Av: Victor Josefsen Intervjuer 14. mai 2024

Erlend Ropstad-bok fra journalistkamerat

– Kombinasjonen av at jeg kjenner Erlend som privatperson og at jeg har fulgt karrieren hans helt fra starten, gir meg et perfekt utgangspunkt for å fortelle historien hans, tør jeg påstå. I Erlends tilfelle er jo også avstanden mellom liv og verk uvanlig kort, forteller Roy Søbstad, som er aktuell med boken om albumet «Brenn siste brevet» i Norske albumklassikere-bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Janne Molberg, Petter Sandell (Inkl. bilde øverst: Bokbad på Vaktbua i Kristiansand med Kjetil Sviland), Roy Søbstad

Boken til Roy Søbstad om Erlend Ropstad gir et nært og fint innsyn i bakgrunnen til venndølen og viktige personlige hendelser som har influert musikk og tekster. Når det har kommet til utenforstående synspunkter om musikken velger forfatteren ofte av hensyn til objektivitet å la andre stå for analysen. Selv forteller han like fullt om hvordan Ropstad gradvis åpnet seg og viste frem sitt kreative talent, og om hvordan han lot seg imponere.

I dette intervjuet med Deichman musikk kan du lære dem begge litt bedre å kjenne.

Roy Søbstad. Foto: Janne Molberg

Kan du først fortelle hvem du er og var i norsk musikk, media og kulturliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Det mest relevante i denne sammenhengen er vel at jeg har anmeldt musikk og film i Fædrelandsvennen i snart 15 år. Ellers er det teoretisk mulig at noen fremdeles husker navnet mitt fra da jeg var aktiv tegneserieskaper.

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg ble kjent med Erlend helt på begynnelsen av 2000-tallet, akkurat på den tiden han så smått begynte å skrive låter og spille konserter. Med andre ord var jeg en av de aller første som hørte ham. Kombinasjonen av at jeg kjenner Erlend som privatperson og at jeg har fulgt karrieren hans helt fra starten, gir meg et perfekt utgangspunkt for å fortelle historien hans, tør jeg påstå.

I Erlends tilfelle er jo også avstanden mellom liv og verk uvanlig kort.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva fascinerte med dette?

Som så mange andre brukte jeg store deler av 80-tallet til å klippe Kiss-bilder ut av det kulørte svenske musikktidsskriftet Okej. Men det var ikke bare bildene som fascinerte. Jeg utviklet også en stadig sterkere trang til å finne ut hvem de var, disse menneskene som kunne få håret på armene mine til å reise seg bare ved å synge, spille på et instrument og se så – øh! – annerledes ut.

Jeg ville vite hvor de kom fra, hvordan de tenkte, hva som gjorde dem så mye kulere og mer interessante enn meg og alle jeg kjente.

Etter hvert slukte jeg alt som lot seg oppdrive av musikkrelatert litteratur pre Internett: Kerrang! og Metal Hammer, Puls og Beat og Rock Furore, Mojo og NME og Q, alskens biografier og rockhistoriske verk. Og selv om harddisken for lengst er full og det føles som om jeg har hørt alle historiene før, synes jeg fremdeles det er kos å sette meg ned med en god musikkbok.

Til syvende og sist handler det vel om at musikkopplevelsene blir rikere når man får satt ting inn i kontekst.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg har skrevet helt siden noen ga meg en blyant og lærte meg bokstavene.

Musikk begynte jeg å skrive om da blogging ble en greie på 90-tallet, og ganske snart var jeg blitt plateanmelder i både Stimuli – gratisavisen Erlend var redaktør for – og på musikknettstedet Pstereo.no. I tillegg skrev jeg artistomtaler for Quartfestivalen.

Det er noe med å få tankene og ideene sine ned på papiret – å gi fast form til noe som egentlig er helt abstrakt – jeg opplever som dypt tilfredsstillende. Også er det alltid et kick å komme opp med akkurat den rette formuleringen.

Erlend på Vaktbua. Foto: Petter Sandell

Hvorfor Erlend Ropstad?

Jeg forstår ham og musikken hans, tror jeg.

Hva var det som gjorde at du har valgt nettopp «Brenn siste brevet» ?

Det var på det albumet Erlend endelig fant uttrykket sitt. Jeg synes jo at alle platene hans er gode, men det var først på «Brenn siste brevet» at låtene og tekstene og produksjonen og alt sammen gikk opp i en høyere enhet. Etter nærmere 20 år med opp- og nedturer var han på mange måter i mål.

Det er ikke dermed sagt at han peaket der. For eksempel kan man argumentere for at albumet som kom etter, «Da himmelen brant var alle hunder stille», er like sterkt. Og fremdeles kan vi gå ut fra at Erlend bare er halvveis i karrieren.

Hvilken posisjon og påvirkning har Ropstad på norsk musikk?

I dagens fragmenterte medievirkelighet er sånt vanskelig å anslå. Men Erlend er i hvert fall i den på mange måter misunnelsesverdige posisjonen at han kan spille på landets største festivalscener, men likevel få gå i fred på butikken.

Hva er ditt eget forhold til norsk- og svensk rock- og visesang?

Det er ikke så ulikt Erlend sitt, tror jeg. Men jeg har nok hørt mer på norsk rock enn han.

Han er jo helt svenskofil, mens jeg har hørt like mye på Raga som på Thåström og er like glad i Lillebjørn som i Cornelis.

Samtidig må jeg gi ham rett i at de ypperste svenskene har en tyngde som ingen norske artister kan matche.

Hva er det som kjennetegner den norske samtidsrocken?

Det må kanskje være bredden? Jeg mener, det er like stor avstand mellom Motorpsycho og Kaizers Orchestra som det er mellom Matoma og ditt lokale skolekorps.

Samtidig synes jeg vi skal bekymre oss for forgubbingen. Parallelt med at rocken er blitt marginalisert i mainstream media, blir det stadig lenger mellom de nye, unge navnene som en gang kan tenkes å toppe festivalplakatene. Og dette er noe man ser over hele den vestlige verden, ikke bare i Norge.

Jeg sier ikke at rocken er død eller noe – antakelig finnes det flere gode band enn noen gang – men bare gærninger kan påstå at den er fremtiden. Vi må nok akseptere at storhetstiden tok slutt sånn cirka idet 2000-tallet begynte.

Og kanskje er det ikke noe å grine for. Det samme skjedde med jazzen i sin tid, og den lever jo fremdeles, om enn med et smalere publikum.

(Sorry, det er bare sånt jeg sitter og raller om på sene kvelder med øl på bordet.)

Bokbad og konsert på Grefsenkollen med Kristin Winsents. Foto: Kasper Bugge Kaspersen

Hvordan skiller og føyer Erlend Ropstad seg fra/til en slik tradisjon?

Som jeg prøver å vise i boken, har Erlend en slags svensk tilnærming til det å skrive låter. Tekstene hans er personlige og ordrike, musikalsk kan han veksle mellom det storslåtte og det innadvendte. Slektskapet til söta brors rock- og visetradisjon er langt nærere enn til den tilsvarende norske.

Et eller annet sted har jeg beskrevet ham som «Springsteen via Winnerbäck på venndølsk».

Du er en personlig venn og tidligere kollega av Erlend. Hvordan har det påvirket teksten og hvilke fordeler og ulemper har det bydd på?

Vennskapet innebar først og fremst at vi ikke måtte bruke tid på å etablere et forhold. Det var allerede en tillit der. Erlend følte faktisk ikke behov for å lese et eneste ord av boken før etter at han hadde vært med på å lansere den. Desto større var min lettelse da han ga den tommelen opp.

Det hører forresten med til historien at vi ikke hadde snakket sammen ansikt til ansikt på kanskje tre–fire år før dette prosjektet kom i gang.

Det har vært fint å henge litt sammen igjen.

Ved siden av deres felles historie og samtaler med Erlend og musikerne hans har du valgt å ta med både korte presseklipp og noen lengre sitater fra konsertanmeldelser.

Hvorfor tok du det valget? Hva tilfører det til boken og vår forståelse av Ropstad og «Brenn siste brevet»?

Dette henger litt sammen med vennskapet vårt. Jeg ville unngå at boken skulle kunne oppfattes som en hyllest skrevet til en kompis. Derfor føltes det riktig å ta inn noen andre stemmer.

Jeg så min jobb som å sette Erlend og musikken hans inn i en sammenheng, ikke å komme med kritiske – eventuelt ukritiske – vurderinger.

Konsertanmeldelsesitatene er der fordi jeg ville ha med noen samtidige øyenvitneskildringer av hvordan det har vært å være på Erlends konserter opp gjennom årene. Jeg kunne sikkert ha skrevet dem selv, men mine minner fra fem, 10 og 20 år tilbake i tid er det dessverre liten grunn til å feste lit til.

Hva lærte du selv under arbeidet med denne boken?

Jeg har kanskje ikke lært så mye nytt som jeg har fått gått i dybden på en del allerede kjent tematikk: Vennesla, sørlandsk språk og lynne, norsk og svensk musikkhistorie, pluss – selvsagt – Erlend Ropstads liv og karriere.

For en som er vant til å skrive korte tekster med korte deadlines, har det å fordype seg føltes som ren og skjær luksus.

Enda mer glad i «Brenn siste brevet» er jeg forresten også blitt.

Erlend på Verdensteatret i Tromsø. Foto: Roy Søbstad

Hva er en god musikkbiografi?

Det er en bok som gir deg lyst til å sjekke ut musikk du ikke har hørt før og lar deg høre allerede kjent musikk med nye ører. Noen ramsalte rock’n’roll-anekdoter til bruk i selskapslivet er også alltid et pluss.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i serien? I så fall om hvilket album?

Jeg har lyst til å skrive flere slike bøker, ja. Jeg har til og med tenkt på et album og en artist som kunne passe.

Men om det blir noe av, kommer an på sånne kjedelige, praktiske ting som tid og økonomi, om Christer Falck vil ha flere bøker fra meg og om denne artisten i det hele tatt er interessert i å bli skrevet om.

Vi må nesten bare se.

Har du lest noen av de andre bøkene? Isåfall, hva har du fått ut av dem?

Noe av det første jeg gjorde da det ble klart at Erlend-boken ville bli noe av, var å styrtlese tre–fire av de tidligere bøkene i serien. Av det lærte jeg mye om hvordan jeg ville – og absolutt ikke ville – gripe oppgaven an.

Men den gjennomgående kvaliteten er høy, dét må jeg si. Det er en ære å ha fått bidra.

Kan du til slutt velge fem favoritt musikkbøker og si hva du liker ved disse?

«Revolution in the Head: The Beatles’ Records and the Sixties» av Ian MacDonald

Skal det være så skal det være: I «Revolution in the Head» tar Ian MacDonald for seg hver eneste innspilling The Beatles noen gang gjorde, og bruker det som et prisme til å se hele 1960-tallet gjennom. Resultatet er dypnerding man faktisk blir klokere av.

«Satan Is Real» av Charlie Louvin

Historien om The Louvin Brothers, forbilledlig ujålete fortalt av lillebror Charlie, er like hjerteskjærende og hard som noen av sangene de sang. Og dét sier jaggu ikke lite.

«Yeah! Yeah! Yeah!» av Bob Stanley

Det skal jo ikke gå an. Men her har altså Bob Stanley klart å gjenfortelle hele popmusikkens historie én enkelt bok som er minst like underholdende som den er innsiktsfull.

«Fargo Rock City» av Chuck Klosterman

Chuck Klosterman er en fantastisk skribent, og når han, som i denne oppvekstskildringen, får skrive i det vide og det brede om sin paradegren «hårmetall», kan det nesten ikke bli bedre.

«The Dark Stuff» av Nick Kent

Nick Kents monomane fokus på dop og selvdestruktive unge menn fenger meg kanskje ikke på samme måte nå som da jeg selv var ung, men artikkelsamlingen «The Dark Stuff» forblir nærmest umulig å legge fra seg når man først har begynt å lese.

Hvilket forhold har du selv til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Selv om jeg ikke har kjøpt en eneste av platene – unnskyldning: jeg har ikke CD-spiller! – er jeg full av beundring for det Falck & co har fått til. Til sammen utgjør jo alle disse platene og bøkene en massiv – og viktig og helt unik – dokumentasjon av vår nære norske kulturhistorie.

Staten burde dele ut priser, kunstnerlønn og myke, gode tøfler for den slags.

Erlend Ropstad – «Brenn siste brevet» (Album 2019)

[bandcamp width=350 height=470 album=1975460433 size=large bgcol=ffffff linkcol=0687f5 tracklist=false]

Sjekk relaterte Erlend Ropstad-saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Sjekk også:

Erlend Ropstad – «Gleden & sorgen» (Deichman: Årets album 2022, Stian Bjørnsson Hope)

Erlend Ropstad – «Da himmelen brant var alle hunder stille» (Deichman: Årets album 2021, Ådne Evjen)

Erlend Ropstad – «Året som er over nå» (Deichman: Årets album 2020, Ådne Evjen)

Erlend Ropstad – «Brenn siste brevet» (Deichman: Årets album 2019, Ådne Evjen, Stian Bjørnsson Hope, Rolf Andersen)

Erlend Ropstad – «Alt som har hendt» (Deichman: Årets album 2017, Bent Inge Hvitstein, Brage Tuflåt Bjerke, Stian Bjørnsson Hope)

Erlend Ropstad – «Det beste vi får til» (Deichman: Årets album 2015, Stian Bjørnsson Hope)

Erlend Ropstad – «Her om natta» (Deichman: Årets album 2014, Henrik Teigøyen)

Erlend Ropstad – «Maria» (Ferske spor uke 51/2020)

Erlend Ropstad – «Vi er de siste» (Ferske spor uke 7/2019)

Erlend Ropstad – «Natta som er over nå» (Ferske spor uke 49/2018

Erlend Ropstad – Låt: «Det store blå» (Musikalske sidespor – uke 33/2017)

Koronerulling: Erlend Ropstad i storform (Bredt og godt utvalg av online-konserter).

En av låtene som har inspirert Per Ole Hagen er Erlend Ropstads»Brenn Siste Brevet», fra intervjuet Da musikken stilnet.

‘I det siste har jeg hørt en del på Erlend Ropstad. Og Daniel Kvammen. Jævlig bra. Veldig fine tekster på dem også’ (Lars Lundevall: Svette smil og varme mennesker i gul sone).

Les mer om Norske albumklassikere:

Marius Lien om Knut Reiersrud, blues, gambisk og norsk folkemusikk.

Jacob Holm-Lupo: Grundige Wobbler- og Thule-studier.

B.O.L.T. Warhead: Kompromissløp hiphop. (Av: Øyvind Holen).

Moose Loose: Thomas Hylland Eriksen henter glemt jazzskatt frem i lyset.

Med kjærlighet til D’Sound og stikk til musikkkritikere. (Av: Petter Aagaard).

Levi Henriksen om Onkel Tuka som foregangsband.

Ærlig om pop og politikk med Razika. (Av: Charlotte Myrbråten).

Støyens historie og Lasse Marhaugs livedokument. (Av: Tore Stemland).

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys. (Av: Bernt Erik Pedersen).

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø (Av: Jørgen Nordeng og Kjell Nordeng).

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden.