Konsertanmeldelse: Gaz Coombes: Melodisk overskudd

Gaz Coombes med sitt sju personer sterke backing band bød på drøyt en og en halv time med praktfulle melodier og ektefølt spilleglede på John Dee tirsdag 14. mars. Den fengslende, karismatiske sangeren og gitaristen fra Oxford viderefører den lange britiske tradisjonen for gode melodier på beste vis. Han har gitt ut sin beste plate på mange år, og det svært dyktige backing bandet hjalp ham med å levere tro og levende versjoner av låtmaterialet og fikk det til å svinge skikkelig.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Forgjengelighet og nye tider blir tematikken når vi ankommer et overraskende glissent konsertlokale, det fyller seg riktignok en del opp etter hvert, til slutt blir det et par hundre. Ikke en gang bekjente som har utropt Supergrass som det beste britpopbandet er på plass. Begynner egen musikksmak å bli datert? Har folk sluttet å lese musikkmagasiner og følge britisk musikk?

Den tidligere Supergrass-frontfigurens soloalbum «Turn the Car Around» har fått toppkarakterer over alt – og er en fest av ei skive, men publikum, på sangerens egen alder, er ikke i et slik antall vi hadde forestilt oss på forhånd, og når vi ankommer for å sjekke ut den danske supporten Roxy Jules levner heller ikke det veldig varige inntrykk på sjelen

Så fort Gaz Coombes og bandet gikk i gang med å spille forsvant all bedrøvelse over at gamle helter er i ferd med å miste venner. Oppriktigheten og musikaliteten vinner frem. Fokuset snudde til de dyptfølte melodisk sterke låtene og gleden over å oppleve en fortsatt kunstnerisk interessant artist mer enn 30 år inn i karrieren, han å virket å ha det morsomt og gøy på scenen sammen med sine nåværende bandkamerater.

Gaz Coombes er virkelig på sitt beste, ikke bare på skive, men også i livesetting der han utstråler stort musikalsk overskudd, og har håndplukket musikere som ser ut til å trives veldig godt i hverandres selskap. Vi får ta del i en ordentlig god konsertopplevelse, veldig annerledes fra nostalgien med Supergrass på sommerens Piknik i Parken.

På denne turneen kom Gaz Coombes til Oslo med utvidet livebesetning, bestående av Garo Nahoulakian fra Goldrush på vekselsvis gitar og bass, Nick Fowler på bass og gitar, Mike Monaghan på trommer, Thomas Greenhalf (eks- Man Without Country) på keyboard og saksofon og vokaltrioen The Roxys (også backing sangerinner for Noel Gallagher og Ride), Amy Ashworth, Emma Brammer og Piney Gir – alle  bidrar også på det nye albumet.

Tonen er løs ledig, jovial og fult av fleip og godlynt latter. Under introduksjonen av «Sonny the Strong», bryter den ene kordama ut i brekkende latter. «Du visste ikke det», kommenterer frontfiguren godhjertet, og bekrefter dermed  at mellom-snakket ikke er helt det samme hver kveld. Coombes er også alvorlig og tålmodig der han gir fine introduksjoner til noen av låtene sine. Andre ganger formidler han bare låtnavnet, og starter rett på.

Etter at en publikummer har spurt om han kan få stille et spørsmål: «Hvorfor er det ikke noen mobiltelefoner på denne konserten?» vil også den ene gitarist og bassisten være med på leken og undrer om han kan få pizza etter konserten? «Om du spiller en 9 av 10 konsert så skal du få det», kommenterer Coombes, før han tilføyer: «Selvfølgelig skal du få det baby».

Gaz Coombes største force er, og har alltid vært, de sterke melodiene og fokuset på melodi. Melodiene opererer på flere nivåer, de er spekket med lekre detaljer og er musikalsk ekspansive. Musikerne stråler, og ser ut til å elske jobben sin, og 47-åringen i sentrum er livlig til stede, han kikker bort på musikerne underveis når han ikke rocker løs på elektrisk gitar, konsentrerer seg om detaljer på den akustiske gitaren eller prøver å få liv i gamle pedaler.

I likhet med hans fjerde soloalbum «Turn Around the Car» åpner låten «Overnight Trains» ballet. En litt dempet, vakker sak, som gir visse assosiasjonen til Scott Walker. Når den tredje låten – den enkeltstående singelen «Salamander»- dras i gang løsner stemningen ordentlig. Den rivende saksofonsoloen leder tankene til Thin Lizzy og mest av alt Roxy Music. Det er umulig å ikke la seg lede inn i musikken. All eventuell motstand  er forlengst lagt til side til fordel for innlevelse og opplevelse. Coombes lar meg ta og føle på hva det er som gjør at jeg er så glad i britisk popmusikk: The Kinks, The Beatles, David Bowie, T. Rex osv. Energisk, frilynt, lekent.

Energinivået varierer mellom de energifylte rockerne og mer sordinerte, beherskede låtene. «Detroit» sitter veldig godt denne kvelden, og siste låt før de obligatoriske ekstranumrene, «Walk the Walk», får det til å gynge reelt med det joviale svinget musikerne i mellom. Publikum er hjertelig til stede; synger med, danser, klapper, hojer og «hekler» vennskapelig. Kommunikasjonen mellom sal og scene er utmerket konserten igjennom, og hever opplevelsen. Låtmaterialet er naturlig nok sentrert rundt det nye albumet, mye fra «Matador» (2014) og tre låter fra det nest nyeste albumet «World’s Strongest Man».

«Long Live the Strange» er utrolig fengende, nesten anthem-aktig med sin bevegende tekst om inkludering. En reell feiring av de rare og vidunderlige menneskene. Før avspilling av denne forteller han om en konsertopplevelse sammen med sin 14-årige datter som tok ham på senga. Da de dro på konsert sammen fikk han virkelig kjenne på den storslagne følelsen av å være del av et fellesskap på en konsert. Utrolig fint der og da og like fort borte så fort konserten var over, som han sa.

Familien og det moderne livet er flere ganger med i tekstene til briten – han er for øvrig en ivrig Manchester United-supporter. (Se video). Allerede kveldens andre sang, «Don’t Say It’s Over», er en flott poetisk hyllest til kona. Gareth Michael Coombes 19-årige autistiske eldste datter har inspirert en sang, selv om den ikke direkte handler om henne, kan han fortelle, før fine «The Girl Who Fell to Earth» fremføres, her kommer dessuten inspirasjonen fra David Bowie i form av tittelen.

Under introduksjonen av det første ekstranummeret, som han gjør alene med kassegitar, sier han rett ut at han prøvde å stjele («rip off») David Bowies «Memory of a Free Festival» (frittstående singel fra 1970 i omarbeidet form etter først å ha blitt sluppet på hans andre selvtitulerte album i 1969).

Det er ikke bare nære ting som opptar engelskmannen. Vi får også låter om en øgles evne til å skifte karakter og den tragiske historien om den glemte engelske verdensmesteren i boksing Randy Turpins tragiske skjebne. «Sonny The Strong» er et av høydepunktene med Coombes imponerende vokal og triumferende sound. «Jeg utviklet en interesse for menneskelige biografier», forklarer låtsnekkeren, og publikum lar seg villig underholdes og ledes inn hans tekstlige univers.

Kvelden avsluttes med en drivende god versjon av «The English Ruse» fra «The Matador». Vi har allerede lyst til å se dem igjen. For dette var et ordentlig lyspunkt i en vinterkald vårdag.

Her kan du  ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog