Lars Lillo-Stenberg i Los Angeles
– Jeg vokste opp med country, country rock, folk music og west coast, skal jeg være ærlig så var jeg ikke så opptatt av det amerikanske i musikken, heller motsatt, hvis det ble for mye av det så mistet jeg ofte interessen. Men med f.eks. artister som Neil Young og Grateful Dead eller nyere band som Wilco og Fleet Foxes, så har de såpass originalitet og egenidentitet i det som når ut til meg, at hvorvidt det er americana eller ikke, interesserer meg mindre, sier Lars Lillo-Stenberg, som har sluppet albumet «Everything Is Relative» på Sony-underlabelen Drabant Records.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Cecilie Leganger
Lars Lillo-Stenberg sitt album «Everything Is Relative» karakteriseres av musikalsk overskudd og glede. Letthet, godt humør og god stemning skinner igjennom melodiene, og viser at musikerne har funnet tonen og har hatt det gøy sammen i studio. I dette intervjuet med Deichman musikk forteller opphavsmannen selv om sitt forhold til film- og musikkmetropolen Los Angeles og de medvirkende musikerne som har bidratt på platen.
Kan du først fortelle om hvordan du fikk ideen om å dra til Los Angeles for å spille inn album?
Det var HP Gundersen sin idé, den dukket vel opp aller først en gang jeg var i Bergen og så en gig med The Last Hurrah!!, der både Jason Hiller + kusinene Pullman, altså Rosa og Maesa deltok i bandet. Dagen etterpå havnet vi i en liten jam på Victoria-hjørnet og jeg ble litt kjent med dem. HP begynte å snakke om denne ideen da, ca. 5-6 år siden. Vi tok et nytt møte om det i 2019, men så kom pandemien. Så nå først høsten 22 ble Jason kontaktet igjen, og vi fikk satt opp en plan for februar 23.
Hvilket forhold har og hadde du til den byen?
Dette er første og eneste gang jeg har vært der. Så mitt forhold før det er basert på filmer og musikkinntrykk.
Hvordan vil du si at Los Angeles har satt sitt avtrykk på lydbildet og atmosfæren på albumet?
Vi var i et paradisisk hagehus litt oppe i Beachwood Canyon, dalkløften som strekker seg opp mot det ikoniske Hollywood-skiltet. Altså en meget privilegert del av Hollywood i L.A. Så vi kunne sikkert vært et helt annet sted på det enorme området denne byen brer seg ut på, som hadde gitt en helt andre vibrasjoner. Men jeg hadde en stor glede av å komme rett inn i hvertfall dette musikkmiljøet av kule og veldig hyggelige og kreative musikere. Slike undergrunns, eller kall det gjerne overgrunnsmiljøer er det det sikkert masser av. Lydbildet er skapt av glede og entusiasme og man hører at musikerne er der borte fra. Like flinke i Norge, men de har det ikke like mye i blodet, eller vi har annen type blod. Et eller annet er det.
Hvordan er ditt eget forhold til vestkystrocken, kosmisk americana og Laurel Canyon?
For meg er ikke americana et ord jeg har vokst opp med. Neil og Crazy Horse ga ut sitt album «Americana» i 2012, sannheten er at jeg kjente ikke utrykket før det, og denne plata besto av gamle arbeider-folksanger som «Oh Susannah», og «This Land Is Your Land» osv.. Nei, jeg vokste opp med country, country rock, folk music og west coast, skal jeg være ærlig så var jeg ikke så opptatt av det amerikanske i musikken, heller motsatt, hvis det ble for mye av det så mistet jeg ofte interessen. Men med f. eks. artister som Neil Young og Grateful Dead eller nyere band som Wilco og Fleet Foxes, så har de såpass originalitet og egenidentitet i det som når ut til meg, at hvorvidt det er americana eller ikke, interesserer meg mindre. Men HP er veldig opptatt av å kalle alt for americana, og mye mer glad i å kategorisere og forklare hva det er som fenomen.
Hvordan opplever du det å skrive og synge på engelsk i forhold til morsmålet?
Å skrive tekstene var faktisk både gøy og befriende. Det inspirerte meg til å tenke mer poetisk, jeg gikk for det som falt meg inn uten å tenke logikk. Og synge det derimot, var litt mer utfordrende. Når jeg vanligvis synger på engelsk, så er det jo sanger jeg har lært meg gjennom å høre på originalen, i tillegg til at de er skrevet av noen som har det som morsmål. Nå var jeg mer ute på dypt hav uten fasit, men det var ikke så verst, og amerikanerne reagerte bare positivt.
Hva du vil du uttrykke med albumtittelen «Everything Is Relative»?
Alt er relativt, har blitt sagt mye hvertfall i min familie. Ting kunne vært bedre og ting kunne vært verre, egentlig en litt passiv og kjedelig oppsummering. Men noen ganger er det et utrykk som fungerer med en herlig komikk. Tittelsporet er nok mere alvorlig, jordkloden virker for liten for menneskene, vi tar for oss og den gir etter for overbelasting. Men når vi skal legge en plan og prøve å bremse og innføre masse tiltak, så virker jordkloden alt for stor. Det er slik jeg tenker på det. På den ene side, men så på den andre side. Alt er relativt.
Hvilket forhold har du til Albert Einstein og relativitetsteorien?
Tja, i sangen er jo han den som skribler masse på en tavle og sier at alt er relativt, han ligger en del hakk foran de fleste og har sett en enda større sammenheng. Jeg har alltid likt det ansiktet, med barten og det ville hvite håret, helt siden jeg var barn. Men jeg burde nok ha studert ham litt nøyere, for han sa kanskje aldri at alt er relativt. Men han kom frem til at ting man hadde trodd var konstante også stod i et forhold. Tid f.eks. Men lysets hastighet er konstant. Jeg og mange er vokst opp med at «Alt er relativt», kom fra Einsteins relativitetsteori. Men det er kanskje et feil sitat. Ja ja. Ikke egentlig det viktigste med sangen eller albumtittelen.
Fortell om musikerne som du har valgt å ta med deg og hvordan de har satt preg på platen.
Loudon Wainwright III, vokal
Jeg ble kjent med Loudon midt på 90 tallet en gang han spilte på Cruise Café. Vi ble på et vis ganske gode venner, jeg har besøkt ham både i London da han bodde der, pluss New York og Shelter Island, og han har bodd noen ganger hos meg. Men likevel er jeg veldig ærbødig og kviet meg for å spørre om denne deltagelsen. Vi spiste tidlig lunsj sammen og han visste ikke at dette skulle skje, jeg tok mot å spurte om han ville bli med opp i studio og synge litt. Og han sa «why not?» Jeg ble veldig glad og takknemlig og spanderte lunsjen. Jeg ser på Loudon som den beste tekstforfatteren i verden, han får sunget om livet som ingen andre. Morsomt, sårt og intelligent. Generøs og selvopptatt.
Hans Petter Gundersen, slidegitar
HP ble jeg kjent med i 2004, han produserte deLillos. Det skulle egentlig bli et nytt album, men det ble isteden den store samleplata vår: «Festen er ikke over … det er kake igjen» der 6 nye låter (fem på den vanlige utgaven) fikk plass. «Ut» ble en ganske stor hit. HP er ikke en produsent som er teknisk, han sitter ikke ved mixebordet og skrur, eller rigger mikrofoner. Han er kun en som sitter med musikalske ideer og er entusiastisk. han er veldig musikalsk, og hans musikkinteresse tar av og til helt overhånd. På denne plata var han mere mannen som sørget for at dette ble noe av, så her var det mest det entusiastiske talentet som kom til sin rett, arrangementene hadde jeg i stor grad gjort selv med ganske grundige komp-forslag på forhåndsendte demoer. HP bidro med noen veldig uttrykksfulle gitarpålegg, med og uten sliderør. Og kom med bra forslag. Men mest at alt likte han og sitte i stolen og smile og le.
Jason Hiller, bass
Jason er en deilig bassist, han tar ting fort og spiller det som kommer til ham der og da, skikkelig naturtalent som stoler på at fingrene finner plassen av seg selv. Mine bassarrangementer lot han være, og spilte helt utifra sin spillestil og smak. Og det var heldigvis ypperlig. Han var jo på dobbeltjobb i tillegg, med at han var alene som tekniker i studio. Og det var jo hans studio.
Ben Lecourt, trommer
Ben spilte både enkelt og sofistikert, han hadde hørt gjennom demoene, fordi jeg kjente igjen ting derfra, men han la til en trommeekspertise som var nydelig og spille til, veldig deilige detaljer i overganger og breaks. Hyggelig og sjarmerende
ung franskmann. Selv om det hadde vært kult med en skikkelig «americana-trommis», så var det ganske trivelig med en europeer til i bandet. Men han hadde jo masse «amerikansk» erfaring.
John Thomas
JT var jo den koseligste av alle, en hjertevarm mann som hadde lang fartstid med masse kjente musikere. Det var nok han som ga meg aller mest selvtillit med sitt vennlige vesen i tillegg til at han ga meg veldig ros for låtene. Vi hadde det også gøy på en jam både på en klubb og hjemme hos ham.
Marty Rifkin
Marty ble jeg ikke kjent med, han tok opp seg selv litt senere i sitt eget studio. Jeg skjønte på Jason og HP at det var et skikkelig scoop å få med Rifkin. Visstnok ansett som selve eliten på pedal steel og dobro. Jeg var litt usikker på første gjennomlytt, jeg var redd det ble litt for kommenterende, her kommer americana-frykten inn, der jeg f.eks. ikke tenker slik om Neils kamerat gjennom alle år, Ben Keith. Men det er forskjellige skoler, og Marty Rifkins bidrag har jeg lært meg å sette veldig pris på, det lager et levende naturlig liv som skaper flotte musikalske perspektiver.
David Chelsom Vogt
David er fantastisk, det samme gjelder Real Ones. Mye på grunn av Martys dobro på «Some People in This Land», ville jeg at det skulle følges opp med enda mer sosial musikalsk bistand. Så da ideen om fele kom, tenke jeg at David var perfekt til å gjøre det. Morsomt likevel at det er noe positivt norskt, som kommer ut av hans utrykk. Det er nok noe jeg ikke ville ha tenkt hvis det ikke var for spesielt bidragene til Marty og Loudon. David la det på hjemme i Bergen. Jeg kommuniserte med ham fra Katnosdammen DNT hytte der det faktisk hang en gitar på veggen. Så mulig at det «norske» inntrykket også kom fordi jeg var langt uti granskauen i noe veldig norskt, da jeg hørte hva David hadde spilt.
Maesa hadde mye å stå i med med hennes og Jason lille ettårige sønn Rovan som ikke gikk i barnehage, men hun var bare blid og inviterte på vafler og pasta, de bodde rett ved. Etter hvert kom hun over og sang på noen sanger sammen med Rosa. Det var stort og være med på. De kusinene har en egen klang som bare kommer med en gang.
Rosa Pullman
Rosa hadde mer ledig tid, så på tre sanger synger hun på en måte duett med meg. Jeg likte godt hva det gjorde med sangene, og ikke minst tekstene. Veldig kult å høre hva hun tilfører sangene. Akkurat som de blir mer det de prøver å være. Veldig lykkelig øyeblikk der Rosa deltar stort, er den lange lattersekvensen som oppstod etter hennes Tina Turnerske bidrag på codaen til «Its Only a Name».
Sjekk ut Foster Timms, han var en herlig figur, har gitt ut en strålende plate for mange år siden, og kommer endelig med en ny en snart. Han spiller sangene sine rundt på små klubber, og jobber med noen film prosjekter på dagtid. Og er ellers analog, skriver kodete forkortelses-sms’er med en slang som nesten er parodisk på knappemobilen. Tror det er litt humor.
Kan du til slutt velge noen favorittalbum/låter fra Los Angeles-musikere og si noe om hva du har likt ved disse?
Jeg elsket jo hele Laurel Canyon pakka. Mye forskjellig som kom ut av det, men Monkees-plata «Pisces, Aquarius, Capricorn & Jones Ltd,» var en av de første jeg kjøpte for egne penger, fem år gammel. Det skjer alltid noe rart med meg når jeg hører «What Am I Doing Hanging ‘Round». Den optimale «Americana» låta for meg 🙂
Men Crosby, Stills & Nash-debuten og senere»Déjà Vu» (lytt på Tidal, red.anm.) er nok de jeg har hørt mest på. Da var jeg 8 år.
Neil Young kom jo selvfølgelig voldsomt ut av dette og «After the Goldrush», som er spilt inn rett utenfor L.A. i Topanga Canyon er kanskje min nr. 1.
Så kom jo en lang Zappa-periode der spesielt «Over-Nite Sensation» og «One Size Fits All» (lytt på Spotify, red.anm.) var de viktigste.
Joni Mitchell, oppdaget jeg ikke før jeg var 13, da var det «Court and Spark», senere hørte jeg «Blue» (lytt på Tidal, red. anm.). Til tross for masse musikk i min platesamling som kan forbindes med L.A., så aner jeg ikke hvor mye dette har formet meg som låt-komponist. Har aldri hatt et bevisst forhold til det.
Lars Lillo-Stenberg – «Everything Is Relative» (Album, 2023)
Lars Lillo-Stenberg, Loudon Wainwright III, – «Some People In This land» (Singel 2023)
Se resten av diskografien til Lars. Lillo-Stenberg på Discogs.
Sjekk også:
Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap (du finner også intervjuet under relaterte saker).
Lars Lillo-Stenberg: Trøsten i det triste (du finner også intervjuet under relaterte saker).
Lars Lillo-Stenberg – «The Freak» (Frem med dongerien!).
1) deLillos – «Evige dager» (Album ) og «1993» (Norske sanger) (Deichman: Årets album 2022, Stian Bjørnsson Hope og Jan-Olav Glette).
«deLillos – La oss bli fri fra all nostalgi» (Deichman: Årets album 2017, Frank Michaelsen).
deLillos – «Suser avgårde alle mann» (Sommerspor).
deLillos – Skummelt og fint (Ferske spor uke 4/2022).
Hva skal vi putte på plateomslaget da? deLillos – Hjernen er alene.
Haakon Ellingsen – «John Waynes datter» («John Waynes datter» er country og pop i skjønn forening. Iørefallende som bare det, med lekker åpen produksjon og vinnende koring/bakgunnsvokal av Lars Lillo-Stenberg, Musikalske sidespor – uke 48/2017).
Ifølge Thomas Robsahm hadde deLillos en punketilnærming til det å lage musikk, den såkalte DIY-mentaliteten sto visstnok sterkt hos Frognergutten Lars Lillo. (Punx!).
‘«Min beibi dro avsted» er en av Norges beste låter’ (Ånon i Hayeminol).
En av låtene Roger Græsberg forbinder med Roger Græsberg og Foreningen er deLillos – «Sveve over byen» (‘Hørte altfor mye på deLillos i en periode og spesielt «Hjernen er alene.» Lekent, men også veldig personlig’).
‘Som eksempler kan jeg nevne en komparativ analyse av «Nothing to Say» og deLillos’ «Kokken Tor», de har noen snodige sammenfall’ (A Boxful of Demons – et møte mellom Motorpsychos musikk og Lars Ramslies litteratur).
‘Jeg husker jeg hørte masse på «Suser avgårde» med deLillos’ (Tommy Tokyo: En ganske så unnselig type).
‘deLillos var vel det første «ordentlige» bandet jeg begynte å høre på. Jeg var bare seks år da «Neste sommer» kom ut, og det var i en lang periode omtrent det eneste jeg ville høre på’. (Axel Hjeme i Norsk Råkk).
Hva er de nest verdifulle platen du eier/hva er det meste du har betalt for en plate? (‘Et par minutter seinere fant jeg enda en white label. 12 tommer denne gangen. Den skulle de ha 30 kroner for. 30 kroner og masse spydigheter fra bak kassa. Jeg kjøpe den allikevel, og fikk den satt på over anlegget. Det var testpressinga på «Før var det morsomt med sne» med deLillos.. Husker at de tilbød å kjøpe den tilbake for 500 kroner, men at jeg nekta’. (Les introen til dette svaret i Min platesamling: Kristopher Schau).
Natasja Holmboe – «Sväva över stan» (albumet er viet til tolkninger av deLillos’ låter, Musikalske sidespor – uke 38/2016).
‘Bernt Erik Pedersen og Geir Rakvaag har alltid vært mine favoritt-musikkjournalister. To voksne menn, men helt kjemisk fri for gubbete forutsigbare holdninger i det de har skrevet, og skriver, om musikk. Bøkene deres om deLillos og Biosphere er favoritter i serien’. (Charlotte Myrbråten med bok om Razika og albumet «Program 91» i Norske albumklassikere-bokserien).
I 1996 kom hyllestplaten «Ellediller og Krokofanter», hvor en imponerende liste av etablerte artister deltok: DumDum Boys, deLillos, Tre Små Kinesere, Poor Rich Ones, Pogo Pops, Gartnerlosjen, Astroburger og Motorpsycho. (Knutsen og Ludvigsen: Juba juba i teltet).
Fra sin spede begynnelse i 1998 har DDR med Atle Antonsen, Johan Golden og Berit Borman i spissen levert tyske fortolkninger av folkekjære norske band som D.D.E., deLillos og Raga Rockers. (Das war das, DDR tok avskjed for et fullsatt Oslo Spektrum).
‘Det komiske er at mange tror vi er et coverband. Hehe ja. de blir sure når vi ikke spiller deLillos og sånn. En gang da vi gjorde en akustisk gig ble faktisk arrangøren så irritert at han dro oss til side og sa: «nå må dere spelle noen låter som folk vil høre!». Vi hadde en pause på 30 min hvor vi rakk å øve inn ti mer kjente låter’. (Intervju: Anekdoter og oppklaringer med «Norsk Råkk»).
Beckstrøm Kvartett – Jubileum (Ferske spor uke 7/2018).
Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
