Robert Wyatts vidunderlige, tidløse verden

– Wyatt var aldri den som øvde mest eller kunne flest skalaer, men han kunne til gjengjeld gi et blikk på verden som tilførte noe som var annerledes – noe skjørt, lyrisk, sårt, men også optimistisk og fandenivoldsk, sier Thomas Hylland Eriksen, som sammen med Øivind Hånes er aktuell med boken Book Bottom – Historien om Robert Wyatts album Rock Bottom på Hærverk Forlag.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kari Spjeldnæs, Julia Esther Elle

De to forfatterne Øivind Hånes og Thomas Hylland Eriksen går grundig og engasjert til verks der de lanserer begrepet ‘nordsjømusikk’ og demonstrerer hvordan tilfeldigheter, personlig eiendommelighet, utforskertrang og vilje skaper et særegent musikalsk verk som står seg godt i dag 50 år senere. Med dybde og perspektiv gir de både konteksten albumet oppstod fra og nærstudier av enkeltlåtenes klanger og lyrikk. I samtale med Deichman musikk kan du bli bedre kjent med forfatter Øivind Hånes, de to forfatternes samarbeid, fascinasjonen for albumet Rock Bottom, Wyatt generelt og de involverte musikerne.

Øivind, kan du fortelle lesere, som ikke kjenner deg fra før av, hvem du er i norsk musikk- og kulturliv (tilsvarende presentasjon av Thomas finner man i saken om Moose Loose)?

ØH: Utdannet pianist og musikkpedagog. Begynte som musikkjournalist i 1982 da jeg fikk senebetennelse og måtte ta en lang pause fra spillingen. Spilte i ulike band, ville egentlig bli komponist, men oppdaget i 1991 at jeg kunne skrive skjønnlitteratur, og da var det ingen vei tilbake. Har utgitt en del plater, produsert flere, og antallet bøker nærmer seg vel 30. Har også skrevet noen operalibrettoer.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte?

ØH: Som spedbarn oppdager man jo lydene i rommet der man er, man vokser inn i dem og med dem. Dessverre husker man ikke detaljene fra så langt tilbake, så mye av denne påvirkningen er underbevisst. Det første jeg husker er nok at foreldrene mine sang, ikke bare når jeg skulle sove om kvelden, men til alle døgnets tider. Jeg tror folk sang mye mer på den tiden. Min mor hadde med seg gitaren sin på jobben, og damene på fabrikken sang sammen i middagspausen. Faren min spilte fiolin og bratsj og var med i Drammen Byorkester. Han øvde derfor på stemmene sine nesten hver dag, noe jeg fikk med meg. Jeg har ikke klart for meg når jeg skjønte at dette bare var deler av en helhet og ikke hele musikken. Dessuten spilte han slåtter og folkemusikk sammen med sin bror når denne var på besøk hos oss. De reiste rundt med felene sine i fjellregionen rundt Røros på 1930- og -40-tallet og spilte til dans, og gjenopplevde nok denne tida gjennom samspillet mange år etterpå.

Den 18. september 1974 kjøpte jeg mitt første stereoanlegg for en del av konfirmasjonspengene. Den dagen kjøpte jeg også mine tre første LP-plater: Uriah Heep, Deep Purple og Santana. Jeg hadde ei tallerkenhylle på rommet mitt, og ambisjonen var å kjøpe ei ny skive hver måned. Dette klarte jeg, og jeg husker veldig godt den høstdagen i 1975 hvor tallerkenhylla var full: Det var plass til tolv plater i den.

Jeg førte et nøyaktig kartotek over alle plateinnkjøp fra starten og fram til 1986, og det er fascinerende å se hvordan nysgjerrigheten driver et ungt menneske fra skanse til skanse. Man begynner i mainstreamen og havner etter hvert i nisjene. Dette er utvilsomt et tema man kunne skrive ei egen bok om: Hvordan utvikles og raffineres personlig musikksmak.

9. juni 1979 kjøpte jeg Rock Bottom i Trieste i Italia, og den gjorde et så dypt inntrykk at jeg 45 år seinere faktisk har vært med og skrevet bok om den.

Fortell om egen spilling og musikerkarriere.

ØH: Foreldrene mine kjøpte piano den 29. juni 1971. Den sommeren ble det åpenbart at jeg hadde et talent for musikk, så jeg begynte å ta pianotimer hos musikkpedagogen Egil Borgersen i Mjøndalen. Dette var lenge før de kommunale musikkskolenes tid, men heldigvis var det en høyskoleutdannet pedagog i nærmiljøet der jeg vokste opp. Slikt var langt fra noen selvfølge dersom man bodde utenfor de større byene. Etter ni måneder på pianokrakken satt jeg og spilte Bach og Beethoven på min første elevkonsert i juni 1972. Intet øye tørt.

I 1980 kom jeg inn på konservatoriet med piano som hovedinstrument. Jeg var selvsagt glad for å ha fått en sånn studieplass, men samtidig var det her problemene begynte. Du lar ikke en ung mann på 20 år som er full av hormoner og eventyrlyst sitte og trille med Haydn og pusle med fingersetting. Da vil man noe ganske annet. Jeg oppdaget sensasjonell musikk hver eneste uke både innenfor rock, pop, jazz, postpunk, synthpop, elektronisk musikk og samtidsmusikk. Dessuten den magiske hybriden progressiv rock, hvori opptatt Canterburyrocken.

I tillegg var det en fysisk dimensjon jeg savnet i det klassiske: Jeg ville danse! Musikk og bevegelse henger for meg nøye sammen, og den koblingen fantes jo ikke i den klassiske musikken. Ikke i samtidsmusikken heller for den saks skyld, men her var det i hvert fall klangverdener som satte i gang fantasien og den indre billedproduksjonen i meg.

Jeg tror denne diskrepansen mellom hva jeg måtte spille og hva jeg faktisk ønsket å drive med var årsaken til at jeg fikk senebetennelse: Jeg brukte muskulaturen feil fordi jeg var anspent. Dette reddet meg. Jeg fikk konservatoriets forventninger og krav på avstand, og kunne vie meg til låtskriving og egne innspillinger. Jeg gikk ut av konservatoriet i 1985 uten fullført eksamen på hovedinstrument, men fikk likevel jobb som både klaverlærer på videregående musikklinje samt rektorstilling i en kommunal musikkskole, så dette har aldri vært til hinder for noe som helst.

Når og hvordan oppdaget du fanziner, magasiner og musikklitteratur, og hvilken betydning har de hatt for deg som menneske?

ØH: Det er umulig for folk som er vokst opp med internett å fatte hvor begrenset tilgang vi hadde på informasjon om musikk før dette nettverket av datamaskiner bredte seg ut over jordkloden. NRK var eneste tilgjengelige kanal på FM-båndet og spilte pop og rock én time i uka. Man kunne høre musikk fra utlandet på mellombølgen, men kvaliteten på mottaket var ytterst variabel. Konsekvensen av dette var at musikkavisene Nye Takter, Puls og Ballade kom til å spille en stor rolle som kilder til opplysning. Beat var for mye cowboyrock for meg, så den lot jeg ligge. Fanzinene var et bra supplement, spesielt KITSCH. Og selvsagt leste jeg engelske musikkaviser, især NME – New Musical Express. Her oppdaget jeg skribenter som Paul Morley og Ian Penman, som skapte litteratur ut av sine opplevelser med den nye musikken. Det ga kraftig resonans i meg.

Jeg tror alt dette har med å gjøre med at vi mennesker har ulike former for magnetisme i oss: Det som bergtar noen lyttere, forblir meningsløst for andre. Sagt på en annen måte: Noen vil betale for hva andre betaler for å slippe. Noen faller i staver over Brian Eno og Stockhausen, mens andre rocker vilt til Bruce Springsteen og Rolling Stones. Vi er forskjellige, og heldigvis for det.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

ØH: Jeg begynte på min første roman i 1969, da jeg var ni år gammel. Det var en western, men jeg ga opp etter sju håndskrevne sider. De siste ordene lyder slik: «Slutt på grunn av kjedelig tema.»

Men lenge før det: Hvor kommer det fra, dette punktet i et liv hvor barnet plutselig blir i stand til å omgjøre bokstaver til mening? Vanskelig å si og umulig å huske, men la meg gjøre et forsøk: Til fireårsdagen i januar 1964 fikk jeg en dyp tallerken fra Egersund Flint med to katter i midten og alfabetet påtrykt langs kanten. Jeg skjønte at bokstavene var byggeklosser med helt spesielle egenskaper og lærte meg både å lese og skrive ved kjøkkenbordet. Et par ganger i måneden lånte min far bøker på biblioteket i Drammen. Slik ble jeg utover våren 1964 presentert for Pippi Langstrømpe og hennes eksentriske verden. Pippi løftet hesten sin, og jeg leste om dette i bøkene, en biotop av bokstaver som snart ble til pregnante ord jeg selv erobret og visualiserte.

Virkelig sugende skulle lesningen først bli da jeg begynte på skolen og oppdaget indianerbøkene. Forsmaken kom da jeg like før skolestart i august 1966 fant et eksemplar av Præriebladet på gata i Krokstadelva. Helten i serien het Davy Crockett, og nå fikk jeg for alvor øynene opp for hvilke landskaper som skjulte seg der borte på det amerikanske kontinentet. Endeløse skoger og svartstille sjøer, høye fjell, elger store som høyspentmaster og bjørner digre som hus. Da jeg i august 1966 begynte på skolen, var jeg allerede godt bevandret i amerikansk natur og frihetskamp.

Da jeg ni år seinere begynte på gymnaset, var jeg moden for verdenslitteraturen. Vi var tre-fire stykker i klassen som hadde kommet til dette stadiet i vår lesning, og utvekslingen av erfaringer og synspunkter på det vi leste var uvurderlig. Dessuten hadde vi en dritbra norsklærer som oppmuntret oss til å lese litteratur med kjøtt. I dag ville man vel heller si «proteiner», med mindre man er landbruksminister fra Senterpartiet.

Jeg ville jo bli musiker og komponist, og tanken om selv å skrive hadde aldri slått meg før jeg fikk senebetennelse og måtte ta en lang pause fra spillingen, men selv da holdt jeg meg til plate- og konsertanmeldelser. Dikt, romaner og noveller var fortsatt ikke en del av den planlagte framtida mi. Dette kom først ramlende ned i meg fredag 7. september 1990, da jeg kom over en annonse for en romankonkurranse i forbindelse med 100-årsjubileet for utgivelsen av Knut Hamsuns Sult. Hamsun var 30 år da denne kom ut, og konkurransen var derfor kun åpen for folk som var født etter 1. januar 1960. Siden jeg er født 5. januar det året, fikk jeg en underlig følelse av at noen prikket meg bak øret da jeg leste dette. Fristen var 1. mars 1991. Jeg skreiv et manus som ble ferdig 27. februar og sendte det inn. Seks uker seinere ringte noen og sa at jeg var en av tre prisvinnere. Da gikk det opp for meg at jeg hadde oppdaget en ny del av framtida mi.

Det aller beste med å skrive må vel være at man får tid til å tenke lange tanker, samt at alt du har opplevd kan brukes litterært. Ikke bare de direkte personlige erfaringene, men også alt det som skjer med folk du snakker med, ting du leser om, hører om eller ser på TV. ALT kan brukes. Fascinerende.

Kan dere fortelle om hverandre som musikkformidlere og interesserte?

THE: Da vi var enda yngre enn vi er nå, altså i første halvdel av åttitallet, var Øivind for meg først og fremst musiker og musikkskribent. Han utvidet feltet både som original og presis musikkanmelder og, litt senere, da han startet Sogar sammen med Arvid Skancke-Knutsen, et estetisk formfullendt og innholdsmessig dristig tidsskrift som dessverre bare varte i et snaut år. Øivind har alltid hatt evnen til å sette ord på det ordløse, og ofte må du legge øret helt inntil for å fatte dybden i det han sier. Han oversetter musikk til poesi, kan du si. Det er mye musikk i romanene hans, men kanskje enda mer i diktene. Han har i mange år fått meg ikke bare til å høre på musikk jeg ellers ikke ville ha oppdaget, men også til å oppdage nye dimensjoner i musikk du tror du kjenner godt. Dette opplevde jeg nå sist da vi skrev denne boka sammen. Men Øivind er også en flott musiker og komponist. Solo-CD’ene hans fra tidlig nittitall – den første heter Afraid of Getting Enormously Fat – er mesterverk. Originale, med mye humor, kompleksitet uttrykt på en enkel måte.

ØH: Thomas og jeg har i alle år utvekslet tanker om den verdenen vi lever i, musikk inkludert. Vi har levd ulike liv på den måten at Thomas har vært verden rundt som antropolog og professor, mens jeg har levd langt mer monomant med skriving og spilling. Jeg bodde ni år i Aurland, en kommune i Indre Sogn med 1800 innbyggere, mens Thomas har svevd mellom alle kontinenter med mulig unntak av Antarktis. Men på tross av ulikhetene opplever jeg at Thomas også har denne kjernen av ustoppelig vitebegjær og nysgjerrighet som gir seg utslag i en evig sult på ny musikk. Der tror jeg vi er like som tvillinger, selv om det kommer til uttrykk på forskjellige måter. Og viktigst av alt: Vi er begge store entusiaster, vi lar oss begeistre! Robert Fripp sa engang at «Du kommer ikke i mål bare på entusiasme, men du kommer heller ingen vei uten.» Der inne er det en visshet om en sannhet som vi deler.

Hvordan ble dere kjent?

THE: Det må ha vært i Hjelmsgate 3, da jeg var med i Gateavisa-redaksjonen og Øivind var bidragsyter. I perioder har kontakten vært sporadisk, men allltid rett på sak, enten vi snakker om sopp, nobelprisvinnere eller Brian Eno. Det er kanskje det som kalles å være på bølgelengde.

ØH: Det stemmer. Det var i begynnelsen av mars 1983. Jeg hadde akkurat vært to uker i London, og kom opp i redaksjonen til Gateavisa med en artikkel jeg hadde skrevet fra besøket i verdensmetropolen. Jeg hadde lang svart frakk, stripete bukser i svart og gult, samt lange skinnstøvler. Dessuten bar jeg en badge med bilde av David Bowie på frakken. Dette provoserte et par av de tilstedeværende anarkistene i redaksjonen, som jo visste meget godt at Bowie noen år tidligere hadde kjørt rundt i London i åpen bil og gjort nazihilsen til folket, antakelig proppfull av kokain og garantert uten evne til å tenke klart. Men jeg ble plutselig avkrevd en forklaring på hvorfor jeg gikk rundt med bilde av en sånn fyr på frakken min, noe jeg ikke var forberedt på i det hele tatt – jeg likte jo bare musikken hans. Især de tre platene Low, Heroes og Lodger, den såkalte Berlin-trilogien. Men da kom Thomas meg til hjelp. Han mente at man måtte skille mellom musikeren og den narkotiserte privatpersonen Bowie, noe som der og da ble min livline.

Hvilken funksjon har musikk i livene deres?

THE: Jeg spiller selv lite, og har et begrenset register, men opplever alltid å komme i kontakt med meg selv og omgivelsene på nye måter enten jeg improviserer på klarinett eller spiller sax i et band. Musikken er uten tvil eldre enn språket, og kommuniserer i andre registere. Da jeg var guttunge, altså før jeg oppdaget rock og jazz, elsket jeg Beethoven og Mozarts symfonier. Jeg lå på stuegulvet, lukket øynene og ble brakt til andre verdener. Det ligger en magi i musikken som gjør verden større og gir oss mennesker nye måter å erkjenne omgivelsene på. For meg, som er en uforbederlig pratmaker, er det befriende å slippe unna språket. En dag uten musikk er en mislykket dag. I verste fall får jeg plystre og synge litt på egen hånd mens jeg dæljer løs på et glass med en skje og dasker meg på venstre lår.

ØH: Den setter lyd på det jeg tenker, og jeg kunne aldri ha vært den foruten.

Hva var det som gjorde dere til radarpar og de riktige forfatterene til en bok om dette formidable albumet?

THE: Ideen var Øivinds, må det innrømmes, men vi utfyller hverandre godt både på stil og innhold, og det viste seg å gå forbausende greit å flette bitene våre sammen.

ØH: Vi er jo et klassisk radarpar. Thomas er kondoren som svever over landskap og hav og utreder de store linjene om samfunnsforhold, tidsepoke og kulturelle strømninger, mens jeg er kirurgen som dissekerer musikken og tekstene.

Hvordan har dere to samarbeidet om research og skriving av denne boken?

THE: Hmm … tjaaa … vi sendte hverandre noen brokker og bruddstykker underveis, men selve skrivingen gikk fort. En viktig del av arbeidet bestod i noen utsøkte lunsjer, ofte hjemme hos Øivind, men jeg slo også til med en franskinspirert fiske- og skalldyrsuppe jeg fremdeles står inne for. Da snakket vi oss mest inn i stemningen og retningen uten å gå i detaljer. Etter å ha satt stemningen og fortært nevnte lunsjer – Øivind er jo også soppekspert og mesterkokk – visste vi hvor vi ville og gikk dit. Researchen bestod for en stor del i å sende lenker til obskure opptak som var arkivert på YouTube av andre entusiaster. Og så en del tips om bøker og artikler. Jeg snublet for eksempel over en akademisk bok om Canterbury-skolen på engelsk og en tykk, nærmest leksikalsk bok om det samme på fransk, skrevet av Aymeric Leroy, Canterbury-stilens fremste arkivar.

ØH: Det stemmer det som Thomas her sier. Vi har rett og slett vært inne i ei rørgate av konstant utveksling av tanker og innfall. Brukt de kildene vi har funnet og delt disse med den andre. Til slutt er resten nærmest bare protokoll.

Fortell om deres eget forhold til jazz, prog og Canterbury-scenen?

THE: Jeg har for min del vært progger i hele mitt liv, i vid forstand. De som tror at prog utelukkende er sjelløs flinkismusikk og at de typiske progbandene heter sånne ting som Yes og ELP, ville hatt glede av å utvide perspektivet. Altså, jeg må vedgå at jeg fremdeles elsker alt av Yes til og med 1977, men det finnes så mye annet. Jeg oppdaget Gentle Giant og King Crimson i tenårene, og derfra gikk veien blant annet til avantgardeband som Henry Cow og Magma, psykedelisk spacerock som Gong, lavmælt avantgardisme à la Brian Eno, og ikke minst Peter Hammill og Van Der Graaf Generators intense inderlighet, tysk krautrock og ikke minst Canterbury-familien fra Soft Machine og Caravan til Hatfield & The North og National Health. Mange av undersjangrene er stadig i utvikling, selv om mye av det beste ble laget i tiåret 1967–1977, som er det egentlige sekstitallet. Men bevares, det foregår stadig mye nyskaping, og norske band er i høy grad på kartet. White Willow og andre prosjekter Jacob Holm-Lupo er involvert i har mange hengivne lyttere, mens Panzerpappa viderefører både Canterbury og den radikale Rock in Opposition-bevegelsen. Wobbler fra Hønefoss gjør det bra internasjonalt, og det er vel fortjent.

Jazzen befinner seg et stykke unna mye av dette. Eno har påvirket nesten alt som finnes av populærmusikk de siste tiårene, men ikke jazzen. Dave Stewart, som var sentral i Hatfield og National Health, sa en gang at jazz for ham er grusomt kjedelig fordi den lett blir så forutsigbar. Samtidig er det mye jazz i proggen, innimellom, ikke minst hos Wyatt. Han kom fra Charlie Parker, ikke fra The Beatles. Han synger av og til som en saksofonsolist, og Soft Machine gikk i retning av jazz et år eller to før han sluttet i bandet; de kom fra psykedelisk pop og endte i et landskap i slekt med Miles Davis, som kom fra akustisk jazz, i 1970. I dette øyeblikk hører jeg på Digging In fra 1993, en plate med Phil Millers band In Cahoots, og om du må sette en merkelapp på denne fine, urene, lyriske plata, må det være jazzrock, som ellers er en upresis sekkebetegnelse. Miller var kanskje den viktigste gitaristen i Canterbury-skolen, og da de spilte sammen, sa Wyatt stolt om sin unge medmusikant at «han vil heller spille feil enn å spille en note som har vært brukt før.» For Miller gikk veien fra Canterbury mot jazz og noe blues, men andre valgte andre veier, eller kanskje snarere krøllete stier. Stewart klippet håret rundt 1980 og begynte å lage lekker pop for voksne med partneren Barbara Gaskin, for eksempel. Den stadig langhårede Steve Hillage, som spilte i Khan med Dave Stewart før han ble med i Gong, gikk i retning av elektronisk musikk og ble en slags husgud for band som The Orb, men som produsent var han også med på å gjøre Simple Minds til et spennende band. Så denne familien av søkende, eksperimenterende folk som hadde øvd mye og lært mange skalaer som de riktignok maltrakterte underveis, kunne bevege seg i mange retninger da festen var over rundt 1977.

ØH: Dette er jo igjen et spørsmål som kunne danne utgangspunkt for ei bok i seg selv. Jeg tror alt dette handler mye om instinkt og magefølelse. Man kommer til verden, oppdager musikk og begynner å nøste. Dersom man er disponert med den rette nysgjerrigheten og oppdagertrangen, havner man før eller siden i Canterbury. Det blir som med vin: Når du først får tenning, ender du før eller siden opp i Piemonte og Burgund for rødviner, samt Tyskland og Østerrike for riesling, druen som lager verdens beste hvitviner.

Hvorfor Robert Wyatt?

THE: Wyatt var aldri den som øvde mest eller kunne flest skalaer, men han kunne til gjengjeld gi et blikk på verden som tilførte noe som var annerledes – noe skjørt, lyrisk, sårt, men også optimistisk og fandenivoldsk. Du kjenner igjen stemmen hans etter et nanosekund, den har en signatur som bare er hans egen, som et fingeravtrykk. Han liker all musikk bare den ikke er forutsigbar og kjedelig. Hvilken annen progger ville ha fått en hit med The Monkees‘ «I’m a Believer»? Og hvem andre enn Wyatt kunne skrive en bitter og sint tekst om dem som sviktet venstresiden til verdens vakreste melodi, nemlig «Alliance»? Men vår bok handler ikke om hele Wyatts virke; den har dessuten vært skrevet alt, av Marcus O’Dair – men om hans mesterverk, Rock Bottom.

ØH: Wyatt er en av disse ytterst sjeldne fuglene som ikke ligner på noen andre, på noe annet. Jeg fikk nærmest sjokk da jeg hørte Rock Bottom for første gang. Da hadde jeg vært inne i rocken i snart fem år, og dette var et kvantesprang.

Hvilken posisjon har Wyatt, Soft Machine og Matching Mole i dag som inspiratorer for ny musikk og referansepunkt for musikklyttere?

THE: Det er vanskelig å si. All musikk forholder seg til tidligere musikk, og slik har det vært iallfall siden middelaldermunken Guido d’Arezzo la grunnlaget for moderne notasjon rundt år 1000. Matching Mole kom aldri helt i mål og etterlot seg et par spennende, men springende LP’er, men Wyatt og tidlig Soft Machine er fremdeles referanser for mange. Noen av dem som har vært så heldige å få Wyatt med på platene sine, er Björk, Anja Garbarek og Carla Bley. Vi kunne ha ramset opp mange navn, men det er ikke poenget, snarere at musikken flyter som en uregjerlig elv med mange bekker og bielver for den som har et åpent sinn. Du snapper opp litt herfra og derfra og koker din egen kompott av det du finner, med noen ingredienser som bare er dine egne. Og Wyatt har sluppet mer oppi gryta enn mange er klar over.

ØH: Det kan jeg faktisk ikke svare på, siden jeg ikke er i den posisjonen selv. Men jeg tror nok på generelt grunnlag at unge musikere som hører Wyatt for første gang reagerer som Thomas og meg: Med dyp undring og en uslukkelig lyst til å høre mer.

Hva er det som gjør at Rock Bottom har tålt tidens tann så godt og fortsatt så interessant?

THE: Jeg vil si tidløsheten og hudløsheten; det er gjennom sin ytre enkelhet at den ikke kan tidfestes. Den kunne ha vært laget når som helst siden rundt 1968. «Hva ER dette for noe?» kan noen spørre når du setter den på, for den ligner ikke på noe annet. Hvis du får dem til å lytte, hører de sfærenes musikk, sjelens hvisken, sorg og savn, fisk og sjøgress, menneskenes molefonkne lengsler, men også absurde ordspill, kjærlighet, drømmer og snodige fantasier. Den er som Wyatt selv, enkel utenpå, men kompleks inni.

ØH: Stemmen, stemningen, låtene, orgelet, arrangementene og produksjonen.

Hvordan forholder den seg til, og skiller seg fra, hans andre skiver?

THE: Først og fremst er den helhetlig, den er et episk dikt som begynner på side 1 som en svak krusning på overflaten og ender i et kraftfullt crescendo, og så gjentas progresjonen på side 2. Selv om Wyatt jobber intuitivt, er det en struktur i Rock Bottom som skaper en innramming for all galskapen, innfallene, det uventede som kommer underveis. Plata krever litt tid, kanskje tre gjennomlyttinger uten fikling med mobilen, men den gir deg da en gave som du aldri kommer til å glemme. Wyatts senere plater er også fine, noen av dem funklende juvéler, som hans siste, Cuckooland fra 2007, men det er stemningene og ikke minst Riviera-orgelet fra Rock Bottom som aldri slipper taket.

ØH: Jo, dette har med helheten å gjøre, og dessuten er det noe helt vidunderlig inderlig over denne musikken. En varme, en sårhet, en ydmykhet.

Her er noen stikkord jeg vil at dere skal si litt om forholdet deres til, og hva de kan fortelle om Robert Wyatt og Rock Bottom.

Nordsjøen

THE: Dette grunne havstykket, som historisk har koblet så mange mennesker sammen, har mange lag som er i ferd med å bli glemt på grunn av oljeplattformene og ikke minst flyreisene. Hvor reiste de første vikingene for å lage faenskap? Joda, over Nordsjøen til Lindisfarne. Jeg er en Nordsjømann. Jeg elsker torsk og krabbe og blåskjell og lukten av tang, måkeskrik og bølgeskvulp, og synes det er fint at vannet ikke er krystallklart, for så kan du fylle dybdene med hva du vil. Og sånn er musikken til Wyatt også. Du må fylle inn litt selv.

ØH: Ja, hva er det med musikken rundt Nordsjøen? Den gangen, rundt 1970, dukket det i hvert fall opp masse spennende musikk i dette området, og da vi begynte å skrive Book Bottom oppdaget vi at mye av den beslektede musikken hadde sin opprinnelse nettopp her. Så da oppfant vi like godt begrepet Nordsjømusikk.

Canterbury

THE: Jeg har vært der et par ganger. Det er en prektig, velstelt by med orden i de små rosehagene og søppelbøtter som blir tømt jevnlig. Og temmelig døll, for å være ærlig. Det er kirken og universitetet som danner grunnmuren. Samtidig er det en by med så mye trygghet at den oppfordrer til opprør – ikke av den krakilske og hatefulle typen, men den fandenivoldske varianten. Ikke sant, kaninene står i veikanten, kuene gresser bortenfor, humla suser og far er på kontoret, og i rekkehuset står mødrene og brygger te mens sønnene har inntatt kjelleren der de spiller merkelig musikk i 11/8-takt. Sånn ser jeg iallfall for meg Canterbury på sekstitallet. Og tro om det ikke er litt sånn fremdeles?

ØH: Her må jeg fortelle en morsom historie: Den eneste gangen jeg har vært i Canterbury, var i slutten av mars 2011. Vi bodde i Whitstable, østersbyen over alle, og tok en dagstur til Canterbury. Mens vi sitter i andre etasje på bussen inn til sentrum av byen, kommer plutselig en mann i rullestol kjørende mot oss på fortauet. Han hadde langt, hvitt hår og skjegg, og helt spontant utbrøt jeg: «Og der kommer Robert Wyatt!» Selvsagt var det ikke ham, men det var jo litt av en tilfeldighet …

Alfreda Benge

THE: Nedlatende kunne man omtale Alfie som Roberts «muse», altså den skjønne kvinnen som gav det mannlige geniet inspirasjon. Hun hadde trolig dæljet til meg med staffeliet om jeg sa noe sånt til henne. Nei, Alfreda Benge har ikke bare designet alle platecoverne til Wyatt og skrevet noen tekster, men hun har vært med på å skape auraen til musikken hans. Hvis du ser på omslagene, legger du merke at de er så lite brautende og påståelige som det går an. De hvisker til deg, og budskapet er anarkistisk og anti-patriarkalsk. Robert ble politisk bevisst gjennom Alfie, og han ble et helere menneske. De grodde sammen til en symbiotisk enhet.

ØH: Jeg ser av og til for meg Robert og Alfie som to sju-åtte år gamle barn som småkjeder seg på en hyttetur. De sitter ved et bord en sein kveldstime og tegner og fargelegger og lager små historier om karakterene de skaper på papiret. Det virker som om Robert og Alfie har klart å bevare barnet i seg på en helt unik måte. En herlig naivisme som ikke går i stykker på tross av livets små og store vanskeligheter.

Soft Machine: Third

THE: På dette tidspunktet var Soft Machine på vei inn i en ny inkarnasjon. Du hører på en måte overgangen fra psykedelisk progpop til progjazz mot slutten av Volume Two, som er dominert av Mike Ratledges orgel og hvor blås – i dette tilfellet Brian Hopper – kommer til sin rett. På Third er det bare fire låter, én per plateside, og mange kjennere regner Hugh Hoppers «Facelift» som bandets desiderte høydepunkt. En av Norges fremste Soft Machine-kjennere, nemlig sosiologen og saksofonisten Lars Mjøset, er en av dem. Det er en fantastisk dobbelt-LP, nyskapende og fremdeles i stand til å fortelle oss noe nytt, helt på nivå med Bitches Brew om ikke bedre. Mike Ratledge var enorm både som manisk organist og sober komponist. Han fortsatte i Soft Machine noen år til og gjorde fine ting, men han mistet tenninga på midten av syttitallet og har senere uttalt at den siste plata han virkelig nøt å spille inn, var Third. Wyatts bidrag, «Moon in June», viste ham at det gikk an å gjøre spennende ting ganske på egen hånd, og er markant forskjellig fra de tre andre platesidene, som har snedige akkordprogresjoner og blåserrekke. Teksten på «Moon in June» er stort sett improvisert, og den er forskjellig i alle versjonene jeg har hørt. Selv om Soft Machine i omskiftelige inkarnasjoner fortsatte å utgi plater i en årrekke – og for meg har alle noe ved seg, enda så ulike de er – var «Moon in June» den siste låta de spilte inn med sang. Det er ikke rart at Wyatt følte seg fremmedgjort senere, og lenge etter at han hadde sluttet i bandet, eventuelt fått sparken, sa han at han følte om Soft Machine slik palestinerne føler om Israel, nemlig at «Hey, this used to be mine!».

ØH: Her nekter jeg å hoppe etter Wirkola.

THE: Du kunne ha hoppet først, Øivind, men sånn ble det nå engang ikke denne gangen. Da hadde jeg blitt stående, stivfrossen og vettskremt, på hoppkanten.

Patafysikk

THE: En karikatur på vitenskapen, der det som utforskes er det ubestemmelige, paradoksale, som de fleste kanskje benekter eksistensen av. Patafysikken går ut over metafysikken og er i slekt med dadaisme, surrealisme – og Canterbury-retningen i prog. Grensen mellom humor og alvor er vanskelig å få øye på, og ofte er den uansett en avsporing.

ØH: En herlig måte å senke skuldrene på i en til tider altfor høytidelig verden!

Radikalitet

THE: Wyatt ble gradvis mer og mer opptatt av globale spørsmål, kritisk til USA-imperialismen og de voksende klasseforskjellene i hjemlandet. Han spilte inn flere latinamerikanske kampsanger, blant annet av Victor Jara, og noe av det underlige ved Wyatts forhold til politikk og estetikk er at enkelte av de fineste sangene hans, som «Alliance,» har en bitter tekst om politikere som sviktet venstresiden: «You say you’re self-sufficient/But you don’t dig your own coal», sunget med en raspende, inderlig tenorstemme til verdens vakreste melodi.

ØH: En konservativ er enten for feig til å slåss eller for feit til å løpe. Wyatt er verken feig eller feit, selv om han ikke kan løpe. Men jeg tror at veldig mange som begynner å se på hvordan verden rundt seg fungerer, blir oppbrakt og opprørt av all urettferdigheten som kommer til syne.

Fysisk lammelse/Ulykke og rullestol

THE: «I had to lose my legs to find my feet», sa Wyatt en gang. Han så dobbeltheten i lammelsen: Du mister noe, og så viser det seg at du får noe annet som kan være like verdifullt. Flere av oss burde tenke slik, ikke for å dyrke invaliditet og sykdom, men for å se mulighetene i livet. Wyatt ble en stor og klok mann i rullestolen, men ikke før. En annen progger vi har et forhold til, nemlig Robert Fripp, har alltid vært opptatt av å finne balansen mellom frihet og disiplin. Wyatt fikk denne erkjennelsen gratis. Rock Bottom ville aldri ha vært det samme uten rullestolen.

ØH: Her kan jeg bare slutte meg til det Thomas sier.

Viljen til å eksperimentere

ØH: Er ikke viljen til å eksperimentere intimt knyttet til nysgjerrighet? I begynnelsen vil alle musikere etterligne andre, men etter hvert, dersom nysgjerrigheten er til stede, vil de søke ut over dette og kanskje finne noe som virkelig er deres eget. Dette skjedde utvilsomt med Wyatt.

Å synge som et blåseinstrument

ØH: I begynnelsen var stemmen og sangen. Alle blåseinstrumenter er jo i bunn og grunn en forlengelse av stemmene våre.

THE: Og det er stadig flere forskere som mener at musikken kom før språket. Det får jeg til å stemme.

Heltoneskala

ØH: I motsetning til skalaer i dur og moll har heltoneskalaen bare trinn som er like langt fra hverandre, og den har verken begynnelse eller slutt. Når Wyatt bruker den som han gjør på Rock Bottom, gir dette en merkelig følelse av noe som ikke er bundet i tid og rom.

Riviera orgel

ØH: For et lykketreff at Alfie kjøpte dette lille orgelet til Robert da de var i Venezia vinteren 1973! Det er jo bare et banalt instrument i plast med tre oktaver, men det har en vibratofunksjon som er helt genial. Hør for eksempel på denne låten med Scritti Politti, hvor Wyatt spiller sin klassiske Riviera med langsom vibrato:

Store deler av Rock Bottom er badet i lyden fra dette merkelige instrumentet, noe som bidrar sterkt til det unike soundet Wyatt her skapte i samarbeid med produsenten Nick Mason. Mesterverket «Alifib», som åpner side 2, er et av de flotteste stykker musikk jeg noen gang har hørt, og en viktig årsak til det er nettopp dette lille orgelet.

Utover veldig grundige presentasjoner av de medvirkende musikerne på platen og egne opplevelser av og med albumet inkluderer dere også noterekkefølgen.

Fortell om hvordan valget av akkorder og toner kan fortelle om Wyatt – og samarbeidspartnerne han henter inn – som komponist og musiker.

ØH: Da vi gikk i gang med skrivingen, oppdaget jeg at det var naturlig for meg å inkludere en omtale av akkordprogresjonen og arrangementene i de enkelte låtene. Wyatt har jo aldri studert komposisjon, men hans akkordsammensetninger er veldig raffinerte. Låtene er liksom alltid på vei vekk fra utgangspunktet, selv om de beviselig alltid kommer tilbake til starten og gjentas. Men følelsen er så annerledes, og akkordrekkefølgen er av stor betydning her. Dessuten synes jeg det er påfallende at tekster om musikere og plater som regel unngår det reint musikkfaglige, det meste handler om klassiske fan-ting, om hvorfor den og den plata og låta og artisten er så jævlig bra og så videre. Og dersom du begynner å lese akademisk faglitteratur om musikk, er sjansen for at du faller i søvn av kjedsomhet nokså stor. Så for meg var det viktig å finne et blandingsforhold som passet til denne utgivelsen.

Hvilket forhold har dere til andre dybdeanalyser av enkeltalbum og/eller diskografier som 33 1/3 -serien, Norske albumklassikere-bokserien og liknende?

THE: 33 1/3 oppdaget vi veldig sent, så den har ikke påvirket vårt prosjekt overhodet. Norske albumklassikere, derimot, ligner mer. Den består jo av korte bøker om enkeltplater. Jeg har lest en del av dem, og blir slått av bredden og mangfoldet i tilnærminger, fra roadtripen, som Marius Liens drivende flotte bok om Knut Reiersruds mesterverk Tramp til det personlige møtet med noe nytt, som Jan Inge Reilstad om Stavangerensemblets Ta ein kjangs!. Fine bøker begge to, men på veldig forskjellige måter. Dette forteller oss at musikken er et språk som fortjener mange fortolkere og oversettere.

ØH: Jeg tror faktisk ikke jeg har lest andre enn den som Thomas skreiv om Moose Loose. Jeg er så presset på hva jeg bør, kan og må lese at jeg stort sett eliminerer de to førstnevnte kategoriene. Livet er ikke uendelig, og det er fortsatt altfor mye skjønnlitteratur jeg ennå ikke har lest. Det eneste som er sikkert, er at vi kommer til å forlate dette livet i dyp sorg over alle de flotte bøkene vi aldri rakk å lese …

Hva slags forhold har dere til Marcus O’Dair: Different Every Time: The Authorised Biography of Robert Wyatt?

THE: Det er en god bok, en klassisk biografi fra vugge til alderdom, godt researchet og godt skrevet. Men den var ikke en hovedkilde for oss. Det finnes så mye om Wyatt der ute, stort og smått, og vår bok er ikke primært faktabasert, men emosjonell og eksistensiell, vi forsøker å komme på innsiden av musikken, og det gjør aldri O’Dair. Dessuten avviste han oss på en litt kort og uhøflig måte da vi tok kontakt. Det kunne han ha spart seg. Kanskje han hadde en dårlig dag.

ØH: Jeg synes den er både informativ og bra. Godt håndverk, masse interessant stoff å ta tak i.

Hvordan kan en slik bok om enkeltplater være med å åpne opp et verk og skape interesse hos nye og tidligere lyttere?

ØH: Når jeg tenker tilbake på den tida da jeg selv var rundt 20 år, var jeg veldig glad for å finne denne typen bøker om musikk jeg akkurat hadde oppdaget, så det tror jeg vi skal være trygge på: Dette kommer til å bli lest også av yngre mennesker.

Boken kommer både på norsk, engelsk og dessuten som lydbok.

Fortell om deres eget forhold til lydbøker.

THE: Opprinnelig hadde vi tenkt å utgi boka utelukkende på engelsk. Men det gikk trått. Jeg har flere engelske forlag, men de er akademiske alle sammen, så vi hadde ingen snarveier eller noe stort kontaktnettverk.

ØH: Lydbøker er et utrolig spennende felt! Det er krevende, men også veldig gøy, å lese dem inn, og i motsetning til vanlige bøker på papir og på skjerm kan de brukes til multitasking, noe jeg tror kommer til å bli mer og mer viktig i årene som kommer. Folk tror jo at de har det veldig travelt, og da kan ei lydbok være løsningen. Men den ligger også musikken nærmere enn papir- og skjermboka. Det er lyd, og det første vi hørte som spedbarn var jo nettopp det: Lyd.

Fortell om forlaget deres, Hærverk Forlag, og samarbeidet med dem.

THE: Det er takket være forfatteren og lydskulptøren Bjørn Hatterud at vi kom i kontakt med dem. Jeg snakket med ham om prosjektet, og han mente Hærverk kunne være interessert. Han hadde rett. Vi hadde kjent disse gutta perifert i flere tiår, og som unge hadde vi mer felles enn vi kanskje var villig til å innrøme, først og fremst som en indre opposisjon mot det nye, selvtilfredse, oljerike Norge som rev alternativhuset Stenersgate 1 for å bygge Oslo City. Det var de gale åttiåra, som for oss var preget mer av svarte klær og bleke ansikter, sær crossovermusikk og generell motstand enn av glattslikka og hjernedød pop – fra postpunk til støymusikk og andre undergrunnsband, som het sånne ting som Einstürzende Neubauten, The Residents og Tuxedomoon/Blaine L. Reininger. Vi tilhørte samme subkultur, i vid forstand, som Harald Fossberg og John Ege. Jeg kjente ingen av dem godt, men vi kjente ganske godt til hverandre den gangen for førti år siden, og jeg visste at de var til å stole på. De har ikke skuffet oss, men gjort en fantastisk jobb med vår lille bok. Den ser ut som et kunstverk og er deilig å holde og bla i. Bengt Olsson, designeren, må nevnes i samme åndedrag som John og Harald. Han har løftet denne teksten opp minst én divisjon.

ØH: Thomas og jeg har jo gitt ut på to av de største norske forlagene – Aschehoug og Gyldendal – i over 30 år, så det var veldig gøy å komme til noe helt annet, et knøttlite tomannsforlag ved navn Hærverk, hvor alt gikk i en helt annen hastighet. Vidunderlig ubyråkratisk. Vi vil gjerne utgi flere slike bøker hos dem i årene som kommer!

Kan dere til slutt velge fem litterære bøker, rockebiografier og fem nyere låter hver som har gjort inntrykk på dere?

THE: Jeg får til noen, men ikke fem av hver – det er ikke så lenge siden sist du stilte meg det samme spørsmålet, Jan-Olav. Jeg synes én av hver er nok, i RWs ånd: Mindre er mer.

Litterær bok: Jeg kunne ha nevnt en av Øivinds, men jeg kan ikke det altså, så derfor slår jeg til med David Mitchells Cloud Atlas, Skyatlas i norsk oversettelse. Den er et Wunderkammer og overflødighetshorn av syv historier som fletter seg sammen, fra en seilskute over Stillehavet til et postapokalyptisk inferno. Mitchell skriver tidstypiske pastisjer og leker seg med stiler og sjangere, og samtidig er han så god forteller at du blir like grepet av den ulykkelige forleggeren i England som av den gravende journalisten i California med skumle gangstere i hælene.

Rockbiografi: Hmm … jeg har med skam å melde ikke lest mange nok til å gi noe veldig godt svar, så jeg er nødt til å si Paul Stumps bok om Gentle Giant, Acquiring the Taste. De fantes som band mellom 1970 og 1980, og hadde – til forskjell fra Soft Machine – en ganske stabil besetning av virtuose multiinstrumentalister. De laget musikk med elementer fra barokk og engelsk folkemusikk, hint av jazz og noe som bare var deres eget, som firstemt sang og ditto blokkfløyte, fremført live på scenen. Samtidig ble de aldri stjerner, og det er mange spørsmål om Giant som Stump finner svar på. Gentle Giant har hatt enorm innflytelse i progverdenen, men velstående ble noen av dem først da de begynte å jobbe for plateselskaper. Me veit det, men me liga det ikkje, som sørlendingen sa da han ble minnet om at Jesus hadde gjort vann til vin.

Låt: Shabaka: «End of Innocence»

Shabaka Hutchins er en av de mest kreative og allsidige saksofonistene for tiden, og jeg har tenkt på ham som vår tids Coltrane, men nå har han tatt et skritt tilbake og spiller mykere og mer lavmælte blåserinstrumenter på sine siste to skiver. Denne låta, fra plata Perceive Its Beauty, Acknowledge Its Grace, er uendelig og bunnløs. Shabaka klarer på en måte å komprimere hele regnbuen av menneskelige følelser uten at jeg skjønner hvordan han gjør det.

Men jeg må nevne en til. I det siste har jeg hørt mye på Jakko M. Jakszyk, som befant seg i utkanten altfor lenge, helt til han ble medlem av den siste inkarnasjonen av King Crimson som vokalist, gitarist og – jada – fløytist. Jakszyks plater er en utsøkt miks av fengende låter og prog, dynket i vemod og melankoli. Jeg anbefaler å begynne med dobbelt-CDen The Bruised Romantic Glee Club. Første CD er hans egne låter, mens den andre består av hans tolkninger av musikk som betyr mye for ham. Der er det litt Soft Machine fra Wyatt-tiden, men også Henry Cow, King Crimson og mer. «Pictures of an Indian City» er direkte morsom, en versjon av Crimsons gamle låt med tabla og sitar.

 

ØH: Litterære bøker er enkelt, det er her jeg befinner meg til daglig. Fra de siste årene kommer jeg ikke utenom Jon Fosses Septologien, ei heller Olga Tokarczuks Før plogen din over de dødes knokler. For ikke å snakke om Herta Müllers Pustegynge. Du godeste gudeste. Noen forfattere får til ting jeg knapt trodde var mulig med ord.

Den beste biografien over en musiker og komponist jeg har lest, må være den i tegneserieform om Karl-Heinz Stockhausen med tittelen Stockhausen: Der Mann, der vom Sirius kam, som utkom for to år siden. Hvordan tekstforfatteren og tegneren har klart å fange Stockhausens person, historie og musikk med tekst og tegninger på papiret, er helt fantastisk.

Andre flotte bøker i denne sjangeren er Richard Kostelanetz’ Conversing With Cage, om komponisten og filosofen John Cage, dessuten Brian Enos selvbiografi A Year With Swollen Appendices, Paul Morleys bok om David Bowie kalt The Age of Bowie samt Eric Tamms bok Robert Fripp: From King Crimson to Guitar Craft, som jeg veit hadde den langt morsommere arbeidstittelen From Crimson King to Guitar Craft mastermind.

Låter:

De siste 20 årene har jeg stort sett hørt musikk mens jeg skriver, og da for det meste Brian Enos stillferdige ambientplater. Jeg trenger en bakgrunn som er stabilt dynamisk og som holder meg inne i en bestemt atmosfære, og da er denne musikken helt ideell. Siden jeg så godt som aldri hører radio, er det ikke så mye jeg kan bidra med her. Men noe får jeg jo med meg, og jeg synes Daft Punk har laget storartede ting. «Lose Yourself to Dance» er en fantastisk låt. I parentes bemerket: Før jeg leste tittelen trodde jeg for øvrig at de sang «Losers have to dance» – hahaha!

 

Sjekk også relaterte saker nederst, klikk «Last inn mer» for å få med deg flere, og klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog