Øya 2013: Det ville seg ikke for Niko Valkeapää

Det ville seg ikke for Niko Valkeapää da han spilte for et glissent publikum på Sjøsiden. Mest av alt savnet jeg den såre, rå og ærlige lyden fra det supre albumet «Gusto».

Det ble en sprikende og uforløst konsert av finsk-norske og samiske Niko Valkepäa på Øya. Kanskje bunner det i at Niko i 2012 på kort tid kom med to plater av svært forskjellig karakter. Først ut var det intime og spellemannsnominerte albumet «Gusto», hvor Niko blander det drømmende samiske med melankolsk  akustisk americana. Et utrolig bra album, produsert av Nikos faste makker og gitarist, Georg Buljo. Oppfølgeren «ÄÄ» kom bare måneder senere og er av en helt annen karakter. Her prøver Niko seg på en slags melodiøs 80s elektropop, ispedd jazz og samiske elementer. Selv om det i utgangspunktet er et spennende prosjekt, faller albumet gjennom og virker uferdig.

Konserten på Øya åpner med svevende musikk og joik, fulgt av siste låta fra «ÄÄ» Vielgat (White). Jeg digger når Niko joiker, men dessverre blir fortsettelsen famlende og vanskelig å få tak i. Kanskje er det  lite øvelse med band, for dette er uten tvil dyktige musikere. Jeg bare venter på at noe skal komme fram, det dype og mørke, det råe og coole, eller det elektroniske og rock-poppete. Men det blir bare halveis av alt. Eksempelvis mister låta Inhan Mun dal Sat- I Did’nt Have Time fra «Gusto» sin intensitet og dybde ved å bli arrangert for et større band. Niko hadde nok tjent på å rendyrke og finpusse et av uttrykkene sine gjennom konserten.  Det hele fortoner seg dessverre flatt og pregløst.

Lån musikk av Niko Valkeapää på Deichman, musikkavdelingen.