Øya 2024: Minneverdig Øyafestivalstart: Pulp, PJ Harvey, Nia Archieves, Casiokids, Øystein Greni, Fay Wildhagen, Ane Brun, Sondre Lerche, Lars Vaular, Beharie, Hillari, Musti ++

Det var en riktig så fin og variert start på den 25. Øyafestivalen i nostalgiens tegn med flere gjengangere i Tøyenparken onsdag 7. august. Pulp og PJ Harvey var som forventet de største høydepunktene, tross at begge har noe igjen til sitt absolutte toppnivå. Minneverdig ble det likefullt på en dag hvor hvor vi fikk fortidens musikkspeil i revy både med stjernespekket jubileumskonsert og artistrosteren generelt. Forutsigbart, men også unektelig gøyalt med en line up hvor festivalen slo på stortromma.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Øyafestivalen/Maja Brenna, Johannes Granseth,  Ole Christian Klamas (inkludert bilde øverst av Pulp), Steffen Rikenberg,  Ihne Pedersen

Selv Nia Archieves, som var et av de nyere innslagene, pekte bakover i tid og sound med sin heftige jungle – med røtter lenger tilbake i tid enn hun har levd – der vokalen fikk en mer fremtredende plass. Med smatrende trommelyder i breakbeats, tung teknobass og samplet ragga boosting fikk hun sprelske føtter i dans mens hun veivet i gang festen.

Aller først ut er bestillingsverket og jubileumskonserten med åtte ulike gjestesangere og Orions Belte som backingband på Vindfruen etter at festivalledelsen er ferdig med å servere oss jubileumskake. En kunstnerisk illustrasjon og oppsummering om hvordan festivalen i starten påtok seg rollen som et utstillingsvindu mot verden og Norge for norske artister i selskap med stadig større utenlandske artister (særlig etter at forgjengerne Quartfestivalen og Hovefestivalen la inn årene). Her på scenen med inspirert musikalsk følge fra Øyvind Blomstrøm, Chris Holm og Kim Åge Furuhaug får de hver sin låt til å vise hva de har å by på.

Det betyr en kavalkade/oppsummering av norske hits fra Ane Bruns rytmiske fest «Do You Remember» til Sondre Lerches «Sentimentalist».

Beharie starter ballet fint og sjelfullt, så følger de på rad og rekke en etter en.

Filippinsk-norske Hillari byr på koreografert dans og Musti har full kontroll.

Med Øystein Grenis tidlige Bigbang-klassiker «Wild Bird» løftes stemningen flere hakk.

Fay Wildhagen oppfordrer til å «Fri Palestina» og leverer lavmælte «Golden» overbevisende nok til å inspirere flere til å ta turen når hun er tilbake lørdag til samtale i Biblioteket og opptreden på Amfiet.

Sivert Høyem måtte dessverre melde avbud i siste liten grunnet halsproblemer, men det var likefullt et rimelig toppet lag av norske artister som har spilt på Øya-scenene på Kalvøya, Middelalderparken og/eller Tøyenparken.

Avlysningen innebærer at det også blir plass til duetten «Øynene lukket» med fetterne Lars Vaular og Sondre Lerche Vaular etter førststnevntes «Stripar». Orions Belte spilte eget materiale på Hagen-scenen torsdag.

Den musikalske kvaliteten og storslagenheten til både Pulp og PJ Harvey er unektelig og rimelig ubestridt. Selvsagt leverer også begge bandene imponerende godt. Likevel må det vel være lov å påpeke at noe av magien fra PJ Harveys eventyrlige opptreden på Sentrum Scene i fjor høst uteble, og at Sheffield-gruppen heller ikke var på sitt aller skarpeste eller mest uovertrufne. De fikk uansett vår hele og fulle oppslukte oppmerksomhet, mens vi danset og frydet oss. Dette er musikk som er, og har vært, viktig både for oss og andre lojale festivalpublikummere, også før den aller første Øyafestivalen fant sted på Kalvøya. Harvey leverer fremdeles blendende gode plater, Pulp turnerer gamle slagere for andre år på rad etter sitt andre comeback med en svært karismatisk Jarvis Cocker i front.

Med «I Spy» er det i gang. Den voyeuristiske vokalisten er syngende i bakgrunnen øverst på det spesialbygde scenepodiet, før han gradvis tar turen ned trappetrinnene til fronten og ut mot begge sidene. «Disco 2000» – også fra «Different Class» (1995) – sitter fremdeles som et skudd, og får frem ivrig dans og klapping oppmuntret av mannen, som var her sist på Vindfruen med soloprosjektet JARV IS 11. august i 2022. Han er snart over alt, tilstedeværende som et naturlig og rutinert midtpunkt. Jarvis vil ha den ene halvdelen til å rope «O», den andre «U», under den første live-fremføringen av tidlige «O.U. (Gone, Gone)», som bl. a. finnes på samlingen «Intro: The Gift Recordings» siden 2012. Her får gitarist Mark Webber virkelig vist seg frem. Underveis må han flere ganger legge/sette seg ned som en innebygget del av den dramaturgiske oppbygningen. Engelskmannen vet å underholde sitt publikum.

Etter en heseblesende åpning, sier han at vi må roe det ned litt. Han kan jo få hjerteinfarkt om vi fortsetter sånn her. «Something Changed» tilegnes den pregnante og viktige bassisten Steve Mackey som gikk bort i fjor. Visst kan vi huske de tidligere møtene med Pulp, som Jarvis Cocker ramser opp i forkant av «Do You Remember the First Time?» fra det første store albumet «His ‘n’ Hers» (1994), «Babies» og «Pink Glove» fremføres også. For anmelders egen del kom det første møtet med Pulp på studentvenuen The LCR på UEA i Norwich 6. oktober 1995, kort tid etter den sagnomsuste Reading-festivalen-opptredenen, som for alvor gjorde Pulp til allemannseie. Og kan føye til Primavera Sound-festivalen i Parc del Fòrum i Barcelona 27. mai i 2011, nevnte Quartfestivalen 3. juli 1996 og Øyafestivalen 12. august 2011. (Undertegnede var ikke til stede på det første Oslo-besøket på Rockefeller 7. februar 1996 siden jeg ikke bodde i landet).

Pulp anno 2024 – som i tidligere utgaver har innbefattet f.eks. Richard Hawley og fiolinist Russell Senior – består nå ellers av nykomlingene Andrew McKinney og Emma Smith og veteran Nick Banks. Støtt og stadig prøver den 60-årige vokalisten (født 19. september 1963), og her og der også gitaristen, seg på norske gloser, som storskjermen på siden av scenen demonstrerer. Det letter på kommunikasjonen og skaper følelsen av en oppriktig interesse for stedet de spiller. Radioprogramlederen fra Sheffield i Yorkshire forteller at han var ute bak gjerdet og så en fin konsert med PJ Harvey tidligere på kvelden. Der så han også planter både av de lovlige og ulovlige slaget. «Anyways, who defines what is legitimate plants or not», utfordrer han hasjliberalistisk, før de spiller «Weeds». «This Is Hardcore» (1998), fra albumet med samme navn, er et alvorstungt klimaks og et personlig høydepunkt for anmelder, som har lært seg å like det albumet stadig bedre gjennom årenes løp. Men Cocker føler behov for å lette atmosfæren etter dette. Ellers må avsluttende låt «Sunrise», fra det foreløpig siste albumet «We Love Life» (2001), i hovedsettet trekkes frem som et musikalsk øyeblikk. Det er i tillegg plass for flere britiske vittigheter og politiske anslag. Når de entrer scenen for å ta fatt på det første ekstranummeret, «Like A Friend», holder han opp George Orwells «Fascism and Democracy».

Jarvis velger å avbryte den euforiske stemningen under «Common People» for å introdusere bandet, som han påpeker er vanlige folk, før han avslutter: «And I am Jarvis, and I like Common People like you», så kjører de i gang igjen andre del av låten. En låt hvor de enkle, men karakteristiske keyboardtonene til Candida Doyle er i forgrunnen. En bildefremvisning fra gamle dager, og bandets spede begynnelse, er bakgrunn til «Glory Days» før kvelden er ved veis ende. Det har vært veldig gøy. Fra bandets fyldige katalog ble for eksempel «Razzmatazz», «Bar Italia», «Mis-Shapes» og flere utelatt, men det var ikke noe grunn til å klage på låtutvalget. Det var en god musikalsk spredning og plenty av muligheter til «Different Class»-mimring.

Både sceneoppsettet og låtutvalget til PJ Harvey kan minne om det publikum fikk oppleve i fjor høst med en blanding av den nye platen og gamle slagere. Nå blir det imidlertid litt mye hopping og veksling i tempo og intensitet. Det sitter og glir ikke fullt så lett. Med sterk tilstedeværelse og brennende intensitet illustrerer hun bokstavelig hvordan hun er «50ft Queenie»- «twenty inches long» og andre karakterer fra sitt lyriske univers. Hun er rå, aggressiv, øm, sår og sensuell. En av våre favorittmusikere gjennom alle tider.

Med seg har hun særs habile og lydhøre musikere som kler opp låtmateriale i møysommelig gjennomtenkt og nyanserik drakt. Det vil alltid være mer enn nok til å gjøre anmelder godt fornøyd. Men i likhet med Pulp senere på kvelden ble heller ikke PJ Harvey en triumferende maktdemonstrasjon ‘a la det Blur, Gorillaz, Nick Cave & the Bad Seeds har vartet opp med i Tøyenparken de siste årene, og det Polly Jean og hennes musikalske fintfølende arbeidslag ga oss på Sentrum Scene i fjor høst.

Også The Kills var hentet frem fra glemselen nesten tredve år etter at jeg først så James Hince med Scarfo på Norwich Arts Centre Wilde Club arrangement. I likhet med norske Casiokids har britene gjort comeback, dog ikke som den bergensbaserte gjengen med ny musikk. Hva publikum får er «Black Balloon», «Kissy Kissy», «Doing It to Death  og glimtvis fungerer det veldig fint. Men det er litt som når jeg har forsøkt å hente frem deres gamle plater. Ikke det aller ypperste fra den tidsepoken, men heller ikke ueffent.

Casiokids er friskt, men sliter noe med å holde folk i lengden. Merkelig nok er det intens trafikk inn og ut av det stappfulle teltet på Sirkus under den verste regnskyllen.

Vince Staples er her for tredje gang etter tidligere visitter i 2015 og 2017.

 

Se flere bilder her, her og her.

 

Sjekk relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Og du kan låne musikk av flere av utøverne hos oss.