Få ørene opp for The Sadies!
The Sadies’ Internal Sounds ble mer eller mindre oversett i 2013, det var ikke bare dypt urettferdig, det var utrolig sløvt av oss alle.
The Sadies debuterte i 1998 med Precious Moments, og har nærmest gitt ut ett album i året siden da. De spiller en blanding av tradisjonell country, surf og garasjerock, og får meg til å tenke på en blanding av 13th Floor Elevators, The Byrds og Uncle Tupelo. Kanadiske The Sadies begynte karrieren med å backe up Neko Case på slutten av 90-tallet, noe som senere resulterte i livealbumet The Tigers Have Spoken (2004). Gruppas forrige ordentlige studioplate, Darker Circles, kom i 2010, men de har ikke ligget på latsiden av den grunn, de ga ut Country Club med John Doe fra punkbandet X året før, og Night & Day i 2012, med punk/blues-galningen Andre Williams, som de også samarbeidet med på Red Dirt, fra 1999.
Jeg har aldri vært noen stor fan av countrymusikk, synes mye av det kan bli i overkant kleint, men har noen Cash– og –Van Zandt-plater, og er i grunnen fornøyd med det. Det er heldigvis ikke lagt så mye vekt på den tradisjonelle countrymusikken her, og de få låtene som vaker i det landskapet er ganske så småfine, f.eks. The Band-aktige So Much Blood, og Leave This World Behind, som ligger tett opp til Bakersfield-tradisjonen. Men det er når de dypper føttene i rufsete garasjerock det virkelig svinger best. Hør bare på åpningssporet The First 5 Minutes, Another Tomorrow Again og The Very Beginning, så skjønner du hvorfor The Sadies regnes som en missing link mellom nevnte 13th Floor Elevators og The Byrds. Superbe låter alle sammen.
Instrumentaler kan ofte være litt traurige i lengden, men The Very Ending og Lesser Key, på henholdsvis 1.26 og 1.27, er såpass gode at jeg skulle ønske de varte litt lenger. Samtidig er dét noe av styrken, de skjønner når det er klokt å stoppe for å ikke gjenta temaet for mange ganger. Ellers vil jeg trekke frem Story 19, en mektig balladelignende låt som går over i et herlig støyende og småpsykedelisk crescendo til slutt. Min absolutte favoritt!
Det er hyggelig at de har fått med seg 72 år gamle Buffy Sainte-Marie på det siste sporet, We are Circling, visstnok en omskriving av en gammel låt hun aldri fikk gitt ut på 70-tallet. Men det er det svakeste sporet på hele plata, en chant-kuriositet som dessverre fort blir uinteressant etter et par lytt. Selv om denne ikke er direkte vellykket, er det kult at de går utenfor komfortsonen og gjør noe helt annet.
The Sadies har tidligere jobbet tett med Gary Louris fra Jayhawks, bl.a. som produsent på New Seasons og Darker Circles. På Internal Soundshar de tatt over spakene selv, hovedsakelig styrt av vokalist og gitarist Dallas Good. For øvrig synger brødrene Good, Dallas og Travis flotte harmonier til tider her, og det feite og fine doble gitarspillet deres kler soundet utrolig godt. Internal Sounds hadde havnet høyt på min topp 10 liste fra 2013, derfor, jeg anbefaler deg virkelig å sjekke ut plata. Mens du er i gang kan du like så godt ta med deg New Season og Darker Circles også – jeg kjøpte meg alle tre året etter, og har ikke angret en plass, som vi sier i Stavanger.
Fun fact: tittelen Internal Sounds referer til hva Dallas Good hørte inne i kroppen når han brakk foten, du kan se røntgenbilde av bruddet på omslaget.
The Sadies ‘ siste plate er gode Northern Passages fra 2017.
Kurt Vile & The Sadies versjon av Baby’s Arms fra 2019.
‘Baby’s Arms er åpningssporet på Smoke Rings For My Halo fra 2007 og markerer på mange måter starten på mitt forhold til Kurt Vile. Vile og The Sadies har samarbeidet tidligere på låten It’s Easy (Like Walking) og har nylig vært på turné sammen. På denne versjonen av Baby’s Arms blir tempoet senket sammenlignet med originalen og jeg får en følelse av å sitte rundt leirbålet under åpen himmel’, skriver David Jønsson i en utgave av Ferske spor i 2019.
I 2020 gravde The Sadies i arkivet og kom med samlingen Archives Vol. 1 Rarities, Oddities and Radio: 1995-2019.
I januar i år kom The Sadies med en ny singel, Message to Belial, produsert av Arcade Fires Richard Reed Parry.
‘Toronto, Ontarios fineste country & western rockeband byr på nok en glitrende singel fra et kommende album. Musikken er søtladen og stemningsfull og burde kunne appellere til de som falt for Fleet Foxes og kanskje Arcade Fire. Sistnevntes bandmedlem Richard Reed Parry har produsert denne siste bønnen om frelse i mørketiden, skriver Jan-Olav Glette i vår forrige utgave av Ferske spor.
Saken er oppdatert 19. februar 2022.
Her kan du søke etter og låne utgivelser av disse og andre artister i Deichmans katalog.
