Av: Victor Josefsen Anmeldelser 13. oktober 2022

Konsertanmeldelse: Angel Olsen: Storslagen stemmeprakt, Rockefeller

Angel Olsen berørte et velfylt Rockefeller i Oslo mandag 10. oktober med sin voldsomme, unike stemmekraft og saktebrennende, såre countryvalser, hektende folka indie og orkestrerte symfoniske crooner pop. Alt med eventyrlig vakre arrangement og forløsende menneskelig feilbarlighet og pudder.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Det åpner fint med «Dream Thing», fra en av årets fineste country/americana-album «Big Time», om tilgivelse, hvordan tid bidrar til å legge konflikter døde og hvor bestandig emosjonell nærhet er. Så følger tittelsporet i en versjon som minner mer om duettversjonen med Sturgill Simpson enn den på nyeste LP-platen til Angelina Maria Carroll. Stemningen er god både i salen og på scenen. Midterst i front er den 35-årige sangerinnen fra St. Louis, Missouri, nå bosatt i Asheville, North Carolina. Hun trakterer for det meste akustisk eller elektrisk gitar, og noe keys mot slutten.

På venstre flanke i Oslo under Angel Olsen The Big Time European Tour sitter fiolinist, cellist og bassist i det som formodentlig er identisk med «The Big Time Band», som Angel Olsen har annonsert at hun skal på turné med i statene i begynnelsen av 2023. Helt ute til høyre er keyboardist og korist plassert. Bakerst sitter som vanlig trommeslageren og mellom de to sistnevnte, bak Angel selv, er en ekstra gitarist.

Angel Olsen på Rockefeller.

Det er nemlig den storslagne, orkestrerte utgaven som opptrer live denne gangen, selv om det ikke er tatt med noen blåsere. Likevel føles det passe intimt og inderlig. Noe kanskje den tilfeldige (eller kanskje ikke?) skravlingen mellom låtene, og at de to ganger underveis stopper opp og starter på ny midt i låtene, bidrar til. Ihvertfall gjør det det hele mer feilbarlig og menneskelig. Personlig har jeg dog heller ikke noe i mot ren perfeksjon. Alt i alt er vi veldig fornøyd, men samtidig bevisst på at det er mer å hente på en god dag og når turnébandet har rukket å bli enda mer samkjørt. Det var nemlig litt rusk i maskineriet underveis.

Angel Olsen på Rockefeller.

Det er egentlig aldri noen tvil om hva som er den bærende kraften, og store appellen, i musikken hennes utover den opplevde inderligheten. Det må være den utenomjordiske, vakre stemmen hennes, som backes opp av flotte andre- og tredje-stemmer til kløktige harmonier. Den ruver og fyller rommet. En vibrato av sjeldent kaliber, som veksler mellom iskalde hjemsøkende skrik, country twang, sår, sørgmodig Patsy Cline-klaging, Patti Smith-bekjennelses-stil eller søt The Shangri-Las sekstitallspop-tilnærming, men oftest ru og mørk. Noen har nevnt Stevie Nicks som en passende referanse. En forheksende, flammende chanteuse det er lett å bli glad i.

Angel Olsen på Rockefeller.

Etter fire låter fra det nye albumet, er det klart for hennes første store slager; «Shut Up Kiss Me» fra hennes folka indierock-periode og albumet «My Woman», med heftige trommer og knusende gitarriff. Her må de stoppe opp fordi hun har glemt teksten og bandet ikke er tilstrekkelig innkjørt i låten; eventuelt fordi hun da også vil ha hjelp fra hele bandet til å kore harmoniene. Når de setter i gang igjen blir det ekstra pondus og nesten heartland-rock av det hele. Riktig så hektende og allsangvennlig. I forkant forteller hun om gleden ved å oppleve sitt første kyss med munnen åpen og hvorfor hun ikke kan fordra sånne som kysser med lukket munn.

Angel Olsen på Rockefeller.

Septetten fortsetter med gamle spor. Det vil si lengre tilbake enn 2016 går hun ikke. «Give It Up» fra samme album følger før en av kveldens definitive klimaks i form av åpningskuttet «Lark» fra 2019s «All Mirrors». En innadvendt symfonisk vals. Så kommer låten som ga navnet til den flotte skiva fra 2019. Den evig tilbakevendende ulastelig antrukket roadien, som stort sett leverer nystemte gitarer, får hente frem en xylofon og holde den frem.

Bandet går tilbake til 2022-materialet. Spesielt «Through the Fires» beveger med sitt budskap om at alt er temporært og oppfordringen om å fortsette å søke. Hun undrer om vi kan bli sinte? Er vi det nå? Tar vi oss en fest eller må vi på jobb eller skole i morgen tidlig? Litt dialog her og der med publikummere som svarer på spørsmålene hennes. Før hun avbryter: «Nevermind», og fortsetter å spille.

Angel Olsen på Rockefeller.

Angel Olsen er skvaldrete når hun først setter i gang, og som hun selv innrømmet på et tidspunkt, er det ikke bare lurt å plassere en mikrofon foran noen som egentlig ikke har noe å si. Og oftest går hun rett over i en ny låt. Samtidig er dette med og tar bort noe av pretensiøsiteten, som muligens ellers kunne kunne ha vært der.

«Chance» fra All Mirrors» konkluderer hovedretten, før de kommer tilbake for det obligatoriske ekstranummeret. Noe overraskende kanskje, for de som ikke har studert hennes nyeste settlister, skal vi til en cover av en klassisk 1970-talls powerpop-låt med britiske Badfinger.

Tomberlin varmer opp for Angel Olsen på Rockefeller.

Den også pratesjuke support-artisten Tomberlin – som blant annet kunne fortelle om møte med grensepoliti etter å ha brutt fartsgrense – inviteres etter hvert med på deres avsluttende cover av «Without You» etter at de har stoppet opp i sin fremføring av denne episke låten. Allsangen på scenen og ute i lokalet fortsetter. De forlater oss «on a high note», som man pleier å si.