Konsertanmeldelse: Sparks: Snodig tongue-in-cheek kunstpop

Brødrene Russell og Ron Mael, og deres fem musikere, leverte god underholdning foran et fullt, men ikke utsolgt Rockefeller i Oslo onsdag 27. april. En time og tre kvarter med vittig, festlig og lunefull, og campy, pulserende og snurrig omskiftelig fornøyelse, ble det fra kultbandet, som var innom nye og gamle høydepunkter fra den femti år lange karrieren, og med det fremkalte mye bevegelse blant voksne kropper.

Tekst:Jan-Olav glette / Pressefoto: Anna Webber

Bandet Sparks er mer aktuelle enn på lenge med den gode responsen de har fått for filmen «Annette» (settes opp i Norge  5. august) – med Adam Driver og Marion Cotillard i hovedrollene – som de har laget sammen med den franske regissøren Leos Carax.

Ikke minst har  den biografiske filmen «Sparks Brothers» av Edgar Wright fra 2021, som visstnok er på vei til norsk Netflix hvert øyeblikk, sørget for fornyet interesse rundt søskenduoen og deres musikk.

Nå var muligheten til å se kultbandet live på en norsk scene endelig her igjen etter flere utsettelser av denne konserten grunnet pandemien. Begge  brødrene gir gjentatte ganger i løpet av konserten uttrykk for gleden over endelig å være tilbake i Norge, og takker for den varmen publikum møter dem med, den beste noen gang, hevder de sogar.

«So May We Start», nettopp fra musikalfilmen «Anette», får starte det hele. Stemningen er god og høflig, og bygger seg gradvis opp utover i det lange settet de turnerer med.

Russell Mael er en teatralsk cheerleader for publikum med sin klapping, veiving og underlige dans.

Han er overraskende sprek for sine 73 år. Storebroren Ron, som har komponert alle låtene, sitter med få unntak trygt plassert bak keyboardet i en nesten robotisk positur, som kan gi assosiasjoner til Kraftwerk eller en tysk musikkingeniør. Men helt mot slutten får vi hans berømte robotiske skøytedansesteg, og han har også vært i fokus med cyborg-stemme og mekaniske bevegelser han programmerte midtveis under fremføringen av «Shopping Mall of Love». Herlig å se  ham bryte ut av rollen som den ultimate, streite businessmannen eller lydforskeren.

De har også med seg et svært stødig komp med bassist Matt Swiffel, trommis Stevie Nistor, gitaristene Eli Pearl og Evan Weiss, keyboardspiller og vokalist Tyler Parkford fra Mini Mansions med flere.

Vi balanserer hele tiden på en line mellom konseptuell kunst og musikk.

Vi  får presentert store deler av katalogen og det voldsomme spennet i bandets musikk. Her er glam, powerpop, new wave, synthpop, musikal og pop med elementer av klassisk musikk, big beat og hva det nå skulle være Russell har lyst til å utforske denne gangen. De nyere låtene er også såpass sterke at dette føles som mer enn bare nostalgi. Brødrene har beholdt mye av sin musikalske og fysiske vitalitet tross sin etter hvert høye alder.

Lydbildet spenner ikke bare vidt og bredt, det er også dynamisk og kan endre karakter i en og samme låt. Svimlende vittige tekster og blendende skiftende lyd i herlig samspill, som har inspirert så vidt forskjellige artister som Queen, Faith No More, Pet Shop Boys, The Magnetic Fields, Gary Numan, Depeche Mode, Franz Ferdinand, Soft Cell, Devo, Beck og Duran Duran.

Låten «Johnny Delusional», som de gjorde i samarbeid med nettopp Franz Ferdinand under navnet FFS, er også del av kveldens repertoar.

Også bandets egne referanser favner vidt og bredt, og noen av dem får vi vite om i musikalske hyllester underveis, som i «Edith Piaf (Said It Better Than Me)». Også andre cabaret-artister, som Jacques Brel og Lotte Lenya, kan være verdt å nevne, sammen med Scott Walker, The Beatles, The Kinks og Frank Zappa. Øyet og øret for det dramaturgiske og tekstlig  poengterte, kostelige og artige, er gjennomgående, også det svulmende.

Underveis  får vi også litt syrlig bandhistorikk om hvordan bandet ble oppdaget og produsert av Todd Rundgren da de fremdeles het Halfnelson, fikk platekontrakt med Bearsville, som hadde veldig tro på bandet, men de feilet likevel selv etter at  selskapet fikk dem til å bytte navn til Sparks og relanserte albumet. Så får vi servert ikke-hiten «Wonder Girl» fra denne debutplaten.

Så følger en kritikk(?) mot vår opptatthet av listesuksess og en hyllest til en viktig klassisk komponist med «Stravinsky’s Only Hit».

Min absolutte favoritt med bandet, den komplekse, og stadig mer aktuelle balladen «Never Turn Your Back on Mother Earth» fra albumet «Propaganda»  (1974), som jeg er litt usikker på om jeg først hørte med dem eller tolkningen til Depeche Modes Martin L. Gore på hans cover-EP «Counterfeit» (finnes også i andre versjoner med blant andre Paul Roland, Neko Case, Mary Hopkin og Billy MacKenzie), gjør de i en kort, strålende sjelfull versjon. Den ildfulle falsettoen er fremdeles intakt og svært så imponerende.

Eneste savnet jeg kan komme  på er «Cool Places», som de gjorde sammen med Jane Wiedlin fra The Go-Go’s på albumet «In Outer Space» i 1983.

Når deres store slager «This Town Aint Big Enough for Both of Us» fra 1974 avslutter grunnsettet, er det  allsang og hæla i taket-stemning.

Underveis virker publikum å kose seg med de tekstlige vittighetene og den lystige musikken. Mottakelsen fra det meget voksne publikummet var gjennomgående svært god, og utover i seansen fremkalte de mye bevegelse blant voksne kropper.

Sparks-fansen, som hadde sett bandet flere ganger, var vilt begeistret for låtutvalget denne gangen – ikke minst at for eksempel låten «Angst in My Pants» fra albumet med samme navn fra 1982 ble spilt («I Predict» fra samme plate var også med), og mente at dette kunne være den beste fremtredenen de hadde sett. Albumet «Lil’ Beethoven» fra 2002, som ble reutgitt 29. april  – sammen med «Balls» (2000) og «Hello Young Lovers» (2006) – var ellers tyngst representert med hele fire låter: «I Married Myself», «My Baby’s Taking Me Home»,  «Suburban Homeboy» og «The Rhythm Thief». «Exotic Creatures of the Deep» (2008) og «The Seduction of Ingmar Bergman» (2009) kommer 27. mai.

Åpningssporet «All That» fra dere seneste studio album «A Steady Drip, Drip, Drip» fra 2020 er siste ekstranummer etter «Suburban Homeboy» fra 2003-albumet «Lil’ Beethoven».

Alt i alt kan vi  si at det var fint endelig å se bandet og være ørevitne til det formidable vokalregisteret til Russell Mael og de imponerende keyboardferdighetene til broren Ron, selv om rockefoten min kjente litt på følelsen at jeg gjerne skulle tatt et gjensyn med The Hellacopters som spilte på Sentrum  Scene samtidig, og hjertet ble  fylt opp med Grant Lee Buffalo-nostalgi når jeg gikk forbi John Dee på vei ut fra Rockefeller.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog