Piknik i Parken 2024: Fenomenale Massive Attack i Sofienbergparken
Massive Attack overgikk de fleste forventninger med et fortryllende «Best of»-sett på Piknik i Parken i Sofienbergparken i Oslo torsdag 13. juni. Godt hjulpet av gjestesangerne Elizabeth Fraser, Horace Andy, Young Fathers og Deborah Miller gav de oss omtrent alt vi ville ha, og en vi ikke ville ha i form av Avicii-coveren «Levels», på en kveld hvor vi fikk både solgløtt og noen mindre regnbyger. Lekre, finslepne elektroniske lydbilder med ulmende, underliggende uhygge og visuelle bilder med norsk tekst i bakgrunnen.
Tekst og foto: Jan-Olav Glette
Få nasjonale konsertimpresarioer kjenner pulsen på den britiske samtidsmusikken og formidler like sentrale legacy artister som Peer Osmundsvaag. Piknik i Parken har gjort det til sitt varemerke å ha noen av de virkelig gode og viktige artistene fra Storbritannia. Det være seg New Order, The Specials, Supergrass, The 1975, Jungle, The Streets, The Charlatans ellerMetronomy. De har alle vært der.
I år kom endelig Bristols trip hop-konger Massive Attack etter flere utsettelser. Når de først kom var det med full pakke. Tankevekkende visuals og de ypperste gjestesangerne er isingen på kaken. Shara Nelson manglet, og var erstattet av utmerkede Deborah Miller. Hun traff perfect både med «Safe from Harm» og «Unfinished Sympathy».
Trip hop, som definerte 1990-tallet, viser seg å ha stått seg imponerende bra over tid. Massive Attack var opprinnelig en trio med utspring i festkollektivet The Wild Bunch – inkludert Tricky og Nellee Hooper på slutten av 1980-tallet – og har vært igjennom mange inkarnasjoner. Medlemmer har kommet og gått. Robert «3D» Del Naja tok etter hvert mye av den musikalske kontrollen og styringen, og dro de mer i en post-punk retning. Grant «Daddy G» Marshall er tilbake etter en lang pappapermisjon.
Live er Winston Blissett på bass, Damon Reece på trommer, Euan Dickinson på keyboard, synth og samples, Alex Lee (også turnémusiker for Suede, Goldfrapp, The Blue Aeroplanes, Placebo, Strangelove og musikalsk arrangør for Florence + the Machine og Marina and the Diamonds) på gitar og Julien Brown på elektroniske trommer.
Musikkens relevans til tross: Publikum i Sofienbergparken er av det godt voksne slaget, gamle nok til å ha sett dem i velmaktsdagene
De spilte en Ultravox–cover fra tiden med John Foxx i form av det heftige åpningskuttet «Rockwrok» fra 1977-albumet ‘Ha! Ha! Ha!’. Deres versjon er også fyrrig og eksplosiv, tross at den blir en effektfull parantes i denne sammenhengen blant bandets egne låter. Den lydsetter uansett en nervepirrende, overmettet medievirkelighet og samtidens konspirasjoner.
Det var ingen tvil om at den tidligere Cocteau Twins-vokalisten Elizabeth Fraser var det største trekkplasteret for mange (ihvertfall av featuring-artistene) – oss inkludert – selv om både Horace Andy og Young Fathers også vakte begeistring.
Fire låter får publikum med den gudbenådede sangerinnen. «Black Milk» er allerede fjerde låt i settet, Tim Buckleys «Song to the Siren», gjort kjent i Frasers versjon med This Mortal Coil, «Teardrop» og aller sist «Group Four» .
Elizabeth Fraser er vever og synger forsiktig, kanskje har noe av kraften i stemmen forsvunnet, ihvertfall kunne den vært mikset høyere, den er likevel yndig og vidunderlig vakker. Ved fremføringen av «Song to the Siren» forlater mange av musikerne scenen og de tilstedeværende står igjen med hennes vokal og elektrisk gitar. Effektfullt. Dynamikken i settet ter påtagelig gjennomtenkt. Romklangen og stemmeprakten er overveldende.
Horace Andy får to låter allerede i starten av settet med andre og femte låt: «Girl I Love You» og «Hymn of the Big Wheel». Og så fabelaktige «Angel» litt over midtveis før Deborah Miller overtar den vokale stafettpinnen. Den jamaicanske roots reggae-artisten og sangeren har en umiskjennelig stemme. Vibratoen er uforglemmelig sjelfull og bærer låtene med tyngde.
Før det hadde allerede den skotske leftfield hip hop-trioen Young Fathers levert sitt bidrag: «Take it There» Og «Vodoo in My Blood». Det er befriende med et stykke psykedelisk soul inni her.
Massive Attack handler i tillegg om lydperfeksjon og små detaljer, som basstrommen på «Teardrop», mange har strukket seg langt for å etterligne den. Synergien med gjestevokalisten er enorm. Og måten alle smelter inn og blir Massive Attack. Arrangement og instrumentering er møysommelig gjennomført til minste detalj.
Like mye som nostalgisk velklingende lydbilder, er det voldsomme hjerteskjærende inntrykk på storskjerm i bakgrunnen. Datavideoene i bakgrunnen er i likhet med tekstene en form for politisk agitasjon.
Totalopplevelsen med krigsbilder fra Bosnia, Ukraina og Gaza, konspirasjonsteorier og verdensledere, Donald Trump, Vladimir Putin, Stalin, Hitler mfl., skyller over skjermen, og er både skremmende og tankevekkende. De sammenstilles med Stanislavskis metodeskuespill og samtidens informasjonsoverflod. Det er nærmest umulig å ta alt inn over seg, men vi kan føle solidariteten til palestinerne, og andre ofre, sterkt og tydelig.
Musikalsk er det hissig inderlighet, estetisk tilbakeholdenhet og fryktinngytende crescendoer i finstemt balanse. Dystert og djevelsk intenst i all sin ulmende kraft. Episk storslagenhet i fullt monn.
Det yrte litt underveis, men når musikken er virkelig god enser man ikke slik. Særlig den midterste delen av konserten er formidabel og treffsikker. Hvorvidt en gradvis utluking i publikumsmassen etter hvert skyldes regnet, eller at lydbildet ble for dystert for tilfeldige partygjester, vil jeg ikke spekulere i. Det var en transcenderende opplevelse, og rett ut sagt ganske spektakulært.
Ane Brun viste klart og tydelig hvorfor hun er en av landets største og stadig mer respekterte artister. Blant annet fremførte hun en omarrangert «Balloon Ranger» fra ‘A Temporary Dive’ (2005). Det er en glede å høre låter som «Directions» og «One» på en scene, og Molde-kvinnen bærer det hele med dans og tilstedeværelse.
Metteson fikk etter hvert godt tak på publikum på den minste scenen, Petrus, Mari Boine opptrådte der med kraft og styrke tidligere på kvelden, mens Frida Ånnevik uttrykte takknemlighet for å få opptre noen få hundre meter fra det trange øvingslokalet deres.
Sjekk også relaterte Massive Attack-saker helt nederst.
Sjekk også:
Sam Lee featuring Elizabeth Fraser – «The Moon Shines Bright» (Ferske spor uke 20/2020). Jónsi with Elizabeth Fraser – «Cannibal» (Ferske spor uke 33/2020). Mer Elizabeth Fraser.
Thomas har alltid likt Morcheeba, Massive Attack og Portishead, så du hører nok en del av det i musikken vår, forteller Haunted Mansion, fra intervjuet: Haunted Mansions – visjonær elektropop.
Massive Attacks «Paradise Circus» er en av låtene som har inspirert Erlend Viken i Soup, fra intervjuet: Soup: Visjonær avskjed?
Massive Attack er et stort musikalsk forbilder for Chivvy, fra intervjuet: Chivvy: Drømmende indierock fra Göteborg.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog