Konsertanmeldelse: Daniel Romano’s Outfit: Herlig rock
Daniel Romano’s Outfit leverte en time variert og herlig rock ‘n’ roll ispedd country, folk, soul og powerpop på Rockefeller i Oslo onsdag 20. juli. Det var rått, uvørent og fullt av spilleglede. Ikke storveis, men riktig så bra.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
Daniel Romano begynner å bli et passe stort navn her i Norge etter hvert, og kjenner også landet vårt ganske godt etter visitter til Halden, Kristiansand, Bergen, Bryne, Trondheim, Oslo og Tromsø.
Denne runden besøkte han og hans kvintett Hvelvet på Ranglerock i Bryne, KICK Scene i Kristiansand 19. juli utover hovedstaden, og avslutter det hele med Buktafestivalen lørdag 23. juli før turen går videre til Kulturrampe, Krefeld i Tyskland og The Lexington, London i Storbritannia.
På grunn av Covid-sjukdom med karantene i Stockholm da bandet var der for den påtenkte konserten på Galejan Skansen og påfølgende datoer i Karlstad og Löderup var Oslo-konserten også flyttet i siste liten fra lørdag 17. juni til onsdag 23. juni.
Noe som for vår del medførte at vi både gikk glipp av supporten Carson Mchone, kona til Daniel Romano – som vi hadde veldig lyst til å få med oss etter å ha latt oss imponere over hennes nye album «Still Life» (video til «only Lovers» fra albumet) – og halve settet til Daniel Romano takket være Vy buss for tog og arbeidslivets forpliktelser. Nå fikk vi nøye oss med hennes vokal- og tamburin bidrag til Daniel Romano’s Outfit.
Nok om det. Det var passe trivelig med folk på Rockefeller og godt med albuerom for de av oss som var der, men verken galleri eller siderom var åpnet.
Konserten i Oslo var flyttet over til Rockefeller etter først å ha endret rom fra John Dee til Sentrum Scene. Og det er ikke uten grunn at gjetordene om bandets plater og livesett har spredd seg og at de aller ivrigste tilhengerne sørget for å få med seg flere av konsertene på den norske delen av turneen.
Det vi fikk servert var en bred pallett av rock ‘n’ roll av et band som trivdes på scenen og visste å showe for oss. Gjennomgående er en spesiell følsomhet for melodier.
Kjernen er ofte klassisk rock ‘n’ roll, men de fletter inn både det ene og det andre i uttrykket, og variasjonen mellom låtene og tidvis internt i enkeltlåtene er også stort. ‘De kan ha ti ulike break i en og samme låt’, som en bekjent kommenterte det i etterkant. Det kan bevege seg fra countryrock, folk, psykedelisk rock til mer upbeat og melodisk powerpop. Det svinger fra Fairport Convention, Donovan, The Beatles, The Byrds, Merle Haggard, Lee Hazlewood til The Rolling Stones og Grateful Dead. Noe av tilnærmingen kan sikkert tilskrives brødrenes bakgrunn fra punkens verden.
Daniel Romano selv er ulastelig antrukket i en blå bomullsvest, skjorte og dressbukse, som får frem hans slanke, elegante figur. Han er ikke spesielt snakkesalig underveis utover å introdusere bandet, men lever seg inn i musikken og virker å trives godt.
Det er ofte ett viltert og uvørent øs over det hele. Det spilles med styrke og glede.
Gjengen vet virkelig å rocke løs. Rått og utilslørt. Bare Mchone er mer anonymt tilstedeværende på siden. Og det smitter over på publikum også. Energien og trøkket gynger i salen, men det er ikke bare et gode. Jeg savner mer plass til den flotte stemmen til mannen fra Weiland, Ontario og savner også noen av de musikalske detaljene og finessene i denne liveversjonen. (og kanskje også noen av de fine roligere låtene). Men det rå trøkket, kraften og viljen til å slippe seg løs, er ikke å forakte det heller.
Det er absolutt gøy med litt ordentlig rock.
Bassen til Roddy Rossetti er stødig nok, men ikke noe vi legger spesielt merke til. Julianna Riolino gjør ganske mye vesen av seg og har vokalen på flere låter. Deriblant selvsagt hennes egne flotte «Lone Ranger«. Minst like sentral er batteriet i form av broren Ian Skee Romano, som også har vært med i blant andre Black Lungs (med blant andre David Romano), Career Suicide (med nylig avdøde Dallas Good fra albumaktuelle The Sadies (hvil i fred)) utover bandene med broren. Han spiller med herlig overskudd og attityde der han sitter ikledd en Bathory-t-skjorte. David Nardi riffer fint som rytmegitarist.
Hovedvekten av settet er sentrert rundt albumet «Cobra Poems», men de svinger innom litt av hvert annet også.
Helt til slutt bytter brødrene Romano sceneposisjonering og instrument. Daniel setter seg bak trommene og broren Ian trer frem i front og tar over gitaren til den mer berømte broren som han hadde duoen Attack in Black sammen med.
Oppbyggingen av settlisten ble noe rotete eller ufokusert med sine stadige tempo- og genre vekslinger, men vi lot oss likevel sjarmere. Vi kommer garantert tilbake neste gang det blir mulighet til å se kanadieren. Det være seg om det er med Daniel Romano’s Outfit, Daniel Romano eller med sideprosjektet Ancient Shapes.
Sjekk også:
Daniel Romano’s Outfit: Cobra Poems (Deichman: Årets album 2021, Jan-Olav)
Daniel Romano – «The Pride of Queens» (Deichman: Årets album 2017, Bent Inge Hvitstein)
Daniel Romano’s Outfit – The Motions (Ferske spor uke 39/2021)
Daniel Romano’s Outfit – A Rat Without a Tale (Ferske spor uke 33/2020)
Daniel Romano’s Outfit – Diamonds and Dogs (Ferske spor uke 18/2020)
Daniel Romano -Boy in a Crow-skin Cape (Ferske spor uke 14/2020)
Daniel Romano – Album: Modern Pressure (Musikalske sidespor – uke 24/2017)
Jenny Berkel – Album «Pale Moon Kid», produsert av Romano (Musikalske sidespor – uke 47/2016)
Daniel Romano – I Had to Hide Your Poem In a Song (en av låtene som har påvirket Jarle Skavhellen som sanger)
Ancient Shapes – Wabash Wrecking Ball (en av låtene Paul Daniel forbinder med White Trash Blues Band)
Ancient Shapes – Ancient Shapes (en av låtene Levi A. Sandberg forbinder med Mandalai Lamas)
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
