Sjekk intervju med up-and-coming Dyveke Kuløy

Dyveke på Kammerset, innerst i Musikkavdelingen, februar. Foto: Frank Michaelsen

Lørdag 16. februar var det en finfin intimkonsert med Dyveke Kuløy på Kammersert, innerst i Musikkavdelingen. Vi tok en prat med Dyveke.

Fra Moss til NYC – hvordan skjer det?

– Alle må begynne et sted! Jeg har gått på LIPA (Liverpool Institute for Performing Arts, eller Paul McCartneyskolen om du vil. Etter det reiste jeg rundt en stund, før jeg flyttet til Moss. Moss har et flott kulturliv, og jeg er så heldig å være en del av dette. Og i Moss traff jeg i 2009 en koselig jente som heter Elvira Nikolaisen. Vi ble gode venner med en gang, og det har vi vært siden. Nyttårsaften 2011 var jeg invitert på fest hos Elvira i Oslo. Her traff jeg Frode Jakopsen, tidligere gitarist i Madrugada.

– Steve Shelley er en fantastisk fyr, og selv om han er mest kjent for arbeidet sitt i Sonic Youth sjangeren, om man kan kalle det det, så er han en utrolig mangefasettert musiker. Det han gjorde på låtene mine løftet musikken og lydbildet mange mange hakk.

– Vi kom i snakk og jeg nevnte at jeg trengte en god produsent til mitt neste prosjekt. John Agnello har produsert og mikset flere av Madrugada skivene, og jeg er en stor Madrugada fan! Frode foreslo jeg skulle kontakte John, og jeg tenke litt sånn ja og ha, hvorfor skulle en så profilert produsent ville jobbe med lille meg? Også tenkte jeg vel egentlig ikke så mye mer på det.

– I Januar får jeg en melding fra Frode som har sendt masse av musikken min til John på mine vegne. Og litt senere kommer en entusiastik mail fra John som spør når vi kan begynne! Det var en lang historie forsøksvis gjort kort! Hehe.

Hvordan fant du veien til John Agnello? Du høres jo ikke helt ut som Dinosaur Jr.

– Det har dere helt rett i! Sjangrene er jo ganske langt unna hverandre stilmessig. Men John har produsert mye musikk nærmere min sjanger også, deriblant tidligere nevnte Madrugada, men også singer/songwriters som Kurt Vile som har et lydbilde en del nærmere mitt.

Dyveke på Kammerset, innerst i Musikkavdelingen, februar. Foto: Frank Michaelsen

Eller Sonic Youth, men likevel har du fått med deg den legendariske trommisen Steve Shelley.

– Ja, det er så hyggelig! Steve er en fantastisk fyr, og selv om han er mest kjent for arbeidet sitt i Sonic Youth sjangeren, om man kan kalle det det, så er han en utrolig mangefasettert musiker. Det han gjorde på låtene mine løftet musikken og lydbildet mange mange hakk.

– I Moss traff jeg i 2009 en koselig jente som heter Elvira Nikolaisen. Vi ble gode venner med en gang, og det har vi vært siden. Nyttårsaften 2011 var jeg invitert på fest hos Elvira i Oslo. Her traff jeg Frode Jakopsen, tidligere gitarist i Madrugada. Vi kom i snakk og jeg nevnte at jeg trengte en god produsent til mitt neste prosjekt

Var det på noe punkt i studio at du var redd Steve Shelley og Agnello skulle lage en støylåt ut av sangene dine?

– Haha, nei. Det hadde jeg uansett ikke tillatt.

Kommer du til å fortsette samarbeidet med Agnello?

– Ja, John har sagt ja til å mikse albumet jeg skal i gang med nå. Det er deilig, for da er jeg sikker på å bevare den samme sounden, selv om jeg kommer til å jobbe med en annen produsent. Han som hjelper meg videre heter forresten Kenneth Ishak (Beezewax, Heyerdahl), og jeg gleder meg veldig til å gå i studio til våren!

Kjente du noe til Tad Kubler fra Hold Steady før du gikk i studio?

– Jeg må innrømme at jeg ikke gjorde det, så der ble jeg veldig gledelig overrasket.

– Oi. Jeg skulle ønske jeg kunne si Dostojevskij eller Hamsun eller Knausgård eller noe annet fancy. Men sannheten er at jeg elsker en forfatter fra USA som heter Alice Hoffman. Jeg har alt hun har skrevet. Det er altså ingen prestisje i å digge henne.

Du spilte jo i Musikkavdelingen under by:Larm. Hvordan opplevde du det?

– Det var veldig koselig. Et nydelig og stemningsfullt rom, også er det alltid fint å spille på litt små steder, man får en helt egen kontakt med publikum. Også er de som jobber der så hyggelige og hjelpsomme med alt mulig, alt i alt en fin opplevelse!

Hvilke bøker skulle du helst spilt med i bokhyllen bak deg?

– Oi. Jeg skulle ønske jeg kunne si Dostojevskij eller Hamsun eller Knausgård eller noe annet fancy. Men sannheten er at jeg elsker en forfatter fra USA som heter Alice Hoffman. Jeg har alt hun har skrevet. Det er altså ingen prestisje i å digge henne. Hun skriver den type bøker min norsklærermor ville kalt mensenlitteratur, altså litt søtlande bøker for damer. Men det er noe med måten hun skriver på som trekker deg inn i boka. Man kan lukte trærne i historiene, smake lemonaden de drikker, føle den myke natteluften. Bøkene er magiske! Mest kjent er hun for «Magi i praksis», den er det også laget film av. Jaja, nå har jeg innrømmet min store litteraturlast. Og det på en biblioteksblogg. Ajajaj.

Hva skjer videre med Dyveke Kuløy i 2013?

– Nå blir det jobbing med albumet fremover, samt forhåpentligvis en del spilling rundt om. Å spille inn plate tar enormt med tid, det er ikke gjort på en uke viser det seg. Også håper jeg å ha muligheten til å dra til New York for å være med når John skal mikse plata, det er en prosess jeg liker å være en del av. Jeg gleder meg til 2013 jeg!