Jazznytt18: Charleston i Grukkedalen

Av: David Jønsson

Velkommen til en ny utgave av samtalesalongen Jazznytt18, som avholdes på verdens beste folkebibliotek, Deichman Bjørvika. Denne gangen vil samtaleleder Audun Vinger ta oss med på en grenseoverskridende reise sammen med forfatter Erlend Hegdal, musikkskribent og redaktør i Samora Forum, Endre Dalen, samt musiker Marthe Lea.

Samtalen tar utgangspunkt i Hegdals glimrende musikkarkeologiske bok «Charleston i Grukkedalen». Boka gir et høyst interessant, og ikke minst guffent innblikk i historien om afroamerikanske artister på norske scener fra slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet, og hvordan artistene ble mottatt og omtalt. Knallhard rasisme og beinhard spilleglede er sentrale begreper. Boka er bygget på en enorm mengde research fra Hegdal, og er basert på doktoravhandlingen hans «Charleston i Grukkedalen: Afrikanske-amerikanske artister i Norge før 1940». «Charleston i Grukkedalen» var en populær melodi som oppnådde annenplass i den første jazzmusikkonkurransen i Norge i 1927. «Grukkedal» er et imaginært sted i grisgrendt strøk, der selv den farlige jazzen kunne trenge seg inn.

Tilreisende artister, kulturelle avtrykk og påvirkning utenfra er også sentrale temaer i Endre Dalens dyptpløyende og innsiktsfulle artikkel «Jazzen trenger åpne grenser» i Jazznytt #259. Der stiller Dalen et retorisk spørsmål om hva skandinavisk jazz ville vært uten internasjonale impulser, med spesielt fokus på innflytelsesrike musikere som Don Cherry og George Russell og deres roller i skandinavisk jazz- og musikkhistorie. Dalen setter også ting i et større historisk perspektiv ved å fremstille hvordan tilreisende musikere fra alle verdensdeler har påvirket utviklingen av norsk musikk og kultur frem til nå.

Det skal ha vært Don Cherry som direkte oppfordret Jan Garbarek til å trekke inn elementer av folkemusikk i jazzen. Inkorporeringen av folkemusikk og jazz har vært Cherrys varemerke som musikalsk nomade hele veien. Musikk fra alle verdenshjørner eltes inn i jazzen, som blir et internasjonalt språk hele verden har muligheten til å forstå. Lenge før begrepet «verdensmusikk» hadde blitt et kjent begrep.

Cherry hadde base på bygda i Skåne, sammen med kona Moki. Der skapte de et kollektiv med navn Organic Music, med musikk, teater, kunst og frihet i fokus. Det er som hentet rett ut av filmen «Tillsammans» av Lukas Moodyson, og det er ikke så rart, siden filmen er bygget på «Tillsammans»-skuespiller Shanti Roneys frie oppvekst i Organic Music-miljøet. Moki Cherrys kunst smykker dessuten mange av albumomslagene til Cherry, deriblant «Organic Music Society». Don og Mokis liv og leven har blitt grundig dokumentert i boken «Organic Music Societies», som kom ut tidligere i år sammenheng med en utstilling på New York-galleriet Blank Forms. En slags kunstantologi med artikler, intervjuer og flere lass med bilder, samlet sammen til en nydelig bok.  Cherry er en rødglødende tråd i skandinavisk musikkhistorie, og har gitt et enormt omfang av inspirasjon og bidrag på album og sjangre gjennom et langt tidsperspektiv. I denne sammenhengen vil vi stoppe opp og se litt nærmere på hans innflytelse på norsk folkejazz.

Mens norske jazzartister var opptatt av å skue ut mot internasjonale jazzartister (spesielt var Coltrane stor hos Garbarek og kompani), var det altså en amerikaner som oppfordret til å gå inn i norsk kulturarv for å finne nye impulser. Utover 70-tallet kom det flere album med sterkt folkejazzpreg, deriblant fantastiske «Østerdalsmusikk» fra 1975 utgitt på MAI, med blant andre Jan Garbarek, Knut Riisnæs og Bjørn Alterhaug. «Dæssi melodia er så pene at det er fali å kåmmå nær døm», som det står i vedlegget til albumet. Andre store folkejazzalbum fra samme periode er Roy Hellvins selvtitulerte album og «Å Det Va Du, Å Det Va Je» av Anne Karin Tønset og Harald Gundhus. Søyrs debutalbum må også trekkes frem. Antologien «Black Is The Colour Of My True Love`s Hair – A Selection Of Norwegian Folk Jazz 1971-1977», satt sammen av Lars Mørch Finborud, er et meget fint nedslag i sjangeren.

Sannsynligheten er stor for at dette blir en av høstens mest interessante samtaler på Deichman. Kvelden innledes med en opptreden av saksofonist, klarinettist, sanger og Deichman musikk-favoritt Marthe Lea, som finner inspirasjon fra alle verdenshjørner og siger inn i sin musikk. Hun er aktuell med det dryppende ferske Andreas Røysum Ensemble-albumet «Fredsfanatisme», en lyttefest uten like. Hun har også gitt ut ett av årets beste album med Marthe Lea Band, «Asura». I tillegg til trioplaten «Bayou» utgitt på ECM sammen med Ayumi Tanaka og Thomas Strønen, og «The Old Fabled River» sammen med folk-artisten Alisdair Roberts, som en del av bandet Völvur. Snakk om grenseløs tilnærming.

Som et kjedelig malapropos til at jazzen (og omegn) må forbli grenseløs, ble jeg oppgitt da jeg hørte at jazzlegenden Ron Carter med band ble nektet innreise i landet før sin utsolgte konsert på Cosmopolite. I stedet måtte den 84 år gamle mannen tilbringe kvelden på et karantenehotell på Helsfyr, dagen før Norge ble gjenåpnet. La oss håpe at grensene forblir åpne fremover, i lang, lang tid.

Velkommen til Jazznytt18 på Deichman Bjørvika! Samtalen arrangeres av Jazznytt og Deichman.

Link til Facebook-event her.

For bøker, tegneserier, filmer og plater relatert til denne utgaven av Jazznytt18, se her!

Kilder:

Endre Dalen, «Jazzen trenger åpne grenser», Jazznytt #259

Erlend Hegdal, «Charleston i Grukkedalen-Afroamerikanske artister på norske scener fra «blackface»-komikere til Louis Armstrong», Nasjonalbiblioteket 2019

Blank Forms, «Organic Music Societies», 2021

Martin Bjørnersen, «Tillsammans», Klassekampen, 5. juli 2021