Canilla: Taktil installasjonselektronika

– Tittelen er hentet fra en installasjon med samme tittel og handler om barkebillespor funnet i barken på utrydningstruede trær i den polske urskogen Bialowieza. Det var lydkunstneren Peter Cusack som viste meg bilder av disse sporene og spurte: Hva skjer når billene dør ut, og disse sporene/mønstrene er de eneste restene vi har igjen som sier noe om dem og hvordan de har levd? Hvordan vil vi kunne lese dem, og hva kan de være som musikk? Refleksjonene er det Camilla Vatne Barratt-Due aka Canilla som står for i forbindelse med at hun for noen måneder siden slapp albumet «you always wanted more in life, but now you don’t have the appetite» på Street Pulse Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kari Jahnsen

Camilla Vatne Barratt-Due aka Canilla sitt album «you always wanted more in life, but now you dont’ have the appetite» byr på en form for konseptuelle, skulpturelle kjærlighetssanger. Eksperimentell musikk som det også kan danses til, men som samtidig egner seg like mye til filosofering og ettertanke. Samtidsmusikk med puls.

Med utgangspunkt i en installasjon og performance art skaper hun særegen elektronisk musikk basert på kodede synther, behandlet vokal, demonterte trekkspill og elektronikk. Resultatet er pulserende og taktilt.

Vi ønsket å finne ut mer om denne forunderlige, fortryllende musikken.

For de som ikke kjenner deg allerede – hvem er Canilla i norsk og tysk musikkliv?

Canilla er mitt nye prosjekt – jeg er lydkunstner og instrumentbygger, og arbeidene mine består av komposisjon for teater, dans, performance og installasjon, der jeg ofte blander datamusikk og livekoding med materialer fra trekkspill, elektro-magnetisk pneumatikk, demonterte instrumenter og stemme.

Når og hvordan oppdaget du musikk, og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg oppdaget trekkspillet i en alder av fire år i et bryllup til kusinen min, der det var trekkspill til dans. Det har vært fascinerende siden, og det slutter egentlig ikke å overraske meg hva dets historie gjør mulig. Jeg opplever at instrumentet nærmest er en hybrid mellom musikkinstrument og musikkgenre og beveger seg på skalaen mellom å være et funksjonsinstrument og et kunstmusikk-instrument. Eller et mekanisk instrument. Det var gjennom å spille trekkspill eller akkordeon at jeg som barn oppdaget samtidsmusikk og ble interessert i musikk som noe konstant ekspanderende og som jeg hele tiden ser i lyset av noe jeg egentlig ikke forstår.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

Egentlig mest klassisk musikk, men ettersom jeg spilte akkordeon, var det mye 60-talls akkordeonmusikk jeg fordypet meg mest i. Jeg synes det var der musikken ble et sted jeg kunne uttrykke noe jeg følte, tenkte eller var interessert i. Noe som føltes mitt – selv om det var musikk skrevet av andre.

Hva var det som fikk deg til å selv begynne å skrive låter, og hva fikk du utløp for med det?

Alt jeg ikke måtte øve på, ble en lek da jeg begynte å lage egne ting. Der slapp jeg å gjøre noe som andre skulle mene noe om – det var en måte å være fri i forhold musikk.

Hvilke lydkilder anvender du til å skape musikken din?

Alt fra livekoding og tradisjonelle instrumenter til feltopptak og stemme.

Har du hatt noen forbilder eller mentorer langs veien – i så fall hvem, og hva lærte du av dem?

Pauline Oliveros, Delia Derbyshire, Else Marie Pade, Laurie Anderson, Maryanne Amacher og mange, mange flere.

Hvordan skiller Canilla seg fra andre musikalske prosjekter som du er og har vært aktiv med?

Jeg føler jeg fremdeles er i ferd med å tre inn i forholdet med Canilla. Det er et nytt forhold, og jeg vet enda ikke på hvilken måte det vil identifisere arbeidene mine.

Du har lang erfaring med komponering og installasjoner til teater og museum, deriblant til Akademi Der Künste i Berlin, Royal Opera House i London og Black Box Teater i Oslo.

Hvordan kom du inn i den uttrykksverdenen, og hvordan har det påvirket din egen musikalske utvikling å komponere med spesifikke settinger eller forventninger? Hva er den viktigste forskjellen fra annen komponering og låtskriving? 

I forhold til det jeg gjør selv, er det ingen forskjell på det å skrive en låt og det å lage en komposisjon. Mye av mine måter å jobbe på kommer fra arbeid med mange ulike koreografer, der jeg fikk testet ut ideer veldig fritt samtidig med at prosessen og verket tok form. Det er gjennom teori knyttet til iscenesettelse i scenekunsten at jeg har blitt inspirert til å fordype meg teoretisk i lydkunst og i filosofi knyttet til musikk og lytting.

Hvordan har det at du har base i Berlin påvirket eller inspirert ditt musikalske uttrykk?

Folk. Møte med en enorm interesse for det å oppleve noe sammen. En by med en rystende historie. En slags kollektiv bevissthet.

Hvorfor valget av albumtittelen «you always wanted more in life, but now you don’t have the appetite» og hva vil du si med den?

Tittelen er hentet fra en installasjon med samme tittel og handler om barkebillespor funnet i barken på utrydningstruede trær i den polske urskogen Bialowieza. Det var lydkunstneren Peter Cusack som viste meg bilder av disse sporene og spurte: Hva skjer når billene dør ut, og disse sporene/mønstrene er de eneste restene vi har igjen som sier noe om dem og hvordan de har levd? Hvordan vil vi kunne lese dem, og hva kan de være som musikk?

Jeg har tenkt mye på det: Hva vi hypotetisk legger igjen selv. Det som noe i en tid langt fram skal lese oss ut fra. Hva av det vi legger igjen vil si mest om hvordan vi har levd? Er det skriftspråk og intelligens? Eller er det ødeleggelser, rifter og ujevnheter i jordens overflate som vil avdekke mest det vi som menneske har vært i vår tid her?

Installasjonen ble en mekanisk lydskulptur som avleste tegninger av billesporene og satte i gang luftstrømmer som drev ut til ulike deler fra gamle dekonstruerte trekkspill-stemmer som igjen gav fra seg lyd. Det var tenkt som en form for kjærlighetsballade sunget fra skogen. Tittelen er en referanse til en type ballade fra 90-tallet. En slags «love until we die»-ballade som gjennomgår eller utformer en estetisering av en romantikk – den gjør kanskje romantikk til estetikk og frigjør kjærligheten på en ny måte fra det romantiske.

Med hensyn til at dette verket handler om utryddelse og om hvordan vi ser verden uten oss eller uten oss som subjekt, så er vel tittelen ganske bokstavelig i sitt hypotetiske blikk på fremtidens dystopi. Men om det er et utsagn fra et tre til en annet – skogen til mennesket, eller omvendt, er opp til lytteren selv å fundere på.

Ådne Meisfjord har arrangert, mikset og produsert albumet. Fortell om hans bidrag til albumet. 

Vi møttes for fem år siden og har over tid spilt, meditert, diskutert musikk og form sammen.  Det er ingen andre som kunne vært del av denne prosessen enn han. Ved siden av å ha veldig mye å si for den estetiske formen på sangene og hvordan materialene er satt sammen kompositorisk, er Ådne også med når vi spiller live. Jeg gleder meg veldig til å fortsette dette samarbeidet og til prosjektene vi har foran oss.

Fortell om plateselskapet ditt, Street Pulse.

Street Pulse er ekspressivt sted for meg å være. Artistene her er ulike, men grenser alle på sin måte over i en form for fortellerkunst som gjør det spennende å utgi musikk med tekst. Ettersom mye av mine arbeider skjer litt utenfor feltet musikk – som i performance, teater, installasjon og kunst – er det egentlig bra å gi ut musikken et sted som ikke legger for mye opp til å skulle leses ut fra andre utrykk og kategorier. Her får musikken være det den er som musikk, om man kan si det sånn.

 

Canilla – you always wanted more in life, but now you don’t have the appetite

 

Sjekk også:

Canilla – you always wanted more in life, but now you dont’ have the appetite (Ferske spor uke 33/2021)

Canilla – footbridge (Ferske spor uke 25/2021)

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog