Ukas tips! – Bonnie ‘Prince’ Billy / Will Oldham / Palace Music
Jeg kaller meg Palace, nei Palace Music, nei Palace Brothers, nei Palace Songs, nei Will Oldham, det er jo det jeg egentlige heter. Nei, jeg har det, Bonnie ‘Prince’ Billy, det høres tøft ut. Kjært barn har mange navn, bare se på Prince. Selv om Oldham har gitt ut plater under alle de nevnte navnene over, har han brukt Bonnie ‘Prince’ Billy på de aller fleste, og en av de beste er I See a Darkness, fra 1999.
Mitt første møte med Bonnie ‘Prince’ Billy var nettopp I See a Darkness-albumet. Det var mye snakk om han i indiemiljøet sent på 90-tallet, og han inspirerte en hel haug av singer/songwritere, bl. a. her i Oslo, med St. Thomas helt fremst i rekken. Selv fikk jeg anbefalt plata av en kamerat i Stavanger. Jeg husker jeg var småskeptisk på første låten, A Minor Place, syntes det låt noe tamt, og at han brekte litt for mye som en sau.
Allerede i sang nummer to, Nomadic Revery (All Around), grep han likevel fast i meg, stemmen han fremsto plutselig som sårbar og vakker, måten låten bygger seg opp mot et klimaks på slutten gikk rett i hjertet mitt. Jeg fikk frysninger på ryggen, og ståpels. Og med det nydelige tittelsporet som fulgte, kanskje en av de vakreste sangene jeg vet om, var jeg solgt. Jeg hadde fått en ny helt, og han het Bonnie ‘Prince’ Billy.
I See a Darkness er for det meste en rolig plate, Knockturne, Another Day Full of Dread, Song for the New Breed og Black smyger seg inn i sjelen med sitt sparsommelige og lavmælte uttrykk, mens Death to Everyone og Madeleine-Mary er røffere i kantene, og det nærmeste vi kommer rock på plata.
Bonnie ‘Prince’ Billy ligger helt klart i singer/songwriter-landskapet, med en blanding av americana og folkrock. Tekstene er ofte mørke og sarkastiske med svart humor i bunn, sjekk f.eks. denne verselinjen i Death to Everyone: «Death to everyone is gonna come/And it makes hosing much more fun«.
Jeg gikk mer eller mindre amok og kjøpte alt jeg kom over av Oldham relaterte utgivelser i en periode. Alt er ikke like bra, selv om mye har sin sjarm er det spesielt mye ujevnt under Palace-paraplyen. Med unntak av Palace Musics Viva Last Blues (1995), som er helstøpte saker.
Det ellers verdt å trekke frem Ease Down the Road (2001), Master and Everyone (2003) og liveplata Summer in the Southeast (2005), som for øvrig viser Bonnie ‘Prince’ Billy’s unike evne til å spille sangene helt annerledes, og gjerne rocke en rolig låt opp, eller strippe en rocka låt ned. Det er I See a Darkness som uansett er mesterverket, og ligger høyt på all time favourite record-lista mi, som Rob Gordon i High Fidelity ville sagt det.
Johnny Cash covret for øvrig I See a Darkness-låten på den Rick Rubin-produserte American III (2000), mens Bonnie koret og spilte piano. Selv om han ikke kunne det:
«I don’t know how to play the piano, but I don’t know how else I’m gonna get to participate in this recording» (Will Oldham on Bonnie Prince Billy, s. 157). Den og andre fornøyelige historier kan du lese i Will Oldham on Bonnie Prince Billy (2012).
