The Wedding Present – et lite tilbakeblikk
Tekst: Stian Bjørnsson Hope
Året før de kom med debutalbumet «George Best» hadde The Wedding Present bidratt på samlekassetten «C-86», en kassett magasinet NME sto bak, som inneholdt nye band utgitt på toneangivende uavhengige plateselskap. Samlingen besto av hele 22 artister, og i tillegg til The Wedding Present er The Soup Dragons, The Pastels, Primal Scream, McCarthy, Half Man Half Biscuit, The Shop Assistants og The Mighty Lemon Drops kanskje de mest kjente i dag. «C-86» ble for øvrig kvikt en betegnelse man brukte for å beskrive gitarbasert musikk, hvor de fremste karakteristika var «jangly» gitarer og melodiøs pop.
The Wedding Present var faste gjester hos den britiske radio DJ’en John Peel, hvor de spilte første gang i 1986, og jevnt og trutt gjennom store deler av 80- og 90-tallet. Det er ikke tvil om at dette i seg selv ble regnet som et kvalitetsstempel, noe som høynet indiestatusen betraktelig. De rakk akkurat å spille inn nok en runde med sessions like før John Peel døde i 2004. I 2007 kom «Complete Peel Sessions» 1986-2004, og den inneholdt ikke mindre enn 6 CD’er.
The Wedding Present har holdt på i 33 år, med vokalist og gitarist David Gedge som det eneste faste medlemmet. Men til tross for en lang karriere har det ikke blitt mer enn 10 studioalbum. Etter brakdebuten med «George Best», oppfølgeren «Bizarro» og den utrolig bra singel/EP-samleren «Tommy (1985-1987)» tok det noe tid før gruppa fant tilbake til de gode låtene, på grunn av gitarist Peter Solowskas ukrainske bakgrunn rotet de seg blant annet bort i noen folkesanger på plata «Ukrainski Vistupi V Johna Peela». Men på «Seamonsters» (1991) var de tilbake i god form. Her hadde de fått med seg den kompromissløse produsenten Steve Albini, som med bakgrunn fra støyrock-bandene Big Black/ Shellac og produsent for bl.a. Pixies, tydeligvis var rett mann til rett tid. Han smørte på med forvrengninger, feedback og ga i det hele tatt plata en sårt tiltrengt utvidelse av lydbildet. The Wedding Present luktet grungen i skrittet, og de likte det.
I 1992 satset gruppa friskt, og bestemte seg for å slippe én singel den første mandagen i hver måned, med originallåter på a-siden og coverlåter på b-siden. Det var ikke alle som syntes det var en god idé, og en kvinnelig journalist fra Melody Maker skal visstnok ha uttalt at hun nå hadde to ting å grue seg til i måneden. Alt ble riktignok ikke like vellykket, men de seks første singlene er noe av det beste de har prestert, spesielt «Blue Eyes», «Come Play With Me» og «California». Og de gjør også noen helt fantastiske coverversjoner av The Monkees’ «Pleasant Valley Sunday», The Go-Betweens’ «Cattle and Cane», Neil Youngs «Don’t Cry No Tears», Close Lobsters’ «Let’s Make Some Plans» og Julee Cruises «Falling» (fra TV-serien «Twin Peaks»). Alle 24 låtene ble senere samlet og gitt ut som «Hit Parade vol. 1 og 2».
I 1998 tok Gedge en liten pause fra The Wedding Present og dannet gruppa Cinerama med kjæresten Sally Murrell. De ga ut 3 studioalbum, 3-4 livealbum, og en del singler mellom 1998-2004. Men de lignet mer og mer på The Wedding Present, så i 2005 slapp Gedge & Co albumet «Take Fountain» under sitt gamle navn igjen. «Take Fountain» er mitt absolutte favorittalbum av gruppa. Det er en anelse mer poppete enn tidligere album med større fokus på melodi og struktur, noe låtene «Always the Quiet One» og «I’m from Further North Than You» er gode eksempler på.
David Gedge har ikke en spesielt god sangstemme, han snakker mer enn han synger, og det høres ut som han har en potet satt fast i halsen. Men på «Take Fountain» synger han faktisk, han låter fremdeles nasal, men han synger «med» melodien. Han høres ut som en crooner av og til, og det er fristende å si at han faktisk synger vakkert. I Cinerama hadde Gedge eksperimentert med både synther, strykere og blåsere, en erfaring han tok med seg videre på «Take Fountain». Dette blir for eksempel veldig tydelig på den 8 minutter lange åpningslåten «Interstate 5», der de siste to minuttene går over i mariachi og Ennio Morricone–land. Den kunne ha passet inn i en Sergio Leone–film uten problemer. Alt i alt er «Take Fountain» en lett tilgjengelig plate, og ikke så monoton som en del av de foregående albumene. Temaet er som alltid mislykket kjærlighet, tap, svik og sjalusi, men et lykkelig Wedding Present ville vært et kjedelig Wedding Present.
I 2008 fulgte The Wedding Present opp med det abumet «El Rey» og fire å senere kom det undervurderte «Valentina». For to år siden kom de omsider tilbake med overskuddsprosjektet «Going, Going…», et dobbeltalbum med 20 låter!
Vokalist David Gedge hadde styrt Weddingskuta i over 33 år nå, og det er ett å påstå at han ikke har fornyet seg særlig mye på de godt og vel tre tiårene. Det er likevel en sannhet med modifikasjoner, soundet på «Going, Going…» er kanskje det samme, men under overflaten er det ofte mye å glede seg over.
På «Going, Going…» må du sogar gjennom hele fire instrumentallåter før den velkjente vokalen til Gedge bryter overflaten, og det er i alle fall nye takter! Man kan naturligvis stille spørsmålstegn ved om det var lurt å drøye 15 minutter før ballet setter ordentlig i gang, hadde det ikke vært bedre å spre instrumentallåtene utover plata? Jo, kanskje det.
Selv om det er fine låter hver for seg, vil det nok være fristende å hoppe over den instumetaldelen av plata etter hvert. Samtidig fungerer det fint som en slags introduksjonssuite til en ny og uprøvd verden for The Wedding Present, et bevis på at Gedge & Co tross alt har evnen til fornyelse og lek, noe de f.eks. gjør med stort hell på det vakre klassiske sporet «Sprague». Jepp, du leste riktig, «klassisk», klaver OG strykere. Når det er sagt, er det forløsende når gitarakkordene på femtesporet «Two Bridges» først setter i gang, en catchy poplåt som i siste halvdel går over i et støyete og jammeaktig parti. Det er The Wedding Present som vi kjenner og liker dem. «Two Bridges» ble sluppet som en limitert singel allerede i 2013, i forbindelse med at det var 21 år siden singelsamlingen «Hit Parade 1» kom ut. Bare The Wedding Present feirer 21 års jubileum i stedet for 20 års. Indiefisert til beinet!
Foruten et par strykere her og der, ligger resten av albumet for det meste i velkjent territorium: gitarøs, feedback, tilsynelatende søte melodier, og Gedges for evig triste tekster om kjærlighet, tap og smerte. Eller som John Peel elegant sa: «The boy Gedge has written some of the best love songs of the rock ‘n’ roll era. You may dispute this, but I’m right and you’re wrong».
Ethvert album som har over 1 times spilletid havner lett i kategorien: «Hadde de bare kuttet ut spor nr …. ville det vært mye bedre». I utgangspunktet er jeg tilbøyelig til å være enig, det er mindre interessante låter på «Going, Going…» også, «Secretary», «Kill Devil Hills og «Ten Sleep», for å nevne noen. Men jeg synes egentlig det er deilig i denne strømningsbaserte-enkeltlåt-hverdagen som mange lever i, at det finnes et band som bare gutser til med 20 låter og 75 minutter. Det er en hyllest til albumformatet, og i ytterste konsekvens en hyllest til musikk som kunstform.
Og The Wedding Present belønnes med at «Going, Going…» er det beste albumet de har laget på ti år. Go Weddoes!
Anmeldelsen av The Wedding Present sitt album «Going, Going…» er publisert tidligere
The Wedding Present – Brassneck (Ferske spor uke 8/2019)
The Wedding Present – «Step into Christmas» (Musikalske julespor 2018)
Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog
