Øyafestivalen 2022: Blendende Gorillaz & Frigjørende Bikini Kill

Damon Albarn, gjesteartistene Sweetie Irie og Bootie Brown og hans elleve musikere i Gorillaz stilte alt og alle andre i skyggen da Øyafestivalen var tilbake i Tøyenparken i Oslo onsdag 10. august etter tre år. Det var også fint å endelig se og oppleve Bikini Kill på en norsk scene tross at Kathleen Hanna, Tobi Vail og co ikke riktig nådde ut til det brede festivalpublikummet denne gangen.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Johannes Granseth (inkludert Gorillaz øverst) og Pål Bellis

På skurrende, ødelagte TV-skjermer flimrer hurtige bilder fra vår miserable virkelighet i bakgrunnen under intro (og outroen)  til «The Static Channel».

Med «M1 A1» er vi i gang. «Hello hello», uttrykkes det både verbalt og på storskjermen, som er viet til de animerte karakterene 2D, Murdoc, Noodle og Russell Hobbs, skapt av Jamie Hewlett.

Den egenartede syntesen mellom det visuelle og det musikalske er noe av nøkkelen til bandets suksess, men live kommer videoprojeksjonene noe i bakgrunnen. Det fargerike, kompetente bandet tar forgrunnen, trygt ledet av den aldrende britpopperen.

Damon Albarn kan virke litt daff, sliten eller uengasjert i starten. Det går seg imidlertid seg til etter hvert. Londoneren konfronterer oss ivrig med store metafysiske spørsmål allerede under «Last «Living «Souls».

Det brede, godartede smilet han er kjent for kommer frem, han tar de fleste på første rad i hendene – som om Covid 19 aldri har eksistert og masken til den ene DJ-en i Two Shell er koplet til fortiden – og lever seg mer og mer inn i det og stemmen kommer litt mer på plass. Mulletten hans har fått gro seg ganske tykk og tjafsete.

Med «19-2000» løsner det hele. Den gode, fine energien og vibrasjonene fra scenen smitter over til publikum, og bandet får stadig mer kjærlighet i retur. Albarns avvæpnende entusiasme og engasjement er vanskelig å stå i mot. Likens bandets spilleglede og virtuositet. Seye Adelekan rocker bassen, Jeff Wootoon trakterer gitaren stødig og kompetent i front, bak får vi et rytmisk kok fra Karl Van Den Bossche, Femi Koleoso og Remi Kabaka Jr. understøttet av Jesse Hackett og Mike Smith på diverse keyboards og et mildt sagt fabelaktig sterkt kor med fem kvinner vi ikke har lyktes med å finne navnene til i skrivende øyeblikk.

Karismatisk som få er de, og når ut til det store folkehavet som har samlet seg i Amfiet for å få med seg det britiske spetaklet som er Gorillaz. Tross eller nettopp på grunn av den lette spøkefulle tonen velvet med alvorsord og elementer av yoga.

Underveis setter han seg bak pianoet og henter frem toner som kan minne om de vakreste balladene til Blur, spiller melodika og blåser i et langt bukkehorn eller en lur, som han stadig hevder kan forbindes til de gamle vikingene, snakkesynger i ropert eller synger så tandert og ømt han bare kan.

Han er den musikalske ledestjernen for det sjangeroverskridende prosjektet som innbefatter britpop, krautrock, latin, UK garage, punk dub, hip hop, trip hop ragamuffin og hva det nå skulle være Albarn får fot for den dagen de er i studio.

Dansbart og hjerteskjærende på en og samme tid griper han tak i sjelen vår med sin postmoderne nihilisme, som også er livsbejaende i all sin ettertenksomhet og kritiske karakter.

54-åringen, fra Blur, Seymour, The Good, The Bad & The Queen, Mali Music, Rocket Juice & the Moon, Africa Express, Monkey med mer, sin evne til å skrive fengende hitlåter binder det hele sammen. Endeløs kreativ og med et spesielt godt øre for den gode melodien, uavhengig av innpakning.

Det er en rimelig lang og imponerende rekke, også med Gorillaz. Og vi får de fleste, og ihvertfall de største, i det 24-låter lange settet delt opp i et grunnsett, som avsluttes med «Plastic Beach». «Feel Good Inc», «Dirty Harry», «Kids with Guns» og vakre «Momentary «Bliss» er alle der, og nest sist av ekstranumrene er «Stylo» etter turnépremieren på «Souk Eye».

Rent musikalsk stilles han noe i skyggen av det usedvanlig groovy og musikalsk kompetente bandet og gjestesangerne. Dette selv om han besitter en lett kjennelig bevegende sorgfull stemme, som har preget populærkulturen i fire decennium. Jamaicanske-britiske Sweetie Irie dytter han også vennskapelig til siden under den seige megahiten «Clint Eastwood», som så går over i hans Ed Case/Sweetie Irie Refix.

Albarn selv stiller seg gladelig i skyggen og lar de fenomenale gjestene skinne og stråle. Vi slås nærmest i bakken av den flotte vokalen når den ene koristen Moonchild Sanelly går frem i front og leder an.

Kollektivet Gorillaz har stadig endret medlemmer. Remi Kabaka Jr., som også har Drc Music med Albarn og som var med i Bobby Womack Bravest band, er fremdeles med. På skive benytter Gorillaz seg av en stadig mer oppsiktsvekkende rekke gjestesangere. Deriblant finner vi blant andre Elton John, Robert Smith, nevnte Womack og Fatoumata Diawara.

The Cure-vokalistens vokalinnspillinger til aktuelle «Strange Timez» illustreres med et ansikt på en måne. Live er alle disse naturlig nok erstattet med audiogrammer og prerecorded opptak. Det må vi nesten bare akseptere.

Avslutningsvis får han alle til å ta et dypt innpust, sette seg ned på bakken og så etter fire sekunder dra et langt «oohhmm» mens de reiser seg.

Med det forbeholdet at det er veldig lenge siden sist jeg var vitne til et slikt helproft multimedialt show, må dette kunne sies å ha vært ganske så makeløst. Fargerikt, mangesidig og nærmest altoppslukende. Ihvertfall lyktes de med å stille alt og alle andre denne dagen i skyggen. Det var en feberhet lykkepille av en konsert å reflektere over denne fullmånekvelden.

Ektefølte og engasjerte var også kvartetten Bikini Kill tidligere på ettermiddagen med sine gjengivelser av kvinnelig angst og ubehag, og oppfordringer om å støtte opp om hverandre i vanskelige tider.

Det er høyt, kjapt og svært energigivende, slik all god punk skal bære. Sarkastisk, konfronterende ærlig og spøkefullt om hverandre. De tre originalmedlemmene Tobi Vail, Kathi Wilcox og Kathleen Hanna har med seg gitarist Erica Dawn Lyle i stedet for Billy Karren i 2022 utgaven, som altså kom sammen igjen og gjorde sagnomsuste gjenforeningskonserter i London – for 10 000 personer – og statene i forkant av pandemien etter mange års pause.

Riot grrrl-bandet har ikke gitt slipp på sin viscerale kraft eller evne til å engasjere eller røre ved oss. Ihvertfall var det et emosjonelt øyeblikk for publikum på de forreste rekkene å endelig få se og oppleve bandet, som slo seg frem i Olympia Washinghton på 1990-tallet, etter hittil å ha måttet ta til takke med Hannas prosjekt Le Tigre På So What i Oslo i april i 2002 og The Julie Ruin (med Hanna og Wilcox) på Øya i august i 2015, tross at det vel kanskje ikke helt var som å bli tatt med i en tidsmaskin.

Snarere var det slik at kvinnene nå fremsto som verdige aldrende forbilder for nye generasjoner med engasjerte feminister og aktivister generelt.

Men for å ta det med en gang, som Kathleen Hanna også gjorde det fra scenen.

– Jeg er en profesjonell musiker, jeg har drevet med dette i 30 år.

De er mye mer enn simpelthen aktivister. Aktivismen er bakt inn i, og en viktig del av, deres musikalske identitet og energi, og de løfter frem erfaringer fra det å være kvinne og undertrykt med angst, vrede og aggresjon, men er også i seg selv slagkraftig høypotent og vitalt rockende.

I løpet av settet bytter de ivrig instrumenter og posisjoner på scenen. Her er alle like viktige og delaktige. Forståelsen av hvordan det er, og oppleves, å spille den andres instrument er også viktig, som frontfigur og det mest kjente medlemmet Kathleen Hanna poengterer samtidig som hun innrømmer at hun aldri fikk til å spille trommer.

Det er befriende å se og oppleve den likefremme selvsikkerheten til trommeslager Toby Vail på de låtene hvor hun kommer frem og overtar vokal og frontposisjonen, selv om hun ikke besitter samme street-kulhet som Hanna. Det hun derimot har, er et uredd, gjennomborrende behov og evne til å åpne opp og få frem både styrke og sårbarhet.

De utstråler intelligens, humor og vitalitet. Kvikke, men også cheerleaderaktig oppmuntrende og støttende. «Double Dare Ya», «Suck My Left One», «Reject All American», alle er de med.

Vi ble ikke skuffet. Jeg kan se unge jenter som er fortapt i følelser og er i ekstase idet konserten er over.

Å høre på Bikini Kill er frigjørende og gøy, og innehar mye av den samme autensiteten som et band som Fugazi også besitter. Tidlig Sleater-Kinney er en annen referanse utover deres samtidige riot grrrls som Bratmobile, Huggy Bear osv.

Behovet for «Revolution Girl Style Now» og band som kan sette ord på vanskelige opplevelser og viktige temaet er der fremdeles. Oppmuntringen til deltakelse og være med inspirerer. Betydningen og viktigheten av å se denne typen artister på festivalplakatene kan vanskelig overdrives. Ved sin blotte tilstedeværelse og eksistens løfter de bevisstheten og fokus. Om ikke alle kan ta det til seg, og er villige til å lytte, får bare våge seg. Vi jubler hele veien og fant plenty å glede oss ved. Mine to sønner på 6 og 7 år lot seg også smitte av intensiteten og råskapen i uttrykket og løp raskt helt foran scenen da de startet.

Når de avslutter med anthemet «Rebel Girl» hopper, pogoer og danses det overalt. Før det har den fysiske demonstrasjonen av verdsettelsen først og fremst kommet til uttrykk i fremre halvdel av Vindfruens festivalområde.

 

Sjekk også:

Gorillaz (Ft. Thundercat) – Cracker Island (Ferske spor uke 28/2022)

Gorillaz – Jimmy, Jimmy (Ferske spor uke 37/2021)

Gorillaz – How Far? (Ferske spor uke 49/2020)

Gorillaz – Aries (Ferske spor uke 16/2020)

Gorillaz – Humility (Ferske spor uke 22/2018)

 

Bikini Kill – Feels Blind / Rebel Girl (Ferske spor uke 12/2018)

Ohnesorg – Føles Blindt (Ferske spor uke 12/2018)

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog