Konsertanmeldelse: The Kooks: Britpop nostalgifest

Lørdag 11. februar på Sentrum Scene i Oslo bød på et gledelig gjensyn og gjenhør med Brighton-kvartetten The Kooks og deres sprudlende The Kinks-inspirerte britpop. Spesielt lystelig var det å høre de tidløse låtene fra debutalbumet «Inside In/Outside Out» fra 2006 som  var kveldens fokus.

Tekst:Jan-Olav Glette

Stemningen er lystbetont i lokalet god tid før bandet går på scenen. Folk synger med og danser til slagere av MGMT, The Clash, The Killers og Tina Turner, og smiler og ler. Stemningen er jovial. Øl flyter jevnt og godt blant de mange 30-åringene som har fylt opp det forhåndsutsolgte lokalet. Dette skal bli en bra kveld! En kveld med fin nostalgi til ungdom og tidlig musikkglede vil vi tro. Noen av de tilstedeværende har også reist over fra England for å se sine helter.

Oppvarmerne Stone fra Liverpool har fått god mottakelse for sin post-apokalyptiske scally rock. Det var ballsy, hardtslående og energifullt, selv om undertegnede nok venter litt lenger før jeg går til anskaffelse av deres musikk.

The Kooks er et pop/rock band fra Brighton som blander melodiene fra såkalt British Invasion (The Beatles, The Hollies, The Who, The Dave Clark Five, Herman’s Hermits osv.) med energien og trøkket fra post-punk revivalen fra rundt år 2000 (The Strokes). De slo seg frem samtidig med Arctic Monkeys, Franz Ferdinand, Razorlight, The Killers, Bloc Party og The Cribs, og har siden blitt et fast innslag på britiske hitlister og konsertscener.

Deres nest nyeste album «Let’s Go Sunshine» kom i 2018, og nådde niende plass på de britiske hitlistene. «10 Tracks to Echo in the Dark» fra 2022 nådde 32.plass. Men i kveld var det altså først og fremst fortiden, og i mine ører deres beste øyeblikk det skulle handle om; platina-selgende «Inside In /Outside Out»,  hvor flere låter er strømmet flere hundre millioner ganger. («Naive» har nesten 500 millioner strømminger alene!).

De åpner akustisk med vokalist og frontfigur Luke Pritchard alene på kassegitar. Låten «Seaside» fra det 17 år gamle albumet «Inside In/Outside Out». De starter med en relativt rolig kjærlighetsballade, som også åpner albumet. Minner fra Hovefestivalen 28. juni 2008 strømmer over netthinnen.

Så er det for alvor i gang. Pritchard bytter til elektrisk gitar. Gitarist, og noen ganger keyboardist, Hugh Harris og trommis Alexis Nuñez kommer inn på scenen sammen med bassisten. Kvartetten pumper ut «Sofa Song», «Eddie’s Gun», «Ooh La», «You Don’t Love Me» og «She Moves in Her Own Way». Det er kjappe låter stinne av glød. Jubelen, allsangen og dansingen er for alvor i gang. Adrenalinet strømmer fritt. Korte, konsise låter med virkelig gode melodier i bunn. Assosiasjoner til The La’s, Cast og Supergrass kommer frem. Musikken er høyenergisk og sterkt rytmisk. Kan det bli stort bedre?

Ihvertfall ikke denne kvelden. Så fort bandet introduserer nyere låter faller jeg litt fra. Det er kløktig bra gjort. De er slående gode musikere, men de nye låtene har ikke samme sprudlende effekten på meg. Men kanskje er det jeg som begynner å bli gammel? Eller har jeg brukt for lite tid på disse sangene? Publikum generelt gir ihvertfall overraskende god respons også på nyere materiale.

Luke Pritchard forteller at de skal spille hele «Inside In/Outside Out»,  og virker i likhet med bandkollegene oppriktig glad for verdsettelsen de får og at folk har tatt turen for å høre dem. Og joda. Fyrigheten og henførelsen når sitt absolutte klimaks senere i settet når de kjører «Always Where I Need to Bee» fra oppfølgeren «Konk» fra 2018 (som debuterte på førsteplass på britiske hitlister før albumet sank som en sten nedover listene). Da koker det av ekstase nede i lokalet.

The Kooks er på sitt beste bekymringsløs, frilynt og sprudlende popmusikk. Stemningen er kul og cocky. Vokalisten vrikker skamløst på hoftene, og løper rundt på scenen selvsikker og vel vitende om hvor elsket bandet er. Feststemningen er på plass, selv om enkelte låter også innbefatter mer blå følelser og hjertesmerte. Det er festing, guttas kveld, lekenhet og uskyldsren kjærlighet. Det danses og skråles ivrig ute blant publikum.

Utover i karrieren har bandet utvidet lydpalletten, og begynt å inkludere elementer av andre genre. Og låtene har blitt vesentlig lengre, proppet med gitarsoloer og andre isntrumentalpartier hvor musikerne får vise hvor gode de er. I det siste er funk og hiphop innlemmet. I mine ører er dette ikke like vellykket. Tross at jeg også lar meg imponere av musikaliteten de besitter.

Jeg vil ha det enklere og mer poengtert. Da kan de være virkelig gode, selv om tekstene på ingen måte hadde samme dybde som forbildet Ray Davies sine studier av britisk hverdagsliv, og lydbildet fortoner seg tidvis formelaktig. Når de avslutter med «Naive» før de bukker seg selv av scenen, tar vi likevel bussen hjem underholdt og glade for å ha blitt påminnet en annen uskyldsren, bekymringsløs tid med musikken man serverte på indie discoene da. Mer enn nok adspredelse og god stemning for en vinter lørdag i februar.

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog