Det har tidvis vært helt forferdelig å ikke ha hatt muligheten til å være på turné med Beezewax dette året. 

Kenneth:

Alt vi vil er å spille konserter og reise så vi har nærmest ikke eksistert i denne tiden.

Til slutt vil jeg at Kenneth skal velge fem låter som har påvirket ham som tekstforfatter, fem som låtskriver, og at de andre velger fem låter hver som de forbinder med Beezewax på en eller annen måte og at dere sier litt om disse låtenes betydning for dere.

Kenneth:

Som tekstforfatter:

• The Van Pelt – Speeding Train
• Elliott Smith – I Didn’t Understand
• Bill Callahan – Jim Cain
• Richard Hawley – Remorse Code
• Judee Sill -Lopin’ Along Thru the Cosmos

Som låtskriver:

• Beach Boys – God Only Knows
• The Weeknd/Daft Punk – I Feel It Coming
• The American Analog Set – Julie Come Home
• Sonic Youth – Incinerate
• Dinosaur Jr. – So What Else is New

Jan-Erik:

• Motorpsycho – Wearing Yr Smell

Denne låten har jeg valgt fordi det var den aller første låten jeg spilte med Beezewax. Vi gjorde en cover av låten til vår første konsert, på en lokal fritidsklubb. Den vekker gode minner fra ungdomstiden, og minner om spenningen jeg følte av endelig å spille konsert i et fett, og ekte band – som hadde egenproduserte låter – og spilte coverlåterav et band jeg kjente lite til, men som åpnet en helt ny, musikalsk verden for meg. 

• Björn Ohlsson – Juli

Første gang jeg hørte om denne svenske låtskriveren, var under innspillingen av «Oh Tahoe» i Stockholm – som fant sted i studioet til Pelle Gunnerfeldt (gitarist i ett av mine favoritt hardcore band fra Sverige; Fireside). Björn Ohlsson har utgitt et album med tittelen «Kräftan/The Crayfish» med sporet «Juli», og Pelle spilte bl.a. denne skiva ofte da vi møttes til morgenkaffe før vi startet innspilling. Låta «Juli» er et fantastisk instrumentalspor som oser av sommer og gode minner. Vi ble kjempefans av Ohlsson alle mann etter denne innspillingen, og har brukt denne låten som introlåt i live-sammenheng.

• Pinback – Tripoli

San Diego-duoen jeg hørte første gang i en bil, på vei til Lake Tahoe Nevada. USA turné med Beezewax, og vi turnerte med et Reno-basert band ved navnet «Crushstory». Bandet brukte en synth vi synes låt HELT rått – en gammel Sequential Circuits Sixtrak. Vi ble så interessert i denne, at vi fikk trommisen i bandet til å sjekke rundt om denne var å få tak i. Flaks for oss, fant han en annonse i en lokalavis, hvor en eldre mann ville selge akkurat denne. Han holdt til i Lake Tahoe, som ikke ligger langt unna Reno. Kjøreturen opp var helt fantastisk. De majestetiske, og erkeamerikanske naturomgivelsene, tatt rett ut av serien «Northern Exposure», ble akkompagnert til perfeksjon av debutalbumet til Pinback. Spesielt hilser jeg det første sporet «Tripoli». En momentan forelskelse, og en av mine favorittlåter som jeg hører mer eller mindre daglig.

• Elliott Smith – Angeles

«Angeles» er, etter min personlige mening, Elliott Smiths aller beste låt. Den har noe ekstremt sårbart, men veldig fint over seg. En fantastisk ballade. Og den gir meg, hver gang jeg lyttet til den, en momentan reise tilbake til da vi var så ekstremt heldige å få møte denne ekstremt beskjedne, ydmyke og varmhjertede mannen, under en av våre Englands-turneer. Vi hadde en fridag – tok toget fra London til Brighton, da vi fant ut at han hadde en konsert på Concorde 2 (Brighton Concorde). Vi hadde ikke kjøpt billetter på forhånd, og ble avvist i døren da vi endelig ankom klubben på ettermiddagen. Vi bestemte oss for å gjøre hva vi kunne for å likevel få med oss denne konserten. Vi passerte den tilhørende kafeen på spillestedet, så Elliott sitte å spise ved vinduet. Kenneth skrev på en serviett, satte den mot vinduet. Han kom ut, vi håndhilste, snakket kort sammen, han satte oss på gjestelisten. Det var en helt magisk kveld for oss alle. Vi hang ut med bandet etter konserten – la igjen en CD og en T-skjorte utenfor backstage-rommet hans. En utrolig viktig og spesiell kveld for Beezewax..

• Buffalo Tom – I’m allowed

Første gang jeg jeg ble introdusert for Buffalo Tom, var på fest med Kenneth og daværende trommis, Stian. Jeg forelsket meg i dette bandet umiddelbart. Det var dritsent, «Im Allowed» dundrer i bakgrunnen, og jeg husker Kenneth sa til meg; “dette bandet her ass, Jan…. du må bare sjekke de ut.. du kommer til å ELSKE de!!”Buffalo Tom har soundtracket til samtlige av ungdomsfestene jeg var på deretter. Og fortsatt har bandet tung rotasjon i mine spillelister. Låta «I’m Allowed» har helt siden den gang vært en av mine favoritter. 20 år senere ble vi invitert med på Europaturné med bandet som var med på å forme vårt musikalske grunnlag – og jeg fikk for første gang høre låta live. Hver kveld. Det var stort, og jeg er ekstremt takknemlig for å ha fått oppleve den Europa-runden vi hadde med Buffalo Tom. Verdens hyggeligste band!

Chris: 

• Phoenix – Armistice

Det kunne i grunn vært hvilken som helst Phoenix-låt, men denne er helt spesiell. Den har en veldig fin energi. Jeg får alltid lyst til å spille når jeg hører den. Thomas Hedlund er kanskje favoritt-trommisen min. 

• Buffalo Tom – Sodajerk

En av de beste av BT og som det var vilt kult å se og høre live da vi spilte med dem i 2018. En helt fantastisk turné. Låten i seg selv minner meg om tidlig Beezewax. 

• Sonic Youth – Incinerate

En sjukt kul låt som vi har hørt mye på i bilen. Sonic Youth er generelt viktige her fordi de er et band jeg ikke hadde et veldig nært forhold til før jeg ble med i Beezewax. Nå har jeg det. 

• Television – Marquee Moon

Jeg har hørt på Televison i mange år og spesielt denne skiva. Jeg husker jeg ble overrasket over at den ikke var inne i rotasjonen til de andre da vi snakket om dem første gangen. At de liksom har fått øynene opp for Television i det siste. Det syns jeg var utrolig kult. Trommisen Billy Ficca er en vi har referert til en del ganger når vi har pratet om hvordan trommer skal være på nye ting vi har laget. 

• Night Flowers – Losing The Light

En veldig viktig gruppe mennesker for oss og dette er en av deres beste låter. Alltid digg å sette på i bilen på lange strekk i mørket. 

Mattias:

• Superdrag – Feeling Like I do

Dette er nok den av låtene jeg har hørt for første gang i Beezewax-bilen som jeg har hørt mest på i ettertid. Digg låt fra start til slutt.

• Waxahatchee – Never Been Wrong

Kenneth viste denne da vi var på helgetur for å gjøre gitarpålegg til «Peace Jazz»-plata på hytta til moren til Chris. Den ble spilt mye i pausene fra innspilling, og jeg har hørt mye på den siden.

• Arthur Russell – That’s Us/Wild Combination

 

Noen ganger er det veldig digg med en pause fra gitarer på anlegget i bilen når vi er på tur. Da kan man trygt sette denne i kø på spillelisten uten å bli skippa.

 

• Kettles – umulig å stave på mitt tastatur, men tredje låta på Aquatic!-plata

 

Kettles spilte før oss en av de siste kveldene på Japan-turnéen i 2016. Det er den eneste gangen jeg har fått klump i halsen av en gitar/trommer-duo. De har en helt vill sceneenergi og spilleglede, er utrolig hyggelige folk og et band jeg håper å få se live igjen.

 

• Grieving – No Sleep

 

Vi spilte samme kveld som Grieving i King’s Lynn i England i 2017. Veldig kult band, og veldig bra kveld!

 

Beezewax – Mom and Dad (2000)

 

Beezewax – Peace Jazz (2019)

 

Beezewax – Tomorrow (2014)

 

Beezewax – Music to the Life of the Late Olivia Mordecai (2006)

 

Beezewax – Who To Salute (2005)

 

Beezewax – Oh Tahoe (2002)

 

Beezewax – South Of Boredom (1999)

 

Beezewax – A Dozen Summits (1997)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog