Konsertanmeldelse: Bicep: Støtvise elektroniske gleder, Rockefeller
Bicep vartet opp med støtvise elektroniske gleder, som frembrakte nostalgi til den levende elektroniske musikkscenen fra 1990-tallet og heftige rave, da de opptrådte foran ett mer eller mindre stappfullt Rockefeller i Oslo søndag 16. oktober. Vi lot oss rive med av de bølgende lydene og det laserdrevne lyshowet.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
Skjeggete Andy Ferguson, med høretelefoner, ivrig miksende, og Matt McBriar på den andre siden travelt opptatt med å skru til lyden ut i rommet. Duoen kan stort sett hele tiden observeres hardt arbeidende med elektroniske duppeditter og en Mac. De står ansikt mot ansikt midt på scenen, og kan observeres sidelengs av tilhørerne. To konsentrerte menn med «rullende» hoder lar grafikken i bakgrunnen sørge for mesteparten av det visuelle uttrykket. I blant tar de seg tid til å klappe for publikum eller ta seg en slurk øl.
Dj- og produksjonsduoen, begge opprinnelig født og oppvokst i house- og technobyen Belfast i Nord-Irland, startet allerede i 2009 og bygget seg gradvis opp et navn via bloggen Feel My Bicep hvor de postet glemte italo house- og discolåter. Så fulgte både en klubbkveld og et plateselskap. Nå befinner de seg på anerkjente Ninja Tune (labelen til Coldcut har gitt ut Jaga Jazzist, Amon Tobin, Bonobo, The Bug, Kate Tempest, Roots Manuva og Actress med flere). Deres selvtitulerte debutalbumet i 2017 og oppfølgeren «Isles» (2020) er utgitt av Ninja Tune. Sistnevnte album fikk flere Brit Awards-nominasjoner (Best New Artist og Best British Group ) og plasserte seg dessuten helt oppe på andreplass på albumlistene i Storbritannia.
I forbigående partier står de to nesten i mørket der de eneste lyseffektene er røde og blå fargetoner. I løpet av søndagskvelden er Andy Ferguson og Matt McBriar innom de fleste fargesjatteringer og nyanser. Gjennomgående var duoen enten omsluttet av et relativt spektakulært lasershow eller omgitt av visuelle filmer. Disse filmene utgjør duoens musikkvideoer.
Black Box Echo hadde ansvaret for lyshowet; innbefatter blant annet en slags optiske lysradiatorer, tetris-aktige figurer med bandets logo flaksende rundt på skjermen – de fremsto som en slags screensavere – og mer psykedeliske effekter. Intense monokromatiske lysglimt.
Det er noe retro ved denne neonlysende grafikken, gjort på smart vis og setter en henrykt nostalgisk stemning. Musikken er like deilig oppslukende i sin karakter. Intrikate og følsomme klubblåter virker like sterkt på hjernen, hjerte og føtter. Visse partier er rolige og drømmeaktige med glitch-lyder, andre mer bølgende intense utbrudd. Alltid med tilbakeholdenhet eller beherskelse.
Bicep hentet inspirasjon fra 1990-tallets ravescene, Orbital, The Future Sound of London, Aphex Twin mfl. er referanser samt Boards of Canada med deres naturlyder, og tilføyer elementer av gamle Bollywood-lydspor ‘a la Asha Bhosle og Midtøstens Ofra Haza, til sammen skapes da mer enn nostalgi. Vokalsamplingene er ofte nedlastet med effekter.
Musikken har røtter i techno, skimrende breakbeats pluss i 2- step og house, noen ganger garage, electro eller ambient, og er nynnbar, selv om mye er instrumental- og samplebasert.
Konserten preges av en herlig sømløs flyt, og en tydelig oppbygning, tross mange av låtene galvaniserte struktur. De legger til eller tar bort små detaljer i lydbildet, og holder musikken således frisk og vital. I sitt lydbilde har musikken en form for lengsel eller melankoli av fortiden. The Chemical Brothers-låten «Galvanise» kan gi en pekepinn om låtstruktur og lydbildet her og der.
For det meste er uttrykket melankolsk og hypnotisk, så bygger det seg gradvis opp mot et klimaks med tung synthbass som dundrer inn, vibrerer og skaper euforisk øyeblikk, dog, opplevelsen fremstår egentlig aldri voldsomt eller frenetisk. Andy Ferguson og Matt McBriar holder litt tilbake, og det er ganske fint i grunnen, og er en del av den besnærende effekten ved musikken deres.
«Apricots» sampler tradisjonell vokal fra 1950-talls musikk fra Malawia og Le Mystère des Voix Bulgares, og er et høydepunkt – kan minne om canadiske Caribou på sitt heftigste.
Liveversjonene av låtene har små, ganske minimale endringer fra hva vi kan høre hjemme på stereoen, men det er noe eget ved å høre dette på et stort PA med visuelle effekter omsluttet av 1300 ivrig dansende publikummere, som virker å kjenne låtene godt i forveien. Atmosfæren kjennetegnes fra første stund av forventninger og en underliggende elektrisitet, rede til å slås på. Omtrent som musikken.
Blant høydepunktene må den umiddelbart gjenkjennelige «Glue», med sin stokkende rytme, subtile bassdunking og svevende vokal og det melankolske anthemet «Atlas» komplett med breakbeats og ekstremt emosjonelle synther, trekkes frem.
Alt i alt en deilig dansbar avslutning på helgen.
Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
