Cousin Caterpillar: Forunderlig folk

– «Every Creature» handler om at hvert dyr har en rolle i skaperverket. Den tyske legen og antroposofen Karl König har skrevet noen kloke bøker som «Bruder Tier» – jeg tok ideen til refrenget derfra. Hvis vi behandler dyrene bedre, behandler vi oss selv bedre også, forklarer Helge Waaler som er hovedmannen og spiller bass, mellotron og gitar i Cousin Caterpillar, som er albumaktuelle på Pure Lust Productions med nettopp «Every Creature».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Helge Waaler, Steinar Buholm, Sten Nilsen

Cousin Caterpillars plate er en forunderlig, frilynt og finstemt melodisk opplevelse med stor variasjon siden de ulike musikerne og sangerinnene går inn og ut av studioene Endless og Paradiso. Musikalske noviser og rutinerte veteraner kommer sammen i lekent, intuitivt samspill og skaper noe fascinerende og vakkert.

Om du vil beskrive det som perfekt pop eller om du vil kalle det folk med dryss av hippiestøv og psykedelisk lekenhet er det ihvertfall en fin plate som skiller seg godt ut i den norske plateforaen. Lydbildet har mer til felles med, riktig gjettet, The Incredible String Band og Mike Heron og 1970-tallets eksentriske britiske folk enn samtidens musikk.

Fetter larve kan bli en vakker sommerfugl, men har også snert, tross at det handler om forholdsvis enkle melodier med en organisk struktur og et analogt lydbilde. Samfunnskritikk er det nemlig også plass til i tekstene.

Helge Waaler gir oss her mer innsikt i det mystiske bandets tilblivelse og eksistens og egne musikalske begeistringer.

Helge, når oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?

Jeg husker jeg var hjemme hos en kamerat i 2. klasse på barneskolen. Han satte på en plate som het «Golden Oldies» – en samleplate med et band som het The Beatles. Wow! Noe liknende hadde jeg aldri hørt før. Dette måtte jeg finne ut av. På ungdomsskolen ble jeg hektet på David Bowie og senere Bob Dylan. Det var ingen andre på Ris skole som var opptatt av dem, så jeg følte meg litt sær. Heldigvis hadde jeg en nabo som også var interessert i musikk og vi tilbrakte store deler av ungdomstiden med å høre på plater og følge med på nye ting. (Foto: Selvtatt).

Når begynte du selv å spille gitar og å skrive sanger og hva var det som engasjerte så sterkt med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg begynte å spille gitar da jeg var 15 år. Jeg klarte å spille «Knockin’ on Heaven’s Door» – til min store overraskelse. Men jeg begynte ikke å skrive egne låter før jeg var 28 år. Jeg er ikke noe naturtalent og har problemer med å ta meg selv alvorlig som låtskriver. I de andre bandene jeg har vært med i har det stort sett vært andre som har skrevet låtene. Jeg bidro litt til musikken, men tekstene holdt jeg meg unna. Jeg hadde egentlig ikke noe å melde. Man må ha noe å si.

Hvordan har forholdet til musikk endret seg gjennom årene?

Før fulgte jeg med og syntes musikk var det viktigste i verden. I dag følger jeg ikke så godt med. Jeg har egentlig ikke fulgt med siden 1990. Den første konserten jeg var på var The Clash på Chateau Neuf i 1980. Punken og post-punken fascinerte meg – særlig Joy Division og The Cure. Så kom R.E.M. og The Smiths, det var mer 60-talls inspirert. R.E.M. er etter min mening det beste bandet som har vært etter 1980. På begynnelsen av 1990-tallet sluttet jeg med band og musikk – jeg syntes det var mye usunt i livsstilen. Men jeg begynte igjen i 2005 i et band som het The Vacuum Dreamers. Vi holdt på til 2010 og gav ut to plater. Etter det har jeg spilt litt sammen med ulike folk – bl. a. Gisle Harr og Burning Horse – et bluegrassband. (Foto: Selvtatt).

Hvem eller hva er Cousin Caterpillar?

Cousin Caterpillar er et prosjekt der jeg har skrevet låtene, og dessuten spiller noen instrumenter, og der venner og mer eller mindre tilfeldig bekjente spiller og synger. Jeg liker jente-vokalister, og ville ha kvinner til å synge. Maya Leween kjente jeg fra sommerfestene i vårt borettslag, der hun pleide å opptre med egne låter. Den andre vokalisten, Johanne Setså er datteren til kona til en venn av meg. Hun hadde aldri vært i et studio før, men klarte seg fin-fint etter litt prøving og feiling.

Hvorfor navnevalget Cousin Caterpillar/Fetter larve for gruppen eller prosjektet og hvilket forhold har dere til The Incredible String Band og deres låt «Cousin Caterpillar»?

Fetter Larve – ja, det er nesten bedre enn Cousin Caterpillar! Riktig – navnet er fra The Incredible String Band. Jeg er fan av dem – særlig av Mike Heron. Han lagde et par fantastiske soloplater på 1970-tallet. Manfred Mann fikk to hits med hans låter – «Singing the Dolphins» og «Don’t Kill It Carol».

Hvilket forhold har dere til larver og fugler?

Vi digger dem, selvsagt! Jeg har vært interessert i sommerfugler siden jeg var barn. Larvene er også fine. Det er noe mystisk og symbolsk i prosessen fra larve til sommerfugl. Oppstandelsen fra dvaletilstanden i puppestadiet til den vakre sommerfuglen. Hvis du reiser til København, må du besøke Sommerfuglhuset i Botanisk Have. Der kan du se de flotteste sommerfuglene i verden – fra larve til sommerfugl. De flyr fritt rundt og setter seg plutselig på skulderen din.

Hva er den største forskjellen med tanke på musikalsk tilnærming i Cousin Caterpillar i forhold til andre band eller prosjekt som dere har vært aktive i, som Astroburger (Astroburger – «I Used to Be Mod» & «Fight Everybody» & «Send Her to Me», Norges beste popband, Astroburgers julenummer fra 1994, besøk av selveste Geir Stadheim, red.anm.), The Vacuum Dreamers, Pedigree Pals, Monsters of Doom, Sister Rain (Samlealbumet «Illuminated – Compilation 1988-1998 / Sister Rain Outtakes 1988-1998″, red.anm.), The Release Party, The Time Lodgers og The Tables (The Tables’ »»The Greatest Adventures 1988-2003, red.anm.) og hva er likheten med de andre prosjektene og dette nye?

Den største forskjellen er at disse andre prosjektene har vært band – Cousin Caterpillar er bare masse folk som har stilt opp i studio. I Cousin Caterpillar lager jeg tekst og musikk helt klart på forhånd. Samtidig lar jeg de som spiller og synger komme med sine forslag og sine måter å spille og synge på. Særlig Dagfinn på gitar har bidratt mye med gitarfigurer og gitarsoloer.

Hvordan fungerer Cousin Caterpillar som en enhet?

Ha-ha! Det er ikke noen enhet. Det er mine låter og hyggelige folk som er så supergreie at de gidder å stille opp og synge og spille for nesten ingenting. Vi har kun spilt en konsert – på Musikkfest Oslo i 2017. Da var det en jente som het Charlotte som sang. Hun hadde aldri sunget live før og ville dra hjem like før vi gikk på scenen.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Cousin Caterpillar.r

Det er så mange som har vært med på plata. Maya (Leween, bilde til høyre), som synger de fleste låtene, er en sterk personlighet som har erfaring fra blues- og soul-orientert musikk. Hun lager låter selv også. Hun er flink til å leve seg inn i låtene. Johanne (Setså, bilde til venstre) har en mer uskyldig stemme – hun passer til de mer naive sangene – litt mer indiepop. Men hun kan være tøff også, tror jeg. (Foto av Maya og Johanne: Helge Waaler).

Dagfin (Hjorth Hovind, bilde til høyre, privat), som spiller det meste av gitarene, er en knakende god gitarist som kan spille det meste – han spiller jo med Stephen Ackles og sånne folk. Det kule med Dagfinn er at han har humor og er kreativ. Han er mer enn en flinkis. Han liker Beatles og Dylan. Den andre gitaristen, Bjørn Egil ( Ringstad), er også god.

Steinar (Buholm, også kalt Robert Birdeye, bilde til venstre, foto: selvtatt) på bass er en legende i norsk undergrunnsmusikkliv – både som fotograf i gamle Nye Takter, og som musiker i The Tables og Sister Rain. Steinar er naturlig musikalsk og har en måte å spille på som ingen andre har – melodiøs og rytmisk. Han bruker ikke plekter. Tor (A. Svendsen, foto til høyre: Sten Nilsen) og Erik (Haugerud, foto til venstre: Sten Nilsen) er musikalske tvillingsjeler og har spilt sammen i andre band. De er veldig bra folk og topp å jobbe med. Det samme er Thor (Staff Kristiansen, foto under: Sten Nilsen) på trommer – han er en klippe! Og sist, men ikke minst – Kai Hagen (ex-Nordre Sving): Kai kan spille i alle mulige tonearter.

Hvordan har du/dere bestemt hvem som skal gjøre hva blant denne enorme gjengen?

Det ble litt improvisert og tilfeldig. Jeg brukte rett og slett de som hadde tid de dagene jeg hadde booket studio. Noen av musikerne forsvant dessuten underveis av ulike grunner. Jeg husker jeg hadde booket studio en fredag, men manglet gitarist. Jeg dro ned dagen før til Vintage Guitar og spurte en tilfeldig valgt fyr som virket grei. Det viste seg å være Dagfin Hjorth Hovind. Han stilte opp dagen etter i studio kl. 15, la en bra gitar på to takes, og dro deretter til Halden for å spille med Stephen Ackles. Det kaller jeg attitude!

Hvordan har låtene blitt til?

Låtene har blitt til over et par år. Jeg skrev mange av dem for et lokalt band jeg hadde sammen med naboen min, Lasse Tømte – han som spilte Geir i «Lasse & Geir» (Wam og Vennerød). Vi skrev en låt sammen, «Dirty Money», som ble spilt inn, men den kom ikke med på plata.

Helge, har du hatt i tankene hvilke vokalister og musikere du ville ha til de enkelte låtene i skriveprosessen eller har det blitt bestemt i etterkant?

De fleste låtene ble som sagt skrevet for et annet band – jeg skrev dem delvis for en annen vokalist – Runa Himle. Hun nektet å synge «baby». En av låtene på plata er «Baby, I’m Sorry», så jeg måtte finne noen andre. Når det gjelder musikere har jeg som sagt brukt de som var for hånden – men samtidig har jeg lagt vekt på at det de spilte passet til de enkelte sangene.

Hvorfor valget av albumtittelen «Every Creature»/enhver skapning og hva ønsker dere å uttrykke med den?

«Every Creature» handler om at hvert dyr har en rolle i skaperverket. Jeg fikk litt kritikk fordi jeg skriver at dyr har en «purpose». Noen mente at jeg hevder en slags nytte-filosofi. Det er ikke det jeg mener. Jeg mener at dyrene har en «mening» – og at de er like mye verd som oss mennesker. Det er det jeg prøver å si. Den tyske legen og antroposofen Karl König har skrevet noen kloke bøker som «Bruder Tier» – jeg tok ideen til refrenget derfra. Hvis vi behandler dyrene bedre, behandler vi oss selv bedre også.

Albumomslaget preges av en nydelig tegning av to ugler. Helge Hatland står for coverdesign. Kan dere fortelle om valget av omslag og bruken av Hatland?

Tittellåten på albumet.

Uglene på coveret er fra Alfred Brehms Tierleben, utgitt 1876. Det er en Tengmalm’s Owl og en spurveugle. De er tegnet av en som heter Gustav Mützel. Helge Hatland spilte opprinnelig bass i den første utgaven av Cousin Caterpillar. Han er utdannet typograf og landskapsarkitekt – han jobber i et arkitektfirma. Han er en gammel venn og flink med grafiske ting.

Sangene er spilt inn for det meste i Endless T Studio, Grønland, med Eystein Hopland som tekniker mens Kenneth Storkås har mikset sangene. Mens orgel har blitt spilt inn i Studio Paradiso. Hvordan var arbeidsprosessen, studiopersonellets bidrag, innspillingslokalene og hvordan har de/dette preget albumet?

Endless T ligger på Grønland, vegg i vegg med gamle Gloria Flames. Det er et herlig møkkete lite øvingslokale for hovedstadens pønkband. Jeg måtte tenne litt røkelse for å drive ut eventuelle onde ånder. Studio Paradiso ligger på Sinsen. De hadde orgel – det hadde ikke Endless. Fordelen med begge disse studioene er at de har topp analogt utstyr. Kenneth i Endless er mikrofon-frik og generelt lydfrik. Det samme er Eystein. De er supre å jobbe med og uten dem hadde det ikke blitt noe av plata. Jeg måtte mikse hele plata om igjen, og siden det var i februar og Eystein nettopp hadde vært i Italia, meldte han seg ut. Kenneth overtok miksingen. Han var litt skeptisk fordi han hadde jobbet med litt hardere type musikk. Men jeg visste at han ville gjøre en god jobb – og det viste seg å slå til. Han er helt topp å jobbe med og gir alt.

Innspillingen er gjort analogt fra start til mål – på en 24-spors Otari 80 og mikset ned til en to-spors Tascam. Her er det ingen computere eller digitale hjelpemidler – kun mennesker og vintage utstyr. Hva er begrunnelsen for det valget og hva synes dere er de største fordelene med å anvende denne innspillingsteknikken?

Noe av poenget med hele innspillingen var at den skulle være analog og at det skulle være vinyl. Det var halve moroa – for meg i hvert fall. I dag sitter mange helt separert fra hverandre og lager plater – og det er ikke pga. korona. Folk sender lydfiler frem og tilbake og møtes knapt. Jeg ville ikke ha det sånn. Jeg ville at folk møtte opp i studio og at vi arbeidet oss fram til noe. I tillegg er det tape og vinyl vs. digitale formater. Tape er litt magisk – velkjent er såkalt «tape saturation» eller «tape compression» – det er ettertraktet, selv om det er en slags feil. Det ligger dessuten en begrensning i et 24-spors studio som er en fordel. Du må ta et valg og strukturere arbeidet. I dag er det så mange muligheter til å lage «perfekte» opptak med digitale hjelpemidler – det er selvsagt fristende, men resultatet kan bli dødt og sterilt.

Dere har også valgt å holde musikken deres fullt og helt unna de digitale strømmingstjenestene. Hvorfor det valget og hva er forholdet deres til de fysiske formatene LP (vinyl) og CD?

Jeg er old school og ønsker ikke å gå inn i den verden. Rent intuitivt synes jeg at musikken skal være lokal – dvs. komme fra en lokal kilde – en platespiller eller en CD-spiller som står fysisk plassert i rommet. Når du spiller musikk på en PC, kommer den fra en ekstern server ett eller annet sted ute i verden. Det liker jeg ikke. Når det er sagt, så lager jeg for tiden en YouTube-video av tittellåta – etter press fra diverse folk. Det er vanskelig å slippe unna dette i dag – men det er jo nettopp internettet som har tatt knekken på plateindustrien. Litt ironisk å bruke nettet da til å legge ut musikken sin, ikke sant?

Her er noen stikkord som jeg ønsker at du skal si litt om forholdet til og hvordan det er relevant eller ikke for Cousin Caterpillar og «Every Creature».

Britisk folk – Jeg og flere av de andre er fan av 1960- og tidlig 70-talls band og artister med røtter i folk. Fairport Convention, Lindisfarne, Richard Thompson, Incredible String Band, Jethro Tull, Strawbs m.fl.

Pastoral folk – Dette har jeg ikke noe forhold til, tror jeg? Hvem er dette?

Psykedelia – Dette er mer Steinar Buholm sitt område. Men alle elsker jo Syd Barrett og tidlig Pink Floyd. XTC er glimrende!

Acid folk – Hvis Donovan og Incredible String Band regnes her, så er dette ting vi liker godt. Incredible String Band blir noen ganger litt for vimsete og ustrukturert for meg. Jeg liker soloplatene til Mike Heron bedre.

Natur og dyreliv/miljøvern – Jeg er opptatt av at vi behandler naturen og dyrene pent. I dag handler alt om klima og CO2. Det er en felle. De andre og kanskje viktigere naturvernsakene havner i bakgrunnen.

Hippiekultur – Maya er hippien i bandet. Hun er som klippet ut av 1968 og er en ekte flower power girl. Erik er også ganse hippie. Og Kai er jo en ekte hippie – han hadde sin ungdomstid på 1960-tallet. Jeg er mest hippie innvendig – jeg er interessert i esoteriske greier – teosofi og antroposofi og slike ting.

Godlynnet stemning – Jeg prøver å gi positive vibber – uten at det forhåpentligvis blir kleint og altfor naivt. Samtidig er det mye samfunnskritikk på plata, er det ikke?

Sprudlende – What? Jeg gav vokalistene alltid et glass champagne før de skulle synge i studio. Hvis det er det du mener.

Biologi/forskning – Jeg mener at vår tid har et snevert og reduksjonistisk syn på hva liv er. Det er mye trosforestillinger rundt forskning – folk er lettlurte når det kommer en smart fyr som er ekspert på noe. Jeg er lei av arrogante «realister» som har «opplysningsprogrammer» på TV, som i virkeligheten ikke er realisme, men bare et ikke-bevist materialistisk livssyn.

Nynnbarhet – Vi prøver å lage litt enkel musikk.

Melodilinjer – Gode melodilinjer er vanskelige å lage.

Ray Davies/The Kinks – Ray Davies er en helt. Han lager enkle, humoristiske låter og er samfunnskritisk. Ikke alt han har laget er like bra – han burde nok hatt litt mer selvsensur. Det samme gjelder Sir Paul McCartney.

FM versus DAB-radio – Overgangen til DAB skjedde mot all sunn fornuft og alle faglige råd. Det var en prestisjesak for visse politikere – og de gadd ikke snu selv da de burde ha gjort det. Det er ikke sånn at enhver ny teknologi er bedre enn den gamle. Det er en misforståelse. Det finnes masse eksempler på at det ikke trenger å være sånn. Ett enkelt eksempel fra popmusikkens verden: På midten av 1960-tallet kom det transistorforsterkere, og mange byttet ut den gamle rørforsterkeren. Men det tok ikke lang tid før gitaristene gikk tilbake til rørforsterkeren. Den låt bedre.

Moderne byplanlegging – Norge er et rart land. Det ene bygget styggere og høyere enn det andre dukker opp som paddehatter. Politikerne snakker om «klimaavtrykk» og sier at høyt og tett er bedre enn lavt og tett. Det er bare tull. Det viser seg at det regnestykket ikke holder når du tar med alle parametrene. Til syvende og sist handler det om penger og grådighet. I tillegg har vi en rar kulturelite. De går i fakkeltog for å bygge verdens styggeste museum – Lambda. Folk ligger i en sovepose for å redde Y-blokken – en representant for den arkiteturretningen som kalles brutalismen. Modernister og kulturradikalere har styrt landet siden 1950-tallet og resultatet er ikke alltid bra.

Er dette utelukkende et studioprosjekt eller kommer vi til å få mulighet til å oppleve noen av disse låtene live på en scene?

Det er nok først og fremst et studioprosjekt. Men det kan hende det blir noen konserter.

Kan dere si noe om Pure Lust Productions som utgir platen?

Pure Lust er selskapet til Jostein Hestøy. Jostein er en knakende grei fyr og har tidligere vært med å drive noen rockeklubber i Fredrikstad. Han er særlig kjent i powerpop-miljøet. Jeg fikk tips om ham gjennom Steinar Buholm. Andre artister på Pure Lust er Men of Courage – et legendarisk band fra 1980-tallet som har gjenoppstått fra de gotiske katakombene de sannsynligvis har bodd i siden da.

Til slutt vil jeg at Helge som låtskriver velger fem låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon i arbeidet med skriving av tekst og melodi og sier litt om hva han har likt emd disse låtene og likens at bandet velger ca ti låter til sammen som de føler har vært til inspirasjon under innspillingen av denne plata.

Helge – fem låter:

«All things Must Pass» av George Harrison – var en direkte inspirasjon for tittellåten «Every Creature». George Harrison er litt undervurdert.

«All the Young Dudes» av Mott the Hoople/David Bowie – var inspirasjon for «The Year They Killed Radio». Classic rock – litt monumental powerballade der basslinjen faller fra grunntonen og nedover.

«Exit Flagger» av Guided by Voices – Et gøyalt band som har eksentriske, støyete ett-minutts tregreps poplåter. Jeg stjal trikset med å ligge på C-akkorden, og deretter flytte grunntonen til H på «I Love the Rain».

«A Hard Rain’s Gonna Fall» av Bob Dylan – «When the Rain Comes Falling Down» var delvis inspirert av denne, delvis av andre typiske apokalyptiske Dylan-låter. Måten hver runde avsluttes med den samme tekstlinjen er stjålet fra Dylan.

«Demolition» av The Kinks var inspirasjon for tematikken på «City Planning». Akkordene her er for øvrig delvis rip-off av «Streets of London» av Ralph McTell. Ooops.

 

Sjekk også:

Plateanmeldelse: Cousin Caterpillar – «Every Creature» (Skranglefantene)

Sjekk også relaterte saker under, og/eller klikk på lenkene i intervjuet, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog