Historien om Blood Tsunami

Av: Victor Josefsen

BLOOD TSUNAMI – FOR FAEN SATAN!

Spark meg i balla og kall meg Ragnhild! Detta er ikke til å tro! Etter en lang og knusktørr pause på ganske nøyaktig fire år er endelig thrashbeistet Blood Tsunami tilbake!

Nå må du ikke tro at gubbene har brukt all denne tiden på å røyke rullings nede på brygga. De har også vært ute å lagd kvalm som fulle fulltidsmedlemmer av Mongo Ninja! Finfint det altså, men en dag våknet de opp. Fyllesjuke, forvirra og fandenivoldske som få. ”Et sted går tregrensa!”, sa en gretten fyr fra Hurum og slo en møkkete knyttneve i bordet. Hotellfrokosten med eggerøre og sossiser spratt veggimellom. De andre bråkebøttene var for en gangs skyld stille. De satt tankefulle og drakk sur kaffe mens de nikket samtykkende. Det var på tide å starte opp Blood Tsunami igjen.

Proppfulle av krutt, godt humør og reinspikka jævelskap begynte Pete, Bård og Dor å øve på nye låter. Det låt fett som deng, men de hadde et problem! De manglet et medlem! Bassisten serru, Bosse, tok nemlig hatten sin og forsvant noen år tidligere. Nå måtte Blood Tsunami på jakt! Bassistjakt! Og det er ikke bare bare skal jeg si deg…

Bassisten er en sjelden skapning i den norske metallskogen. Det er et dyr som skjuler seg godt og de få det er verdt å jakte på er som regel alltid tatt av andre jaktlag. Bassister kamuflerer seg gjerne som platesamlere, gitarister eller alkoholikere og de kan ligge urørlig i årevis uten å vise sitt sanne basstryne. Blood Tsunami leita både høyt og lavt etter en person som IKKE var en dørgendes kjedelig døgenikt. Det å være et komplett rasshøl, kraftig tilbakestående, pedofil eller nynazist var andre egenskaper som ble ført opp på “Nei Lista”. Et viktig kriterium på “Ja Lista” derimot, bortsett fra det å være kul, var at vedkommende skulle kunne traktere fire strenger. Ingen lett oppgave, det skal sies, men til slutt fant de heldigvis en svensk herremann som innfridde kravene. Den utvalgte lyder navnet Carl Janfalk! Folkens… Carl er en killer kis! Jeg mener ssserrriøst! Hallo! Fyren er jo dritrå! En applaus er jaggu på sin plass! Kjør på!

Så gikk det slag i slag da vettu! De spilte kjapt inn en demo. Et knippe låter som satt som en machete i skinka! Demo’n viste et annet band enn det Blood Tsunami som hadde eksistert tidligere. Borte var de lange instrumentalpartiene, borte var den skrikende kråkestemmen, borte var svenskeriffa, borte var NWOBHM inspirasjonen. Borte var den snille produksjonen. Det som ble servert på demo’n var møkkete og schtøggt! Det var strippa ned til beinet. Det var hardt og brutalt. Det var pønk og rock pakket inn i en rusten, blodig og naglebefengt metallrustning. Blood Tsunami var storfornøyde og spilte et par konserter. Etterpå drakk de noen øl, fortalte noen gamle skrøner og slo seg på låret… men så ble det brått stille igjen. ”Faen, hva skjer’a?”,  spurte folk og maste som en skokk med måker rundt en fiskebåt. Bandet tok det hele med knusende ro. -”Nææææsj, slapp av’a, har man først kasta bort så mye tid som det vi har så er det vel ingen ting å stresse med nå?”, sa Pete mens han la seg i hengekøya og tok fram et gammelt Donald blad. Du veit, det med den derre historien hvor Donald finner sånne firkanta egg! Hahaahaha! Dritfet Carl Barks historie…

Ja, hvor var jeg? Jo, Blood Tsunami lå ikke på latsida da heller, men du skjønner, dama til Bård, trommisen vøtt, han som pleide å spille i et sånn derre Black Metal band som jeg ikke husker navnet på i farta. Dama hass var på tjukka og nå var det på tide å få ut krabaten. Ting tok litt tid, men samtidig som hele verden, vel, i alle fall fire, fem kompiser av bandet, bet negler og ventet i spenning, jobbet gutta jevnt og trutt i studio. Etter mange komplikasjoner, ungeskrik, flytting mellom studioer, en kirurgisk operasjon av Pete’s herpa stemmebånd og mange timer med gnikking og gnukking… På gitarstrenger vel og merke, kunne de endelig, på tampen av 2012, klappe hverandre stolt på skuldra, gi hverandre noen solide bjørneklemmer og skryte hverandre opp i skyene. Omsider var den JÆÆÆÆVLA skiva ferdig!

Og for en JÆÆÆÆLA bra skive det har blitt! Den thrasher som en hvithai på selsafari! Tråden fra demo’n er plukket opp og forsterket. Denne tråden har faktisk blitt til et tjukt tau som du kan binde fast Danskebåten med. Alt har blitt større, villere, hardere og tøffere! Makan til rundjuling har jeg ikke fått siden den gangen i 1987, da jeg som vanlig bøffa spenn av fatter’n, fikk en eldre kompis til å kjøpe øl og drakk meg schnydens. Det som skilte denne kvelden fra andre kvelder var at da jeg seinere kom hjem, midt på natta, fant jeg selvfølgelig ikke den hersens husnøkkelen. Derfor dirka jeg opp bilen til fatter’n og sovna i førersetet med trynet på rattet. TUUUUUUUUUUUT!!!! Dritlenge liksom… TUUUUUUUUUUUUUUUT!!! Vekket selvfølgelig opp hele nabolaget. Selv sov jeg som det barnet jeg var, helt til fatter’n, kun iført sine hvite truser, dro meg ut av bilen og banka meg opp etter alle kunstens regler. Dæven, det var en røff morgen. Jaja, nok om det! Tilbake til denna nye Blood Tsunami skiva…

Den er et dypdykk i menneskesinnets svarteste avkroker. Gjerningene til hakkendes gale seriemordere, oldtidens torturmetoder og groteske krigsforbrytelser blir detaljert beskrevet. Riffene jager deg rundt. De kommer mot deg som et horisontalt regn av kniver og geværkuler. Det føles som om kjøttstykker blir revet av kroppen… Det er helt fantastisk deilig! Faen, det vanskelig å beskrive den med ord ass. Jeg føler meg sandblåst innvendig! Skjendet på det groveste. Misbrukt, mishandlet, maltraktert og meget fornøyd! Hva skal man si…

For å gjøre det enkelt så foreslår jeg at du kjøper skiva og hører sjæl!

23. januar slapp Blood Tsunami den første singelen «Metal Fang» fra albumet.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog