The Basement Brats samler powerpop, punk og garasjerock fra fortiden

– Når vi begynte å spille på tidlig 90-tall var det bare drittband i Halden. Et unntak var de eminente Rovers. Men ellers var det mye rosa Ibanez-gitarer, pastellfargede mikrofonstativ med en håndfull skjerf i sterke farger rundtog ikke minst store tanker om sine egne ferdigheter og muligheter til bli størst i verden på gitarsoloer. Det luktet mye hårspray i øvingslokalene på den tiden. Det var ikke helt vår kopp te og med god hjelp av den lokale rock n’ roll-helten Thrond Asker våknet miljøet rundt punk-, garage- og alternativ rock opp, forteller The Basement Brats-trommis Mads Husvik. Bandet er aktuelle med samleplaten «I Just Wanna Be a Brat! (The Best of The Basement Brats)» på Pure Lust Production.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Veronica van Groningen (inkl. bilde øverst. Fotosession til platecover, 1996, i forbindelse med albumet «The Bratbeat» utgitt samme år), Håkon Ohlgren, Morten Andersen, Tor Buckholm

«I Just Wanna Be a Brat! (The Best of the Basement Brats)» består av like enkle som herlig rockelåter. Med ekstremt godt øre for melodier og catchy refreng. Det myteomspunnede Halden-bandet The Basement Rats har gjort opp regnskap for den aktive perioden som band, gjort låtene tilgjengelige for digital avspilling og til vår store glede også sluppet en samleplate på LP med deres ypperste komposisjoner. Deichman musikk snakker med det forhenværende bandet om den gang da, kjærligheten til Ramones, bandets manglende konserter i distrikts-Norge, mange spillejobber i utlandet og om mulighetene for en gjenforening.

Fortell de som ikke kjenner til det fremragende orkestret: Hvem og hva var/er The Basement Brats?

Mads: The Basement Brats var et rockeband som dukka opp i Halden på begynnelsen av 90-tallet. Litt som spaden som gravde puddelrockens grav i Halden og vaska ut restene av mye av det tullet som ble bedrevet i musikkveien på slutten av 80-tallet i festningsbyen. Bandet var veldig glad i klassiske rockeband som bl.a. Ramones, The Heartbreakers og The Stooges. Men det var etter en konsert med garagerockheltene The Devil Dogs at det tok helt fyr og fundamentene til bandet ble hugget i sten. Arven etter legendariske Halden-band som Front Page og The Young Lords kan også høres for de som kan sin Haldenrock.

Fortell om valget av bandnavn.

Mads: Ta to Ramones-låter, slå dem sammen og vips så har du ett bra bandnavn.

Ole: Som Mads sier – «I Don’t Wanna Go Down to the Basement» og «Beat on the Brat», for dem som ikke tok det. En morsom detalj er at vi fant på navnet veldig tidlig i bandets eksistens, drøye halvannet år før vi faktisk begynte å spille den «Ramones-aktige» musikken vi endte opp med.

Hvilket forhold har dere selv til bratkultur?

Mads: Vi vet fint lite om denne kulturen, men tipper det har noe med Oslos vestkant, rike pappaer og stygge klær som koster mye penger. I Basement Brats sin verden er brats drittunger som finner på mye tull og tøys, har sprettert og går på epleslang. Noen ganger sniffes det litt lim.

Ole: Jeg var nødt til å google hva «bratkultur» i det hele tatt er. Aldri hørt om det før.

The Basement Brats er aktuelle med samleren «I Just Wanna Be a Brat! (The Best of the Basement Brats)». Hvordan ble den til?

Mads: Øl, alder og nostalgi er vel tre ting som veide tungt. Det var helt enkelt på tide.

Ole: Det var også et resultat av at vi endelig tok oss sammen og begynte å få greiene våre ut på streamingplattformer. Kimen var en tanke om å samle diverse singlelåter og annet løsrevet materiale på en digital samler, og så utvikla det seg isteden til en «best of»-samler – dog med noen singlespor o.l. som ikke er med på albumene og EP´ene som ligger ute, pluss et par tidligere uutgitte spor som en liten bonus. Det var et artig prosjekt. Vi gikk gjennom en gedigen haug med både opptak, bilder og dokumenter. Låtene er henta fra både DAT, CD, vinyl og kassett. Daniel Husayn gjorde en fantastisk masteringsjobb med å få det til å låte som en helhet, Mads satte sammen et fantastisk cover og booklet, det ble ei fantastisk skive ut av det, og blir vi ikke rockestjerner nå, så vet ikke jeg!

Hvordan var den musikalske tidsånden i den tiden som bandet var aktive?

Mads: Når vi begynte å spille på tidlig 90-tall var det bare drittband i Halden. Et unntak var de eminente Rovers. Men ellers var det mye rosa Ibanez-gitarer, pastellfargede mikrofonstativ med en håndfull skjerf i sterke farger rundt og ikke minst store tanker om sine egne ferdigheter og muligheter til bli størst i verden på gitarsoloer. Det luktet mye hårspray i øvingslokalene på den tiden. Det var ikke helt vår kopp te og med god hjelp av den lokale rock n’ roll-helten Thrond Asker våknet miljøet rundt punk-, garage- og alternativ rock opp.

Ole: Vi spilte vel i grunn bare den musikken vi hadde lyst til å spille, men med unntak av den spede begynnelsen, traff vi jo «tidsånden» ganske bra – uten at vi ble rike av den grunn. I første halvdel av nittitallet ble det jo faktisk til og med spilt rock på radio! Tenke seg til!

Hva var den viktigste forskjellen med å drive med musikk på den tiden og nå?

Mads: Det er lettere å nå ut til folk nå, men vanskligere å få dem til å lytte. Nå om dagen er det litt flaut å blø for rocken. På 90-talet var det tøft. Var det bedre før? Klart det var det.

Ole: Det er mye lettere å både få spilt inn og gitt ut musikk nå. Ingen bryr seg, men vi spiller fortsatt den musikken vi har lyst til å spille, vi. Og er fortsatt ikke rike.

Hvordan skilte The Basement Brats seg fra andre band dere spiller og har spilt i som The Nuggets, The Boogietraps, The Bittersweets etc.?

Mads: Et band er som regel summen av medlemmene som er med. Andre medlemmer annet sound. I Nuggets lyste powerpoppen sterkere enn garagerocken og punken, med The Boogietraps er det andre veien. The Bittersweets var ferdig formet når jeg ble med, så det ble som det ble. Men tøft ble det.

Fortell om forholdet til:

Powerpop

Mads: Mads elsker powerpop. Men det er gammel powerpop som gjelder for herr Husvik. Badfinger, Raspberries, Shoes, The Romantics og 20/20 etc. Egil skriver verdens beste powerpoplåter. Ulf synes vel helt ærlig at powerpop bare er tull og tøys.

Ole: Sjøl har jeg vel aldri hatt noe spesielt forhold til powerpop som sådan, men jeg er veldig glad i det som Wikipedia forteller meg, at powerpopen utvikla seg ut fra – band som The Beatles, The Who osv. Men sånn «klassisk» 70/80-talls powerpop er det vel sjelden jeg setter på.

Nils: Kanskje ikke så viktig for the Brats, men veldig viktig for meg. Men da må det være «riktig» powerpop; luftige gitarer, vokalharmonier, cleane gitarer. Mer 60-tall enn 70-tall. The Beat og The Plimsouls er gode eksempler.

Surf

Mads: Surf’s Up. Alle liker vel surf.

Ole: He he. Vi pleide å kalle musikken vår for «surf punk», i betydninga at det var kjapt og energisk samtidig som det var relativt melodiøst og med harmonier og greier. Litt The Beach Boys oppå punken, liksom. Jeg liker The Beach Boys, og jeg liker ideen om å surfe, men det stopper vel strengt tatt der.

Nils: Surf er bra, har selv spilt i surfband.

Punk

Mads: Ja takk.

Ole: Mitt første egentlige møte med punk (rock) var da jeg av ren nysgjerrighet plukka opp en «Anarchy in the U.K.»-single fra ei lokal platesjappe midt på 80-tallet. Jeg kjente jo til navnet Sex Pistols og hadde hørt noen av mytene om dem, men hadde egentlig ikke hørt noe punkrock. Ikke bevisst, i hvert fall. Da jeg satte stiften på skiva, endra livet mitt seg for alltid. Det er fortsatt den råeste lyden jeg noen gang har hørt.

Nils: Punk er bra, men det må være en dose rock & roll i det. «Punk» er bra, «pønk» not so much.

Fratrock

Mads: Usikker på hva det er for noe. Men det høres ut som noe mann hørte på på 80-tallet samtidig som man sniffa kokain fra rompa på en stripper i et Wall Street-toalett. Lukter hårspray og silkesdress med brede skuldre. Skeptisk.

Ole: Jeg måtte google det også. Internett forteller meg at The Kingsmens‘ «Louie Louie» var «the original frat-rock party anthem», så noe sier meg at broder’n er glad i fratrock enten han vet det eller ikke.

Nils: Vet jeg ikke hva betyr. Men hvis det betyr det internett forteller oss liker jeg det godt.

Ramones

Mads: Så klart.

Ole: Oh yes! Without whom…! De andre banda som er nevnt har jeg strengt tatt ikke noe forhold til.

Nils: Palleplassering! Men husk, Ramones var best da de hadde blå bukser.

The Beat

Mads: Asså The Beat er fint det.

Nils: Powerpop ble aldri bedre. Den første skiva spilles fortsatt jevnlig. Klassiker

The Nerves

Mads: Ikke så mye å si. Dritbra.

Nils: Med Jack Lee, Peter Case og Paul Collins i samme band MÅ det jo bli bra! Overlegent. Også et band jeg til stadighet kommer tilbake til.

The Plimsouls

Mads: Yes!

Nils: Store favoritter. Pass for øvrig på å få med dere Peter Case når han gjester Norge i mai.

The Barracudas

Mads: «Drop Out»-skiva er fortsatt en av mine favoritter.

Nils: Enig med Mads.

The Posies

Mads: Helt greit. Ikke noe forhold til dem. Bra live.

Nils: Ingen aning, aldri hørt på. Burde jeg det?

Melodier

Mads: Er glad i melodier. En bra rockelåt må også være en bra poplåt.

Ole: Jeg er veldig glad i fengende melodier, men det må ikke være fengende melodier absolutt hele tida. Noen ganger er det deilig å bare spy ut ren energi også. Men så må jeg ha melodier igjen etterpå.

Nils: Glad i melodier.

Gitardrevet

Mads: Litt som salt og pepper på maten. Blir ikke så god uten.

Ole: Med noen få hederlige unntak er vel nesten all musikk jeg liker drevet av gitarer av et eller annet slag – elektriske eller akustiske, fuzz eller clean, Malcolm eller Angus. Gitar er et veldig allsidig instrument. Kanskje jeg burde lære meg å spille det…

Nils: Selvfølgelig! Det er ikke mye som slår lyden av el-gitar.

Refreng

Mads: Der vil jeg referere til Tom Petty-skolen. Ja takk, dobbelt så mange.

Nils: Yes! Dobbelt refreng med «Grand Prix»-triks på slutten.

Fest

Mads: Fest er for de andre.

Ole: Jeg trur jeg kunne trenge en god fest snart.

Nils: Det får noen andre ta seg av.

Bandet fikk en viss popularitet utenlands, ikke minst i Spania, og turnerte en del i Tyskland, Belgia, Frankrike og Spania. Hvordan gikk dette til? Hva var det ved dere som appellerte til disse musikkulturene?

Mads: Arne Thelin fixa kontaktene i begynnelsen og så rulla det på. Tror ikke det er så stor forskjell på de ulike landa innom vår musikkgenre. Folk i Tyskland er litt mer punk og folk i Spania mer 60-talls garage. Vi var midt imellom. Vi var bra live og det gjorde at det gikk hjem uansett hvor vi var.

Hvordan var interessen hjemme i Norge og i nabolandet Sverige, som jo Halden grenser til og sokner en del til, også kulturelt, for powerpop og garasjerock?

Mads: Jeg har bodd i Sverige i over 20 år og kan vel trygt si at svensker er mer enn litt skeptiske til norsk musikk. I vår genre må man skyte raketter ut av rompa for at medelsvensson skal like det.

Ole: Hvordan var interessen? Jeg vet egentlig ikke. Jeg vet bare hva vi sjøl og de vi hang med var interessert i, og det var det vi drev med. Men det har vel sjelden vært noen sånn veldig utprega interesse for powerpop og garasjerock verken i Norge eller Sverige, har det det, da?

Hvor hentet dere inspirasjonen fra? Og hvem var forbundsfellene i å fremme av god musikk?

Mads: Når vi kom til midten av 90-tallet hadde Norge en veldig bra garage- og punkscene. Det var mange bra band rundt oss. For oss var Arne Thelin og Pål Erik «Wild Mind» Gulliksrud utrolig viktige. Arne løfta oss ut av Halden og ut i verden og Pål Erik visa oss opp i Tigerstaden.

The Basement Brats spilte ikke så mye rundt i Norge, undertegnede fikk for eksempel aldri sett dere. Hvorfor ble det slik?

Mads: Et spørsmål vi ikke har svar på. Var lettere å få spillejobber i Tyskland og Spania enn i Bergen og Tromsø.

Ole: Vi spilte jo «mye» i Norge, vi! Men ikke så mye «rundt i». Det var vel stort sett utelukkende på Østlandet, og attpåtil på østsida av Oslofjorden. Det var så vidt jeg vet aldri noen som gjorde noe forsøk på å booke oss noe annet sted, så… Utenlandsjobbene er det vel strengt tatt Arne Thelin som har æren for.

Kåre Larsen spilte gitar i den første besetningen før Egil Pinås overtok oppgaven. Hvordan skilte de ulike bandbesetningene seg rent musikalsk?

Mads: Kåre var for flink for å spille med oss. Vi forstår fortsatt ikke hva som skjer i hans musikalske hjerne. Han er som en løk. Det finnes så mange lager av musikk der inne i hans hode at vi blir litt redde. Egil er en håndverker med et genialt øre for melodier. Det er en fryd å høre når han kommer med en ny låt.

Ole: Kåre var og er helt genial! Men nettopp fordi han var så talentfull, trur han endte opp med å måtte dra mye av lasset. Da Egil ble med, ble det litt mer ordning på oss, trur jeg. Samtidig bidro Egil med en type låter som vi andre neppe hadde klart å lage, og som gjorde at vi fikk den unike miksen vi fikk.

The Basement Brats ga ut en rekke sjutommere. Fortell om kjærligheten til dette formatet og valget med å få spredd ut låter på den måten kontra å samle til album.

Mads: Tror det var for att vi ikke hadde råd til å spille inn mer enn et par låter om gangen. Men det er et fint format.

Ole: Jeg syns sjutommers vinyl er det ultimate plateformatet, egentlig, og det passa jo veldig bra at det var det formatet vi debuterte på. Med seks låter. På 45 RPM. Men i min tid i bandet ga vi vel bare ut to egne sjutommere – og to album. Vel, ett album og ett minialbum.

Hva var det morsomste dere opplevde som The Basement Brats?

Mads: For min del har det vært å være på turné rundt i Europa. Etter mange år i mange andre band så må jeg si at gutta i dette bandet er de jeg koser meg mest med.

Ole: Det var mye, egentlig! Å bygge opp et fett band helt fra bånn av. Kameratskapet og den tett sammenknytta gjengen. Å stå på scenen og være verdens beste og mest samspilte band akkurat der og da. Det er en følelse som neppe kan sammenlignes med noe som helst annet.

Og hva var det verste?

Mads: At det skar seg med oss og Ole. Det var mye vi kunne ha gjort annerledes, og nå med litt flere år på nakken skammer jeg meg litt over hvordan vi håndterte det. Men det ble jo bra igjen. Ja, og så var det den spillejobben i Strömstad. Fy faen.

Ole: Ja, ingen av de tinga var vel noen höjdare. Jeg orker ikke å gå nærmere inn på det som skar seg den gangen, men det var som en vond, vond skilsmisse. Men vi fikk til slutt rydda opp og spilt sammen igjen, og for meg var det litt som om verden endelig falt på plass. Minnene om den gigen i Strömstad derimot, er det nok best å fortrenge.

Hvorfor ga bandet seg?

Mads: Vi var vel litt lei helt enkelt. Jeg var sugen på å spille gitar og spille mer powerpop og 60-talls greier.

Er det noe mulighet for comeback-konsert eller en reell gjenforening?

Mads: Ja. Om gamle herr Husvik klarer å sette seg bak et trommesett igjen.

Ole: «Reell gjenforening» i den forstand at vi blir et aktivt band igjen, er vel usannsynlig. Men vi skal se om vi ikke kan klare å få til et «blast from the past».

Fortell om plateselskapene deres.

Screaming Apple

Mads: Vi traff Ritchie på SA gjennom Arne på That’s Entertainment. Ritchie var med og fikset spillejobber i Tyskland også. Fin fyr.

That’s Entertainment Records

Mads: Her slapp vi første EP’n og andre skiva. Arne hjalp oss med stort sett alt vi gjorde. Vi har opplevd mye galskap med Arne og på grunn av Arne.

Pure Lust Production

Mads: Jostein som driver Pure Lust er verdens beste mann.

Sneakers Records

Mads: Tom Erik som drev dette selskapet var en god venn og en hedersmann. En mann som elsker bra musikk.

Til slutt, kan dere velger fem favoritt powerpop-låter?

Mads:

Jellyfish – «Ghost at Number One»

Shoes – «Cruel You»

Silver – «All I Wanna Do»

20/20 – «Yellow Pills»

Andrew Gold – «Something New»

 

 

Ole:

Eh… Det vil vel bare være fake om jeg skulle prøve å finne fem powerpop-låter ettersom jeg strengt tatt ikke har noe særlig aktivt forhold til powerpop, men jeg kan jo for all del med enkelhet liste opp fem Beatles-låter. Eller femti.

 

Nils:

The Beat – «Rock N Roll Girl»

American Suitcase– «Change»

The Nerves – «When You Find Out»

The Plimsouls – «Oldest Story in the World»

The E-Types – «You Cured Me of That (pluss resten av skiva)»

 

 

The Basement Brats – «I Just Wanna Be a Brat! (The Best of the Basement Brats)» (Samlealbum, 2023)

 

The Basement Brats – «The Bratbeat» (Album, 1996)

 

The Basement Brats – «Tales from the Basement» (Album, 1994)

 

The Basement Brats – «Blast-Off» (EP, 1993)

 

The Basement Brats – «Shining Down» (Single, 1996)

 

Se resten av diskografien til The Basement Brats på Discogs.

 

 

Sjekk også:

Camaros, Basement Brats er 2 band som har vært med å forme Rockekulturen i Halden på forskjellige måter (fra intervjuet: Göttemia: Heftig rånerock med punkrøtter)

 

The Boogietraps – «I’m Trouble» og «»She’s My Baby» (Ferske spor uke 20/2023)

The Boogietraps – «A Piece of the Action» (Ferske spor uke 35/2021)

The Boogietraps -» Easy» (Ferske spor uke 33/2020)

 

The Twang-O-Matics – «Gypsy Surfer»  (Ferske spor uke 35/2021)

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg intervjuet: The Boogietraps – Østfolds nye garasjerock-fanebærere

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog