Spidergawd: Høyenergisk spandex-rock
– Gjennom dagjobben min som produsent må jeg ha oversikt over hva som er god musikk og hva som er mindre god musikk. Og hva som påvirker dette. På den måten vet jeg jo hvor bra produktet vårt er til enhver tid. Jeg har også erfaring fra prosjekter der jeg har stått i motvind hele veien, og det har jeg ikke «rygg» til lengre. Det er også slik at jeg skal tjene penger på musikken nå, slik at dattera mi ikke skal mangle noe. Sånn sett har jeg ikke noe valg lengre om jeg skal lykkes eller ikke. Jeg er pent nødt til det, forklarer vokalist, gitarist og bandleder Per Borten i Spidergawd som er aktuelle med albumet «VI» på Crispin Glover Records».
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Marthe A. Vannebo
«Spidergawd VI» tar oss inn i hardrockens domene med et brøl, heftige trommer og drønnende gitarer. Dette er klassisk hardrock og The New Wave Of British Heavy Metal. Høyenergisk tromming, anthemaktige vokalinjer, tvillinggitarer og heftige gitarsoloer fortsetter på rekke og rad over galopperende bassløp. Her og der får vi også heftig rockesaksofon med vink til både The Stooges og Morphine. Det er bare å slenge på håret og skreve bredbeint mens du digger med om du har sansen for musikken til artister som Iron Maiden, Judas Priest,Thin Lizzy og Rainbow. Spidergawds musikk har røtter i den bluestunge hardrocken fra 1970 og tidlig 1980, men gjør det passe eget og ihvertfall med engasjement.
Her forteller bandleder Per Borten om fordelen ved å vokse opp i bygde-Norge kontra de mer urbane deler av landet, redsel for småkryp og for mye Grateful Dead, hvordan det er å leve av musikken i 2022 og om endring av bandets besetning har gjort de ennå litt mer «harry» eller folkelige. Men først og fremst om hvor viktig det er å ha noe å formidle med musikken og instrumentet sitt.
Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvilket forhold har dere til edderkopper?
Spidergawd er en Jerry Garcia-tittel som Bent kom med etter å ha sett coverarten (fra Emile Morel) til debutskiva. Den har en offerseremoni til en slags gudeskikkelse med ca. åtte armer. Så det passa perfekt det. Takk Bent.
Emile Morel har sammen med Håvard Gjelseth laget albumomslaget.
Vi har holdt på samarbeidet mellom kunstner Emile Morel og designer Håvard Gjelseth hele veien. Det kommer vi aldri til å slutte med. Det samme gjelder selvfølgelig titlene. Kan ikke slutte nå. Sjøl er jeg nesten araknofob, og får utslett av Jerry Garcia. Brynjar derimot, han kan høre på Jerry Garcia og Grateful Dead lengre enn jeg kan telle…
Per, Kenneth og Brynjar, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den? Og hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?
Alle i Spiders er jo opprinnelig «bønder» på hver sin måte. Slik det er med musikere flest. Det er få musikere fra vår generasjon som stammer fra byen. Ungdommene fra byen på den tida, som det faktisk var liiiitt tak i, det var de som drev med skating. Å vokse opp på bygda på 80/90-tallet var litt tungvint. Det var ikke snakk om å prøve mange forskjellig fritidsaktiviteter slik som dattera mi nå har det i byen. Litt motstand er bra hvis du skal stå i det å livnære deg av noe kreativt, tror jeg. Lære deg at du må virkelig strekke deg litt hvis du skal oppnå det du drømmer om. De fleste av oss har hatt eldre slektninger/ bekjente som var musikkfrelste og dermed foret oss med musikk i ung alder. Tilfeldigvis var det hardrock det gikk i for de fleste av oss. På den måten er vel ringen slutta nå gjennom Spidergawd – spesielt for meg, KK og Bryn. Vi tre har vært perifere bekjente pga. musikksmak siden slutten av tenårene.
Hvorfor gitar og vokal?
Jeg bestemte meg veldig tidlig for at jeg skulle bli gitarist. Lenge før jeg begynte å øve, lenge før jeg eide min egen gitar. Det at jeg ble vokalist handler bare om at jeg ikke er redd. En gjennomsnittlig bandmusiker er jo redd for å kore til og med… og instrumentalmusikk ligger ikke for meg. Litt etter litt har jeg blitt ganske god til å synge, selv om jeg ikke har en naturlig stemmeprakt slik noen av verdens mest anerkjente sangere har. Jeg har spilt mye trommer oppgjennom, nok til at jeg hadde vært god hvis jeg hadde mulighet til å bli det. Det viktigste er at jeg forstår det instrumentet godt. Trommene er søstera til gitarene i et rockeband.
Hvor opptatt er dere av det tekniske utstyret?
Dagjobben min som produsent og studioeier gjør at jeg blir veldig bevisst på utstyr ja. Det er nok også en av følgene med å vokse opp som gitarist. Gitarister er alle rimelig utstyrsbevisste. Jeg har nok tidligere hevdet at jeg ikke er en gitarsamler. Nå har jeg gitt opp den tanken. Alle i Spidergawd er med på denne dannelsesreisen innafor sound. Det mest avanserte og gjennomtenkte instrumentet og utstyret i bandet er i saxofon-avdelinga. Vi er et band av dinosaurer som gjør ting på «gamlemåten». Vi bruker utstyr som gjør at vi får uttelling for energien vi har i oss. Tungspilte, men gode instrumenter, som gir en større pay-off til slutt hvis du er kapabel til å ta deg dit.
Noen hevder at hardrock er «harry» eller «bakstreversk». Hva tenker dere rundt det?
Det virker som unge musikere har akseptert den moderne holdninga til energi-rekkevidde. Enten de slavisk følger db-begrensninger, eller spiller med backingtracks, eller de er så politisk korrekte at energinivået i hardrock oppleves som et overtramp. Jeg har merket en betydelig mangel på dynamikk hos de unge. Det er nok rimelig sikkert at vår generasjon har de siste ekte hardrockbandene. Det vil snart bli satt såpass mange kjepper i hjulene for det vi holder på med at det ikke lenger bør bli lov å bruke uttrykket hardrock om moderne musikk. En person som ikke har en interessant historie å proklamere gjennom instrumentet sitt, ikke har evnen til å miste seg sjøl til energi, har ikke mulighet til å spille ekte rock. Og ift. denne degenereringa av dette musikkuttrykket så hjelper det jo ikke akkurat at verden nå står i fare for å nullstilles gjennom pandemi. Plutselig, før du vet ordet av det har overformynderiet gått for ytterligere EU-tilpasninger og innført db-grenser på 99db, og vipps så er hardrocken alvorlig utryddingstruet.
Dere er eller har vært aktive i band som Cadillac, Capricorn, New Violators, Moving Oos, Bare Bare Band, Bare Egils Coverband, El Cuero, El Doom & The Born Electric, Ikke Bare Bare Egil Band Band, African Pepperbirds, Animal Alpha, Dadafon, Gåte, Goat the Head, God Seed, Grand General, Monolithic, Motorpsycho, Møster!, Oslo Ess, Thorns, Draken, Orango, Spidergawd, Woodland.
Hva har dere tatt med der fra de andre prosjektene til Spidergawd?
Hvordan har bandets utvikling vært fra debuten til «VI»? Hvordan har medlemsbytter og lengre fartstid med prosjektet påvirket lydbildet og bandkjemien?
Jeg er fortsatt hovedlåtskriver og tekstforfatter. Sånn vil det nok alltid bli. Som du skisserer med alle prosjektene vi har tatt del i mellom oss, så kan jo Spidergawd bli nesten hva som helst. Derfor er det også viktig at én av oss holder i tømmene. De første to albumene vi spilte inn, rommet for mange forskjellige impulser – nettopp fordi det var mer enn én sjef i bandet. Selv om jeg savner Bent Sæther som samtalepartner, bibliotek, verdensbesterockebassist m.m. så ble det ikke tilstrekkelig tydelig retning på de første skivene. Det synes jeg har tatt seg opp betraktelig nå. «Spidergawd VI» er det jevneste albumet til nå. Det er 100% sikkert. En annen avgjørende ting jeg synes har blitt bedre er hvor mye selvtillit vi greier å koke sammen mellom oss. Den «nye» retningen i bandets musikk er for meg mye mye drøyere enn det vi drev med i starten. Helt siden 80-tallet døde hardt, har det tryggeste innenfor hardrock vært å spille slengbukserock. Det å spille noe som minner om spandex-rock har garantert mye større fallhøyde – sånn musikk har jo som du sier for evig og alltid blitt brennmerket som «harry». Harry er ikke salgbart.
Hva har det hatt å si for bandets lydbilde å få med Brynjar på gitar og som viktig låtkomponist?
Brynjar har kommet inn i bandet med hakket mer tydelige 80’s-referanser enn resten av oss. Han er veldig glad i AOR-rock og den slags. Jeg prøver alltid å tilrettelegge låtskrivinga mi etter det jeg vet bandet ønsker å høre/spille. Siden Brynjar nå var det nye medlemmet er det følgelig han som er den som har strukket seg lengst for å bidra -sånn er det alltid. Og en sånn drivkraft må man være åpen for. Om dette albumet har litt nedtonet saxofon ift. tidligere, så er ikke det intensjonen. Det er heller ikke for å gi plass til Brynjar, og derav stjele fra saxen. Det har, hvis det er tilfelle, blitt sånn gjennom en rekke av tilfeldigheter. Plata var ferdig 15 måneder før den ble gitt ut. Men vi gikk aldri tilbake til den for å fikse på den. Vi gjør det ferdig når vi er i siget, og så ble det som det ble.
Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Spidergawd.
Jeg kan forsøke å beskrive bandmedlemmene gjennom favorittband/referanse-band.
Kenneth Kapstad Iron Maiden og Dio
Hallvard Gaardløs Judas Priest og Rainbow
Rolf Martin Snustad Morphine og Black Sabbath
Brynjar Takle Ohr Journey og Rush
Per Borten Thin Lizzy og Stooges
I 2013 ble gruppa nominert til Spellemannprisen for debutalbumet Spidergawd i kategorien rock. I 2015 ble Spidergawd tildelt Bendiksenprisen, en pris som deles ut av GramArts styre.
Hva betyr sånne ting som priser og gode kritikker for et rockeband som dere?
«Spidergawd VI» har, som vi nå vet, fått strålende kritikker. Vi er veldig glade for det. Et bekreftende klapp på skuldra er alltid fint det, etter at du har slitt deg ut på noe. Det vil være alt for lettvint for meg å si at dette ikke påvirker oss. Det gjør jo det. Plateanmeldelser er noe av det lille vi har å stø oss på. Vi har jo aldri hatt noen hype med Spidergawd, aldri hatt radiohits, aldri hatt store promospotter. Sakte, men sikkert bygger det seg opp til å bli liv laga.
Dere har valgt å produsere skiva selv. Fortell om valget og fordelen ved å ha det i egne hender versus dette med kreativ motstand eller spissing som en god utenforstående produsent kan yte.
Gjennom dagjobben min som produsent må jeg ha oversikt over hva som er god musikk og hva som er mindre god musikk. Og hva som påvirker dette. På den måten vet jeg jo hvor bra produktet vårt er til enhver tid. Jeg har også erfaring fra prosjekter der jeg har stått i motvind hele veien, og det har jeg ikke «rygg» til lengre. Det er også slik at jeg skal tjene penger på musikken nå, slik at dattera mi ikke skal mangle noe. Sånn sett har jeg ikke noe valg lengre om jeg skal lykkes eller ikke. Jeg er pent nødt til det.
Hvordan har dere opplevd og overlevd det å være musiker under pandemien?
Om vi får gjennomført turneen som er satt utover våren er jeg ennå ikke sikker på. Men skulle det bli noe av, så håper jeg så mange som mulig, eller så mange som våger, kommer og hilser på oss. Skulle gjerne sett en tydeligere og mindre diskriminerende håndtering av pandemi, men sånn er det jo deseverre ikke… (intervjuet ble gjort før gjenåpningen av landet og turneen deres ser ut til å gå etter planen nå etter en utsettelse, red.anm.).
Spidergawd – Spidergawd VI (Album, 2021)
Spidergawd – Spidergawd V (Album, 2019)
Spidergawd IV (Album, 2017)
Spidergawd III (Album, 2016)
Spidergawd II (Album, 2015)
Spidergawd – Spidergawd (Album, 2011)
Sjekk også:
Spidergawd – Prototype Design (Ferske spor uke 6/2022)
Spidergawd – Man on the Silver Mountain (Ferske spor uke 25/2021)
Spidergawd – Ritual Supernatural (Ferske spor uke 52/2018)
Tons of Rock 2017 – Fotoreportasje Del 2 (Inkludert Spidergawd)
Plateanmeldelse: Spidergawd – «Spidergawd»
Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
