Plateanmeldelse: Yo La Tengo – «Fade»

YO LA TENGO

FADE (2013)

MATADOR / PLAYGROUND

5

HELTER SOM ALDRI FALMER // Fade er indie-heltene Yo La Tengos 13. album, og selv om tittelen muligens peker i den retningen så er de på ingen måte i nærheten av å falme. Ringrevene har tatt turen ”hjem” til en annen ringrev, nemlig til John McEntire og hans SOMA Studio i Chicago. Dette alene er nok til å få en musikknerd til å sikle og glise litt ekstra. Plata starter med den nesten åtte minutter lange låta «Ohm». Åtte delikate og dronende minutter som føles mer som to. Etter dette får vi servert de fleste sider av Yo La Tengos personlighet. Slentrende og lettere orkestrert pop i «Is That Enough», dronende folk i «Cornelia & Jane» og bråkete rock i «Paddle Forward».

Enkelte ting ser ikke ut til å endre seg med det første. Blant annet Yo La Tengos evne til å levere kvalitetsalbum.

Enkelte ganger får man assosiasjoner til Thurston Moores nydelige Beckproduserte soloskive, noen ganger til eksil-Chicago-mannen Jim O’Rourke, og enkelte ganger til og med Sam Prekop – med en dæsj Sonic Youth. Mye grunnet den intensiteten som ligger i det løse, men insisterende drivet i rytmeseksjonen på enkelte av de rolige låtene. Men for det meste låter det bare som Yo La Tengo. ”Nothing ever stays the same” synger de i albumets åpningsspor. Men de tar litt feil. Enkelte ting ser ikke ut til å endre seg med det første. Blant annet Yo La Tengos evne til å levere kvalitetsalbum. / ANDRÉ ISHAK

Anmeldelsen er tidligere publisert i Spirit

André Ishak har tidligere vært webredaktør i Norsk Form, nå filmredaktør i Spirit, Artist Manager & PR Consultant i Haukøye, Promoter & PR i The Drop og driver Sellout! Music.