Konsertanmeldelse: Myk vestkystrock med Euroboys på Parkteatret
Lekre vokalharmonier og stemningsfulle melodier med et underliggende mørke ga den sju manns sterke liveutgaven av Euroboys publikum i et nesten to timer langt velspilt dypdykk i universet til «Soft Focus» på Parkteatret i Oslo fredag 12. april. Stemningsfullt velbehag og gjenkjennelse var det publikum fikk ut av dette.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
I oktober 2004 spilte Oslo-bandet sine siste konserter som Euroboys. Det den aller siste kvintetten, som live var sju personer, gjorde var et lukket event for næringslivet på nettopp Parkteatret, får vi vite. Nå er de tilbake for å markere reutgivelsen av den siste fullengderen, som kom i serien Norske albumklassikere på LP i 2023.
Platen med det ikoniske fotografiet til Onward-vokalist Trond Sættem på omslaget introduserte/reintroduserte begrepet softrock (av onde tunger – som ikke ville ha Eagles og Fleetwood Mac – bare kalt soft cock). Albumet viste et ambisiøst band, og har stått seg overraskende bra.
Den første eksklusive markeringen av 20-årsjubileet til albumet «Soft Focus» på Parkteatret fredag 12. april bød på nesten to timer med godlyd. I juli opptrer de på Måkeskrik i Kristiansand og i august gjør de en annen mer komprimert konsert under Øyafestivalen 10. august. Og 24. august spiller de på Vangenfestivalen i Haugesund. Det er bare å glede seg for fansen, og andre, som vil være med tidsmaskinen tjue år tilbake i tid. Dette var nemlig veldig fint.
Euroboys på Parkteatret i Oslo fredag 12. april. Foto: Jan-Olav Glette
Årets mest utsolgte konsert i Oslo?, som Øyafestivalens booking-general Claes Olsen spurte i forkant, samlet musikerne Maya Vik, Øystein Greni, Øivind Vinni Sauvik, Kristoffer Rygg, Arild Dahlen, Ole Øvstedal, Philip Kvalbein Hauge mfl., aktive bransjefolk og konsertgjengere som var veldig aktive på tidlig 2000-tall for et gjensyn med en gruppe – som sammen med Jim Stärk og andre – var med å omforme norsk musikkliv.
Men kvelden var mer enn kun nostalgi og jovialt samvær. Det var et godt forberedt lag som stilte på scenen med variert og stor instrumentpark. Schreiner spiller kazoo (munnorgel), munnspill og Mats Engen benytter bue over strengene – uten å høres ut som Sonic Youth, John Cale eller Glenn Branca av den grunn.
Det starter meget flytende og behagelig med instrumentalen «Pharoah» før de slipper til radiohitene og de mer utadvendte sporene som»Break Away» etter «Hold On», «Sleep ‘Til Tommorow». Senere følger «One-Way Street» fra kveldens jubilant og «Deliverance» fra Long «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow» (1999) – snart kommer sistnevnte i ny utgave på LP i reutgivelsesserien Round 2 (også driftet av Big Dipper) .
Det fine denne kvelden er også hvordan bandet gir plass til mindre prangende albumkutt – og sidespor – av mer introvert karakter. Publikum får virkelig ta og føle på dybden og mangfoldet i Euroboys anno første del av 2000-tallet – og frontmann og gitarhelt Schreiner gir innsiktsfulle kommentarer når han velger å si noe mellom låtene. Låtene kan dessuten flyte og strekke seg ut i tid.
Euroboys på Parkteatret i Oslo fredag 12. april. Foto: Jan-Olav Glette
Et slags mørke skjuler seg bak de flotte harmonien og de stemningsfulle melodiene. Om lydbildet var inspirert av Laurel Canyon, med Crosby, Stills, Nash & Young, America og liknende, var det virkeligheten til de – den gangen – fremdeles relativt unge musikerne i Oslo som preget tekstlinjene.
Depresjon, sultekunst og ambisjoner, men også gryende morgener. Musikalsk er det attpåtil sadcore/slowcore ‘a la Galaxie 500 og shoegaze. Den biten har fått mindre oppmerksomhet og effektbruken er mindre pregnant i uttrykket – det er mest den emosjonelle dimensjonen og estetikken som kom derfra.
Det er ikke kun «Soft Focus», med bonuskutt fra den perioden, de tilstedeværende får servert. «Getting Out of Nowhere og «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow» vies i tillegg oppmerksomhet. Litt nostalgisk og selvkritisk, drømmende gir gitaristen – folk også kjenner fra Turbonegro, Kåre & The Cavemen, The Vikings, Mirror Lakes med mer – tilsvar til The Good The Bad and Zugly og deres spørsmål: «Hvorfor prioriterer legenden Euroboy byplanlegging foran sin Gibson SG?». Hele to ganger.
Knut Schreiner forteller om Grünerløkka, det var et mye røffere området når de spilte inn i Crystal Canyon på Rodeløkka, og forteller videre om å sitte på kontor 
mens andre designer effektboardet til – og er gitartekniker til – Jeff Lynne.
Han foreleser så musikkhistorie, deretter gir de seg i kast med sin versjon The Nazzs «Forget All About It». Et bevis for at Todd Rundgren var inspirert av British Invasion, soul og progrock, poengterer 49-åringen fra Harestua, og forteller at Rundgren da bare var 16-17 år gammel. Det er kveldens hardest rockende låt, og nikker til The Who.
Før kveldens andre coverlåt er det kvintettens egen historie sosiologen og byplanleggeren gir innblikk i. Simon & Garfunkels kjente. Tradisjonelle «Scarborough Fair» (gjort av Marianne Faithfull, Martin Carthy, The Delfonics, Sandie Shaw, Mediæval Bæbes, Queensryche, Ewan MacColl, James Last mfl.) tolket av en tidligere besetning på albumet «Getting Out of Nowhere i 2000», måtte synges av den med den finest, stemmen. Det var da Christer Engen (også Lady Friend, Bigbang, Turbonegro).
Deres egen take fremføres med ett lengre instrumental strekk mellom vokalpartiene. Engen kommer frem og synger på den med stor innlevelse og kraftfull stemme. Han betjener ellers perkusjon – utover backing vokal – i likhet med turneen i 2004.
Broren Mats Engen (Rectify, Lady Friend, The Goodtimes) synger også med
gjenfunnet selvsikkerhet og med mer spor av levd liv på mange av låtene, ved siden av basspillingen.
Anders Møller (Anal Babes, The O-Men, Turbonegro, Gluecifer, My Midnight Creeps, Kitchie Kitchie Ki Me O, Paperboys, Ulver) sitter bak trommene slik han gjorde den gang da. Nå har vi vent oss til å se ham på perkusjon.
Øyvind Svendsen (Team Spirit, For Pete’s Sake, Label) er som Christer med i den utvidede livebesetningen. Han bidrar med backing vokal og diverse instrumentalt krydder.
Trond Mjøen (Haust, Haraball, Mirror Lakes, med mer) spiller rytmegitar og står for harmonivokal. Erling Norderud Hansen (King Midas) er på keyboard og tangenter.
Sammen lykkes de med å skape et mildt, lunt velbehag av fine harmonier og stemning. Dette varieres med mer drivende, friske saker.
Konserten preges av musikalsk mot og innlevelse. Rike, varierte klangbilder. De er dristig nok til å å kjøre en ukjent låt, «Small Vacation», blant ekstranumrene. I introen forteller de at de opprinnelig kuttet denne låten fra albumet fordi den minnet dem om Pink Floyd, og at de da var usikker på hvor kult det var. I dag synes de det er greit.
De dediserte kveldens siste låt, «Crystal Pipeline», som også avsluttet skiven produsert av Marius Bodin Larsen (som døde 19.desember 2006, bare 34 år gammel ) .
Publikum forlater konsertlokaler tilfreds med et deilig velbehag og strømmende minner tilbake til en helt annen tid, og en klar bevissthet om at albumet og musikken har bestått tidens brutale tann.
Sjekk også:
Euroboys – «One-way street» (Sommerpop).
Sjekk også relaterte saker under.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
