Donner: Organisk synthwave

– For min egen del er det først og fremst lydene fra instrumentene som har manet fram låtene. En varm organisk pad fra Oberheim låter gjerne ekstra fint med noen sus-voicinger, og da blir det fort en progresjon. Og en litt perkussiv mallet-aktig lyd fra DX7-en kler en pentaton, japansk-inspirert melodi, sa da kan det skje, forklarer Jacob Holm-Lupo, som med Donner er aktuell med albumet «Hesitant Light» på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Donner er et nytt spennende bekjentskap for de av oss som liker lyden av synther og neonlys på nattestid. Mystikk, melankoli og uhygge i mørke nattetimer. Musikalsk lagdelt og mangfoldig, der lyden av elektronika ‘a la John Carpenter og Tangering Dream møter yacht rocken til Hall & Oates og Steely Dan eller den smoothe jazzfunken til George Benson.

Bandleder og  musikalsk regissør Jacob Holm-Lupo forteller her om hvordan han har latt den rurale norske folkemusikken møte storbylyder fra Berlin og Los Angeles og hvordan instrumentparken har vært styrende for det musikalske lydbildet og den boblende kreativiteten vi kan høre.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvilket forhold har du til dønerkebab og/eller falafel?

Jeg får vel begynne med å si at jeg ikke er noe kebab-menneske. Da skal jeg i hvert fall være ganske påseilet, for å få noe glede av den. Derimot elsker jeg falafel. De beste har jeg fått er i Haifa, der min far bor. Da er de nok ganske kortreiste, som hjelper. Falafel er sånn mat som ikke fyller så mye, så om det smaker skikkelig godt kan man bare spise og spise.

Navnet Donner har jeg fått mange spørsmål om. Er det Richard Donner, regissøren, er det Donner-passet med dets grusomme historie, eller er det kebab? Men jeg valgte navnet fordi det er det tyske ordet for torden. Prosjektet er jo delvis inspirert av Berlinskolen, og i tillegg er jeg vær-nerd, så jeg syntes det passet.

Hvem og hva er Donner?

I utgangspunktet er Donner meg selv, i litt sånn zenmodus foran synthene mine. Det startet med noen rene improvisasjoner etter at jeg hadde fått patchet opp alle synthene mine i nytt studiorom, også ballet det liksom på seg. Så jeg vil si Donner er meg, altså han Jacob fra progbandet White Willow og art pop-prosjektet The Opium Cartel, og synthene mine. Og de kan ta like mye æren som meg. Men så er det jo gjestemusikerne, da, som vi kommer tilbake til.

Hvordan ble dette prosjektet startet og hva er ambisjonene med Donner?

Ja, igjen, jeg satt der og lekte med lyder. Først ganske ambient, så ble det gradvis mer rytmisk, og til slutt begynte det å ligne på noen låter. Jeg jobbet ofte sånn at jeg først så en film med litt gode neon- og/eller øde by/forstad- og/eller synth-vibber, også gikk jeg opp i studioet og slapp ut det jeg følte etter filmen via synthene. Mye Carpenter, litt giallo, litt Atom Egoyan, litt Michael Mann. Litt Derek Jarman. Til og med litt Peter Greenaway.

Jeg har ingen ambisjoner. Det eneste prosjektet jeg noensinne har hatt litt ambisjoner med, er White Willow, og det ble først gøy å drive med når jeg droppet ambisjonene, så etter det er morsomhetsgraden det eneste kriteriet jeg har for et prosjekt. Målet her er å utforske dybden i en begrenset instrument- og utstyrspark, og se hvor langt jeg kan komme med å prøve å uttrykke de vyene jeg har for et slags perfekt elektronisk soundtrack til mine indre filmer.

Fortell om valget av besetning og instrumentparken du har tatt i bruk til dette prosjektet.

Da kan jeg jo begynne med instrumentparken, som er ganske spesifikk: En Yamaha DX7 (1st. gen) er nok den aller mest brukte på skiva, både til melodi/leadlyder og basslyder og en del ambiente ting. En Oberheim Matrix-6 har vært pad-maskinen deluxe, med sin vanvittig varme og vennlige lyd. Kawai K3, en analog/digital hybrid-synth har stått for noen av de mer aparte, teksturerte sci-fi-lydene, og en Ensoniq TS10 har også bidratt med litt mer digitale lydflater. Til slutt har en bitteliten Korg Monologue bidratt med litt sånne analoge squelch-lyder der det trengtes.

I tillegg har jeg prøvd å styre klar av plugin-effekter, så gitarpedaler står for mesteparten av klang, ekko og modulasjon.

Når det gjelder øvrig besetning, så innså jeg på et tidspunkt at jeg ikke ville at dette skulle bli et rent synthprosjekt, helt Tangerine Dream liksom. Så jeg ga meg selv slagordet moods & grooves og begynte å se etter musikere som kunne fylle de rollene. Trommer var jo da helt nødvendig, og også et par keyboardister som hadde litt mer impro-talent enn meg. Også måtte jeg ha en vokal til Steely Dan-coveren, og da helst også gitar til den. Så det var grunntanken om besetning, så kom det litt mer til etter hvert.

Hvilket forhold har du til hardwaresynther og stomp boxer?

Vel, jeg har holdt på med musikk, og med musikkdata, såpass lenge at jeg har kommet til det punktet hvor jeg elsker begrensninger. Både valg- og lydmessig. En datamaskin med softsynther og effekter kan gi deg alle lydene du kan drømme om, og en uendelighet av innstillinger på en uendelighet av effekter. Det dreper kreativiteten.

En DX7, for eksempel, har et lite antall presets som for det meste er ubrukelige, men funker i noen spesifikke sammenhenger. Eller du kan gå under panseret og begynne å skru. Da vet du sjelden hvor du ender opp, men du lander alltid på et inspirerende sted, og da kan én enkelt lyd faktisk inspirere en hel låt. Og en delaypedal til gitaren gir deg kanskje bare kontroll over et par parametre, slik at du må være mer kreativ med hvordan du bruker den. Så det er en del av sjarmen.

En annen ting er at en hardwaresynth, spesielt hvis den er fra 70- eller 80-tallet, ikke har masse innebygde effekter. De låter ofte ganske smått rett inn i bordet fordi det bare er selve synthlyden, ikke masse klang og jåleri i tillegg. Den første DX-en er jo også mono. Det gjør at ting plasserer seg bedre i en miks, de tar mindre plass og har en mer definert plassering i stereobildet. Det samme gjelder igjen gitarpedaler, som også som regel er mono. En monoklang fra en pedal er bedre å jobbe med i en miks enn en sånn megaklang fra en plugin, som svever hit og dit og fyller hver krik og krok både hva det gjelder frekvenser og romplassering.

Hvor viktig er disse spesifikke instrumentene for å få den riktige lyden?

For min egen del er det først og fremst lydene fra instrumentene som har manet fram låtene. En varm organisk pad fra Oberheim låter gjerne ekstra fint med noen sus-voicinger, og da blir det fort en progresjon. Og en litt perkussiv mallet-aktig lyd fra DX7-en kler en pentaton, japansk-inspirert melodi, sa da kan det skje. Som sagt tidligere er det mulig å få samme type lyder fra softsynther, men for det første må man lete gjennom hundrevis av presetbiblioteker, eller sitte å skru parametre med en mus. Da har du mistet all inspirasjon innen du finner rett lyd. For det andre er det gjerne en ekstra karakter fra hardwaresynthene – kanskje en dysfunksjon, en liten wobble i intonasjonen eller noen uforutsette dobbeltanslag – som skaper en øyeblikksmagi man ikke får med dataen. Felix culpa, snakker vel teologene om, en lykkelig feil. Det opplever jeg hver dag med hardwaren min.

En siste faktor, som det kanskje ikke snakkes så mye om, men som jeg er blitt ganske opptatt av, er den estetiske. For meg ligger det faktisk inspirasjon i synthen som fysisk, estetisk objekt. Ta en DX7. Den sorte, kileformete kroppen som er litt space-age anno åttitallet, de mintgrønne membranknappene, selve DX7-fonten – alt er veldig tidstypisk og oser en helt spesifikk stemning som setter i gang like spesifikke kreative prosesser bare jeg ser på synthen. Det får man åpenbart ikke fra en plugin inni Macen.

Fortell om musikerne du har benyttet deg av på denne platen og hva de har tilført til «Hesitant Light».

Ja, den første musikeren jeg involverte var nok Keith Carlock, fordi jeg ville ha inn noen mer organiske grooves enn det jeg kunne få med trommemaskiner og sequencere. Keith er vel rett og slett min favoritt blant nålevende trommiser, jeg elsker alt han har gjort med Steely Dan, med Fagen og Beckers sologreier, og med Toto. Og jeg vet at han er både metronomisk presis og groovy, og det trengtes om han skulle live opp låtene mine. Så da ble det han.

Brynjar Dambo, som spiller leadsynth på «Dance of the Swallows», er en gammel White Willow-kollega og den mest virtuose keyboardisten jeg kjenner, samtidig som han har en god forståelse for de sjangrene jeg er innom på skiva.

Bill Bressler, en amerikaner som spiller leadsynth på «Escape from Plague City», er et relativt nytt bekjentskap for meg, som jeg oppdaget gjennom en selvutgitt artrockskive han lagde som heter «Normal Boy». En super keyboardist i tillegg til at han deler mine kulturelle referanser og humor.

Marte Eberson endte opp med å synge Steely Dan-sangen «Night by Night». Jeg visste ikke noe om henne før jeg oppdaget den første Eberson-skiva, datter-far-prosjektet til Jon og Marte. Den syntes jeg var helt magisk, og Martes stemme er akkurat en sånn jeg liker å jobbe med – hun har nærvær uten å være intens eller påtrengende. I tillegg er hun jo jazzer, så hun kan frasere. Så jeg kunne vel ikke drømt om en bedre vokalist til den låta.

Hedvig (Hedvig Mollestad, red.anm.) har jeg jo jobbet med før, og hun leverer bare alltid. Synes soloen hennes på Dan-låta er helt rå!

Kristoffer Momrak og jeg har svevet rundt i samme progunivers siden begynnelsen av 90-tallet, men har aldri gjort noe sammen. Jeg vet at han har samme svakhet som meg for tidlig new age-musikk, og låta han spiller på er akkurat i det landskapet, så da måtte jeg spørre ham om han kunne bidra med litt new age-fløyte. Det ble faktisk favorittlåta mi på skiva – «Floating World». Der bidrar også Ivar Winther med nydelige synthsjatteringer som gir rytmisk framdrift.

Nikolai Hængsle Eilertsen er også en fyr jeg har hatt lyst til å bruke til noe en stund, og her passet han flott inn på et par av de mer rytmiske numrene – han har en helt egen swing som jeg liker.

Og til sist fikk jeg med meg selve legenden Georg «Jojje» Wadenius på «Dance of the Swallows». Det var sånn «drøm i oppfyllelse»-øyeblikk, for han er en av mine store helter. Og han spiller SÅ nydelig på den låta, synes jeg.

 

Hvorfor valget av albumtittelen «Hesitant Light» og hva  ønsker du å signalisere med den?

Navnet stammer fra et litt romantisk barndomsminne om en sensommer ettermiddag under en betongbro i Tveita-området. Jeg har en del impresjonistiske minner fra barndommen i Hellerud/Tveita-området som dukker opp som inspirasjon – og de tingene jeg husker best er ofte hvordan lyset var. Så det ligger noe der. Utover det er det vel en passende tittel nå på 20-tallet, hvor man svinger litt mellom de to synspunktene til detektivene i True Detective – er det mer mørke enn lys, og kan lyset vinne allikevel?

Hvilket forhold har du selv til nøling og prokrastinering?

Jeg er faktisk ikke så nølende eller prokrastinerende, i hvert fall ikke med kreative ting. Jeg prokrastinerer husarbeid og regninger, men får jeg en kreativ idé, setter jeg gjerne i gang med én gang. Etter et par tiår i ukebladbransjen med endeløse rekker av deadlines har jeg blitt veldig flink til å sette i gang med ting uten å mukke. Og spesielt nå, når jeg er blitt middelaldrende, føler jeg at jeg ikke har tid til å sitte og gruble. Jeg har fortsatt mange album i meg, og mange sjangre igjen å utforske.

Utover de egenkomponerte låtene inneholder platen altså en tolkning av Donald Fagen & Walter Becker/Steely Dans «Night by Night». En låt som også har vært gjort av blant andre Joe Jackson, Ana Popović og Naked Lunch.

Hva er ditt eget forhold til denne låten og hva gjorde at du fikk lyst til å tolke sangen? Og hva er forskjellen mellom de ulike versjonene?

Vel, det er jo en av de straightere låtene deres, men veldig, veldig catchy, spesielt trommegroovet til Jeff Porcaro og blåserrekka. Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre en cover av den, fordi hver gang jeg hører på den, setter den seg i hjernebarken. Men jeg visste at hvis jeg skulle gjøre det, måtte jeg unngå å konkurrere med de sterkeste elementene – funk groovet og blåser kraften. Så i stedet gikk Keith for et four-on-the-floor-groove, og snappy blås ble erstattet med nesten Vangelis-aktig synth. Da følte jeg allerede at vår versjon hadde fått en egen identitet, som ble forsterket både av Martes kjølige vokal og den sinte gitaren til Hedvig.

En av de tingene som jeg syntes gjorde at den låta ville passe på skiva – noe som jo ikke er åpenbart når vi snakker om en elektronikaskive og en Steely Dan-låt – er at teksten er litt sånn neon reflektert i regnvåt asfalt og et glimt av knivstål – et slags møtepunkt mellom Fagen/Becker og John Carpenter.

Når det gjelder andre versjoner var jeg faktisk bare klar over Joe Jacksons, som så vidt jeg husker er mer original-tro. Jeg fant Ana Popovićs på YouTube nå mens jeg svarer på intervjuet, og det var heftig og flott gitarspill, selv om jeg synes vokalen ble litt vel mye.

Platen har en fin varm klang og et stødig groove. Hva har du gjort for å oppnå dette?

Takk! Det var noe av målet, at selv om platen er overveiende elektronisk, skulle det føles organisk og varmt. Noe av det er nok selve lyden i instrumentene, og noe er dette med å bruke effekter fra pedaler, der frekvensvidden er litt begrenset. I motsetning til tidligere ting jeg har drevet med, der jeg nok har hatt en tendens til å fylle frekvensrommet helt, har jeg prøvd å holde litt tilbake her, la det være litt rom mellom instrumentene, og litt plass på toppen. Jeg ville at det skulle være en behagelig lytteropplevelse. Der kommer vel kanskje også litt av den mindre åpenbare inspirasjonen til skiva, fra sen syttitalls jazzfunk og smooth jazz. Jeg vil være lytterens venn, liksom. Det er fint å utfordre, og det gjør jeg kanskje gjennom sjangerblanding og en og annen kreativ voicing. Men noen ganger er det også fint å bare være den som forsyner en god opplevelse. Det samme gjelder groovesene. Jeg ville at det skulle gynge på en god måte, selv om nesten alle låtene ligger på grid fordi en sequencer ligger i bånn.

Noen hevder fremdeles i dag at synthesizere er «kalde» instrumenter i forhold til akustiske instrumenter. Hva mener du om en slik påstand?

Vel, for det første er jo «kald» og «varm» veldig skumle adjektiver når det kommer til musikk, selv om jeg ikke klarer å unngå dem selv. Det blir lett truismer. Analog varme, digital kulde, den slags. Det er jo mest tull. En av de varmeste synthene jeg vet om er Roland D-50, som er heldigital, mens mangt et akustisk Yamaha-piano kan låte iskaldt – sånn subjektivt sett.

Selv har jeg vært på en slags reise. Jeg har alltid elsket synther, og mitt første instrument var en Micromoog, før jeg landet på gitar som hovedinstrument. Men gjennom årene er jeg blitt mer og mer lei av gitarer og mer og mer fascinert av synther. Det er noe magisk med at elektrisitet blir til lyd. Og det er noe magisk med det uutgrunnelige i hvordan lydene blir til, og hvordan de låter. En gitarstreng slår du an, og så klinger den i noen sekunder, og så er den borte. En synthlyd kan være en hel komposisjon i seg selv – én tone kan være i evig utvikling med skiftende overtoner, timbre og modulasjonsmønstre. Så jeg føler at det er en rikdom i elektroniske instrumenter som er nesten uutømmelig. Det har kanskje også noe med at jeg aldri ble virtuos på gitar – jeg mangler selvdisiplinen til å øve ordentlig. Hadde jeg blitt en Stevie Ray Vaughan kunne jeg kanskje uttrykt tusen forskjellige ting med én gitartone. Men det er jeg ikke, og det kan jeg ikke. Da er synthen den late musikers redning.

Hvor viktig er det at musikken skal ha et organisk element i seg og er det noe som kommer naturlig eller må man jobbe med å få det til å låte ekte og personlig?

Jeg kan vel ikke si at jeg jobber veldig mye med å få det sånn. Delvis er det et resultat av utstyrsparken, som vi har vært inne på, og delvis er det nok bare det som kommer ut når jeg uttrykker meg musikalsk. Jeg har alltid vært interessert i at musikken jeg er involvert i, selv om den kan være kompleks og velspilt, skal ha et sterkt menneskelig, og litt feilbarlig element. Fordi jeg føler meg svært menneskelig og feilbarlig. Og er man en nogenlunde ærlig musiker tror jeg det som kommer ut, automatisk vil være en refleksjon av den personen du er.

Men det er interessant, sånt kan komme til uttrykk på forskjellige måter. Vi har snakket om Steely Dan. Fra et teknisk perspektiv er de jo ganske perfekte. Men allikevel elsker jeg Dan, selv om jeg generelt ikke er så glad i perfekt musikk. (Selv om jeg elsker fusion og komplekse harmonier, misliker jeg for eksempel sterkt både Snarky Puppy og Jacob Collier.) Men det imperfekte hos Dan kommer jo til uttrykk i tekstene, som beskriver en endeløs parade av utskudd, tapere og misfits. Så det menneskelige/organiske kommer til uttrykk der, og er igjen, tror jeg, et naturlig uttrykk for hvem musikerne er/var.

Du har spilt inn, mikset og mastret i ditt eget Dude Ranch Studio, og benytter også opptak fra andre musikere i andre studioer som et slags avstandssamarbeid.

Hvordan vil du si at dette har påvirket lydbildet på platen? Hva er fordeler og ulemper med å spille inn i samme rom kontra samarbeid over internett og sosiale medier?

Jeg er en av de som jobbet på den måten en god stund før pandemien. Jeg sluttet å spille live, og å øve med fast band i øvingslokale, etter at vi fikk barn. Så siden den gang har all musisering enten foregått i eget eller venners studioer, eller via filutveksling. Og tilbake i Myspace-eraen oppdaget jeg det befriende ved å kunne jobbe med musikere fra andre verdenshjørner uten å måtte tenke på reise- og oppholdsbudsjetter. Så siden da har det strengt tatt vært min foretrukne metode. På Donner-skiva har det vel faktisk ikke vært én eneste av musikerne jeg har vært i samme rom med under innspilling. Det har ikke vært noe problem. Man mister selvsagt noe når man ikke har ekte samspill mellom musikerne – men akkurat når det gjelder elektronisk musikk er ikke det tapet så vesentlig. Det man vinner, er at alle musikerne kan ta seg tid, prøve og feile, og jobbe uten prestasjons- eller tidspress. Dessuten er jeg veldig klar på at musikerne skal gjøre akkurat det de selv vil. De er allerede nøye utvalgt fordi jeg VET at de leverer noe bra, så det de leverer er det jeg vil bruke. Så lenge jeg har drevet på denne måten – og det har jeg vel i over 10 år nå – har jeg aldri sagt til noen «nei, det var ikke sånn jeg ville ha det, prøv på nytt». Jeg har alltid brukt det jeg har fått, og det jeg har fått har alltid vært top notch. Musikere leverer godt når de føler seg frie, tror jeg.

Adrian Wojtas har tatt albumomslagsbildet. Fortell om valget av ham, hvem han er og illustrasjonene som dere har valgt.

Han er en polsk fotograf, og jeg oppdaget ham via en bildeserie han hadde tatt i en engelsk by i løpet av en tåkete natt. Det var en skikkelig tett og intens atmosfære i de bildene. Jeg skrev til ham og forklarte prosjektet og spurte om han hadde noe som kunne passe. Han sendte meg et knippe bilder, og jeg landet på det som er på coveret. Det er langt mindre spektaktulært enn mange andre covere jeg har brukt. Siste White Willow-skiva hadde et cover som Roger Dean malte spesielt til oss, og den siste Opium Cartel-skivas cover ble til under et spesialbestilt fotoshoot i Los Angeles med en toppmodell fra India og hjelpere fra Cirque du Soleil. Her har du i stedet et bilde av en bilvaskehall i dårlig lys. Men – det kler musikken perfekt.

Hvordan har du som musiker og albumet blitt påvirket av pandemien?

Bare positivt, for å være ærlig. Mer tid til å skrive musikk, mer tid til å jobbe med den, og flaks med at pandemien ga andre musikere mer fritid, sånn at det var lett å få dem med på dette. Dessuten var spesielt den tidlige fasen av pandemien inspirerende, det var litt som å leve i en J.G. Ballard-historie, så en del av musikken ble nok til på grunn av den spesielle stemningen før vi ble helt vant til pandemien. Tomme gater, tomme kjøpesentre, det er mat for min type kreativitet.

Hvordan synes du at de norske styresmaktene har skjøtt epidemien og støtteordningene for musikere og musikklivet?

Jeg vet for lite om hvordan pandemien har påvirket de i musikkbransjen som er avhengige av turnering og slikt. Jeg vet at det har vært vanskelig, men jeg tør ikke å uttale meg om hvordan støtteordninger og slikt har fungert. Jeg antar at musikere i Norge har hatt det lettere enn musikere mange andre steder, men det er vel fortsatt mager trøst for de som har sittet og sett den ene turneen etter den andre bli avlyst. Selv har jeg vært så lite berørt – behovet for miksing og mastering har vært mer eller mindre det samme som før pandemien. Uansett håper og tror jeg at sommeren vi går i møte vil medføre en normalisering for yrkesmusikere og apparatet rundt dem.

Albumet inneholder også noen forslag til videre lytting. Hva slags forhold har til disse platene og hvilken rolle har de spilt for Donner?

Tangerine Dream – Sorcerer

Tangerine Dream er jo absolutt en hovedinspirasjon, både i dette prosjektet og andre ting jeg har drevet med. Men de er et band med en litt komplisert balansegang – noen skiver er vel ambiente, andre vel lettbente og melodiske. På «Sorcerer» – for øvrig et soundtrack som står godt på egne ben – synes jeg de treffer balansen innmari godt mellom de flytende, glaciale lydflatene fra den tidlige perioden, og den mer strukturerte sounden de utviklet etter hvert. Til Donner har jeg kanskje hentet litt inspirasjon til hvordan sequencer-drevet musikk allikevel kan låte løst og ledig.

John Carpenter – Escape From New York

Et soundtrack som i mine ører er en 100% nøyaktig beskrivelse av atmosfæren i filmen – og det er en atmosfære jeg elsker. Ren synthmagi fra begynnelse til slutt, og et soundtrack jeg har hentet MYE inspirasjon fra. Åpningssporet på skiva mi, «Melancholy City», ble skrevet etter en av mange tittinger på den filmen.

Mark Isham – The Hitcher

Enda et soundtrack, og kanskje en av mine absolutte favoritter innen elektronisk musikk. Det grenser til det abstrakte, men det er allikevel så deskriptivt og bildefremmende Det er lyden av øde, vindblåste ørkenlandskap og nådeløs paranoia. Her bruker for øvrig Isham en synth jeg gjerne skulle hatt på skiva, men ikke fant i tide, Sequential Circuits’ Prophet 2000 – en 12 bit sampler med analoge filtre. Den gir en fint teksturert lyd, ru som ørkensand. Denne platen har nok inspirert deler av selve lydbildet mitt.

Steely Dan – Pretzel Logic (med Night By Night)

Vel, det er jo skiva der coverlåta er hentet fra, og generelt en fantastisk skive, midt i vannskillet mellom Dans liv som rockeband og som studioauteur.

Grover Washington, Jr. – Feels So Good

«Feels So Good» er en plate som banet veien for den utskjelte sjangeren smooth jazz, men som ikke selv er smooth jazz. I utgangspunktet er det en jazzfunk-skive med grooves herfra til månen, med min favorittbassist Gary King, og monstertrommis Steve Gadd. Samtidig er det noe veldig fredfylt og meditativt over platen, en zenaktig ro som minner mer om Miles Davis’ «In a Silent Way». Så det jeg hentet herfra var vel tanken om at man kan groove uten å stresse.

 

Donner – Hesitant Light (Album, 2021)

[bandcamp width=350 height=470 album=3095978228 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]
 

 

Donner – Andromeda Waltz (Singel, 2021)

 

Donner – Dance of the Swallows (Singel, 2021)

[bandcamp width=350 height=442 track=4231184409 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]
 

 

Donner – Night by Night (Singel, 2021)

[bandcamp width=350 height=442 track=746553234 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]
 

 

Donner – The Night Owl (Singel, 2021)

[bandcamp width=350 height=442 track=596866146 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

Donner – Escape the gaze (Singel, 2021)

[bandcamp width=350 height=470 album=1801419242 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

Donner – John Barry’s Space March (Singel, 2019)

[bandcamp width=350 height=442 track=1199333615 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

 

 

Sjekk også:

 

Donner – Andromeda Waltz (Ferske spor uke 6/2022)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog