Plateanmeldelse: Deerhunter – «Monomania»

Deerhunter

Monomania

4AD

5

Marfan goes America// Bradford Cox eksperimentelle støypopgruppe Deerhunter har åpnet seg gradvis mer og mer opp i retning et mer poppet drømsk musikklandskap fra den ganske introverte starten.

Ellers er det – og det har det alltid vært – bemerkelsesverdig stor spennvidde i bandets musikalske uttrykk. Siden sist har Josh Fauver forlatt skuta og blitt erstattet av Josh McKay, og gitaristen Frankie Boyles har kommet til folden. Hvorvidt dette er grunnen til det mer utadvendte og ekspressive uttrykket denne gangen gjenstår å se, men det er i hvert fall Deerhunter på sitt mest tilgjengelige som møter oss med ”Monomania” (selv om den som tittelen antyder også har noe ensformig og direkte over seg).

På ”Monomania” utforsker Cox rocken og dens klisjeer. Den lange tradisjonen av amerikansk rotmusikk. Både i form av tekstlige parafraser fra klassiske rockelåter og mer riffsterke vrengte garagerockende uttrykk ikke så fjernt fra Ty Segall, Mikal Cronin og dess like. Det er lett å høre at det dras veksler fra Lou Reed, Tom Petty, Pavement,Sonic Youth, Ramones, Cheap Trick, Big Star og så videre, men mest av alt høres de nok denne gangen ut som en annen med rette feiret samtidig helt; Kurt Vile. De oppstykkede danserytmene og leken med feedback og fuzz og industrielt støyende gitarer er imidlertid som alltid der et sted i bakgrunnen, som glasur, og gjør musikken 2013 og ikke bare en parafrase av fortiden der Bowie og T.Rex får være med som europeisk krydder.

Og Deerhunter lykkes de. De vinner oss over nok en gang. Det gjør de først og fremst fordi deres melodilinjer er så vanvittig iørefallende og fengende uavhengig av hvilken skapning de trer frem i. ”Monomania” er nok ikke i mine ører den moderne klassikeren noen allerede har omdøpt den til, men er nok en bekreftelse på at de er et av de beste bandene for tiden og at Cox er en av de mest sentrale nye låtskriverne på 2000-tallet. Det er også deres mest tradisjonelle plate og den som er lettest å like for uhildede. / Jan-Olav Glette

Mesteparten av anmeldelsen står på trykk i den siste utgaven av Spirit. 

Jan-Olav Glette har skrevet for blant andre Ballade, Natt&Dag, NTB, Planetarium C, Rock Furore og internasjonale Totally Wired. Han er også med i booking gruppen til Hovefestivalen og er aktiv DJ i Berlin og Oslo.

Tidligere også konsertarrangør, og jobbet med Nick Caves «And The ass Saw the Angel» på hovedfag i litteraturvitenskap, og har også forelest om det på post-graduate konferansen «Contemporary Music and Cultural Studies» i Tampere.

Vi nevner også at han har skrevet en tekst om Hecker til litteraturfestivalen Audiaturs katalog, og levert bidrag til «101 skiver», om hvilke skiver som har inspirert ens musikksmak.

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog