Øya 2013: Slayer – Heftig avslutningskonsert

Lørdag var det duket for avslutningskonsert på Øyafestivalen 2013 og Middealderparken som festivalområde med trash/metal-legendene Slayer. Med et sett satt sammen av kutt fra de mer nye albumene, ispedd en hel del eldre godbiter, viste Slayer seg fra sin bortimot beste side fra Sjøsiden-scenen.

 Tekst: Victor Josefsen
Foto: Stian Schløsser Møller

Jeg har jo tidligere erkjent at jeg er en godt over middels fan av Slayer, og på Øya viste de at de fortsatt er mester i sitt fag, selv om gitaristen Jeff Hannemann (død) og trommis David Lomardo (fikk sparken) ikke er i Slayer-rekkene lengre.

Veteranenes thrash/metal pisker Øya-publikummet i form, og fikk sving på sakene. Slayer inntar Øya med, ja, bravur. Låta «World Painted Blood» kickstarter Øyakonserten. Det er tydelig at de nye medlemmene Gary Holt (gitar) og Paul Bostaph (trommer) har bestemt seg for å gi jernet denne kvelden, og originalmedlemmene har heller ikke glemt gamle kunster. Den nye Slayer-konstellasjonen funker utmerket, og gruppa høres tighte og samspilte ut.

Andre låt ut er en forrykende versjon av en av mine Slayer-favoritter, «Disciple», en av mine favorittlåter uavhengig av sjanger. «Disciple» er fra skiva med den fine tittelen «God Hates Us All». Vokalist Tom Araya messer følgende strofer utover Sjøsiden:

God Hates Us All, God Hates Us All
You know it’s true God hates this place
You know it’s true he hates this race

Eneste ankepunkt er nettopp vokalen; Tom Araya kjempet tidvis en litt håpløs kamp mot gitar og trommer. Vokalen tredde ikke fram nok i lyset, eller mørket om du vil. I kontrast til det harde uttrykket småprater samme Araya jovialt til publikum mellom en del av låtene, og spurte bl.a. om vi hadde det bra, om vi følte oss free. Akkurat da dukket Primal Scream låta «Loaded» fra klassikeren «Screamadelica opp i huet. En digresjon, tilbake til Slayer og Tom Araya:

I hate everyone equally
You can’t tear that out of me
No segregation -separation
Just me in my world of enemies

Resepten til Slayer er metal full av hat, aggresjon og dødsforakt, jupp. På Sjøsiden på Øya pøser Slayer ut medrivende riff på riff og halsbrekkende gitarsoloer. Maken til gitarspill er det lenge siden jeg har opplevd. Her snakker vi som nevnt halsbrekkende gitarsoloer, råere og villere enn det den gjengse Øya-publikummer er vant til. Gitarist Kerry King må ha kondis som en travhest.

Dette, pluss heftig spill over hele linja og heftig nok lysshow la forholdene vel til rette for en virkelig bra avslutning på årets Øyafestival og Middealderparken som festivalområde. Tøyenparken next.

Slayer viste nok en gang at de er et band toppklasse. En førsteklasses fremvisning i trash og metal med en dæsj punk. En manisk (i positiv betydning) intens konsert. Jeg kan ikke annet enn å la meg begeistre av disse veteranene.

Sjekk også:

Slayer – «Disciple» (Ferske spor uke 25/2019?

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog