Lupa: Natur og følelser

– Bandkjemien bærer litt preg av at vi møtes like mye for å henge sammen som for å spille sammen. Og det viser seg jo å være produktivt også. Alt er liksom bygget på positive vibber. Åpent for at alle kan ha sin del av å forme musikken, sier trompetist Vivi Winther-Fossmo i bandet Lupa, som er aktuelle med debutalbumet «How are you feeling?».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Björn Larsson

Bandet Lupa sitt album «How  are you feeling?» er en besnærende, finstemt musikkopplevelse som  tar oss med inn i den lune atmosfæren i Østfolds skoger. Musikalsk og tekstlig  befinner vi oss i det noen vil beskrive som en slags hippie-verden eller blant naturbarn og spirituelle vesener, både  av naturlig og overnaturlig karakter.

Er det progg, folk eller noe helt annet?  Det er ihvertfall lett å sveve med og drømme seg bort eller bare nyte disse nydelige finstemte, melodiske og melankolske tonene, som samtidig også er jordbundne og nære der de tar for seg kjærlighet og menneskelig sårbarhet.

I dette intervjuet med Deichman musikk forteller de om å vokse opp med allsang og  lyden av California, bekjenner de sin kjærlighet til gamle myter, Våler skogen, Aldous Harding, Emmylou Harris og snakker om innflytelsen fra klassiske låtskrivere som Carly Simon og James Taylor.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva slags forhold har dere til forstørrelsesglass?

Bandnavnet er inspirert av boka «Women Who Run with the Wolves», en samling av myter og fortellinger knyttet til feminin kreativitet, styrke og frihet. Ordet «Lupa» betyr «she-wolf».

Så det har egentlig ingenting med forstørrelsesglass å gjøre selv om en linje i første låt lyder: «I’ve got the magic to magnify you».

Katrina og Lovisa. Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Katrina: Under oppveksten min i California hadde vi ofte familiemiddager på søndager der alle mine fettere spilte gitar sammen, så jeg har alltid hørt mye gitarklimpring rundt meg siden jeg var liten. I tillegg  var vi ofte på konserter eller på musikkfestivaler.

Lovisa: Jeg vokste opp med en mor som er musikklærer, så musikk har alltid vært en stor del av livet. Jeg og mamma har sunget tostemt siden jeg kan huske, jeg begynte spille piano hjemme og trompet på musikkskole og gjorde broren min gal når jeg alltid sang i bilen til min Walkman. Mamma pleide å ordne  allsang på fester og gleden som spredde seg når alle gikk sammen og sang kjente jeg på fra jeg var barn, og det er også noe av det jeg digger mest med å spille i band. Å få noe til sammen.

Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?

Katrina: Mamma og pappa hørte på musikk hele tiden. Mamma hørte mye på James Taylor og Carly Simon. Pappa var glad i Eric Clapton og America, som var favorittbandet hans. Produsenten vår Kristian Frøland syns at «Swim» hørtes litt ut som «A Horse with No Name» av America… kanskje jeg var underbevisst inspirert.

Jonas: Vazelina Bilopphøggers!

Lovisa: En salig blanding av alt mulig. Svensk folkemusikk og progg, Peps Persson, Frank Zappa, Ry Cooder og en hel del country. I tenårene satte pappa ofte på Black Sabbath tidlig om lørdagsmorgenen for å få meg og brodern ut av senga når vi hadde vært på fest.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva var det som fenget med denne  måten å uttrykke seg  på?

Katrina: Jeg spilte tverrfløyte i et par år mens jeg gikk på barneskole, noe jeg ønsker jeg hadde fortsatt med. Ellers begynte jeg å lære å spille piano og gitar når jeg var 16. Jeg har aldri hatt så mye disiplin når jeg spiller musikk, så det ble ofte sånn at når jeg øvde  ble jeg distrahert og begynte å lage egne låter istedenfor for å lære meg teori, skalaer eller andres låter. Sånn er det fortsatt. For meg så handler musikk om å være i en state of mind der jeg er 100% leken og fri til å utforske melodiene i hodet mitt og min intuisjon. Det er for meg det beste stedet å være. 

Hvordan vil dere si at  Lupa skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band dere er eller har vært aktive i, som Skada Vara, Wudewuse, Jordsjø, Mythopoeic Mind, Glutton, De Press, Norsk Råkk, Offpist, Olafly og Rotvelt, og hva har dere tatt med fra de andre  prosjektene til Lupa?

Ola: Jeg har mer frihet i Lupa. Opplever musikken som mer åpen enn mye annet jeg spiller, uten at musikken er uten retning. Det er mange hooks og detaljer i Lupa, men jeg kan f.eks. velge å spille veldig melodisk eller veldig rytmisk skeiv bass, uten at det kommer i veien for de andre instrumentene. Bandkjemien er avslappet og alle ser opp til alle på en måte. Hver og en har sin styrke som de andre er opptatte av og takknemlig for.

Vivi: Veldig chill. Bandkjemien bærer litt preg av at vi møtes like mye for å henge sammen som for å spille sammen. Og det viser seg jo å være produktivt også. Alt er liksom bygget på positive vibber. Åpent for at alle kan ha sin del av å forme musikken (i andre band har det vært mer definert på forhånd hvordan låten/uttrykket skal bli).

Jonas: Det er jo mye jenter da, men det er jo absolutt ikke noe minus. Jeg husker jeg og Ola hadde litt guttastemning inne på utedassen ved studio i Våler. Tar med godt humør og pågangsmot.

Katrina og Lovisa: Aldri spilt i band før!

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Lupa.

Katrina Sjøberg – vokal, elektrisk gitar 

• Musikalsk styrke: originale elgitar riff, intuitiv tilnærming til musikk, en stemme som er myk og rå samtidig
• Rolle: struggling band manager.

Lovisa Cimbrelius – vokal, akustisk gitar

• Musikalsk styrke: stødig/groovy, smooth stemme og smooth låtskriving, nydelig på vokalharmonier.
• Rolle: ulvemor som samlet bandet i sin tid. Hun har nå mistet fullstendig kontroll over sine ulvebarn.

Vivi Winther-Fossmo – trompet

• Musikalsk styrke: strukturert tilnærming til musikken, lager fortryllende fine harmonier sammen med Liv.
• Rolle: struggling dirigent.

Liv Santos Holm  – melodica, synthesizer

• Musikalsk styrke: mangesidig , leken, intuitiv.
• Rolle: musikalsk/visuell designer, marsboer som vil alltid ha mer space echo.

Ola Mile Bruland  – kontrabass

• Musikalsk styrke: komplekse, fengende og melodiøse basslinjer.
• Rolle: ivrig pådriver.

Jonas Fløter Kjærnsrød  – trommer

• Musikalsk styrke: allsidig, kjapp på å ta ting, ekstremt musikalsk og tilpasningsdyktig.
• Rolle: skrur opp volumet.
• Klarer å se på fotball mens han spiller.

Fortell om bandets besetning og hvorfor det ble akkurat denne kombinasjonen av instrumenter og hvordan selve instrumenteringen har bidratt til musikalsk egenart.

Vi startet med besetningen Katrina, Liv, Lovisa og Vivi, og det var egentlig kombinasjonen av menneskene – ikke instrumentene –  som var utgangspunktet i bandet. Vi var bare en gjeng venner som satt på sofaen og spilte sammen. Så ble vi gira på å spille musikken med bass og trommer, og fikk med oss Ola og Jonas. Ola kjøpte til vår store glede en kontrabass siden det gjorde seg best med musikken vår.

Kombinasjonen av melodica og trompet lager en uvanlig blåserekke som er karakteristisk i lyden vår, og våre sprikende musikalske bakgrunn spiller også inn på åssen sangene til slutt blir.

Dere har også med noen dyktige gjester. Fortell om  deres bidrag til «How are you feeling?».

Petter Stubberud Tysland

Petter er kompis av Kristian, og driver med studio i Oslo, Vaterland studio på Grønland. Han har lagt pedal steel og baryton gitar på noen låter.

Steinar Tovalid Jeffs

Steinar er også gjennom Kristian, de er gamle studiekompiser, han er også gitarist, og har lagt den fortryllende mandolinen på «Deflated.»

Kristian Frøland

Kristian fikk egentlig frie tøyler til å legge på det han ville, vi digga jo alle ideene han kom med. Så han har lagt noe Rhodes, orgel, bittelitt synth, litt elgitar og en del perk. Og så var det jo han som kom med Petter og Steinar. Vi var veldig fornøyde med bidragene, lydbildet føltes komplett når de var ferdige.

Hvorfor valget av albumtittelen «How are you feeling?»

Ola sier at det er alltid det første vi spør hverandre om når vi kommer på øving. Mange av sangene er veldig personlige og handler om sterke følelser og sårbarhet, og det er deilig å kunne være åpen og ikke så redd for å dele vanskelige følelser med hverandre, for å så lage noe helt nytt og gøy av noe som i utgangspunktet var utfordrende, rart eller krevende. Også siden vi deler så mye av oss selv i tekstene så ville vi stille et spørsmål tilbake til lytterne.

Vi begynte på en måte litt som et terapiband, men nå er vi veldig gira på å lage musikk folk vil danse til!

Albumet heter «How are you feeling?» også fordi de fleste låtene er på engelsk, men det finnes også en med svensk tekst og vokal, «Rätt nu». Hvorfor valget av språket og dette stilistiske bruddet?

Vi diskutere mellom oss at albumet kunne oppleves som sprikende siden ikke bare er vi to låtskrivere og vokalister med forskjellige uttrykk, men også en sammensetning av mennesker fra ulike musikalske og kulturelle bakgrunner. Katrina er oppvokst i California og har engelsk som morsmål, så det blir naturlig for henne å skrive på engelsk.  Lovisa har også pleid å skrive på engelsk, men hun er opprinnelig fra Skåne og vil gjerne utforske å skrive mer på morsmålet sitt. Det liker vi også. Vi fant ut at vi må ingenting, og at vi heller ville vise mangfoldet i bandet.

Hvordan er forholdet mellom tekst og melodi?

Katrina: Det er egentlig en veldig intuitiv prosess, men det blir ofte sånn at melodien og teksten hører sammen i uttrykket. Men noen ganger utforsker jeg spenningen mellom tekst og melodi, fordi det handler ikke om hva man sier, men hvordan man sier det, og jeg prøver å skape en litt ironisk tone i noen av låtene.

Lovisa: Enig med Katrina, det er veldig intuitivt. For meg har tekstskrivinga ofte handlet om at hjertet er fullt av noe som bare må frem og så er gitaren et hjelpemiddel for å slippe det ut. Når jeg setter meg ned for å aktivt skrive en låt blir det oftest ikke noe av, det må liksom komme av seg selv.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og om hva de kan si om Lupa og/eller «How are you feeling?»

Dere har også laget video til to av låtene på  albumet. Fortell om  disse videoene, innspillingene og  de utvalgte låtene.

Begge videoene er laget med footage fra de to studioinnspillings helgene, filmet litt  av alle i bandet og redigert av Katrina (med litt hjelp av Jonas på «Wolf» og Lovisa på «Easy»).

«Wolf» er blandet med footage fra min (Katrina) barndom i California, og tanken var å vise budskapet med sangen, nemlig at jeg har jo alltid vært meg selv og må bare fortsette å være det (og alle burde det). Det var litt tilfeldig at jeg fikk masse barndomsfilmer på en harddisk til jul rett før vi skulle slippe «Wolf», og når jeg så gjennom footagen fra innspillingen så  jeg mange paralleller… og at jeg har egentlig trivdes best «on my own path» …. og spesielt i naturen. Videoen er en tribute til min far som døde i 2015, siden han har vært med å filme musikkvideoen (barndomsfilmene). Han var min største fan. 

«Easy» ble også laget av tilfeldig footage fra innspillinghelgen og skal uttrykke den chille naturlige viben i sangen, den viben av easy love… en kjærlighet til musikken, til bandet, til venner og til naturen. (Og hvis du ser litt nærmere så er det også et klipp av et av bandmedlemmene som løper naken gjennom skogen, så naturlig er forholdet vårt.). 

Albumet er produsert av Kristian Frøland. Fortell mer om  ham som produsent og samarbeidet dere i mellom. 

Jonas og Kristian er barndomsvenner. Ola og Kristian spiller i Jordsjø sammen. «Vi stikker til Frøland!», sa Jonas på Lupa sitt julebord, januar 2020. Ingen skjønte hvor det var.

Kristian tok oss i mot med en ro av en indianerhøvding og loset oss trygt gjennom begge innspillingshelgene. Han hjalp oss med lydbildet til sangene som var uferdige, kom med lure innspill og hadde hele tiden i øye at våre forskjellige uttrykk som sangskrivere skulle komme til sin rett og samtidig smeltes sammen til et album. Det var helt avgjørende at det var Kristian som produserte skiva, og han er blitt den syvende ulven i Lupa.

Fortell om innspillingslokalet på Våler og om hvordan rommene og atmosfæren der var med og farget  lydbildet på «How are you feeling?»

Det var også helt avgjørende for innspillingen og resultatet av dette albumet. Vi kom dit med fem ferdige låter og fem uferdige låter og tenkte vi skulle spille inn en EP. Men hele opplevelsen, Kristian sitt studio og naturen rundt gjorde at vi valgte å spille inn et helt album.

Albumet ble spilt inn i kjelleren i Kristians gamle barndomshjem, en gammel lennsmannsbolig. Kjelleren var opprinnelig et fangehull som Kristian nå har bygd om til studio. Stedet, atmosfæren og engasjementet fra Kristian inspirerte oss til å skrive ferdig de siste låtene, spille inn fuglekvitter og knitring fra bålet.

Under innspillingen overnattet vi i hytta til Kristians familie i skogen rett ved, sommeren 2020.

Liv Santos Holm i Liv på Mars og Lupa står for albumkunsten. Fortell om illustrasjonen dere har valgt og forbindelsen mellom musikk og  artwork.

Vi er veldig privilegert som har en så dyktig grafisk designer/kunstner i bandet. Liv fanger Lupa-universet i bilder på en måte som «er» oss, og som noen utenfra ikke ville hatt forutsetninger for å kunne gjøre.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har vært med  å definere eller inspirere dere som musikere innenfor det universet som Lupa utgjør og si litt om hva dere har fått ut av disse låtene.

Liv:

• • • «Just a Girl» – No Doubt («Tragic Kingdom«-albumet er kickass, for ikke å nevne girl power i musikk).
    • «Horizon»-  Aldous Harding (en fortrollende musikkvideo, tekst, sangstemme og artist. Inspirerende!).
    • «Hunter»-  Portishead (et magisk lydunivers som går fra å være veldig jordnært og minimalistisk til space-a og elektronisk. Trip hop for life!).
    • «Orange Moon» – Erykah Badu (fordi Erykah er queen, og hvordan kan man ikke digge en låt som handler om månen som forelsker seg i solen?).
    •  «Pure and Clean»- Alpha and Omega  (nydelig, enkel melodica på tunge basslinjer. Nytes best på et ordentlig lydanlegg, for eksempel Roots Invasion Sound System sitt.).

Katrina: 

Vanskelig å velge spesifikke låter, men Lupa tar meg tilbake til 90-tallet av en eller annet grunn, spesielt Fiona Apple, The Cranberries, Ani DiFranco, og 90-talls Modest Mouse.

Vivi: 

«Heavenly Father». Highasakite sin cover av Bon Iver, synes det teppet av blås er så fint! Det er vel den eneste låten jeg kan huske å ha tenkt på på den måten.

Lovisa: 

• • • «Bara få va mig själv» – Laleh (ta ingen skit!)
    • «Summertime – The Roughest Time»- Jenny Wilson (elsker lekenheten).
    • «All My Tears»- Emmylou Harris (denne har vi også en cover på i Lupa) (sorg er lov, og lettere når den deles).
    • «Kolla kolla»- Nationalteatern (om jag nånsin får til å gjøre sånn her musikk dør jeg lykkelig).

Jonas:

• • • «Girls»- Marcus & Martinus
    • «Girls Just Want to Have Fun» – Cyndi Lauper
    • «Jenter» – Di Derre
    • «Sunday Girl» Di Derre
    • «Girl in Oslo»- Big Bang 

Ola:

• • •  «What A Day»-  Carlton and the Shoes
    • «Lycklig nu men bara för en stund» – Olimpias Orkan
    • «World Frequency» – Wild Man Riddim

 

Lupa – How are you feeling? (2021)

[bandcamp width=350 height=470 album=2233740590 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog