Av: Stian Bjørnsson Hope Anmeldelser 14. februar 2014

Big Black – «Songs About Fucking»: Steve Albinis gamle bedrifter

Triste nyheter, Steve Albini er død, han ble 61 år gammel (R.I.P.). Steve Albini har produsert en hel telefonkatalog med kredible artister opp gjennom årene, Pixies, The Wedding Present, The Breeders, PJ Harvey, Nirvana, The Jesus Lizard, Will Oldham, Ty Segall, Zeni Geva og en av verdens beste jazztrioer, den norsk/svenske jazztrio The Thing, men noen ganger tar han seg heldigvis tid til å lage musikk også.

Tekst: Stian Bjørnsson Hope

Første gang jeg hørte Songs About Fucking kjente jeg et fysisk ubehag i kroppen, jeg fikk vondt i ørene av gitarlyden, ble småstressa av trommemaskinen og kjente at en massiv hodepine ikke var så langt unna. Men samtidig kjente jeg at det låt både litt farlig og litt skummelt, og akkurat det var fascinerende. Jeg kan ofte bli glad eller trist av musikk, men det er sjelden jeg blir redd.

Steve Albini var med Big Black en av de mest innflytelsesrike personene innenfor den amerikanske undergrunnscenen tidlig på 80-tallet, og han lagde blåkopien for det som senere skulle bli til industrirock, hvor Ministry og Nine Inch Nails er noen av de største eksponentene. Med sin totale kompromissløshet bidro Albini sterkt til å sette punkens DIY-holding på kartet. Big Black betalte for egne innspillinger, booka deres egne show og tok seg av alt innen management og markedsføring. I tillegg gjorde Albini narr av alt og alle som ikke hadde hans egen strenge etikk, men i stedet lot seg suge opp av de store kommersielle plateselskapene. Albini ble kalt for den sinteste mannen i rock ‘n roll, og han fikk ut mye av aggresjonen som skribent i fanzinen Matter, men det meste tok han ut i Big Black. «Noen slår konene sine, jeg har Big Black», skal han ha sagt.

Steve Albini gjorde narr av alt og alle som ikke hadde hans egen strenge etikk, men i stedet lot seg suge opp av de store kommersielle plateselskapene.

Albini var en klassisk ensom bebrillet nerd, han var lynende intelligent, men hadde få venner. Han fattet tidlig interesse for punk, spesielt The Ramones, The Stooges og Suicide, og ble etter hvert inspirert til å lære seg å spille bass og gitar. Men det var først når han skaffet seg en Roland-trommemaskin at det virkelig begynte å løsne. Han lånte seg en 4-spors opptaksmaskin, og spilte inn i løpet av kort tid det som skulle bli EP’en Lungs (1982). EP’en ble ikke særlig godt mottatt, men Albini hadde fått en fot innenfor, og i neste omgang hadde han fått med seg Jeff Pezzati og Santiago Durango fra Naked Raygun. Eventyret kunne starte.

Foruten Big Black, kortlevde Rapeman og det sporadiske, men fremdeles eksisterende Shellac, er Albini mest kjent for å være produsent, eller engineer, som han aller helst vil kalle seg. Han har produsert størrelser som Pixies, The Wedding Present, The Breeders, PJ Harvey, Nirvana, Will Oldham, Ty Segall og verdens beste jazztrio; The Thing.

The Power of Independent Trucking åpner plata. Med trommelyder som høres ut som en trykkluftbor og gitarer farlig likt en motorsag, smeller Albini & Co i gang ballet. Det er aggressivt, det er støyete og det føles som en drill blir kjørt inn i ørene dine. Det høres kanskje ikke så forlokkende ut, men det er bissart nok det det er.

Songs About Fucking er et massivt sonisk album, brutalt og krevende i første omgang, men de små nyansene vokser frem etter hvert. Plutselig setter du pris på Albinis degenererte verden, uansett hvor full den er av drap, voldtekt og barnemishandling. Plutselig setter du pris på det deilige riffet i Colombian Necktie, Tiny, King of the Jews, plutselig digger du flatt det brutale lydangrepet i Fish Fry, og tenker fy flate, jeg vil faktisk høre denne plata en gang til!

«Jeg liker støy, støy som fester seg i minnet og som gjør videre skade», sier Steve Albini.

Det er et par pustehull på plata, en coverversjon av Kraftwerks The Model og av Cheap Tricks He’s a Whore (kun på CD). Den sisnevnte ligger ganske tett opp til originalen og er finfin nok, men det er The Model som tar kaka. Den er selvfølgelig mye hardere enn originalen, men det er det nærmeste Big Black kommer popsegmentet. Albini skal ha uttalt at han ikke var interessert i melodier, melodier betydde nesten ingenting, aggresjon, rytme og tekstur var alt, og nøkkelen var støy. «Jeg liker støy, støy som fester seg i minnet og som gjør videre skade». Hva nå enn han mente med det. Det er uansett et av gruppas hemmelige våpen, samtidig som de lager skremmende og skummel musikk, greier de kunstykket å legge inn noe fengende elementer i låtene også. Det er det som gjør Big Black til et utrolig fascinerende fenomen og Steve Albini til et udiskutabelt geni.