Av: Victor Josefsen Anmeldelser 31. januar 2023

Konsertanmeldelse: Les Big Byrd: Melankolsk, melodisk sci-fi psykedelia

Kvartetten Les Big Byrd fikk et forhåndsutsolgt Blå i Oslo med på rungende allsang etter at de først hadde drømt seg bort til virvlende synther og romvisjoner. Bandets nonchalante kulhet, unike melodisinne, musikalske mangfold og lekenhet gjorde fredag 27. januar til en trivelig aften.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Kjølig, men ikke altfor kald vinterkveld i Oslo sentrum. Stappfullt konsertlokale på Blå. Det er mange svensker her i kveld. Noen er tilreisende, og har aldri vært på Blå før. De kan ikke helt bestemme seg om de skal ta ølen i forkant på uteserveringen eller inne i selve lokalet. Også nordmenn fra distriktene rundt Oslo har tatt turen. En del av storbyens konsert-konnosører også på plass for å oppleve svensk krautrock med melankolske tekster om døden.

Atmosfæriske synther og støyende gitarer med instendig repeterende iherdighet toner ut i rommet. Først på programmet står «I Gave It All Up For You». Så kommer «Roofied Angels», «Eyes Like Dead Stars» og «A Little More Numb». Det starter trippy og ganske så utflippa i synth-elektroniske farvann.

Monotont, hypnotisk og drivende banker de frem en slags indieversjon av spacerocken. New Order, Neu! og Kraftwerk i møte med den psykedeliske rocken. Reverb og ekko er viktige elementer.

Vi får et fint utsnitt fra bandets katalog, men faktisk kanskje litt for lite fra bandets nye album «Eternal Light Brigade». Aller mest fra 2018s «Iran Iraq IKEA». Det er ellers god representasjon av album, EP-er og enkeltstående låter.

Eksperimentell 1980-talls sci-fi synthpop. Så er vi plutselig i popland. Les Big Byrd blander psykiske rock med synthdrevet krautrock på fascinerende måte. De utstråler kulhet og selvtillit på en fin måte som smitter av seg.

Vokalen er ofte litt diffus, nesten i bakgrunnen eller som et integrert instrument. Så er den brått hjerteskjærende og følsom.

Et uforutsigbart kaos hever opplevelsen. Vreng og rundgang. Åhlund lar gitarfeedbacken stå og ule en stund før han lettere humoristisk kaster fra seg gitaren.

Deilig samspill mellom de røffe bassgangene til Frans Johansson (tidligere Fireside, nå også Södra Sverige) og de skjønne melankolske melodiene til Jocke Åhlund (også aktiv med Smile, og som produsent og musikalsk samarbeidspartner for b.la. Robyn, Håkan Hellström, Chrissie Hynde, Charlie XCX, Cheryl Cole, Brian Jones Town Massacre, CeeLo Green, Sia med flere).

Nino Keller (også The Slaves sammen med broren Robin) holder stødig takten og bidrar også med fin støttevokal og Crille Olsson (Fibes, Oh Fibes!, Fläskkvartetten med mer) er mannen som spiller og skrur keyboard og synthene live.

Utover i settet kommer det catchy mer i forgrunnen og stemningen bygger seg opp. De aller ivrigste hopper opp på scenen, hoier og skriker, veiver med hender eller danser med. Joakim Åhlund tar et par turer frem foran scenen. Tar oss i hendene eller high fiver.

Skimt av lydbildet til deres tidligere band, Teddybears STHLM, Caesars Palace, og Fireside dukker også jevnt opp, selv om dette altså handler om en helt annen type musikk.

Allsangen ruver sterkt og ivrig i lokalet under «Two Man Gang». Deres mest strømmede låt.

Vårat gang är bara du och jag. Alla andra kan dra åt helvete

«Gode gamle» «Back to Baggarmossen» avslutter.

Look what you’ve done
A hundred days of rain
Look what you’ve done
The Sky’s Turning Black Again».

Bander klappes inn igjen fra siderommet.

En «cover» av Brian Jonestown Massacres «Vad hände med dem?» , skrevet av Jocke Åhlund, fra «Revelation» (2014), kommer så. Vi får en låt til etter litt vennskapelig megling fra den 52-årige vokalisten om at det kanskje holder nå.

«Vi borde prata men det är för sent», fra debuten «They Worshipped Cats» (2014), sender oss videre ut i natten etter halvannen time med variert repertoar. Eventuelt til Revolver hvor bandet gjør et DJ-sett i baren oppe. Det var en trivelig kveld.