Konsertanmeldelse: Forrykende rock n roll med Private Function

Melbourne-kvintetten Private Function levde opp til forventningene – og vel så det – med sitt elleville sceneshow og hyperenergiske opptreden på Revolver i Oslo tirsdag 28. mai.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Mullettene, sharpie-frisyrene, hockeykrøllene på norsk, er på korstog til norske og europeiske konsertscener. Live Nation og dess like henter stadig mer populære The Chats, også under koker det. Jostein Hestøy fra Rock og Spesialpriser, og ikke minst Pure Lust Productions, har i samarbeid med undergrunnsaktører som Slovenly Recordings, Push My Buttons Thomas Pmb Savage, Otis Tours mfl. besørget heftig punk og garasje på våre breddegrader til stadig økende interesse. (les mer i Ingerid Silsands fine sak Aussie rock, kosmiske røverhistorier og anbefalinger, red.anm.).

I skjæringspunktet mellom punk, garasje, boogie og hardrock invaderer de oss, disse aussiene, med vital ny musikk, bygget på tradisjon. Musikk som egner seg aller best på en scene. Gjør ikke egentlig nesten all musikk det? Spør oppvakte lesere. Jovisst, svarer vi.

Melodiene til et band som Private Function vokser, tar fyr og får gjenklang i møte med et publikum. Da realiseres potensialet fullt ut, det som iblant nesten nærmer seg blødmer, klisjeer på hjemmestereoen får sin naturlige plass og funksjon. Det private, de interne vitsene og gimmickene blir levende og kraftfulle. Uforglemmelige fraser og gjennombrukte coverlåter får tyngde og potens. Mye av det de gjør er parodi/stilisering av noe annet, utøvd med kjærlighet, og med en voldsom uredd energi og pågangsmot.

Her er det full svirr fra første stund etter at bandet entrer scenen til eksaltert, hyper Eurodance, og kjører i gang «Justavinageez», som åpner tredjealbumet «370HSSV 0773H» fra 2023. Raskt springer hovedvokalist Chris Penney ut blant publikum som en katt i løpetiden. Konserten igjennom hisser og bygger han opp stemningen, og drar vittigheter. Han får senere følge av den andre lead-vokalisten- og bassisten Milla Holland på flere av låtene, kvinnen som også fronter Dirty Juice Boy.

Også en av gitaristene, Anthony Biancofore, er ute og surfer og løper blant publikum. Den andre gitaristen, Lauren Hester – kom inn sammen med Biancofore da Chris Hansen fikk sparken etter beskyldninger om seksuell utnyttelse – holder seg mest rolig (ere) i bakgrunnen, noen ganger er hun frempå og planter føttene på forsterker. Det spruter glede og energi av bandet i en slik grad at de lett utkonkurrerer pissregn, lyn og torden utenfor (på veien dit).

Trommis Aidan McDonald bekler også lead-vokal rett som det er. Med tre sangere som bytter på hovedvokal er det variasjon, selv om alle tre  for det meste er funksjonelle vokalister. Lydbildet og det musikalske uttrykket er dynamisk, tross at musikken er rak og direkte. Aggressivt, høylytt og kjapt låter det, og de fleste låtene er korte og konsise. Det var kaos og så nær vanvidd og galskap man kan komme, uten at noe blir ødelagt i Revolver-kjelleren. Med ellevill humor og uforutsigbarhet gjorde Private Function det til en gøyal aften. Uanstrengt moro og livsglede skal man absolutt ikke forakte.

Konserten var forhåndsutsolgt, og hadde dratt godt voksne konsertgjengere ut av isolasjonen. Faktisk fylte mange av de samme folkene opp konsertsalen når det var punk og garasjerock på livescenene på 1980- og 1990-tallet, nå riktignok med påfyll av yngre generasjoner. Entusiasmen, buzzet og forventningene var til å ta og føle på. Rock er på agendaen igjen, og noe av det morsomste man kan ta seg til med klærne på, som en kjent musikkjournalist fra Fauske ville sagt det.

Den utsolgte, ifølge mange rabiate konserten på Kafé Hærverk 28. juli, der PA røyk, hadde det gått gjetord om, og jungeltelegrafen virker den dag i dag. Såpass at konserten denne gangen måtte flytte til større Revolver siden den ble utsolgt på rekordtid.

Apropos sjarmerende gammeldags konsertpromotering, på vei ut av lokalet fikk vi stukket til oss flyere for CLAMM på Hærverk 20. juli. (bandet spiller i tillegg på Buktafestivalen 19. juli, de kom inn som erstatning fordi Civic dessverre avlyste). Alternativt promotering er viktig del av historien til Private Function, det inkluderer urin-samples med førsteutgaven av ei skive, og skrapelodd på forsiden av førsteutgaven av den nyeste platen, der vinnerne visstnok får pryde omslag til senere utgaver.

Aller først hadde Invisible Hand fått vise hvilket brennhett band de er – på sin tredje konsert. Her må det gis ut album faderlig fort. Dette vil vi nemlig svært gjerne høre mer av. Så bra var de at vi et øyeblikk vurderte at de kunne bli kveldens største beholdning. Men så fort australieneren entrer scenen, er det bare å legge fra seg alle slike tanker. De eier lokalet, og har full kontroll. Om en del er glemt ti år frem i tid, er ihvertfall øyeblikkene her og nå elektriske.

Privat Function spiller utsnitt fra de tre albumene og de mange EP-ene de har sluppet. Om det nå er den elleville Metallica-stiliseringen og hyllesten «Seize and Destroy» eller mer punka saker, får de frem smil, klemmer, hoing og dans. Penney lener seg dessuten kameratslig på skuldrene våre mens han skriker og skråler rett opp i ansiktet til naboene. Milla Holland finner frem en kjede hun trer rundt halsen på en gammel rocker på første rad, etterpå svinger hun kjedet og slår det i bakken. «Talking to Myself» er et av høydepunktene, «Fuck Art / Bum Cigs And Cum Big / Fuck / Shit» minst minneverdig.

Private Function konfronterer og engasjerer på vennlig, lystig vis, og er en sånn glede å bevitne, så du bør ikke gå glipp av muligheten for litt spinnvill moro når du kan. Hvilket herlig spetakkel! Aller mest koker det når de drar sin versjon av ABBAs «SOS» (Israelvis gjør også ABBAs «SOS» på «We Only Live Twice»). Tre bandmedlemmer er ute blant publikum med lange mikrofonledninger, og stagediver og lar seg bære av folkemassene og kravler rundt oppå dem.

‘La meg se hvilke metall T-skjorter vi har ute blant publikum’, spør Penney, før han ramser opp Iron Maiden med påfølgende å levering av «Can I Play with Madness». Metallica må også med. Kiss går ikke like bra. Biancofore drar deretter litt av innledningen til «I Got Erection» til tilstedeværende Turbojugends glede. De hjemlige heltene AC/DC sitter godt både hos band og publikum.

Deres sannsynligvis beste og mest populære låt, «Duct Tape», avslutter settet og kvelden virker fullendt, men promotør Jostein Hestøy får lokket dem ut igjen til ytterligere et par låter.

Sjekk relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog