Kraftwerk rundet av Roskilde 2013

Tekst: Victor Josefsen  / Foto: Stian Schløsser Møller

«The Robots» fra The Man-Machine (1978) innledet avslutningskonserten, eller mer korrekt, avslutningsseansen, på Roskilde Festival 2013, av de menneskelige robotene Kraftwerk.

Roskilde-personalet delte ut 3D-briller til publikum foran den Orange-scenen. Konsert-scenarioet minnet mest om en løssluppen festivalutgave av storøyde publikummere som bivånet b-horrorfilmer på drive-in-kinoer på femtitallet. Flere av Roskilde-publikummet bivånet konserten sittende i campingstoler, akkurat som på en gigantisk utekino, mens blodfansen beveget lemmene robotaktig foran scenen.

Selv sto  Kraftwerk som urørlige roboter gjennom hele konserten, her var det musikken som var i fokus. Og 3D-filmen på storskjermen.

En fordums computer m.m. flimret over skjermen før Kraftwerk «sparket» i gang «The Modell», også den fra The Man-Machine. Filmsnutter av modeller fra back in the old days fungerte som akkompagnement. Etter en halv time senket skumringen seg over Roskilde, og 3D-effektene fungerte optimalt. Kraftwerks banebrytende låter kom som perler på en snor.

Kraftwerk anno 2013 fremstår hverken som musikalsk nyskapende eller retrofuturistisk, men mer som retroteknologi. At de ikke lenger er banebrytende er de klar over selv (og det er jo kun Ralf Hütter igjen av originalbesetningen), siden de framfører gamle musikalske visjoner og introduserer old school-innretninger som 3D-briller.

Kanskje intensjonen til  Kraftwerk anno 2013 er å få oss til å reflektere over den teknologiske utviklingen og hvordan vi bruker/misbruker den?

I alle fall, rent musikalsk var den første halvtimen aller best. Fordi hele konseptet og live-performancen skapte stor nysgjerrighet – og Kraftwerk innfridde. Soundet var utsøkt, med effektfulle bassdrønn, og sammen med 3D-effektene opplevdes det magisk.

Etter hvert ble det vel monotont, både de gjentakende 3D-effektene og gamle låter i ny drakt. Nå skal det sies at Kraftwerks uttrykk i utgangspunktet er fundamentert på monotoni og minimalisme. Og Kraftwerk skapte selv både musikken og teknologien. Man-Machine altså. Men selve essensen av menneske, maskin og det udefinerbare er på livescenen erstattet av bombastiske og monumentale versjoner, som på sitt beste funket outstanding på sine egne premisser (som den første halvtimen), men som ender opp som en elektronisk tvangstrøye over en hel konsert. Men positivt at det ikke var snakk om romantisk nostalgi.

Vi får håpe på flere variasjoner på Øya.