Plateanmeldelse: Liam Gallagher & John Squire – «Liam Gallagher / John Squire»
Artist: Liam Gallagher & John Squire
Album: «Liam Gallagher / John Squire» (2024)
Plateselskap: Warner Records
Tekst: Jan-Olav Glette
Middelmådig Liam Gallagher & John Squire
Dessverre oppleves samarbeidet mellom Oasis-vokalisten og The Stone Roses-gitaristen noe blodfattig og bare glimtvis så spennende som det «låt» på papiret. Albumet føk rett inn på første plass på de britiske hitlistene. Nå har de imidlertid falt helt ut av topp 100.
Albumet åpner ganske anthemisk med joviale «Raise Your Hands». «Mars to Liverpool» er heller ikke så verst. Måten de blander Gallaghers bryske swagger og attityde med Squires låtskrivertalent: Store refreng, stemningsfull vokal og massive samt vakre gjennomarbeidede gitarsoloer fra to æra-definerende musikkpersonligheter. Spesielt storebror Noel Gallagher, og til en viss grad Ian Brown, har hatt stor fremgang med denne typen musikk.
Melodisk gitarrock vil det alltid være plass for så lenge harmoniene og refreng sitter som de skal. Det er 1960-talls rock og rikelig med britpop-nostalgi. Tung riffing og rumlende trommer ‘a la Madchester på «Going Down» leveres på «Love You Forever». «Make It Up as You Go Along» innehar en vinnende musikalsk rikdom. Låter ‘a la «I’m So Bored» og «One Day at the Time» er som snytt ut av «(What’s the Story) Morning Glory?» og «Definitely Maybe». Bare ikke like bra.
The Beatles-referansene og nikkene har ikke blitt noe færre. Fungerer det så i 2024? Mitt svar er vel tja, og mest fungerer det kanskje for dem som er/var tilhengere av moderbandene til opphavsmennene. Så er jo spørsmålet da om man skal lytte på dette ferske eller snarere plukke frem gamle favoritter igjen?
Tidvis tar jeg meg selv i å nynne med eller trampe takten. Men så stopper det brutalt opp på bunnpunktene og den til dels gubbete, generelle fremtoningen. En del blir seig, sedat blues, og tar med seg feil og mangler fra det beryktede andrealbumet til The Stone Roses – hvor Squires Led Zeppelin-oppheng tok overhånd. «I’m a Wheel» drar det helt over i Muddy Waters-land.
Jeg savner den lekne, suggererende og eksperimentlystne siden til The Stone Roses med overstyrte wah wah pedaler og deilige breakbeats. Uttrykket er på ingen måte like hypnotiserende, men kanskje heller ikke verd de nidviser og den harske kritikken albumet har fått av Andres Lokko, og flere på andre siden av Atlanterhavet.
Britiske musikkjournalister er muligens i overkant preget av nostalgi. Selv stiller jeg meg et sted i mellom, og er usikker i hvilken grad jeg vil plukke frem akkurat dette albumet når det har gått litt tid. Det er tross alt bedre enn Beady Eye eller solotingene til nå 51 år gamle Liam Gallagher. Likens 61-åringen Jonathan Thomas Squires The Seahorses.
Liker du psykedelisk blues og sakte groove? The Yardbirds, Led Zeppelin og Jimi Hendrix? Eventuelt Humble Pie og The Faces? Her får du litt av den typen takter med vokalsnerr og glamrock-elementer som utfyller klagesangen.
«Just Another Rainbow» er en av mine picks, rett og slett fordi jeg er en The Stone Roses-mann mye mer enn Oasis- fan. De involverte kunne ikke bry seg mindre om hva uinitierte måtte mene, og er allerede i gang med å forberede festivalsesongen på de største arenaene.
Det interessante er om flere av den gamle fansen har falt fra. Anmelder ville nok sjekket Liam Gallagher & John Squire ut om de beveget seg til våre farvann, men det føles ikke lenger uunnværlig og essensielt som i storhetstiden.
Sjekk også:
The Stone Roses på Øya: Pjuskete start, så fenomenal.
Oasis – «Some Might Say« (Ferske spor uke 40/2020).
«(What’s the Story) Morning Glory?» (1994) (Kjente plateomslag: Her ble bildene tatt!).
Det ble snakket om krigen om britpoptronen. (Les mer: Plateanmeldelse: Blur – «The Ballad of Darren»).
Suedes «The Drowners» var jo som kjent starten på det som senere fikk den noe tvilsomme betegnelsen «britpop». Deichman: Årets album 2022, Suede – «Autofiction», Stian Bjørnsson Hope).
Fairweather Low booker The Old Mill i Monmouth, Wales. Dette var da et selskapslokale som senere skulle utvikle seg til Monnow Valley Studio med kunder som: The Stone Roses, Oasis, Manic Street Preachers, Super Furry Animals og Robert Plant, for å nevne noen få. (Plateanmeldelse: Geraint Watkins & the Dominators – «Geraint Watkins & the Dominators»).
‘Man kan si mye om Oasis og Gallagher-brødrene, men de to første skivene deres er virkelig enorme!’ (Mandalai Lamas: Psykedelisk garasjerock).
Label om valget av bandnavnet: ‘Historien er slik at vi tenker at det en gang var en mening bak det, uten at jeg helt husker hva. Det fantes en vag link til Oasis og hele den britbølgen der et sted’.
‘Den ene av oss hadde også en periode hvor han hørte seriøst mye på Oasis’. (nonne: Heftig elektronisk rock).
‘For oss var det den idylliske sommeren i 1998, den beste noensinne. Det var året hvor soundtracket bestod av Pulp, Oasis, Blur (Damon Albarn), Suede, Supergrass, The Divine Comedy, Cast, The Lightning Seeds, Shed Seven, og mange flere, forteller Casa Murilo. (Ferske spor uke 25/2020).
‘Så begynte jeg å spille gitar og fikk øynene opp for Jimi Hendrix, Eric Clapton og Oasis, og kom heldigvis inn på et annet musikalsk spor, forteller Gaute Stedje i intervjuet: «Stillehavet: Sfærisk og eterisk elektronika».
‘Mine formative musikkår handlet for det meste om indierock som The Smiths, Nirvana, Velvet Underground og Oasis (de første to albumene), og det er liksom innen det feltet der jeg føler jeg kan operere, rent uttrykksmessig!’ (Michael Jones: Intervju & video – «She’s Leaving for Iran»).
Andreas W.H. Lindvåg: ‘Barndom. England. Oasis’. (The Slow Painters: Klangfull, følelsesladet indierock).
Noel Gallagher’s High Flying Birds, «Noel Gallagher’s High Flying Birds» (5 plater som har inspirert Emil Andre Nordtveit i Mighty Magnolias).
Se også relaterte saker under.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
