En deilig dose Brooklyn-hip: Dirty Projectors på Rockefeller

Dirty Projectors spiller ny musikk. Med den største selvfølgelighet innvier de oss i sin helt særegne forståelse av hva fengende melodier er. 

Noen vil kanskje prøve å peke på referanser som Yes eller Frank Zappa. Men her er frontmann David Longstreth ikke til å misforstå: «I’m not a big Yes-guy and Frank Zappa I fucking hate.»

Lyden var forfriskende – lav. Det ydmyke antall decibel gjorde at alle elementene var lette å skille fra hverandre. Noe som var veldig riktig for akkurat denne musikken.

Koringene som Amber Coffman, Haley Deckle og Olga Bell leverer er et kapittel for seg. (Se youtubevideo hvor frontmann og dirigent David Longstreth forklarer teknikken «hocketing»). De siste årene har uttrykket «guilty pleasures» bitt brukt om musikk som «overpyntes» med f.eks. koringer. Men koringene til Dirty Projectors minner mer om en kjølig synth enn den glade allsang som «guilty pleasure»-begrepet er myntet på. Presisjonen, kormessig, er fullstendig uhørt i rocksammenheng. Enkelte av deres vokale krumspring var såpass «mindblowing» at publikum både lo, så på hverandre og ristet på hodet. Dette var lyder vi aldri hadde hørt før. Bra jobba.

Konserten hadde hovedvekt på låter fra de to foregående albumene «Bitte Orca» og «Swing Lo Magellan». Førstnevnte album gjorde desidert størst inntrykk her i gården og derfor var gleden stor da jeg fikk se hvor godt «Swing Lo Magellan»-låtene fungerte live. Albumet er visst en «grower» folks.

Med verdens rareste kjærlighetssang; «Stillness is the Move», avsluttet den hippe gjengen fra Brooklyn (hvor skulle de ellers vært fra?) Oslo-konserten og vi gleder oss til neste gang.

Lån «Bitte Orca» (Tysk for: Vær så snill, Kjempehval) og «Swing Lo Magellan» hos oss!

Her kan du søke etter og låne musikk, noter, tegneserier og bøker i Deichmans katalog