Konsertanmeldelse: Godspeed You! Black Emperor: Rensende, dyster post-rock-eksellens
Truende, buktende, blomstrende, provoserende, angstfull, anspent og dyster, er bare noen av de mange adjektivene som kan benyttes om den katalytiske og katariske en time og førti minutters opplevelsen med Montréal-Québec-kollektivet Godspeed You! Black Emperor på Sentrum Scene tirsdag 25. april i et karakteristiskt snø og sludd Oslo. GY!BE befestet posisjonen som det aller ypperste innenfor sin genre, og i det hele tatt innenfor populærmusikken, med sin vidsinnet sammenføyning av avant-klassisisme, anarkisme og multivisuelle filmprojeksjoner. Det var rett og slett strålende.
Tekst:Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Lysene dimmes forsiktig og gradvis i lokalet. Etter hvert kommer de så sakte, men sikkert inn på scenen en etter en; plukker opp instrumentene sine og begynner å spille – en slags droner, ganske lavmælt og forsiktig – uten å si noe som helst. Forsterkerne summer, omtrent som bier.
Bandet tok navnet fra en svart/hvit-dokumentarfilm av Mitsuo Yanagimachi. Mange sittende på stoler lutende over sine instrumenter, et par stående Sophie Trudeau (Set Fire to Flames, A Silver Mt. Zion og labelgründer for Bangor Records) på karakteristisk fiolin og Thierry Amar (A Silver Mt. Zion, Black Ox Orkestar og Molasses) på kontrabass innledningsvis og elektrisk bass utover. Mauro Pezzente på bass er plassert sittende. Sjefsideologen Efrim Menuck (også A Silver Mt. Zion) sittende under hele konserten med gitar og kollegaene David Bryant. også gitar. (Set Fire to Flames) og Mike Moya (også Set Fire to Flames), Aidan Girt (Exhaust og Set Fire to Flames) og Tim Herzog (Milemarker) løpende mellom ulike typer perkusjon og trommer.
Til slutt er det åtte personer på scenen. Underveis bygger intensiteten og trykket seg opp. Lag på lag bygger de opp et lydteppe; en vegg av droner. I bakgrunnen kan man skimte ordet håp (HOPE) flakkende, flimrende i bakgrunnen. Hvite loddrette streker flytter seg også over lerretet. Godspeed You! Black Emperor er i gang med «Hope Drone». Stemningen og atmosfæren er snarere dystopisk og mørk enn håpefull fra start til mål, selv om det etter hvert på noen av de nyere låtene finnes noe mer upbeat i melodiene og fargerike blomster i bakgrunnen i stedet for de sort/hvite eller brun/gulnede.
Noe av det voldsomme, massive øset skyldes dobbel- og trippelbruken av instrumenter parallelt. Det er i tillegg elegisk, vakkert, storslagent, mettende, blekt og avmektig, henførende. Når det står på fryder publikum seg over den multimediale, flersidede opplevelsen. Vi beveger oss til bandets ferskeste fullengder «G_d’s Pee at State’s End!» (2021) og først fremføres «First of the Last Glaciers», og etter et mellomspill med «Bosses Hang» fra «Luciferian Towers»(2017), så «Cliffs Gaze». Publikum har allerede vært igjennom en øredøvende massiv fysisk opplevelse med droning fra supportduoen Manas, som gjorde inntrykk, og kjentes like mye i magen, hjertet og øret.
Canadierne i fokus operer ikke med like høye lydfrekvenser eller volum, de er mektige og storslagne på en helt annen måte. Arrangementene er omhyggelig konstruerte og ettertrykkelig fremførte. Nærmest en slags symfonier. Gitarene strykes mange ganger med bue. Trommelydene de to batteristene hamrer ut er kraftfulle og bestemte. I blant tar de pauker i bruk for å få nok tyngde.
Like viktig for helheten er filmprojeksjonene i bakgrunnen, ofte en type naturbilder; flygende fugler, øde sletter eller trær. Dette bidrar til å underbygge stemningene musikken skaper i skjæringen mellom ambient-musikk og post-rock og dens filmatiske karakter. Til sammen skapes en raffinert sonisk reise med en klar og tydelig hensikt og målsetting, og et dynamisk, bevegelig lydbilde i kontrast til det kalde maskineriet. Empatisk og tilstedeværende. Episk og overveldende.
Dronestykker og suiter. Suiten bygger seg opp til crescendoer, som kan starte med skurrende, forvrengte melodier og skrapende gitarriffing før de går over i en frydefull, bestemt prosesjon. Akkurat når det kan virke som om alt er i ferd med å spinne ut av kontroll eller bli et lydinferno gjenvinner bandet fokus og ro, legger til strykere og demper det til klagesang, før man så lar det tone ut med lyden av fjerne eksplosjoner. GY!BE er dramatisk, apokalyptisk og besettende intenst. Låtene er lange, samt varierte med flere atmosfærer og omvekslinger innkapslet. Følelsen av et lummert mørke bare understrekes når hamrende regn-passasjer skyller over skjermen.
Kontrasten er markant i forhold til de fargerike tulipanene som senere står i fokus. Slik spenner også musikken mellom sarte og voldsomme crescendoer, med rikholdig variasjon og nyanser. Post-rock har ikke vært, og kommer kanskje ikke til å bli, bedre enn dette. I hvert fall har ikke jeg hørt noen andre som har gjort denne typen musikk med like overbevisende kraft. Som tidligere treff med bandet på So What i Oslo 8. august 1999 og SO36 i Berlin 8. november 2012, er dette rent ut sagt bergtagende. Jeg lar bilder og musikk sluke meg opp og blir del i narrativet.
Avslutningsvis tas konsertgjengerne med langt bak i bandkatalogen til «BBF3» (Blaise Bailey Finnegan III) fra gjennombrudds-EP-en «Slow Riot for New Zero Kanada» (1999). Et mesterverk sentrert rundt tematikken dysfunksjonelle regjeringer, milits og menenskerettigheter. Frykt og terror. Etter hvert synes det nærmest som om filmrullen begynner å brenne fysisk. Det bobler og knaser foran øynene våre og rammene omformes til aske. En optisk illusjon naturlig nok, men svært effektfull. Det er ødeleggelse som kunstform.
Når de siste ringlende gitarlydene toner ut med et brennende inferno over lerretet føles det som å ha vært igjennom en musikalsk renselse og en dekonstruksjon av samfunnets maskineri. Igjen står anarkismen. Montréal-bandets episke kraft har virket. Lindret og renset sjel. Meget fornøyd drar venninna og jeg videre ut i natten, inspirerte og oppfrisket. Canadiernes iherdige motstand har gitt oss tro og håp på menneskeheten, individene, fellesskapet og fremtiden (26 år etter at de slapp debutalbumet «F♯ A♯ ∞» i 1997. De spilte «Dead Metheny» derfra denne kvelden).
Det har GY!BE gjort ved å understreke at vrede og fortvilelse sammen med politisk uttrykk både er nødvendig og kan endre strukturer. På samme måte som at de nektet å godta «Venue Fees» for å selge merchandise (T-skjorter, skiver, gensere, etc.), og i stedet vinket og oppfordret publikum til å bli med i turnébussen bak konsertlokalet for å kjøpe sine bandartefakter.
Vi kommer også neste gang de er i byen med sine triste rekviem. I tillegg til konsert på Sentrum Scene i Oslo spilte Godspeed You! Black Emperor på USF Verftet i Bergen torsdag 27. april, Folken i Stavanger fredag 28. april og Alladin Scene i Kristiansand lørdag 29. april. Dere som har muligheten til å se bandet når ny anledning byr seg bør virkelig benytte sjansen. Godspeed You! Black Emperor anno 2023 er like vitale som før, og har bare blitt enda sintere og vakrere underveis. Vi venter fremdeles med spenning på nye album og konsertopplevelser.
Sjekk også:
Godspeed You! Black Emperor – «Bosses Hang, Pt. I» (Ferske spor uke 35/2020).
Godspeed You! Black Emperor – «Luciferian Towers» (Deichman: Årets album 2017, Victor Josefsen).
Godspeed You! Black Emperor – «Allelujah! Don’t Bend! Ascend!» (Deichman: Årets album 2012, Victor Josefsen).
Thor & Friends – «Mystery Train»
På sitt tredje og fjerde album «3» og «4» får de hjelp fra b.la. bandmedlemmer fra Godspeed You! Black Emperor.
(Ferske spor uke 35/2020).
I 2009 begynte det endelig å skje ting igjen. Grant Hart hadde vært inn og ut av ulike studioer de siste årene, godt hjulpet av medlemmer fra Godspeed You! Black Emperor! og Silver Mt. Zion, og i oktober slapp han omsider «Hot Wax». (Fra Grant Hart (Hüsker Dü) er død).
– Vi har alle hørt mye på GY!BE! Tror det er litt delte meninger om hvilken utgivelse som er best, og det står så klart mellom «Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven» og «Slow Riot for New Zero Kanada». (Fra intervjuet med Trondheimsbandet Soup).
– Vi har egentlig lite tilknytning til post-rock. Nicolas har hørt litt på Godspeed You! Black Emperor, The Low Frequency in Stereo og Mogwai, så han har noe tilknytning og helt sikkert en del elementer som er inspirert av disse bandene. Vi fikk også litt input på det via samarbeidet vårt med Mette Rasmussen (som har turnert med Godspeed You!… (Fra intervjuet med Trondheimstrioen I Like To Sleep).
2) Hvilken bok ville du laget soundtrack til, og hvorfor? hvordan skulle det vært?
– «Fiolinane» av Jan Roar Leikvoll. En ekstremt dyster bok som fengsla meg fra start til slutt. Soundtracket må være organisk, nesten som Godspeed You! Black Emperor sin «Slow Riot for New Zero Canada». Bare med min egen vri. Mørkt, seigt og uten håp. (Fra Tollak Kalvatn Friestad (Skambankt) – 5 om bøker og musikk).
Sjekk også relaterte saker under (vi kunne tatt med flere relaterte saker, Sigur Rós, Mogwai osv., men bare søk etter post-rock eller postrock, så finner du flere).
Her kan du ellers søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
Liten korreks. Mauro Pezzente er kreditert på et bilde av Thierry Amar, som for øvrig også utgjør ett av 3 originalmedlemmer fra A Silver Mt. Zion (siden det blei presisert hvilke andre sideprosjekter folk var fra i starten her).
Takk skal du ha!