Konsertanmeldelse: The Residents: Mystisk og skrekkinngytende absurd

Da det eksperimentelle rockebandet og visuelle kunstprosjektet The Residents endelig kom til Oslo og Rockefeller torsdag 9. februar med «The 50th Anniversary DOG STAB! Tour» var de akkurat så sære og absurde som man kunne forvente, og ganske så anslående.

Tekst Jan-Olav Glette / Foto: Dagmara Kråke

Først blir det servert en tolkning av Hank Williams-låten «Jambalaya»,  som også forefinnes på bandets album «Stars & Hank Forever: The American Composers Series, Vol. II» fra 1986. Underlig, vakker og oppriktig på mest hypnotiske vis. Og fra første stund skaper gruppen, som opprinnelig skal være fra Louisiana og nesten siden starten har vært basert i San Francisco, en helt spesiell særegen atmosfære.

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

Etter det følger mange låter fra «Duck Stab», gruppens nyeste skive «It’s Metal, Meat & Bone: The Songs of Dyin’ Dog» er også i fokus, men de fremfører sanger fra veldig mange ulike album. «Smelly Tongues» fra debuten «Meet the Residents» (1974)», «Moisture» fra «The Commercial Album» (1980). Et utsnitt av mye forskjellig.

The Residents på Rockefeller 202. Foto: Dagmar Kråke

Flere kunne naturlig nok ønsket seg låter fra «Not Available», «The Third Reich ‘N Roll og «Eskimo», men er nok særlig fornøyd med så mye fra «Duck Stab/Buster & Glen»-EP-en. «Duck Stab» var opprinnelig et minialbum sluppet i 1978 før flere låter ble lagt til. Det vil si den andre EP-en «Buster And Glen» – og det er et reelt utsnitt fra karrieren.

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

Konserten er del i californiernes 50-årsmarkering. «50 Years of Holding Up the Underground», som de selv har på den nevnte logoen i bakgrunnen før og etter konserten. Pop-dekonstruksjon er hva bandet bedriver. Og det på passe avantgardistisk vis. Audiovisuelle og multimediale.

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

I USA bærer turneen passende nok navnet «Faceless Forever 50th Anniversary Tour». Og musikken og fremtredenen er like ansiktsløs som særegen –  og på forunderlig vis har de lyktes ganske bra med å holde anonymiteten, tross at de har lettet opp en del av hemmelighetskremmeriet og sikkerhetstiltakene de siste årene – og jeg kan allerede i ungdommen huske opprømte medlemmer av The Colors Turned Red og fra platebutikken Downtown komme tilbake fra bandets konsert på Brygga i Tromsø i 1986 og hevde å ha sett bandet uten masker. Avdøde Hardy Winfred Fox, Jr. innrømmet å ha vært bandets hovedkomponist og keyboardist. Det er også kjent at Homer Flynn er en av de som er med nå, og mange hevder at Eric Drew Feldman (også Snakefinger, Pixies, The Magic Band, Pere Ubu, PJ Harvey, dEUS med flere) skal være blant de som er med.

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

De er ikledd øyeepleprydede dresser og med ansikter tildekket med skjerf prydet av samme mønster. Filmprosjektoren viser frem deformerte kropper, mygg, fugler og ulike varianter av øyeeplene, som har blitt bandets kjennemerke, rundt øyelerreter midt på scenen i bakgrunnen. Bandet sa ikke et eneste ord til publikum i løpet av hele seansen. Kun sangtekster og logoen i bakgrunn kommuniserte alt de hadde å formidle

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

Ondsinnede synthlyder og huggende gitarriff strømmer ut i lokalet. Sekvenser av imaginære bilder tegnes opp i ord og bilder, som fra en drøm. Mytiske og skrekkbetonte. De gryntes ut eller snakkesynges.

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

Bandet startet i 1967 før mange av oss tilstedeværende var født. Det er veldig høyt snittalder på et halvfullt Rockefeller denne kvelden, og stor overvekt mannlig publikum. Vokalistens energi og iherdighet konserten igjennom er imponerende. Spesielt om vi tar i betraktning hans etter all sannsynlighet høye alder. Han veiver med armer, danser og beveger seg fra side til side, ihvertfall i venstre halvdel av Rockefellers scene. Høyresiden er forbeholdt gitaristen.

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

Tempo og hastigheten forholder seg nokså jevn konserten igjennom, og det kan iblant bli et lite ankepunkt for denne anmelderen, som i perioder faller litt fra. Kanskje også på grunn av den voldsomme intensiteten, det høye lydvolumet og frekvensene de benytter fremkaller.

Stemmen kan bli vel nasal over lengre tid. Jeg blir også smått irritert snarere enn fornøyd hver gang de benytter autotune på vokalen, selv om jeg er velvitende om at det sikkert er en nødvendig, eventuelt unødvendig, jeg heller mot det siste, oppdatering av stiliseringen av popkulturen. Så flytter jeg meg lenger bak i lokalet og kommer inn i groovet igjen. Frekk, kjølig følelsesløs humor forhøyer opplevelsen.

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

Punk- og new wave-historikeren Jon Savage hevder at bandet bedrev en form for kulturell sabotasje. Og har nok et godt poeng. Med direkte referanser til ikoniske verk inverterer og snur de omkull på rockekanonen. Men det er ikke bare popmusikken de leker med.

Musikalsk henter de i like stor grad fra mer «skrudde» artister som Captain Beefheart, Sun Ra eller Moondog. Til og med samtidskomponist John Cage spiller en rolle, og altså samtidig plukker de fra The Beach Boys, The Beatles, George Gershwin, Dave Brubeck, Ennio Morricone mfl. Avant-jazz, new wave, no wave, pop, rock og eksperimentell tidlig elektronisk musikk i herlig samrør. Det tilgjengelige og det eksperimentelle flettes sammen.

The Residents på Rockefeller 2023. Foto: Dagmara Kråke

Når de avslutter hovedsettet med hektende «DieDie Die» fra 2020-albumet «It’s Metal, Meat & Bone: The Songs of Dyin’ Dog» skjønner jeg at det nok også kan være verdt å sjekke ut bandets ferskeste studioalbum ordentlig. Sidemannen, som ikke kjenner bandet spesielt godt i forkant, sier at musikken vokser og får verdi når den spilles live. Han smiler bredt og fornøyd. Surfingen på Spotify i forkant hadde ikke gitt ham like mye tilbake. Resten av publikum ble også vært fint underholdt i den halvannen time bandet holdt på.

Så gikk turen videre til Bølgen i Larvik hvor tidligere daglig leder Andreas Gilhuuhs med flere –  tidligere kjent fra dBut Records med mer – også hadde forsnakk på Sanden Scene. The Residents – DOG STAB! – The 50th Anniversary Tour // Bølgen.

Sjekk også:

The Residents – God of Darkness og Smack Your Lips (Clap Your Teeth) (Ferske spor uke 35/2022).

‘Rockeklubben «Rock Absinthe», folkene der spilte selv i flere band og de fikk The Residents til  Tromsø i 1986. Noe som i ettertid var definerende’, forteller Robert Dyrnes, fra Bærre På Jævel: Et nytt kapittel i nordnorsk pønkhistorie.

‘Da jeg oppdaget The Residents i 18-19-årsalderen, falt jeg rett i gryta. The Residents lagde en slags antimusikk, og for meg er musikk noe veldig primitivt, noe som går rett inn i ursjela vår! Noe av dette hadde jeg mistet da stort sett alle rundt meg satt og øvde løp opp og ned gitarhalsen så flisene føyk’. (Fra intervjuet: Gebhardt: Kamelonsk collagepop full av kjærlighet). Og her forteller Gebhardt til iTromsø om da han gikk glipp av den sagnomsuste konserten på Ungdommen hus/Brygga i Tromsø.

‘Om jeg skal stadfeste et skjellsettende øyeblikk der jeg oppdaget Musikken med stor M må det ha vært i starten av tjueårene da jeg hørte The Residents for første gang’. (Fra Linn Halvorsrød: Påskeaften 1996 – et stykke norsk musikkhistorie).

Spotted Pinto Bean (The Residents, 1974) – en av låtene som har inspirert Åshild Kolås i Autentisk Film. (Fra Autentisk Film: Fremmedgjort, ærlig og suggererende).

The Residents – Hello Skinny – en av låtene som har inspirert Dag Olav Husås i Ring Van Möbius. (Fra Ring Van Möbius: Vill og fargerik progressiv reise tilbake til 1971).

‘Jeg er inspirert av alt fra forfattere som Thomas Pynchon og André Breton til musikere som Frank Zappa, bandet The Residents, etc., forteller Benjamin Finger. (Fra Benjamin Finger: Melankolsk tonal utforskning).

Sjekk også relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog