Konsertanmeldelse: The Jesus and Mary Chain: Nostalgitripp med en vri
The Jesus and Mary Chain traff det nostalgiske hjertet til mange publikummere med gammel storhet og glans av fortid på Rockefeller i Oslo fredag 5. april. Høydepunktet og katalysator for de viktigste minnene fra kvelden var lokale Hilma Nikolaisen gjesteopptreden med skottene.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
The Jesus and Mary Chain har alltid vært et band å vende tilbake til – samt en referanse og forløper til andre etterfølgende band innenfor støyrock, fuzzpop eller shoegaze. Brødrene – med de høye mopfrisyrene – sammenføyde The Birthday Party og Echo & the Bunnymen og utsatte gammel Beach Boys, girl group soul for voldsomme mengder støy og punka tilnærming.
Pågående elektrisk rock som har tålt tidens tann forbausende godt. I 2024 begeistrer de, selv om den store involveringen og innlevelsen uteblir for vår egen del, med unntak av nevnte finale. Ellers var det mest trivelig og bra fordi vi er så glade i disse låtene. Når det er sagt, er The Jesus and Mary Chain et mer samspilt og engasjert band enn på lenge. Vesentlig bedre enn ved forrige Oslo-besøk.
Det definitive klimakset på konserten med de aldrende rockeheltene fra East Kilbride, nå basert i Glasgow, er når Hilma Nikolaisen majestetisk entrer og eier scenen på de to siste låtene i grunnsettet iført en svart jakke påskrevet ‘Jesus MC’. Hun overtar rollen til Hope Sandoval på «Sometimes Always» og er mer backing-vokalist på den fabelaktige signaturlåten «Just Like Honey». På sistnevnte har bandet lånt trommeintro fra The Ronettes «Be My Baby», og skjult en fin poplåt i gitartåke. En bedre avslutning på hovedsettet kan vi ikke forestille oss.
Når The Jesus and Mary Chain entrer scenen for ekstranummer er de enda mer skjerpet. «Darklands», «Taste of Cindy», og «I Hate Rock ‘n’ Roll» sparker ekstra godt – før det hele eksploderer i elektroniske utskeielser og lysekstravaganza med «Reverence». Med «Jamcod» dundrer de i gang spetakkelet. En låt om kaoset på konserten i Los Angeles i 1999 – der brødrene å slåss for åpen scene, og oppløste gruppen der og da. «Happy When It Rains» gjør det klart at publikum skal få festen de har kommet for, og The Jesus and Mary Chain går «Head On» inn for det. Høyt og visceralt, dog ikke fare for tinnitus.
Det er en betydelig mer kontrollert form for kaos de opererer med nå. Arbeidsomme og mer polerte – egentlig en anelse slappere enn hva publikum vil ha. The Jesus and Mary Chain har blitt et etablert, proft rockeband istedenfor det ukontrollerte og uforutsigbare gledesmonsteret de var. Skjønt, jeg flirte likevel godt da de sa til The Guardian at de var «gentle tea and toast guys».
Skottene begraver sin rock n roll i lag av gitarpedaler, vreng og knasende basstoner. Feedback og surrende gitarer var resepten innledningsvis i karrieren. Effektbruken ble etter hvert tonet ned og popen ble satt mer i forgrunnen. De spiller mange av disse låtene også denne gangen i et repertoar som feirer bandets 40 år. En sjelden alternativ slagerparade blir fremført: «Sidewalking», «Some Candy Talking», «Cracking Up» og «In a Hole». Alle er på plass. Mørke, ettertenksomme og slående catchy. Tvillingene «I Love Rock N Roll» og «I Hate Rock ‘n’ Roll», fra nylig reutgitte «Munki» er en glede å høre igjen.
Stemningen ute blant publikum er hele tiden upåklagelig, noen ganger nesten ekstatisk, folk hytter med armene, hopper og synger med og danser. Middelaldrende menn og damer gjenopplever tiden de følte seg unge og kule. Selv når det dabber av underveis, på «Damage and Joy»-Låtene, er folk mottakelige og reseptive til det The Jesus and Mary Chain har å by på. Det spruter ekstra av låtene på det nye albumet «Glasgow Eyes» – det har begynt å sitte tålig bra på øret noen uker på hjemmestereoen.
Det introverte bandet spiller med dus lyssetting og mengder røyk store deler av settet. Under det siste ekstranummeret, «Reverence», drar de imidlertid på med strober og flakkende, glødende lys. Rent musikalsk er det en sterk, muskulær øvelse med plenty av bråk under de deilige, pulserende rytmene. Gitaren i starten er dratt ut ekstra i lengde og Jim Reids fortvilte skrik «I wanna die, I wanna die» er en episk finale.
Helt fritt for rockemyter er dagens The Jesus and Mary Chain ikke. Frontmann Jim Reid drar rockeposer over en lav sko mellom turene bak til trommepodiet for å drikke vann. Vokalen hans er sikker og emosjonelt tilstedeværende. Bror William holder seg som vanlig noe skjult i bakgrunnen foran forsterkerne på siden. Her kaster han ut kaskade av svevende støy og lagdelte gitarmelodier. Brødrene får assistanse fra rytmegitar og bass henholdsvis fra Mark Crozer og Scott Von Ryper. Bak trommene sitter Justin Welsch.
Passe staselig var opptredenen.
Sjekk også:
Konsertanmeldelse: The Jesus and Mary Chain på Rockefeller for 3 år siden
Er også lagt inn under relaterte saker under.
Ferske spor live med Hilma Nikolaisen og åpning av vår nye musikkscene i Bjørvika 7. mars.
Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer», og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
