Konsertanmeldelse: The Soundtrack of Our Lives: Magisk gjenhør med rockehistorie fra Göteborg

The Soundtrack of Our Lives formelig eide Rockefeller og det voksne rock-publikummet 13. og 14. mars, mens Niall Horan hadde ungjentene hylende borte på Oslo Spektrum. Med stort musikalsk overskudd tok de oss med på en magisk reise i tid, og etter en omfattende Sverige-turné var de så innkjørte og inspirerte at vi knapt har sett dem bedre. Onsdagen lekne, tøysete og frie, torsdagen mer profesjonelle og konsise, men treg start etter hva man formoder var en durabelig fest natten i forveien.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Til tonene av Yusuf Lateefs «The Plum Blossom» innvarsles konsertstart. Martin Hederos setter seg først ved sitt orgel og pianooppsett, så begynner Fredrik Sandsten å hamre løs på trommene, gitarist Mattias Bärjed og bassist Karl Gustafson Jerneholm blir med før roadien gir Ian Person sin gitar. Aller sist vandrer Ebbot inn med sin velkjente kaftan. Står litt på trommepodiet og drikker øl innledningsvis, før han beveger seg ned til mikrofonen. Noe overraskende, for de som ikke hadde studert settlisten i forkant, åpner de med den lange psykedeliske «Psychomantum X2000» før mer catchy og kjente lyder kommer i form av «Firmament Vacation» og Mind the Gap.

The Soundtrack of Our Lives ruster ikke. Arven deres blir bare bedre og foredles. På Rockefeller torsdag 14. mars, som vi konsentrerer oss om, viser sekstetten frem hele bredden og rikdommen i sitt repertoar, de bruker dog litt tid før de kommer ordentlig i gang. Det spenner mellom muskuløs, hardt, riffene hardrock og funky, drivende Madchester rave med wah wah pedaler, kraut og kosmisk, psykedeliske utskeielser. På den andre siden kammerpop og såre ballader. De kan være søte og atmosfæriske, stemningsfulle, og rå og tøffe. Variasjonen er enorm, og noe av det som fanger og holder oss oppmerksomme og engasjerte.

Innlevelsen og spillegleden er like merkbar som uberegneligheten. Ingen konserter er helt like, tross liknende settliste. Bandets egen sinnsstemning, samhandling og atmosfæren i lokalet, er sammen med en viss åpenhet for improvisasjon med på å gjøre det unikt og individuelt. Det finnes bare ett The Soundtrack of Our Lives, selv om enhver musikkentusiast kan gjøre gjetteleken og peke på ekko av tidligere musikk, særlig fra sent 1960- og tidlig 1970-tall. Black Sabbath, Pink Floyd, The Who, The Stooges, The Rolling Stones, The Kinks, Small Faces, The Zombies, Love, bare for å nevne noen. Det låter likevel først og fremst som The Soundtrack of Our Lives.

Den første halvtimen var nok noe preget av et mellomdøgn i Oslo eller festen dagen før, det tok seg likevel veldig opp etter hvert. De gjør liksom jobben og vel så det, men sprudler og leker ikke på samme måte som dagen før. Så løsner det. Det er nergisk og livsbejaende. De får både publikum og band til å glemme at årene drar på. Man minnes ungdom og sine beste, mest energifylte og inspirerte år til råbarket rock.

The Soundtrack of Our Lives på Rockefeller. Foto: Jan-Olav Glette

De får oss til å klappe både med hendene over hodet og synge med, selv om 12 år har gått siden bandet skilte lag og slapp deres hittil seneste album «Throw It to the Universe«. «21 Century Rip Off», «Sister Surround«, «Dow Jones Syndrome» fra «Gimme Five!»-EP-en, «Nevermore», «Mantra Slider» osv. Gjenkjennelsen er definitivt der ennå. Oslo til ære henter de frem «Black Star» fra det andre albumet «Extended Revelation for the Psychic Weaklings of the Western Civilization» (1998). På «Bigtime» tar kraut-elementene virkelig overhånd den første kvelden. I dag er den mer rocka.

Noe overraskende dominerer låter fra «Behind the Music» (2001) settlisten. Lenge var debuten «Welcome to the Infant Freebase» (1996″, med legenden Björn Olsson i line up og med på låtskriversiden, regnet som deres ubestridte høydepunkt. Den får fremdeles velfortjent mye fokus på repertoaret, og utfordres nå av 2001-albumet som karrierebeste. Kan vi vennligst få en reutgivelse av dette fabelaktig gode albumet på LP?

Organisk, lekent, komplekst og direkte. Det tidligere nevnte uberegnelige, er en viktig bestanddel. The Soundtrack of Our Lives er sikrere og mer komfortable med å være sammen igjen enn i fjor sommer, og mer tight. Detaljrikdom – og et band som maler på som en maskin. Et kjært gjensyn, nærmest altoppslukende.

Samtidig består de av seks særegne individer med massevis av personlighet i sin karakter. Når de så kommer sammen med spilleglede, og har blitt skikkelig innkjørte, er det i grunnen bare å nyte øyeblikket. Det er dessuten detaljer i liveversjonen man ikke kan høre på skive, som munnspillet i innledningen på «Second Life Replay». Musikken har tålt tidens tann ekstremt godt med svimlende riffenergi, nådeløs kraft, og er sart, metafysisk.

Mattias Bärjed og Ian Person utførte  rockeposer. Martin Hederos spilte boogie piano med fingerspitzgefühl så sårt at svetten spruter. Fredrik Sandsten og Kalle Gustavsson Jerneholm holder fundamentet på plass trygt og stødig. Torbjörn «Ebbot» Lundberg er svermerisk med tankefullt føleri når han ikke har tredd en tamburin over/på hodet, eller kaster den helt opp i taket, før han elegant tar den i mot, som dagen i forveien. Han er den ypperste musikkprest med kommanderende kontroll.

The Soundtrack of Our Lives er like bra på de sakte låtene som på de mer røffe rockelåtene. Vokalen på «The Passover» er ren magi. På «Nevermore» leker Ebbot med publikum langt og lenge, før han drar i gang (onsdag). Nå er det mer rett på sak. På «21st Century Rip Off» ber han oss på sedvanlig vis om å sette oss ned på gulvet før han skal prate litt, og vi skal bevege oss hurtig og samkjørte så artrosen knaker, som han sier. Det nye er det at de her legger inn noen takter fra Donna Summers «I Feel Love

Det var to drøye to timer moro to dager på rad. Vi savnet naturligvis «Jehova Sunrise», «Lifeline» og et par til – eller likevel ikke. Sånn er det fort med et band med så mye musikalsk godteri, og vi verdsetter virkelig at de igjen henter frem mer glemte skatter. Det er som om vi undrer om de er bedre enn noensinne.

Jammen kan det være gøy med rock, og The Soundtrack of Our lives er blant det fineste som har kommet fra nabolandet. Nå får vi håpe turneen inspirerer nok til at de bestemmer seg for å lage nye låter.

Snekk også:

The Soundtrack of Our Lives – «Jehovah Sunrise» og «Instant Repeater ’99» (Ferske spor uke 9/2024).

The Soundtrack of Our Lives – «Jingle Hell (Stuck in the Chimney)» (Musikalske julespor 2021).

Nymphet Noodlers – «Beautiful day» (Ferske spor uke 9/2024).

Hurula  – «Otrygg  provanställning» (Albumet er produsert av Björn Olsson, fra The Soundtrack of Our Lives og Union Carbide Productions, som også har vært med og skrevet noen av låtene sammen med Hurula) (Ferske spor uke 9/2022).

Hederos & Hellberg med Christian Kjellvander & Frida Hyvönen – «Puff» (Ferske spor uke 3/2021).

Hederosgruppen – «Protokoll för bohemer» (Ferske spor uke 3/2021).

5 Billion in Diamonds – «Divine Accidents» (Ferske spor uke 25/2020).

‘Som Union Carbide Productions sa den gang, vi har ikke sett en jævla krone fra salg av albumet (de var på samme selskap)’. (Fra intervjuet: The Lust-O-Rama: Fuzz og skranglete beats).

Union Carbide Productions – «Born in the 60’s» (En av låtene som har påvirket Allergic to Humans).

Sjekk også relaterte saker under, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog